Vegårshei sentrum – kalt Myra – består av skole, alders— og sykehjem, adskillige trelast- og byggefirmaer, idrettshall, slalåmbakke, Myra Manufaktur og Stuten kafé. Men størst av alle er forsamlingshuset til Guds menighet.

Her yrer det av jenter i åtte- til tolvårsalderen. Noen står på hendene, andre løper rundt på de vårbrune gresstustene. Jentene i koret Spiren strutter av energi, kanskje fordi mange ikke har vært på skolen i dag. Onsdag er nemlig skolefri for 1. til 4.-trinnet i Vegårshei, som har fire dagers skoleuke. Derfor har mange mødre fri midt i uken også. De sitter med småsøsken på fanget og følger med på korøvelsen i menighetssalen.

Jentene stiller seg raskt opp foran dirigent Nanna Lauvland Flaten. Ordfører Kjetil Torp slår an tonen ved flygelet. I 22 år har KrF-politikeren akkompagnert ved barnekorøvelsene.

I den romslige forsamlingssalen til Guds menighet er det nakne vegger, bare et enkelt trekors henger bak korjentene. I siderommet skuer den nokså bistert utseende Knut Aas ned fra veggen, bonde og grunnlegger av frimenigheten i 1869.

Ordfører Kjetil Torp har akkompagnert barnekoret i 22 år.
Stig B.Hansen /AFTENPOSTEN

– Ein-to-tri-fir! sier ordføreren myndig og konsentrert. Og de er i gang, med «Jesus, du min superhero, Jesus du er nummer én». Hender løftes synkront mot taket, fingre peker konsist ut i salen.

Det er på steder som dette unge jenter formes i bygder og småbyer på Sørlandet. Er det her de blir innpodet at det viktige i livet, det er å være mor og ta seg av barn – og ikke ha ambisjoner om å delta for fullt i yrkeslivet?

I uføret

I vinter kom forskerne Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas ut med boken Noen vil ha det slik. Tradisjonelle kjønnsroller og svake levekår på Sørlandet. Han er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hun professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo – begge har jobbet som forskere i Agder tidligere.

Deres hovedkonklusjon er denne: Kvinnenes lave deltagelse i arbeidslivet er mye av årsaken til Sørlandets svake levekår. For Agder-fylkene skårer dårlig på det meste. Halvparten av kommunene her har halvannen gang så høy andel uførepensjonister som landsgjennomsnittet. Det gjelder særlig de unge, andelen ligger to-tre ganger over snittet for flere kommuner.Agder-fylkene ligger også nær landstoppen i andelen innbyggere under 30 år som mottar arbeidsavklaringspenger.

Andelen med sykefravær grunnet psykiske lidelser er høyest i landsdelen, og for mange diagnoser er sørlendingene lenger borte fra jobben når de er sykmeldt enn andre.Mens kriminaliteten i Oslo og resten av landet synker, er den stabil og litt på vei oppover i Agder-fylkene. Forbruket av legemidler har vært faretruende høyt i mange år, tydeligst er det for smertestillende-, beroligende— og sovemidler.

Men hvorfor er det sånn?

«Et tradisjonelt samfunn der sosialiseringen av barn i for stor grad foregår uten hjelp fra det offentlige, blir et samfunn der flere står utenfor», står det i rapporten. Agderkommunene har historisk sett utgjort barnehageutbyggingens desiderte baktropp.

Årsaken ligger i stor grad hos de tradisjonelt orienterte, religiøse mennene på Sørlandet, som oppmuntrer til et samfunn med lav likestilling, mener de to forskerne.

Men mange sørlendinger vil absolutt ikke høre på dét øret. Heller ikke Krf-ordfører Kjetil Torp.

Mener du noe om denne saken? Send gjerne inn et debattinnlegg til debatt@aftenposten.no

Barnefamilier søker seg til kommunen på grunn av, ikke på tross av, et aktivt menighetsliv, mener KrF-ordfører Kjetil Torp.
Stig B.Hansen /AFTENPOSTEN

Gud og slalåm

Vi er invitert til kontoret hans i det gule kommunehuset. På veggen utenfor slåss reven på det røde kommunevåpenet om oppmerksomheten med et større, like rødt nav-skilt.

