— Beklager, det takker jeg nei til.

Marta Breen avslutter telefonsamtalen og legger mobilen ned på cafébordet. Avslaget gikk til et radioprogram som ville ha en sak om kjønnsleppeoperasjoner. Det er nok av invitasjoner til kvinnekroppdebatter om dagen, etter at spalten hennes om kjendismedienes bruk av ord som muffinmage og grevinneheng nådde VGs førsteside og NRKs debattstudioer i forrige uke.

I støyen fra klirrende bestikk i lunsjrushet på Litteraturhuset, sier hun:

— Jeg må passe meg så jeg ikke blir den sinte feministen i for mange debatter.

- Ja?

— Hvis du sier eller skriver noe som handler om kropp og kjønn, blir du jo automatisk fremstilt som hissig og humørløs. Men det føler jeg ikke at jeg er. Jeg tror ikke akkurat folk som kjenner meg synes det heller. Jeg prøver tvert imot å bruke humor, få leserne mine til trekke litt på smilebåndet.

Hun sukker.

— Men det er litt slitsomt å være feminist i mediene. Jeg skjønner godt at de færreste feministene som var aktive på 70-tallet orker å delta i debatten i dag. For ikke lenge siden kritiserte jeg et blad for å være dobbeltmoralsk da de trykket en sak om kvinners mange komplekser, samtidig som de avsluttet den samme saken med å vise hvordan man kunne få en finere kropp og rette opp disse kompleksene. Da skrev en nettavis sak at «Marta Breen raser mot kvinneblader».

— Jeg mener, raste j eg? Seriøst?

Hun ler litt.

— Og da jeg skrev at Manglerudsenterets reklamer for barneklær var fulle av kjønnsklisjeer, skrev noen en sak om at jeg ikke bare raste, nei, jeg frådet, s ier hun. Og skynder seg å legge til:

— Men jeg er jo nesten ikke sint i det hele tatt!

Kroppsfiksert

Denne uken kommer Marta Breen med boken Født feminist , der hun gjør et forsøk på å analysere hvordan dagens unge er blitt den første generasjonen som er streitere enn foreldrene sine. Hun er blogger, journalist og forfatter, med jevne mellomrom på trykk som spaltist i Dagsavisen.

En typisk Breen-betraktning kan handle om hvorfor kvinner som intervjues ofte har et stort behov for å understreke at de var guttejenter i oppveksten, eller hvorfor det er så vanskelig å diskutere morsrollen uten å fremstå som en dårlig mor. Eller, som i forrige uke, hvorfor kjendismedier stadig bruker nedsettende ord på kvinners kroppsdeler.

— At kroppsdebatten ble så stor, kom litt overraskende på, sier hun.

— Jeg tror det handlet om at mange journalister, spesielt i VG og NRK, synes disse ordene var veldig artige. Hovedbudskapet mitt var at jeg mener vi trenger en debatt om det eskalerende kroppsfokuset og alle dets negative sider. Vi får stadig inn rapporter og forskningsresultater som viser at utseendepresset går hardt utover livskvaliteten til mange jenter. Og det er blitt verre for guttene også.

Mange har gitt opp kampen om hvor kroppsfiksert offentlighet vi skal ha, mener Breen. Som både er blitt kalt humørløs og oppfordret til å finne viktigere saker å kjempe for. Eller som én formulerte det: «Kan hun ikke bare lage sitt eget kvinneblad som handler om hvordan man sitter likegyldig i sofaen og trøkker i seg ostepop?»

— Når man tar et standpunkt i slike debatter, får man gjerne høre at man bare skal snu ryggen til, eller konsentrere seg om viktigere ting, som Syria. Det er en tankegang som har spredd seg i takt med individualiseringen. Å ta noen kamper i fellesskap blir liksom forbundet med 70-tallet. Hvis du går i tog på kvinnedagen bak en parole det står «Stopp skjønnhetstyranniet», blir du sett på som tullete. Men hvem er det som tjener på at vi bare flyter med?

Hun gir selv svaret.

— Det er de kommersielle aktørene. Det er ikke lenge siden det var utrolig politisk ukorrekt å tapetsere busskurene med nakne damer, men nå er det knapt noen som protesterer. Jeg vil at vi skal brette opp ermene og slåss. Og det utelukker ikke at vi ikke også kan slåss for andre saker.

