— Det verste med ikke å ha tomler, vet du hva det er?Stortingsrepresentant, kjendisadvokat, rikspakistaner og nyfrelst langrennsløper Abid Raja, holder hendene opp foran ansiktet og ser vemodig på de to slappe utvekstene som utgjør tommelfingrene hans.

Det er tirsdag formiddag, Raja har kjørt sin svarte Tesla fra eneboligen på Ekeberg til Stortingsgarasjen. Hatt morgenmøter med Venstreleder Trine Skei Grande og to rådgivere, svart på mail som har hopet seg opp i påsken og levert en to timer lang, kontinuerlig talestrøm til Aftenposten.

Nå melder en stadig hissigere klokke at det første møtet etter påske straks starter i stortingssalen.

Men Raja må betro en siste ting:

— Det verste med disse tomlene er at langrensstavene ikke sitter. Håndtaket glir rett av, sånn.

Han demonstrerer de manglende festeegenskapene med hendene. Vinker farvel og jogger i retning salen.

Det aller viktigste

Denne helgen er Raja og hans partifeller samlet i en helt annen sal, til landsmøte i Tromsø. Den betente asylbarnsaken løste seg som bestilt onsdag kveld, og Venstrefolket kan uforstyrret hygge seg med diskusjoner om ”Grønn vekst”.

Raja på sin side skal løfte stemningen med å snakke om alle de fine sakene Venstre kjemper for på samferdselsfronten.

— Jeg sitter i samferdselskomiteen, og transport er veldig viktig, greit nok. Men det er ikke dobbeltspor eller fergefri E-39 som får meg til å stå opp av sengen og gå til krig. Det er jo ikke det, erkjenner han tirsdag formiddag, mens han gløtter opp på Norgeskartet som dekker veggen på kontoret hans i Venstres lille korridor på Stortinget. På gulvet står et par joggesko, to par dressko og en handlepose fra Burberry.

- Neivel. Hva er enda viktigere?

— At vi har 100. 000 fattige barn i Norge, ca. halvparten med innvandrerbakgrunn. Veldig mange av dem kommer til å ende opp som kriminelle, sosiale tapere og bli en belastning for seg selv og samfunnet. For meg er det et mysterium at vi ikke gjør mer for dem.

Abid Raja vet hva han snakker om. Han kunne vært en av dem selv.

Oppdragervold

Abid Raja var liten av vekst, mye syk, og ble mobbet gjennom hele barndommen.

De var fire barn på ett soverom i den kommunale boligen på Ila i Oslo. I oppgangen bodde narkomane. Ute regjerte kriminelle gjenger som alltid hadde et tilbud til villige gutter – selv til den pinglete Abid, født med ubrukelige tomler, og langt verre – med en problematisk tarm. I familien ble sykdommen taklet med taushet og skam. På skolen med nådeløs mobbing.Hjemme var pryl og slag en naturlig del av oppdragelsen.

30 år etter kan han stadig gjenkalle ringelyden i hodet etter farens ørefiker.

En kamerat som hadde pakistansk far, men bodde med sin norske mor, kunne fortelle at det ikke er lov å slå barn.

— Det, og at jeg begynte å bli ungdom, gjorde terskelen for å si fra lavere.

Han har løftet det ene benet opp i kontorstolen og holder hardt rundt det kornblå buksekneet.

— Å bli slått er så nedverdigende og urettferdig. På et tidspunkt var det bare nok.

Ut og banke horekunder

Han hadde nettopp begynt på videregående og fortalte læreren alt. Læreren kontaktet barnevernet. Og Abid ble plassert på ungdomshjem.— Sammen med andre som var slått hjemme, misbrukt hjemme, var utagerende eller kriminelle. Kjempefint, vet du, sier han ironisk og rister på det glinsende håret.

De ble i hvert fall en handlekraftig gjeng og utfoldet seg på fritiden med sysler som barneran og banking av horekunder.

— Det var ikke pent. Men horekunder var det jævligste vi barnevernsbarn kunne komme på. Og hvor skulle vi få ut aggresjonen vår?

