Luften koker av fugl. Det hvisler og rasler fra titusener av nervøse vinger. Det går kaldt nedover ryggen. Vi skal fortelle et påskeeventyr, i en tilstand av yr begeistring, fra havgapet utenfor Helgeland. Etter timer med stillongs og kikkert har vi sett det: Lundefuglen er kommet med sin innebygde kalender, skarve fire timer før fastsatt dato!Det var en lofotfisker som først fortalte oss om det, i Svolvær for tre år siden. — I Lovund, sa han, en øy på helgelandskysten, har lundefuglen en fantastisk evne til å komme inn for å hekke nær sagt samme dag hvert år. Fiskeren fortalte i andektighet, mens vi gomlet på skrei med rogn og lever.Historien bet seg fast. Vi mante frem bilder av lundefugl med bollekinn, papegøyenebb og sveitserur rundt vingen. Det måtte oppleves. I sitrende forventning stevnet vi utover mot Lovund etter en lang og plundrete reise. Vi hadde tatt fly til Mo i Rana. Vi hadde spist pizza på jernbanerestauranten Pompei. Vi hadde tatt rutebuss i halvannen time langs nordsiden av Ranafjorden. På fergestedet Stokkvågen hadde vi gått ombord i katamaranen "Helgeland". Nå kom vi direkte ut i eventyrlandet, også kalt Lurøy kommune, et rike bestående av 3300 øyer og holmer like oppunder polarsirkelen.

Et fjell, en bygd, en ur

Lovund er et fjell som står plantet i havet. Det rager 600 meter til værs. Det endrer ustanselig fasong når du nærmer deg med noen meter. Du kan få tusen beskrivelser av Lovundfjellet, og alle er like riktige. Rett mot nord ligger Lundeura. Mot nordøst er et flatere parti. Her bor 325 mennesker. De har bygget et samfunn og et næringsliv det går frasagn om: Folketallet vokser. Det er knapphet på arbeidskraft. Hver bidige virkedag går fire-fem vogntog fra Lovund med laks, åtti til nitti tonn.- Velkommen, sier rorbuverten Torgrim Olaissen. Vi stiger i land i selskap med de ansatte fra to Rema-butikker i Sandnessjøen. Villmarksliv skal mikses med årsfest og urbane gleder. Lørdagskvelden går Lundkommardansen til langt på natt, under ledelse av fastlandsbandet Igor Kill & The Sitting Bulls. Det blir rekeaften m/disco. I baren vanker oppmuntrende løypemeldinger: Fiskerne har sett lundene ute på sjøen, ikke veldig langt fra land. De er rett og slett "meldt", som det het da vi ventet på Oddvar Brå i Holmenkollen.Lundefuglen, med sitt naive, sørgmodige blikk, har hatt problemer siden slutten av 1960-tallet. Bestanden gikk ned til det halve i 1980-årene, takket være silda som forsvant. Men fortsatt har Norge nesten fire millioner lunder. Hele høsten og vinteren driver de omkring som pjuskete, farveløse fugler langt ute i havet, i månedsvis uten landkjenning. Hornplatene på nebbet, som gir så fine farver, har falt av etter hekking. Flokkene er nesten umulig å få øye på, og spredt over veldige havområder. Mange holder seg i traktene mellom Færøyene og Skottland, i saltvann, storm og mørke.Men så kommer det atter en vår. Noen slår på lyset. Fuglene ser i sin syvende sans. Farvene på nebbet kommer tilbake. Så flyr de mot land for å legge hver sitt egg. Ett enkelt egg, i tiår etter tiår. En ringmerket fugl på Røst er blitt 36 år, forteller forskeren Tycho Anker-Nilssen. Og fuglen er trolig fortsatt frisk og rørig.Discolarmen har stilnet. Det er palmesøndag med holmetur i sol og vind. Vi ser Svartisen i nord, De syv søstre i sør. Vi har plukket blålilla blomster i revnene. Men vi vet ennå ikke at dette er en dag som det ikke blir mulig å glemme. Klokken nærmer seg 16. Vi pakker oss inn med klær, henger kikkerten rundt halsen, rusler oppstemt gjennom bygda. Snart sitter vi på det mektige utkikkspunktet Heirsan, med lundeura i ryggen, høyt på noen klipper vi nødig faller ned fra. En bomulldott danser rundt toppen av fjellet, sammen med tre havørn, de er så vanlige blitt at kystfolket ikke enser dem. Og rett mot nordvest ligger Træna og Trænstaven, en 300 meters sitronpresse som alle må se fra Hurtigruten.

En skygge blir til prikker

Det er en kunst å speide etter lunder. Man ser ikke først etter fugl. Man ser etter smale, sorte striper på sjøen. Med litt tid og litt øvelse blir stripene til en uendelighet av prikker. De begynner å fly litt frem og tilbake, først mot sør, så mot nord, i veldig fart. Så setter de seg ned.Spillet er øvet inn gjennom århundrer. De samler seg alltid på denne måten, litt utpå ettermiddagen, i nøyaktig samme farvann, klar for kurtise og det avgjørende fremstøtet mot fjellet. Vi sitter og sitter. Vi er 40-50 mennesker. En speditør fra Fauske. To bensinstasjoneiere fra Dønna. En forhenværende rektor fra Korsvoll. En golden retriever. Et lite fuglefjell av kikkerter, termoser og valne hender.Hvor lenge skal vi vente? Klokken blir fem. Og den blir seks. Lunden er fortsatt bare striper i svart. Nærmere syv flyr fuglene høyere. Nå ser vi dem for første gang bevege seg over horisonten, over og under solen, tusener av prikker i veldige og lynraske bevegelser. Men det er langt dit ut. Og prikkene setter seg ned igjen. Noen gir opp og lunter tilbake til Dagsrevyen og Einar Lunde.Hvilket feilgrep! For nå blir prikkene større. Og større. Og flere. Og svartere. Det danner seg noen kjempemessige sirkler og åttetall mot himmelen. Vi knekker stadig mer på nakken. Vi ser høyere og høyere til værs. Og prikkene får form, de får vinger og nebb, de lager lyder, og plutselig går det opp for oss: Underets tid er NÅ!- Det er mye fugl, sier rorbuverten Torgrim, en mann av få ord.- Mye fugl! Ja-ha-haaa, det kan vi saktens være enig om, hojer den lykkelige speditør fra Fauske, Øyvind Jensen. - Har du sætt!!!Svermen vil ingen ende ta, det ligger en snor helt til solnedgangen i vest. Vi har latt oss fortelle at romfordelingen er avtalt for lengst. Vi har fått høre at parene har hvert sitt faste rede, under hver sin faste stein, og vi vet at mennesker er blitt religiøse av mindre.En halvtime etter har det stilnet. Ura ser ut som før. Vi bare vet at den nå har fått noen titusener av nye innbyggere, 60000 - 70000, anslagene er usikre. Totalt skal Lovund-kolonien være på nesten 200.000 fugl, men mange ligger fortsatt ute på havet.Torgrim Olaissen tør ikke markedsføre tingene for høyt. Gjester kan bli skuffet. Lunden kommer jo ikke alltid på den fjortende. Den kan komme den trettende, som i år. Eller den femtende. Men sånn er det med menneskeklokker og. De kan lures av et skuddår. En sjelden gang går dessuten batteriet. Men tiden er noe underlig, likevel.