Bryllup og babyshowers

Hva tenker mødrene våre egentlig om oss? Ser de på oss som reaksjonære og en smule borgerlige? Det er noen av spørsmålene Breen stiller.

Var 70-årenes idealer om solidaritet og fellesskap bare et blaff?

På fotografier fra Marta Breens oppvekst, tatt på siste halvdel av 70-tallet i en blokkleilighet på Årvoll i Groruddalen, sitter det folk i stuen og røyker rullings. Moren soler seg toppløs i en park, og på flere av bildene er Breen kledd opp i oransje kjeledress og caps mens hun leker med en lastebil.

Kontrasten er stor til dagens små prinsesser med tyllkjole og tiara. Breen undrer seg over hvordan døtre av kvinner som kjempet for abortlov, barnehageutbygging og lik rett til arbeid, ble så opptatt av bryllup og babyshowers, kjernefamilie, dekorative matpakker og lekre stuer.

— Vi har ikke bare fått en mørkeblå regjering og blitt mer nykonservative politisk. Særlig blant folk på min egen alder og nedover har vi fått en rekke nyborgerlige utslag i kulturen.

- Hvor ser du disse nyborgerlige utslagene?

— Først og fremst i verdikonservative bølgen vi har hatt når det gjelder familieliv og kjønnsroller, som igjen blir voldsomt forsterket av mediene. All kommersiell kvinnekultur, fra blogger, reklame, TV-kanaler og livsstilsbøker, peker i samme retning. Fra babybodyer der det står «søtnos» til jenter og «administrerende direktør» til gutter, til at fokuset i damebladene kretser rundt familie, hjem og kropp. Ungdommen er flinkere, snillere og har mer respekt for autoriteter. Miljøengasjementet har dalt, men interessen for klær og sminke og mote er sterk, sier hun.

Motkultur

Laks og eggerøre ankommer bordet. Breen vil heller prate enn å spise. Hun sier hun er fullt klar over at ikke alle var raddiser på 70-tallet, men at dreiningen likevel er påfallende.

- Er det overraskende?

— Ja, det synes jeg. Jeg hadde nok heller trodd at man ble mer radikal og liberal for hver generasjon. Europas økonomi går nedenom og hjem, og vi har fått en enorm forbrukskultur, samtidig som vi vet at kloden vår snart ikke tåler mer. En skulle tro at det skapte et større politisk engasjement, i hvert fall en større motkultur. Men i stedet for å interessere oss for miljøvern, strikker vi julekuler, sier hun, og legger til:

— Vi har rett og slett ikke tid til å bake så mye som vi gjør.

Da hun begynte å skrive boken, var Marta Breen «feministisk deprimert». Hun savnet et fellesskap, noen å diskutere med. I dag er hun langt mer positiv.

— Debatt er jo den nye rocken, og i det siste har jeg oppdaget masse jenter som blogger, driver nettsteder, arrangerer debatter, festivaler og feministiske fora. Fellesskapet er der, bare på en annen måte. Det er rett og slett en fin tid å være feminist i, mener hun.

Ikke minst er hun glad over den enorme mobiliseringen foran årets 8. mars-tog

— Debatten om reservasjonsretten har vekket mange. Når rettigheter er under press og man oppdager hva man har å miste, våkner man.

- Men få unge jenter vil kalle seg for feminister?

— Det er ikke færre i dag enn på 70-tallet, det er heller ikke noe mål at alle skal gå rundt og kalle seg for feminister. Det viktigste er å bruke kjønnsblikket der hvor du er i livet. Om du jobber i helsevesenet og jobber med kampen for likelønn og mot ufrivillig deltid, eller i kulturbransjen hvor menn vinner langt flere priser enn kvinner. Å si at det ene er feil å fokusere på fordi noe annet er viktigere, hjelper i alle fall ikke.

Lenin og løpesedler

Foreldrene til Marta Breen skilte seg da hun var liten. Hun og storesøsteren flyttet til Larvik sammen med moren, og det tok ikke lang tid før hun skjønte at hun kom fra et litt annerledes hjem enn det som var vanlig i småbyen. Moren var kvinnesaksforkjemper og malte «stem RV» på veggen i det nye hjemmet med én meter høye bokstaver.

— Læreren min på barneskolen påsto at Lenin hadde drept masse mennesker, og det protesterte jeg jo mot. Jeg klarte ikke helt å forstå dét når vi hadde hatt bilder av ham på veggen. Jeg ble også sendt på Rød Front-leir, hvor vi ungene hadde det kjempegøy. Det vekket nok en tidlig politisk bevissthet i meg. Jeg husker at jeg så mamma stå i byen og dele ut løpesedler mot porno. Det var både flaut og litt morsomt.