Ordføreren har forberedt et skrytebord fullt med avisutklipp fra Tvedestrandsposten om alt det positive som skjer i bygda. Han kan stolt vise frem økende tilflyttingstall, noe som ikke er hverdagskost for innlandskommunene på Sørlandet. Og dét, mener han, skyldes nettopp at folk søker til kommunen fordi det er et bra sted å oppdra unger. Noe som igjen har sammenheng med et særdeles aktivt menighets— og idrettsliv.

— Vi har lav kriminalitet, lite stoff- og alkoholproblemer, og så langt lite behov for barnevernstjenester sammenlignet med nabokommunene. Planene er snart klare for videreutvikling av regionsenteret for skiidrett, med gode muligheter for langrenn, slalåm og hopp, reklamerer han.

I mange år lå innbyggertallet rundt 1800. De siste ti årene har vegårsheiingene blitt 200 flere, og bare fra nyttår gikk innbyggertallet opp fra 2000 til 2010.

Årsaken er en salig blanding av nederlendere som søker seg til skogens ro, bosatte flyktninger og unge barnefamilier som vil bygge flotte hus på Vegårsheis kommunale tomter .

— Dere bør ta en tur på Hallelujatoppen, sier ordføreren lurt.

- Hva?

— Ha ha, ja, boligfeltet fikk navn av dem som bor der, etter hvert som den ene etter den andre tomten ble kjøpt av menighetsfolk.

-Tid til barn og familie er viktig for meg – jeg er ingen karrièrekvinne, sier Kari Garthus, bosatt på "Hallelujatoppen" med lille Kristine (2 1/2 år.)
Stig B.Hansen /AFTENPOSTEN

Guds menighet – der altså ordføreren selv er særdeles aktivt med – har 450 medlemmer med smått og stort. Det er en fjerdedel av bygdas befolkning.

— Hva synes de resterende tre fjerdedeler om det?

— Jeg opplever ikke at menigheten legger en klam hånd over bygda, tvert om. Her er det mye positiv drivkraft og lite tung pietisme og kontroll. Menigheten driver aktiviteter som kommer andre til gode, for eksempel ungdomsklubb, sier ordføreren.

Trives på Hallelujatoppen

På «Hallelujatoppen» treffer vi Kari Garthus med lille Kristin (2 ½). Hun har flyttet med mann og barn tilbake til hjembygden, etter flere år i blant annet Bergen og Kristiansand. Og ganske riktig: Hun er også engasjert i menigheten, blant annet som leder for ett av lovsangteamene.

— Det er et annet tempo her. Jeg trives, forteller hun og gir Kristin et puff så hun ler av fryd i husken.

Garthus er utdannet barne- og ungdomsarbeider, og jobber for tiden som vikar på skolen.

-Jeg er ingen karrièrekvinne og velger å jobbe mindre mens barna er små. Tid til familie og venner er viktig for meg, og feministene kan ikke få meg til å endre oppfatning, sier hun bestemt. - Mange på vår alder har flyttet hit til boligfeltet, og det stemmer at mange som bor her, bekjenner seg som kristne.

Skal tidlig krøkes

— De religiøse fellesskapene på Sørlandet er veldig sterke, påpeker forsker Dag Ellingsen. - Den religiøse sosialiseringen begynner langt ned i aldersklassene og medvirker til at ideen om hva som er det gode liv tidlig kobles til religiøse ideer. Dette reduserer i sin tur likestillingen – det viser både vår og andres undersøkelser tydelig.

Han understreker at slett ikke alle sørlendinger er religiøse, de er ikke engang i flertall. Men religionen har en såpass sentral plass i landsdelen at den påvirker andre likevel.

De tradisjonelle mennene i Agder, de som har konservative oppfatninger om likestilling, er klart flere enn landsgjennomsnittet: 28–29 prosent mot 20 .

Dette er menn som er opptatt av familieverdier, redde for moralsk forfall og ikke støtter homofilt partnerskap. De skiller seg fra andre likestillingskonservative menn i landet ved å være bedre utdannet, de er yngre og har en sterkere sosial posisjon. Og de skårer høyt på livskvalitet. De "umoderne" mennene på Sørlandet er med andre ord ikke lavt utdannede, eldre og aleneboende, slik tradisjonelle menn ofte er andre steder. Andelen er også høy i Rogaland og Oppland.

