• I løpet av en times tid blir hun uventet dimittert med nedskrevet helseprofil og en psykiatrisk diagnose hun ikke informeres om.
  • Senere frafalles diagnosen. Men Forsvaret erstatter den med en ny, stilt av leger som aldri har møtt henne.
  • Samtidig er det grundig dokumentert at hun ikke oppfyller kriteriene til noen psykiatriske diagnoser overhodet. Nå, et halvt år etter, ved hjelp av advokat, varsler en 20 år gammel fortsatt tjenestedyktig kvinne sak mot Forsvaret med krav om erstatning for blant annet feildiagnostisering, sjikane og tap som følge av uriktig dimittering. Når hun forteller historien sin, vil hun være anonym og kaller seg «Anna».
En grundig psykologfaglig utredning konkluderer med at 20-åringen ikke oppfyller kriterier til noen psykiatriske diagnoser overhodet. Nå tar hun belastningen ved å gå til sak mot Forsvaret.
Ørn E. Borgen

Toppscore

Tilbake til start: I april i fjor var hun på sesjon del 2. Her oppnådde hun maksimalt resultat på alle helsetester bortsett fra synet, som likevel var innenfor kravet. Innkallingen var i boks.

– Jeg ønsket å avtjene førstegangstjenesten av flere grunner: Lære mye nytt, få erfaring og venner for livet.

I begynnelsen av januar i år trakk hun i Kongens klær.

Men i løpet av den første måneden av rekruttperioden oppstår det noen episoder på seksmannsrommet som ble rapportert.

— I avisen hadde jeg lest at mange ble sendt hjem uten tilstrekkelig grunn. Jeg var derfor litt nervøs for å bli dimittert. Dette irriterte enkelte av jentene på rommet.

— Hvordan forholdt du deg til disse episodene?

— Ble det høyrøstet, gikk jeg gjerne inn på pusserommet. Ved innrykket ble vi fortalt at konflikter på rommet kunne være dimitteringsgrunn. Det ville jeg ikke risikere

Innkalt til legen

Da hun onsdag 5. februar i år, får beskjed om å møte til legen, antar hun at det har sammenheng med hvilken avdeling hun skal overflyttes til etter «rekrutten».

Men dagen skal bli en av hennes verste.

«Anna» forteller:

Før hun kommer inn til legen, vises hun inn til en mann i uniform hun tror er en slags militær rådgiver. Hun anslår at hun var inne på kontoret hans i mellom 30 og 40 minutter. Her stiller han en rekke spørsmål hun ikke er forberedt på.

— Han spør om jeg var redd for kjøpesentre, om jeg var blitt slått, voldtatt, utsatt for overgrep av far eller mor, om jeg hadde venner...

På grunn av de uventede spørsmålene googler hun mannens navn. Først da, i ettertid, ser hun at han er psykiater.

Så kommer hun inn til militærlegen, som i følge «Anna» overraskende uttaler idet hun går ut døren: «Det er helt normalt å ha sosial angst.»

Dimitteres

Deretter får hun vite at hennes psykiske helseprofil er skrevet ned. Hun dimitteres med umiddelbar virkning.

Da sersjanten arrangerer pizzavslutning på rommet hennes samme kveld, orker hun ikke å være til stede.

— Jeg ba de andre om ikke å si hva som hadde skjedd til noen. Det var et sjokk. Og i tillegg så pinlig.

Før hun forlater leiren dagen etter, ber hun om å få pasientjournalen sin, men nektes denne.

Hvilke andre steder enn i Forsvaret kan dette skje? Laila Marie Bendiksen, advokat

Uten å vite eksakt hvorfor hun er dimittert, sender hun sin første klage den 20. februar. Her skriver hun blant annet at ingen fagpersoner i Forsvaret hadde vurdert hennes psykiske helse i løpet av tjenesten.