16-åringen lærte seg å slåss og ta igjen, men hadde ellers lite utbytte av oppholdet. Han valgte å flytte hjem da faren lovte å slutte å slå.

Det gikk betydelig dårligere med mange han bodde sammen med.

Flaks og vilje

Flere år senere sitter han på T-banen da han hører en kvinne komme inn og begynner å tigge. Han snur seg og gjenkjenner en av sine samboere. Tungt ruset og mager vakler hun med et colabeger mellom radene.

— Jeg følte skam og skyld. Vi var like gamle. Hadde vært i barnevernet sammen. Jeg var halvveis i jusstudiet. Hun prostituert og narkoman.

Stortingsrepresentanten løser opp knuten han har laget med kroppen. Slipper ut en stor dose luft i et støt.

Ååååhhhh …. Sånne ting … En del politikere har liksom skjønt teorien. Men de kan ikke sette seg inn i hvordan det er å aldri ha fått høre at du er flink. Bare ha møtt motgang. Hvor mye som skal til for å hjelpe de barna. Det finnes ingen quick fix.

- Hvorfor klarte akkurat du deg?

Han tenker litt.

— En dose flaks. At jeg var for redd til å bli med på kriminelle aktiviteter. Vilje og trass. Jeg har alltid villet bevise at jeg kunne få til noe. Og en god porsjon aggresjon, sinne og frustrasjon. Den kan ødelegge deg. Eller bli drivstoff til noe fornuftig.

Han ser bort.

— Det kunne gått begge veier med meg.

Den som ler sist …

Det gikk altså oppover. Med mye trass. Etter at han nektet å lytte til rådgiveren på ungdomsskolen som mente han burde søke yrkesfag og kom inn på Foss videregående. Og nektet å høre på lærerne der som tvilte sterkt på at han ville klare jusen.

— But I showed them, sier han med pakistansk aksent og klasker hendene sammen, stadig lykkelig over minnet om da han returnerte til skolen som vikarlærer i rettslære.

Da han suste inn på Stortinget i 2013 etter en personlig stemmejakt i amerikansk stil, var det flere som mumlet om en lettvekter.

Han har senere hørt påstander om at det var nettopp derfor ferskingen Raja ble satt til å lede kontrollkomiteens høring om Stoltenbergs svært kompliserte månelandingen på Mongstad.

— Raja er bare en medieyndling og kommer til å rote seg bort, ble det visst sagt i Ap. Men nå kan de tro om igjen, hahaha!

Abid Raja stilte i bunad sammen med Trine Skei Grande på åpningen av Stortinget i 2009. Da var han bare vararepresentant.
Roald, Berit

Han lærte seg saken, kjørte hardt, og fikk et stort flertall med på kritikk mot Regjeringens håndtering av Mongstad.— Ingen ting gleder meg mer enn å motbevise dem som ikke tror på meg. Jo, det må være de tre der, da, korrigerer han seg selv og peker mot bildene av barna sine på toppen av et skap.

— Men jeg finner det tilfredsstillende, jeg kan ikke si annet.

Brun elg på ski

Det var derfor med dyp tilfredsstillelse han gikk over mål i sin første Birkebeiner 14. mars. En skigal dommer-venn med Birken-pers på 4.32, hadde gitt følgende løfte: Gikk Raja raskere skulle han selge alle skiparene sine til en verdi av 50.000 kroner og aldri mer gå på ski.

Debutanten gikk på 4.31.

— Da hadde jeg tryna 12 ganger fra Sjusjøen og ned. Jeg kan jo ikke skifte spor, utdyper han.

- Og dommeren har solgt skiene?

— Nei da. Nå skylder han på altfor gode forhold i år. Jeg tror jeg pirket borti noe ømtålig. Det gjør vondt når den brune elgen som har gått på ski i tre år begynner å slå nordmenn.

Dama i burka

Abid Raja har pirket borti mye som har gjort vondt. Ikke minst for seg selv og sine nærmeste.

Aller vondest var det å leve ut et kjærlighetsforhold så umulig at de to forelskede måtte rømme Oslo bare for å kunne gå rundt i gatene sammen. Abid skaffet til og med en burka som hans elskede tredde på seg før de tok drosje til Fornebu. Sjåføren kunne fort slått alarm. Så fløy de til Kristiansand på dagstur.

