Om morgenen 25. oktober 1944 heiste man det norske flagget i Kirkenes og feiret frihet etter over fire år med brutal okkupasjon.

Frigjøringen var også starten på en fullstendig rasering av Finnmark og Nord-Troms. Høsten 1944 møtte de tyske soldatene massiv motstand på Kolahalvøya. Den røde armé drev fienden til retrett. For å gjøre det vanskelig for de sovjetiske styrkene, bestemte Hitler at hele Finnmark og Nord-Troms skulle jevnes med jorden.

Nærmere 75.000 mennesker ble med våpenmakt beordret bort fra sine hjem. Ca. 12.000 bolighus ble brent. 150 skoler, ca. 500 industribedrifter, flere hundre fiskebruk, broer, telegrafstolper og all annen infrastruktur ble brent eller sprengt.

Les også intervjuer med tidsvitner fra 1994

Abonnenter kan også lese utgavene i vår digitalarkiv — se utdrag av historiene og oversikten her!

Befolkningen motsatte seg evakuering, men mange måtte gi etter. Ca 23.000 ble likevel igjen, og gjemte seg bort i fjellhuler og gammer gjennom hele vinteren. Enkelte levde i skjul i seks-syv måneder, under kummerlige forhold og i stadig frykt for å bli oppdaget. Flere ble skutt da tyske soldater oppdaget huleboerne, som flyktningene i ettertid ble kalt.

For bare tre år siden fant man igjen en partisanhule i Kirkenes der et var stor aktivitet høsten 1944.

Bodde i tunnel med kyr og flagg

Da freden kom til Øst-Finnmark, kom over 3000 mennesker ut av en tunnel ved gruveanlegget i Bjørnevatn. Her hadde de gjemt seg unna krigshandlingene da sovjetiske styrker presset tyske soldater ut av Sør-Varanger. I ca. 12 døgn gjemte de seg inne i gruven med barn og eldre, kuer og sauer, samt et norsk flagg.

Gruveselskapet AS Sydvaranger hadde vært forberedt og innredet tunnelen for å ta imot folk. I en stor hall inne i fjellet ble det snekret senger til flere hundre.

Ti barn kom til verden i tunnelen, barn ble også født i gammer og fjellhuler en rekke steder i Finnmark og Nord-Troms denne evakueringsvinteren. Det ble en lang og tøff vinter for de fleste, selv om værgudene viste seg fra sin absolutt mildeste side. Myndighetene i London lovet snarlig hjelp, men den kom ikke.

Men klokken 02.15 den 25. oktober ropte sovjetiske soldater inn i tunnelen at de var frie og måtte heise flagget. Det ble straks gjort.

Startet gjenoppbygging fra små kår

Samme dag ble den beskjedne Rørbua stedet der den første frie norske administrasjon gjenopptok sitt arbeid. Kommunestyret i Sør-Varanger etablerte seg og satte i gang med å gjenoppbygge et fullstendig nedbombet lokalsamfunn.

Store deler av Nord-Troms og Finnmark så ut som dette etter at tyskerne hade gjort seg ferdige. Bildet er sannsynligvis fra Kirkenes.
NTB SCANPIX

Få steder i Europa ble mer skadet av krigen enn Kirkenes. Byen var oppmarsjområde for ca. 200.000 tyske soldater som skulle angripe Sovjet fra nordvest, og sovjetiske styrker led store tap for å hindre at Murmansk ble tatt. Allierte bombefly gjorde hva de kunne for å redusere den tyske styrken, blant annet med å bombe Kirkenes. Også Vardø og Vadsø ble hardt skadet av bomber.

I morgen kommer kongen

I morgen, lørdag 25. oktober, skal Rørbua og «1944-tunnelen» formelt fredes som kulturminner. Kong Harald er til stede i Kirkenes, sammen med blant annet russiske krigsveteraner og utenriksministrene Sergej Lavrov fra Russland og Børge Brende fra Norge.

70-årsjubileet for frigjøringen av Sør-Varanger og begynnelsen på krigens slutt skal markeres på en verdig måte. Et sentralt poeng er å ta vare på de solide bånd som i 1944 ble knyttet mellom Russland og Finnmark. Russiske styrker sto i Øst-Finnmark frem til høsten 1945, da de trakk seg ut.

Ca. 50.000 mennesker var blitt tvunget sørover til en uviss fremtid. De aller fleste startet på veien nordover igjen straks etter at Norge var fritt. De trosset myndighetenes vilje og satte i gang gjenoppbyggingen.

Senere karakteriserte kong Olav evakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms som «Den største katastrofe i norsk historie siden svartedauden».

Vi trodde det skulle dreie seg om noen få dager, men det ble syv måneder i hulen

Tre familier delte en hule

I en hule på øya Skorpa i Kvænangen overlevde ca. 15 mennesker fra tre forskjellige familier.

— Vi trodde det skulle dreie seg om noen få dager, men det ble syv måneder i hulen. Vi var tomme for batteri på radioen og fikk ikke nyheter. De voksne var mest opptatt av å holde seg skjult for tyskerne som jaktet på huleboere, forteller Erik Halvorsen. Han var guttunge i 1944, men minnene har brent seg fast.

Våren 1945 var kirken det eneste som sto igjen på Skorpa i Kvænangen. Både Arne Nilsen (t.v.) og Erik Halvorsen bodde med sine familier i kirken da de kom tilbake fra evakuering og huleboertilværelse.
OLE MAGNUS RAPP

Det han husket best, var frykten for å bli tatt, at hundene ikke bjeffet når tyskere var i området og gjensynet med bygda Skorpa, der kun den lille, hvite kirken sto igjen. Hit flyttet huleboerne, og de bodde i kirken til høsten 1946, da provisoriske hytter ble tatt i bruk.Også Arne Nilsen og hans foreldre flyttet inn i Skorpa kirke etter å ha vært evakuert til Vesterålen.

— Et seil ble brukt som telt. Vi bodde trangt, men de voksne uttrykte stor glede over at landet igjen var fritt, minnes han.

Fikk en times forvarsel

I sin bok Ikke en av mine tåra skal dem få minnes Johs Røde (78) fra Langfjordbotn i Alta sin redsel og den store usikkerheten som rådet.

— Det dreide seg om over 70.000 helt forskjellige skjebner her nord, der alle fikk inntrykk som varte livet ut, sier Røde, som har jobbet som lærer og kunstner i Lofoten.

Johs Røde (78) glemmer aldri da familien ble tvangsflyttet ut av sitt hjem og fraktet med lastebil mens husene ble brent. Her er han tilbake ved sitt gjenoppbygde barndomshjem i Langfjordbotn i Alta.
OLE MAGNUS RAPP

Oluf og Therese Røde satt rundt middagsbordet sammen med sine barn da evakueringsordren kom.— Det var 6. november 1944. Mor kokte fårikål til middag. Tyske soldater kom på tunet og forkynte at en lastebil ville hente oss innen en time, og vi fikk ta med oss noen få kilo. Hvor vi skulle, visste ingen, forteller Johs Røde.

— Der og da ble mor psykisk skadet. Hun strigråt og gjentok «Herregud» utallige ganger. Hun gikk bak huset og tømte ut fårikålen og begynte av alle ting å vaske kopper. Jeg husker at far stengte vannkranen og løsnet den dingsen som var øverst. Får ikke vi bruke vannet, så skal i hvert fall ikke tyskerne få, sa han og slengte delen ut på jordet.

Åtteåringen ble vitne til at husdyrene ble avlivet og slaktet. Han husker godt at oksen fra nabogården ble pint ihjel og at blodet flommet.

På lastebilen ble mange fra bygda stuet sammen. Johs husker morens gråt, og faren som beroliget familien. «Bare gråt du. Ikke en av mine tåra skal dem få», sa Oluf Røde.

Passet ikke inn på nytt sted

Deretter gikk ferden til Burfjord, og så med båt til Tromsø. Her ble Oluf Røde vitne til at slagskipet «Tirpitz» ble senket 12. november. Unggutten husker godt farens gledestrålende ansikt da han fortalte nyheten. Familien endte etterhvert opp i Trøndelag, der Johs etter jul begynte på skole. Fortsatt stikker det i ham hvordan lokale mobbere økte hans frykt og ubehag. Han snakket ikke som dem, hadde kommager, ikke sko og kom fra en del av landet trøndere kjente lite til.

— Jeg blir aldri ferdig med temaet «barn i krig», og jeg tenker på egne unge år hver gang jeg hører om krig i andre deler av verden. Jeg hadde det høyst sannsynlig betydelig bedre enn de barn som i dag er i krig. Men det er viktig at våre egne ungdommer lærer og forstår, sier Johs Røde.

I disse dager er han på turné med sine fortellinger om evakueringsvinteren. Han har besøkt alle ungdomsskolene i Lofoten og drar nå rundt om i landet. 1. november er Røde på Litteraturhuset i Oslo.

Mener fortiden blir fortiet

Historiker Arvid Petterson fra Porsanger har i mange år forsket på krig, tvangsevakuering og effektene av dette. I boken Fortiet fortid. Tragedien Norge aldri forsto tar han et skarpt oppgjør med den kunnskapsløshet som råder.

Petterson har intervjuet flere hundre eldre, oppsøkt kirkegårder over hele landet og studert lokalhistorie.

I boken slår Petterson fast at minst 339 mistet livet under evakueringen, ti ganger så mange som i den offisielle krigshistorien. Forfatteren er svært kritisk til at Norges største tragedie er oversett av historikerne. Boken inneholder nytt om konsekvensene av krigshandlingene i nord. Petterson trekker frem ukjente krigshelter og kvinner og barn som overvintret i fjellhuler. Han fokuserer også på de norske soldatene som hadde lengst tjenestetid i felt og de sivile hjelperne, som forfatteren mener bør få sin rettmessige plass i krigshistorien.

Han er også kritisk til Hjemmefronten i Oslo, som ba finnmarkingene motsette seg evakuering og mente de som etterkom de tyske krav var dårlige nordmenn.

Les også: - Bedrag å havde at angrepet 9. april kom overraskende

Ingen hjalp Polen mot nazistene

Bedrageriet før D-dagen