Journalen

Etter purringer, får hun omsider journalen og blir sjokkert over å lese at hun har fått diagnosen «Sosial fobi». Og over at mesteparten av journalen består av et notat fra hennes jevnaldrende sersjant.

I tillegg til egne vurderinger og karakteristikker formidler sersjanten en rekke påstander fra romkamerater og UB-korporal. Som at «hun har en snerpete holdning når hun får veiledning av rekruttene på rommet». Ting «Anna» karakteriserer som mobbing og løgn, men som Forsvarets leger har lagt til grunn for sine vurderinger.

  1. mars sender hun en tilleggsklage på bakgrunn av opplysningene i journalen. Hun er verken blitt forelagt- eller fått uttale seg om påstandene som kommer frem her.

«Annas» klager besvares ikke av Forsvaret.

Friskmeldes av psykolog

Etter oppfordring fra Forsvaret om «å søke hjelp», oppsøker hun for egen regning psykolog for å undersøke om det virkelig kan være slik at hun har en diagnose.

  1. mai, etter en grundig psykologfaglig utredning over to måneder og 18 dobbelttimer, er rapporten og konklusjonen klar:

«Hun oppfyller ikke kriterier til noen psykiatrisk diagnose.»

Ny klage, basert på psykologuttalelsen, sendes av en advokat hun har kontaktet. For første gang mottar hun bekreftelse på at klage er mottatt, men lite skjer.

«Anna», som til nå har hatt forventninger om å gjenoppta tjenesten, bytter i juli advokat. Til Laila Marie Bendiksen i advokatfirmaet Brækhus Dege som umiddelbart purrer på Forsvaret.

Tap, seier - og ny diagnose

Så kommer brevet, datert 30. juli, med vedtak fra Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) der den faste legenemden har behandlet saken:

Klagen på helseprofil er avslått. Nedskrivningen av Annas helseprofil opprettholdes og hun kan ikke innkalles til førstegangstjeneste.

Etter fem måneder og gjentatte klager uten svar, opphevet Forsvaret den første psykiatriske diagnosen hun fikk, men erstattet den med en ny – uten at legene snakket med- eller observerte henne. Og avslo klagen.
Ørn E. Borgen

Men vedtaket inneholder også en seier:

På bakgrunn av rapporten fra «Annas» psykolog opphever legene diagnosen hun har klaget på, med følgende uttalelse: «Legenemd FPVS ser at X.X. ikke tilfredsstiller diagnostiske kriterier for diagnosen F401: Sosial fobi.»

Deretter kommer det uventede:

Uten å ha observert eller snakket med «Anna», har Forsvarets faste legenemnd gitt henne en ny diagnose:

«Vi vurderer allikevel at hun har en nedsatt funksjon på psykisk helse som kan forklares med diagnosen F43.2: Tilpasningsforstyrrelse.»

Advokaten: Systemsvikt!

— Denne saken vil «Anna» til bunns i, og det skal vi! Hvilke andre steder enn i Forsvaret kan dette skje, spør advokat Laila Marie Bendiksen og fortsetter:

- Dette må være systemsvikt. En frisk, oppegående jente skal ikke få stigmatiserende diagnoser uten utredninger og vurdering av lege. Forsvaret har «løst» saken ved å stille ny diagnose fem måneder etter at «Anna» er dimittert - ved leger som aldri har møtt pasienten.

Videre legger hun ikke fingrene imellom når hun beskriver Forsvarets klagebehandling:

– For å opprettholde vedtaket om dimittering har de valgt å holde seg ukritisk til en pasientjournal som i store trekk bygger på uttalelser fra befal – som igjen bygger på uttalelser fra medsoldater. Etter få ukers tjeneste. De involverte er jo bare ungdommer, og ingen av uttalelsene og påstandene deres later til å være undersøkt på mer objektivt grunnlag.