Men slik var det da Abid Raja møtte sin nåværende kone, psykolog Nadia Ansar. En kusine var forlengst blinket ut til ham i Pakistan. Enda viktigere: Nadia tilhørte en lavere kaste og var uansett totalt uaktuell som ektefelle.

— Det var et helvete, oppsummerer han nøkternt i dag om kampen han tok med familien. Den kulminerte i at han foran hele slekten i Pakistan truet med å gifte seg med en norsk kvinne i stedet. Det var ille nok til at de bøyde av.

Abid Raja og Nadia Ansar måtte kjenpe lenge og hardt for kjærligheten. Ifølge Raja har norsk-pakistansk ungdom stadig svært små muligheter til å velge ektefelle selv. Her er paret forografert med Venstrepolitiker Sveinung Rotevatn.
Larsen, Håkon Mosvold

Noe år senere var familien til stede på et annet bryllup der paret giftet seg på tvers av kaster. Alle de gamle ”onklene” kastet seg over Raja-senior og ga ham skylden for å ha satt i gang utglidningen hos ungdommen som nå ville gjøre som Abid Raja.— Det var bare så digg, hikster forbildet. Men blir alvorlig når han snakker om hvor små skritt deler av innvandrermiljøet faktisk har tatt siden da.

— Dessverre sitter en altfor stor gruppe stadig fast i sine kulturelle lenker, sier han, og gir de fortsatt dominerende henteekteskapene mye av skylden.

— Det er som i Monopol-spillet: Du skal gifte deg med en fra hjemlandet. Rykk tilbake til start.

Enda mer skremmende synes han det er at dagens ungdomsopprør ikke handler om frihet, men nærmest det motsatte.

— Min generasjon ble oppdratt konservativt og kjempet frem en del friheter. At kvinner skulle få utdanne seg, delta i fritidsaktiviteter og kunne gifte seg utenfor kasten. Så vil småsøsknene våre påtvinge hverandre hijab, snevre religiøse rammer og enhetstenkning. Og det finnes ungdomsmiljøer i Oslo der de lærer at de kan tukte sine koner etter tre advarsler.

Han rister langsomt på hodet.

— Men dette handler jo om kampen om hjerter og sinn. Ungdom som søker svar, og folk som aktivt påvirker dem på en negativ måte. Radikaliseringen som pågår over hele Europa.

- Hva med kjærlighet? Er det blitt enklere enn det var for dere?

— Ikke mye. Homofil kjærlighet kan du bare drite i. Å gifte seg med en ikke-muslim er nesten utenkelig. For ikke å snakke om en svart somalier. Det pakistanske miljøet er gjennomsyret av rasisme.

Mistenkelig endring

Abid Raja ble offentlig kjent på 200-tallet som svært konservativ talsmann for Norges største pakistanske moské, World Islamic Mission. Både holdninger og klesstil har forandret seg radikalt siden.
Kolstad, Tom A.

Det er kanskje ikke så rart at både de som elsket og de som hatet ham som islamtro talsmann for moskeen World Islamic Mission tidlig på 2000-tallet stusser over forandringen? Selv er han vant til å bli mistenkeliggjort.— Nordmenn nektet først å tro at jeg kunne preike liberale verdier og mente jeg talte med to tunger.

Han holder hendene i kryss for å demonstrere.

— Så på et punkt, midt i krysset, begynner nordmennene å applaudere, mens innvandrerne sier at jeg bare prøver å tekkes velgerne.

- De misforstår?

— Hva om jeg bare har forandret meg? Fordi jeg over noen år traff Nadia, fikk venner på Blindern, studerte i Oxford, fikk jobb og barn og besøkte 49 land?

- Og hvor er du nå? Over midten?