- Vi trenger kvinnene

Forsker Nina Jentoft, tidligere leder av Velferdsavdelingen i Agderforskning, sier hun støtter Ellingsens vurderinger langt på vei.

— Funnene de har gjort, stemmer overens med det vi finner i mange av prosjektene våre, sier Jentoft, som nå er stipendiat ved Universitetet i Agder.

– Men Ellingsen går lenger i uttalelsene sine enn mange ville ha gjort. Det er klart at det er opp til den enkelte kvinne og mann å ta sine individuelle valg om de vil være hjemme eller jobbe redusert. Vi er opptatt av at samfunnet må legge rammebetingelsene til rette for at flere kvinner kommer ut av hjemmene i Agder. Vi trenger deres kompetanse, både i politikken og i arbeidslivet.

Jentoft legger til at hun har inntrykk av at mange som deltar i den offentlige debatten i Agder-fylkene har fått nok av "elendighetsfokus" og forskernes "mas" om likestilling og dårlige levekår.

— Men satsing på næringsvirksomhet og bedre veier, slik regionalplan 2020 legger opp til, løser ikke levekårsproblemene, sier hun.

I sofaen diskuterer kvinnene i en av Guds menighets "livsnære grupper" et kapittel fra boken Jesus som forbilde. Ingen av dem jobber fulltid for tiden, og trives med det. Fra venstre: Marianne Haugenes, Åse Bjørkholt, Anette Fidje Bergan, Anete Kaldal, Åshild Songe og Linda Kaldal.

Feier problemer under teppet

Før stortingsvalget i 2009 gikk stortingsrepresentant Kari Henriksen (A) på talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte og kritiserte de konservative kreftene på Sørlandet for å jobbe mot likestilling. Det ble ikke tatt nådig opp i hjemfylket Vest-Agder.

— Mange forsøkte å legge lokk på denne debatten. Det er blitt bedre, men Sørlandet har fortsatt utfordringer. Med den nye Høyre/Frp-regjeringen går familie- og barnehagepolitikken feil vei, med redusert pappaperm og flere kommuner som kutter i antall barnehageplasser og satser på kontantstøtte, sier hun.

Hun påpeker at Agder, og særlig innlandskommunene, trenger 4000 nye årsverk i offentlig sektor frem mot 2020, hvis de skal klare å opprettholde velferdstilbudet og ha nok ansatte til å ta seg av barn, gamle og syke. - Å få mer arbeidskraft er en stor regional utfordring.

Hun rister på hodet av firedagersuken på skolene, som opprinnelig ble innført fordi mange elever har lang reisevei:

— Av åtte kommuner i landet med firedagers skoleuke ligger fem av dem i Agder, sier hun. - Da blir det ikke lett for kvinner som ønsker det å skaffe seg heltidsjobb, eller å få familier med nødvendig utdannelse til å flytte til regionen. I Agder-fylkene er det kultur for å feie likestillingsutfordringene under teppet. Vi trenger mer likestillingspolitikk, ikke mindre!

Nært på livet

Det er klart for «livsnær gruppe» i regi av menigheten hjemme hos Marianne Haugenes. Hun bor med mann og fire barn i et staselig, hvitt hus som ligger for seg selv med utsikt over det blanke, svarte Ljøstadvannet nedenfor. Inne forbereder kvinnene salaten på kjøkkenet. Det kunne vært et hvilket som helst venninnetreff med seks damer småpratende rundt spisebordet. Men det er det ikke. Det står vann, ikke vin på bordet, og alle har forberedt seg: De har lest kapittel 16 i boken Jesus som forbilde , og tenkt gjennom spørsmål til refleksjon og diskusjon.

Aller kvinnene jobber varierende brøker med deltid, bortsett fra sykehuslege Anete, som er i barselpermisjon. Mange av dem har hatt fri i dag – det er jo onsdag og skolefri.

Vi snakker om likestillingens magre kår på Sørlandet. Om forskernes bekymring for konsekvensene av den høye deltidsprosenten, som i Vegårshei er på 53 prosent (på landsbasis jobber i snitt 34,5 prosent av kvinnene deltid). Og om at en liten, men viktig gruppe kristne, konservative, tradisjonelle menn skal ha stor påvirkningskraft på hva som er normen for det gode sørlandsliv.

- Vi klarer å velge selv!