I likhet med generasjonen hun beskriver i boken, har Breen hverken kranglet eller opponert mot foreldrene sine som voksen. Tvert imot. Hun har faktisk flyttet inn i samme borettslag som moren og diskuterer ofte med henne over et glass hvitvin. De klipper seg til og med hos samme frisør på Manglerud senter.

Noen lekekamerat for datteren i oppveksten, var moren derimot ikke.

— Jeg opplevde aldri at noen mamma eller noen andre voksne lekte med meg. Vi observerte dem mens de gjorde voksenting, i motsetning til den gjennomorganiserte hverdagen barn har i dag. I dag skal alt skje på barnas premisser, sier hun litt oppgitt.

— Jeg savner at vi som er foreldre i dag er litt ærligere overfor barna om hvem vi faktisk er. Vi later som om vi elsker å leke. At vi aldri krangler og er avholdsfolk. Men er det egentlig sunt? Alle kan ikke være Margrethe fra NRK Super hele tiden.

En lykkeindustri

Selv er Breen gift og har to døtre på tre og syv år.

- Hvor mye leker du med dem?

— Jeg prøver å få dem i gang med lek, så kan de heller fortsette på egen hånd. Jeg tror de gjennomskuer at jeg synes det er litt kjedelig å leke selv. Jeg gjør lekser med den eldste, også er jeg veldig flink til å kose med dem i sofaen. Mine unger har to lesende foreldre, og det vet de. De vet at mamma liker å lese, kose og sitte på datamaskinen og skrive.

Hun smiler.

— Jeg håper å lære dem at mammas jobb er like viktig som pappas og at å være mamma ikke er et yrke. Og at kaker kan kjøpes på butikken.

Breen mener mediene generelt går altfor langt i å overidyllisere familielivet.

— På den ene siden er vi liksom så liberale og synes alle skal få leve sitt liv. Men når alt kommer til alt, er det én oppskrift for hva som er lykken og målet med livet: Å gifte seg og få barn. Alternativene forsvinner. En hel industri bygget opp rundt denne lykkekulturen, og mediene er med på å forsterke det. Frivillig barnløse må forsvare valget sitt, det samme hvis du er frivillig singel. Og der føler jeg vi har en utfordring, sier hun, og trekker frem et intervju hun leste med NRK-programleder Karen-Marie Ellefsen, der hovedtemaet var at hun ikke har barn.

— Det samme gjelder for øvrig hvis du er gift og har barn. Da blir du spurt om morsrollen og hvordan den har forandret deg. Hvor ofte hører du mannlige intervjuobjekter si at de er «først og fremst far»? Flere kvinner burde fått lov til å fronte sin yrkesfaglighet i mediene. Men kvinner får private, intime spørsmål og tvinges til å være sitt kjønn.

Far tar ansvar

Av samme grunn vil ikke Breen fortelle for mye om sitt eget privatliv. Heller ikke om det var utfordrende å leve opp til egne idealer om likestilling etter å ha fått barn.

— Jeg vil ikke gå ut og si at sånn og sånn bør man fordele arbeidsoppgaver i hjemmet. Derfor vil jeg heller ikke si hvordan vi gjør ting hjemme hos oss. Men vi krangler ikke om husarbeid, sier hun kort om den saken.

Lunsjen er for lengst blitt kald og står fortsatt nokså urørt.

— Når det er sagt, synes jeg at jeg møter utrolig mange menn som tar mye ansvar på hjemmebane, understreker hun.

— Jeg sier ikke at jeg tilhører et representativt utvalg av befolkningen, men jeg ser nok fedre som tar mye ansvar rundt meg til at jeg føler jeg kan si at det ikke er noe biologisk i veien for at fedre ikke er like gode til å ta vare på unger som mødre. Det er viktig at ikke reaksjonære mødregrupper får rakke ned på de rettighetene der. At folk har begynt å dra det biologiske kortet for å få være lengst mulig hjemme med barna, er helt feil i mine øyne.

Selv om Marta Breen ikke raser mens hun sier dette, er hun like fullt alvorlig.

— Jeg håper at mennene ikke gidder å finne seg i dette og at de kjemper tilbake. Helt seriøst.

miriam.knapstad@aftenposten