Under en TV-innspilling erkjente Abid Raja at han ikke kunne svømme. Høsten 2010 begynte han selv på svømmekurs etter flere drukningsulykker blant innvandrere. I høst sikret han ti millioner ekstra til svømmeopplæring i statsbudsjettet.
Furulund Svein Erik

— Langt over midten. Jeg har gudstro og gudsfrykt. Men jeg har ingen ting til overs for kulturelle rammer for hva som er lov og ikke. Det gjør at den pakistanske kulturen føles veldig fjern, selv om jeg elsker maten og musikken. - Er du pessimist?

— Det norske i meg har ikke tålmodighet til å vente. Minoriteten i meg forstår at det vil ta tid. Men det er håp, da! Mange beveger seg.

PR-kåt ...? Jeg?

Det er vanskelig å tilbringe to timer med Abid Raja uten å berøre temaet PR-kåt. Vi snakker tross alt om en mann som ble leder for fadderordningen på jusstudiet bare for å kunne tale ved studiestart året etter. Som lenge før han ble kjent, selv ringte Per Ståle Lønning og maste seg til en plass i debattprogrammet hans – der han for øvrig var nær ved å utklasse selveste Carl I. Hagen i duell om rasisme. Og som trives usedvanlig godt foran et kamera.

Han fnyser lett.

— Folk tror jo jeg gjør alt jeg kan for å komme i media. Sannheten er at jeg veldig ofte sier nei. Skal vi danse spurte for eksempel for femte gang i forrige uke. Men ja, jeg har vært godt hjulpet av rampelyset. Jeg kunne jo vært en av de mange her på Stortinget som ingen har hørt om.

- Det skulle tatt seg ut!

— Prisen er at jeg alltid er på jobb. Alle vet hvem jeg er, og jeg må alltid snakke politikk. Jeg har vært én gang på ferie uten å treffe nordmenn. På en 100 x 100 meter stor øy på Maldivene.

- Du bør kanskje ta norskskrittet helt ut og kjøpe hytte så du får være i fred?

De kulerunde øynene lyser.

Det var kona Nadia Ansar som en nyttårsaften satte badevekten foran Abid Raja og fikk ham til å innse at han måtte begynne å trene. Siden har han lagt seg til et svært sporty image, gjennomført flere maratonløp og har deltatt i Birken.
Privat

— Jeg har veldig lyst på hytte, men har ikke råd til det. Hahaha! Det er så tabu, vet du, å si at du ikke har råd. - Har ikke du masse penger?

— Med stortingslønna har du ikke råd til noen ting. Nei, det var feil sagt. Med stortingslønna har man råd til veldig mange ting. Men ikke hytte. Jeg savner advokatlønna, altså.

- Du har råd til å være forfengelig også?

Raja spretter opp av stolen og mønstrer tweedblazeren, v-genseren og de kornblå buksene.

— Er det gærent å kle seg bra og, nå da? I dette huset kommer jo alle ut som grå dresser etter fire år.

- Men du har eksklusiv smak?

— Du. Når du er født i en kommunal bolig og har arvet alle klærne etter broren din. Når du da får sjans til å kjøpe noe selv, så går du heller til Ferner Jacobsen enn Dressmann.

Så gliser han.

— Men jeg er veldig god på salg. Jeg føler ikke for å betale full pris på en blazer når den kommer på salg til 40 prosent. Det er bare å være tålmodig.

Mer på lager

Stortingsklokkene begynner å kime. Straks må han være på plass i Stortingssalen.

Et siste spørsmål.

- Hva er det neste du skal motbevise?

— Det er ikke bare det som driver meg, altså. Men det gir meg et kick.

Han stirrer opp på Norgeskartet på veggen. På de grønne knappenålene på steder han kanskje skal vise familien i sommer.

— Jeg er ikke ferdig. Jeg har en del ting jeg skal ha gjort før jeg skal stryke med. Noen av dem avhenger bare av meg selv, andre ting gjør ikke det. Men jeg skal gjøre noe mer i livet. Hehehe!

Han slår hendene sammen. Og spør om jeg vet hva som er det verste med å mangle tommeltotter.

LES OGSÅ

Abid Raja: Jeg hatet jøder, amerikanere og homofile

Abid Raja mest synlig av de ferske representantene

Jeg falt, selv da jeg sto stille