«Sterkt kritikkverdig»

I prosessvarselet advokaten har sendt på vegne av «Anna», hevder hun at følgende gir grunnlag for erstatning:

Uriktig saksbehandling, sjikanerende uttalelser, mangel på kontradiksjon (retten til å imøtegå motpartens fremstilling, red. anm.), brudd på legeetiske regler og brudd på pasientrettighetsloven.

Videre skriver hun:

«Den sterkt kritikkverdige behandlingen av (klienten) har blant annet resultert i at hun ble dimittert på uriktig grunnlag. Som en direkte følge av dette kom hun i en situasjon uten jobb eller skoleplass. Hun har hatt inntektstap og utgifter til mat, husrom, reiser, psykolog og advokat – samt blitt utsatt for en tung belastning ved stigmatiserende feildiagnoser.»

Advokaten har gitt Forsvaret frist til førstkommende fredag med å svare på prosessvarselet, som kan resultere i forhandlinger om erstatning - eller rettssak.

Forsvaret:

Ønsker ikke å påføre folk slike diagnoser

– Dette er en legesak, og Forsvaret ønsker ikke å gå inn i detaljer om enkeltpersoner, sier oberstløytnant Jonny Aateigen. Han er presse- og informasjonsoffiser ved Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) som har behandlet Annas sak.

– Men på generelt grunnlag: Hvordan kan legenemnda i FPVS erstatte en psykiatrisk diagnose med en annen uten å observere eller møte klageren?

Spørsmålet overlates til oberstøytnant og lege Kjetil Høye ved sanitetskontoret, FPVS, som svarer at man der har opp mot 9000 legesaker hvert år.

– Vi har derfor ingen mulighet til å gjennomføre egne intervjuer i alle disse sakene, og må basere oss på journaler og attester fra spesialister, sier han.

– Men bør da slike saker løses ved å gi psykiatriske diagnoser?

– Vi ønsker primært ikke å påføre folk slike diagnoser, og er klar over problemet. I utgangspunktet skal de samme regler som gjelder i arbeidslivet også gjelde for Forsvaret, og dette er noe vi arbeider for å gjennomføre.

– Hvorfor har ikke Forsvaret svart på noen av «Annas» klager og henvendelser fra februar og mars? Først da det i sommer kom klage via advokat, ble det reagert.

– Dette beklager vi. Hva som har skjedd i denne saken er usikkert, men jeg forsikrer at det ikke er praksis at vi bare besvarer klager når de kommer fra et advokatkontor, svarer presseoffiser Aateigen.

Han understreker at rutinene nå skjerpes ytterligere, slik at søknader og klager ikke blir liggende for lenge på legenes bord.

Videre opplyser han at «Annas» sak er avsluttet fra vernepliktssenterets side, og at prosessvarselet fra hennes advokat er sendt til Forsvarsstaben ved Personellavdelingen.

«Annas» psykolog:

– Feildiagnostisering kan være krenkende

Psykologen som utredet «Anna» og konkluderte med at hun ikke oppfyller kriteriene til noen psykiatrisk diagnose, må trolig redegjøre for dette i retten dersom det foreliggende prosessvarselet resulterer i en rettssak mot Forsvaret. Han vil derfor ikke uttale seg konkret om saken på forhånd, men opplyser på generelt grunnlag følgende om de to diagnosene Forsvaret opererer med:

  • Både sosial fobi (F401) og tilpasningsforstyrrelse (F43.2) er psykiatriske diagnoser.
  • Begge kan beskrive vansker fra mild til alvorlig grad.
  • De er faller ikke inn under betegnelsen alvorlige sinnslidelser.
  • Begge diagnoser kan kun stilles av autorisert helsepersonell.
  • Begge diagnoser må begrunnes og et sett kriterier må være oppfylt.
  • Begge diagnoser forutsetter undersøkelser og observasjoner av pasienten.
  • Diagnoser er ment å være til hjelp for å forstå pasientens situasjon og for å planlegge behandling.
  • Feildiagnostisering kan være personlig krenkende og i verste fall føre til uhensiktsmessig behandling. Les også: