Klokken er 23.30. Peppes Pizza har dratt gitrene for, Starbucks er stengt. Rulletrappene går bare én vei – og det er ned. Når klokken runder midnatt, har 150.000 mennesker gått gjennom Oslo S. Cirka 85.000 har tatt et NSB-tog. 15.000 kom farende med Flytoget. Den siste tredjedelen kom til stasjonen med andre formål, som å drikke kaffe, kysse kjæresten farvel eller komme raskere frem til jobben.

Oslo S er en by midt i byen. En by der hele Stavangers befolkning beveger seg på 0,07 kvadratkilometer. En by der alle er på vei til et annet sted.

Men noen har sentralstasjonen som sitt hjem. I timevis observerer de stimen av mennesker. De dupper av på stålbenkene om natten. Stjeler søvn når vekterne ikke ser.

Klokken 01.11 går de siste to togene til henholdsvis Lillestrøm og Drammen. De som da er igjen i stasjonsbygningen, skal ikke ta toget.

Noen har vært her hver natt i ti år. Andre sover her bare nå, i påvente av et morgenfly, fordi de ikke rakk siste toget hjem eller fordi kjæresten sa at nok er nok.

Så tok de plastposen og gikk inn til stasjonen.

Klokken 01.09. Mikus blir vekket

Fire-fem menn ligger langflate på benkene mellom spor 9 og 10. Vekteren røsker lett i de sovende. En mann reiser seg et sekund, før han detter tilbake på stålbenken for å få noen stjålne minutter med søvn. Kanskje vet han at det er to vekkerunder på Oslo S.

Mikus fra Latvia går de lange skrittene ut av sentralbanestasjonen og mot bussterminalen. Der er det vanskeligere å få sove, men når klokken er 01.30 må alle forlate Oslo S.
Paal Audestad

Mikus fra Latvia står opp på første oppfordring. De siste fem årene har han bodd til og fra på Oslo S når han er i byen og ikke tar seg råd til hostell. Mikus jobber som gatemusikant, en jobb han elsker.– Ahh... ikke spør meg om hvor mye jeg tjener. Spør heller om musikken min! Når du spiller klarinett, er det egentlig tre alternativer for gatemusikanter; Klassisk musikk, hitlåter og jazz. Jeg forsøker å spille "swingin' with a feeling", sier Mikus og setter opp et trøtt glis.

Han velger seg stedene der det ellers er tomt for gatemusikanter, som Aker brygge eller Frognerparken. Problemet er bare politiet og vekterne. De jager ham vekk, selv om de forbipasserende mer enn gjerne lytter til musikken og slenger slanter i hatten.

– Det har endret seg. Tidligere kunne jeg spille i Frognerparken uten problemer, sier Mikus.

Klokken nærmer seg halv to, og vekterne har brukt minuttene effektivt. Det er bare Mikus igjen i stasjonshallen.

Han drar trillekofferten trøtt etter seg. På vei til Bussterminalen, der han sitter på en kafékrakk frem til 03.45. Da åpner sentralbanestasjonen dørene for en ny morgen. De overnattende liker seg best på Oslo S, der de ikke blir kastet ut om de sovner.

– Får du sove på Oslo S?

– Nei, det gjør jeg ikke. Vi blir vekket hvis vi sovner.

– Når sover du?

– Jeg sover ikke hver dag, men noen netter tar jeg inn på herberget. Der får jeg sove.

– Jeg sover ikke hver dag, men noen netter tar jeg inn på herberget. Der får jeg sove.

Kunsten å vekke

– Vi lar dem ligge i en time mellom fire og fem-sekstiden. Det blir lettere bråk hvis vi ikke lar dem få hvile litt, forklarer vekter Mads Bakken. Han har rutinen inne etter tre og et halvt år som nattevakt.

– Klokken seks begynner passasjerene å komme, og da vekker vi de sovende i to omganger. Hvis de ikke står opp på andre forsøk, så bortviser vi dem, sier vekter Mads Bakken.

Vi sitter i et møterom innenfor kontrollrommet, der 300 kameraer plukker opp passasjerenes minste bevegelse.

– Det hender vi får klager fra passasjerer på at de sovende tar opp benkene. Da må vi kaste ut alle som ikke skal ta toget, hvis ikke er det diskriminerende, sier Bakken.

– Hvordan vet dere hvem som har billett?

– Vi spør, og de fleste svarer ærlig.

Det hender vi får klager fra passasjerer på at de sovende tar opp benkene. Da må vi kaste ut alle som ikke skal ta toget, hvis ikke er det diskriminerende.

Hjelperne på Oslo S

I likhet med andre byer har Oslo S et eget "sosialkontor". Det er Sporet, Kirkens Bymisjons tiltak på Oslo S. Sponset av eierne ROM Eiendom. Bemannet med sosionomer og psykologer som er på jobb frem til 22.30. I sommer går to ansatte også nattevakter.

Sporet hjelper 300 mennesker i måneden. Det er psykisk syke som må til akuttvakten, svensken som trenger en stol å sove i, tenåringen som er alene på Oslo S og ikke har penger til toget hjem til Stavanger.

Det gryr mot morgen, og de sovende er nødt til å reise seg opp og begynne en ny dag. Eieren ROM Eiendom mener at sovende folk på benkene kan skremme vekk passasjerene.
Paal Audestad

18-åringen som kommer til Oslo S for å dø.– Hvis noen har selvmordstanker, så tar vi det på alvor. Dette er en stasjon, og det kan være et farlig sted, sier Gudrun Brøvig Silde, daglig leder ved Sporet.

På veggen har de et stort kart over hjelpetiltak, i permene har de telefonnummer de kan ringe. På bordet står en halvtom skål med sjokolade.

I vinter tilbrakte sosionomene en februarnatt på Oslo S for å kartlegge situasjonen til dem som bor her.

– Da tellet vi 100 mennesker klokken 04. Cirka 80 var arbeidsinnvandrere og asylsøkere, mens cirka 20 av dem var middelaldrende, norske menn. Flere av dem er blitt kastet ut hjemmefra og er i dyp livskrise. De orker ikke snakke med Nav, og de får ikke akkurat mer energi av å bo på stasjonen, sier Toril Kaupang, sosionom ved Sporet.

Ifølge Uteseksjonen er Oslo S det stedet i hovedstaden der flest bostedsløse holder til.

På dagtid er det mellom 200 og 300 mennesker som har Oslo S som et fast oppholdssted. De sitter i timevis over samme kaffekopp, og utgjør egne små subkulturer i byen-midt-i-byen.

– Noen føler seg trygge her på Oslo S, fordi det er så mange andre folk her. Dette er også mennesker som er arbeidsløse, uten at familien vet det. De kommer hit for å vente på at arbeidsdagen skal ta slutt,

Klokken 23.35, Darius venter på en diplomat

– Du kan kalle meg Darius, sier mannen som sitter alene på en benk i Flytogterminalen.

Han har pistrete skjegg, kort olashorts og en hawaiiskjorte som er hakket mer optimistisk enn det norske sommerværet.

Darius venter på at en kurér fra ambassaden skal komme med flytoget ved midnatt. Han har dokumenter, sier Darius. Dokumenter han trenger for å bli boende i Norge.

– Hvor er du fra?

– Jeg foretrekker å ikke fortelle om mitt statsborgerskap til journalister.

Darius venter på noen dokumenter fra en ambassadeansatt som skal komme med flytoget. Men mannen kommer aldri.
Paal Audestad

Han sender oss et kjapt, mistenksomt blikk. – Hvorfor kom du hit til Norge?

– Fordi jeg hadde hørt historier om skjeggete, modige vikingmenn og blonde kvinner som ... ja, det er vel valkyrjer dere kaller dem?

Ved siden av ham er en rød herreveske med et japansk merke, og to fulle plastposer. I den ene posen skimter vi et kneippbrød.

– Dere er ikke en spesielt intellektuell nasjon, men dere er liberale og ganske humørfylte. Litt som innbyggerne i San Francisco, bare det at dere smiler mer. Jeg har vært her i halvannen måned, og jeg tror jeg kommer til å bli boende, sier Darius.

Darius vil helst skrive en bok om Nietzsche, men først må han finne seg en jobb i Norge.

Han skuler mot rutetavlen. Snart har klokken passert midnatt, og mannen fra ambassaden har ennå ikke kommet. – Hva gjør du om han ikke kommer?

– Da kommer jeg tilbake en annen dag. Han kom ikke forrige mandag heller. Men så har jeg heller ikke et spesielt godt forhold til mitt hjemland, sier Darius.

Stadig mindre farlig

I april skrev Aftenposten at vekterne må takle store guttegjenger, og at politiet ikke alltid kommer når de ringer etter hjelp. Eieren av stasjonsbygningen, ROM Eiendom, mener også at det er for mange bostedsløse i stasjonsbygningen.

– Det oppleves av og til som om samfunnets sosiale problemer blir lesset over på oss, sa Signe Horn, strategidirektør og samfunnskontakt i ROM Eiendom til Aftenposten.

For å få bukt med problemene på stasjonen, sponser Rom Eiendom bymisjonstiltaket Sporet.

Snart går siste tog til Drammen og Lillestrøm. Da er det bare de «fastboende» som er igjen i stasjonsterminalen.
Paal Audestad

– Vi gjør det ikke for å være greie, men fordi vi trenger noen som tar seg av alle de bostedsløse og kan geleide dem videre i systemet. Det er slike oppgaver vi ikke løser med vektere. Vi skulle gjerne hatt Bymisjonen på jobb her hele døgnet, sier regiondirektør i ROM Eiendom, Knut Øivind Ruud Johansen.Regiondirektøren er redd for at de som bruker Oslo S som soveplass, skremmer bort kunder.

– En jente på 10 eller en dame på 70 kan synes det er skummelt å sette seg ved siden av en sovende mann, uansett hvor harmløs han er. Og Oslo S skal være for alle, sier Ruud Johansen.

Ifølge stasjonssjef Kåre Stølen ved Grønland politistasjon er Oslo S blitt et stadig tryggere sted å være. Kriminaliteten har gått ned de siste par årene. I fjor var det i snitt ti hendelser om dagen på området i og rundt jernbanestasjonen. Litt under halvparten av disse var lommetyverier.

Klokken 04.00. De fastboendes time

I stasjonshallen teller vi cirka 30–40 mennesker. De fleste sover. Ingen skal ta toget.

Dette er de bostedsløses time. En time fremover skal de få sove i fred for ti år gamle jenter eller 70 år gamle damer. Men så bryter lyden av trillekofferthjul natteroen. Det er flyvertinnene som skal på jobb, og som haster gjennom hallen med bestemte skritt og nyoppsatte frisyrer.

Gionni Hepe fra Italia skal ta første fly hjem etter en Norgesferie på to hjul. Natten har han brukt på å sykle rundt i den nattetomme byen.
Paal Audestad

Snart er det vekking.En mann med cowboyhatt veiver oss vekk. Han var en av de siste som gikk for tre timer siden, og blant de første som kom om morgenen. Men nå vil han være i fred.

En lettere beruset, middelaldrende mann betror oss at han hadde en kvinne i Oslo. Nå må han ta første tog hjem til barna sine i Akershus. Men mannen sovner og glemmer hele toget.

En svenske i islender gikk rett fra søvnen på Bussterminalen til frokosten på Oslo S. Etter tre år som innbygger på Oslo S har han rutinen inne. Om to timer begynner han på jobb på lageret.

Klokken 04.30. Han som bor på Oslo S

– At jeg ikke har funnet en leilighet ennå, er ren latskap. Også er jeg vel litt bohem, sier svensken.

En stund bodde han hos en kamerat, og i noen måneder hadde han en husbåt som sitt hjem. Men så stakk både kameraten og båten, så nå bor svensken på stasjonen isteden.

Han synes ikke det er vanskelig å få sove.

– Nej... Jeg pleide å jobbe på et kraftverk i Sverige, så jeg kan sove i all slags lyd, sier han en anelse stolt.

Etter vakten på lageret drar han til Frelsesarmeen i Urtegata, der han sover noen timer på en madrass.

Snart skal han hjem til familien i Sverige på ferie.

– Jeg har fire barn mellom tre og 25 år med tre forskjellige damer. De vet at jeg ikke har bolig, og de kommer ikke på besøk. Jeg har jo ikke noe sted å ta dem med til, sier han og trekker på skuldrene.

Han er ikke typen som sutrer. Svarer muntert på spørsmålene, spiser baguetten han holder i hånden med stor appetitt, er glad for at han har jobb på fjerde året. I Sverige var han arbeidsløs.

– Men vil du fortsette å bo her?

– Aller helst vil jeg bo i en båt. Så jeg kan seile vekk, sier han.

Klokken er fem. Mannen i islenderen reiser seg opp, går ut for å ta en røyk, bommer bort en sigarett til en forbipasserende.

Så glir han inn i stimen her i byen-midt-i-byen – og blir en av oss alle.

per.chr.selmer-anderssen@aftenposten.no