— Det forskerne sier, er rett og slett provoserende, sier Anette Fidje Bergan. - Det virker som om vi kvinner ikke er i stand til å ta bevisste valg selv. Når de snakker om likestilling, handler det bare om verdier rettet mot penger og effektivitet. Andre verdier er viktigere, vi har valgt et roligere liv med tid for barna.

— Vi er takknemlige for at vi bor her, istemmer de andre. Når det er flere som jobber redusert, blir det mer akseptert. Andre steder ville vi kanskje bli sett på som late, sier én.

- Hvorfor er det dere, og ikke mennene som jobber deltid?

Det blir stille, før noen sier at mennene deres godt kunne tenke seg å bytte… men jobbene deres tillater det ikke. - Flere av oss arbeider i skole og helsevesen der det er lagt opp til deltid, sier de.

— Når mange jobber deltid, kan vi treffe hverandre når vi har fri, påpeker Åshild Songe. - Det er kjempebra at skolen er stengt hver onsdag!

- Er dere likestilt med mennene, da, eller er det de som bestemmer i familien?

De ser på hverandre og spruter ut i latter.

— Du kan jo spørre dem!

Ut av arbeidslivet

I de to Agder-fylkene har kvinner lavest brutto inntekt i landet. Forsker Dag Ellingsen mener de deltidsjobbende kvinnene står i fare for å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. — Arbeidsmarkedet i kommuner som Vegårshei er svakt og ensidig. Kvinner som jobber lite eller ingenting når barna er små, velger seg bort fra arbeidsmarkedet for lang tid eller resten av livet. Ofte er det bare monotone og slitsomme jobber igjen, og veien til uføretrygd er kort.

Han legger til at det er annerledes for kvinner med høyere, etterspurt utdannelse, som sykepleiere og førskolelærere. - Men skal samfunnet godta at de velger å være helt eller delvis ute av arbeidslivet i årevis, når man har brukt masse penger på å utdanne dem? spør han. - Og hvordan skal de holde seg faglig oppdatert?

"Vi har det så greit, atte", sier de på Sørlandet. Men er det greit at sørlendingene får fortsette å leve som de vil, mens de sponses av skattepengene til folk ellers i landet?

Nei, mener forsker Ellingsen. - Offentlige ordninger, som uførepensjon og arbeidsavklaringspenger, er overføringer fra et flertall til et mindretall. Ordningene er ment for folk som ikke har andre muligheter. Det har en del mottagere på Sørlandet. Men de velger å bo på steder der det ikke er jobber å få, og flytter i mindre grad etter jobbene, slik innbyggere i for eksempel Sogn og Fjordane og fylkene nordpå i større grad gjør.

Synger og ber sammen

Tilbake i stuen – møblert som om den var hentet ut av et interiørmagasin – har "livsnær gruppe" avsluttet diskusjonen om kapittelet "Profetiske ord" i sofaen. Marianne Haugenes henter mac’en og finner frem lovsanger. Alle stemmer i «Det underbare kors». I peisen brenner levende lys. Utenfor de smårutete vinduene faller mørket på. Kvinnene har gått over til «Jesus, du er den eneste for meg». Ansiktene lyser av henført ro.

Det er tid for å be for hverandre. Personlige problemer, store og små frustrasjoner, motgang og tunge tanker: her kan det bringes frem for Jesus, som vil gi trøst. Alle har taushetsplikt, og ingenting blir sladret om på bygda etterpå.

Det er Anette Fidje Bergans tur først – hun går inn i ringen, de andre står tett rundt med lukkede øyne, legger hendene på henne og ber: - Jesus, vi vil takke deg for Anette, for at hun bor her på Vegårshei hos oss... Bønnen fortsetter.

Det er på tide å gå. Gruppen vil gjerne betro seg til hverandre og Jesus uten tilhørere. De vil gråte og le sammen i fred. I sitt helt spesielle kvinnefellesskap – i sitt helt spesielle sørlandsliv.

afp000716125-fg1RIEppDr.jpg
Stig B.Hansen /AFTENPOSTEN
Jesus, vi vil takke deg for Anette, for at hun bor her på Vegårshei hos oss... Gruppen avslutter samlingene med å be for hverandre og legge hendene på hverandre.
Stig B.Hansen /AFTENPOSTEN