Kåre Emil Brændeland gleder seg til 8. mai. Han skulle bare så gjerne ha sett at alle som var sammen med ham i Gorazde hadde fått Krigskorset.
Jan T. Espedal

Om ettermiddagen torsdag 3. april i år sitter oberstløytnant Kåre Emil Brændeland (41) i bilen på vei til et kjøpesenter i Oslo vest. Trebarnsfaren har kranglet med kona om en fillesak. Mobilen ringer. «Det er forsvarsministeren», sier Ine Marie Eriksen Søreide. «Har jeg gjort noe galt?» tenker han.

Men så begynner forsvarsministeren å snakke om dét som skjedde for 20 år siden.Brændeland finner en lomme å parkere i. Han merker at det renner tårer fra øynene. Ine Marie Eriksen Søreide gråter også.

Dra til Bosnia!

Høsten 1993 var Kåre Emil Brændeland 20 år. Han leide en 180 kvadratmeter stor toppleilighet i en fornem Oslo-gate med tre kamerater. Lørenskog-gutten, den første i en familie av pasifister siden oldefaren som hadde vært i Forsvaret, hadde avsluttet befalsskolen. Nå ventet han på å komme inn på medisinstudiene.

Guttekollektivet var som andre guttekollektiver; de festet, flørtet med damer, levde slik 20 år gamle gutter gjør. Da den gamle troppssjefen hans fra Nord-Norge ringte og sa «Brændeland, du må være med til Bosnia», svarte han først nei, men så ombestemte han seg. Studiene kunne utsettes. Som sanitetsoffiser for FN i borgerkrigen kunne han legge opp penger. Det virket spennende.

Det ene døgnet var han i Oslo, hvor kameratene holdt avskjedsfest for ham, og sendte ham i bakrus til Sør-Gardermoen leir for å fly ut av Norge.

Det neste var han i Bosnia, og plukket barnelik, spikret fast for å blø ihjel, ned fra veggene. Han så mennesker uten hoder. Lik med genitaliene kappet av og stappet i munnen deres.

Kåre Emil Brændeland hadde reist til Bosnia og trodd at kroatene og muslimene var de gode, og at serberne var de onde. Nå forsto han at det var gode og onde på begge sider. At alle massakrerte alle. Og at djevelskap ikke har grenser.

21 år gammel skrev Kåre Emil Brændeland diktet «I natt» om sine opplevelser i Bosnia:

Han var den yngste i troppen. Hver kveld snakket han ut med eldre, mer erfarne menn og kvinner om alt han hadde sett. Mange av dem hadde sivile jobber som helsearbeidere, og hadde sett mye fælt. I tillegg begynte han for første gang å skrive dagbok. Han skrev:

«Inne i byen fant de et hus hvor en gammel dame, en yngre kvinne og et barn var skutt gjennom hodet og deretter blitt naglet opp til husveggen. Menneskeheten har gått av skaftet! Den svenske legen frykter for de yngstes psyke, og jeg må ærlig talt si at jeg er usikker på hva jeg kan komme borti. Prøver å forberede meg psykisk.»

Brændelands dagbok.

Slått rett ned

Førstesiden av VG etter at Kåre Emil Brændeland og troppen hans hadde kommet seg inn i Gorazde.
Privat

Mot slutten av april 1994 satt han og hvilte i leiren i Tuzla da døren ble revet opp. Kompanisjefen hans kom inn og sa: «Kåre, om 40 minutter reiser du om med et helikopter til Sarajevo. Deretter drar dere videre til Gorazde. Du leder troppen».

Han fikk med seg 24 norske menn og 10 kvinner; leger, ambulansepersonell, sjåfører, sambandseksperter, sykepleiere. De trodde det var et rutineoppdrag, at de skulle evakuere noen barn fra sykehuset i den lille byen øst i landet.Avskåret fra nyheter visste de ikke om hvilken forfatning byen befant seg i. Tusenvis av flyktninger hadde flyktet fra landsbyer i nærområdet, og byen var omringet av soldater fra Bosnian Serbs Army (BSA).

Da de kom frem, den 24. april, skrev VG over hele førstesiden: «35 norske inn i dødsbyen i natt». Brændeland skrev i dagboken:

«Byen bar preg av å være under beskytning. De fleste husene virket utbombet i det klare måneskinnet, mange av dem brant. I gatene lå istykkersprengte dyrekadavre og et og annet menneske».

Kåre Emil Brændeland var førstemann inn på det ødelagte sykehuset uten strøm. Der møtte direktøren ham. Og slo ham hardt i ansiktet med knyttneven.

– Dere er krigskriminelle! Hvorfor kommer dere så sent? ropte han, og måtte rives bort før han slo enda en gang.

Hvor mange var drept i dagene før, mens sykehuset ble bombet fra åssidene rundt byen? Den 21 år gamle fenriken fikk høre 30, avisene skrev nesten 100. I lyset fra hodelykten så han lik stablet i kullkjelleren. Blodsøl og operasjonsrester på gulvene. Han skrev: «Uttrykket «vasse i blod» ble for første gang virkeliggjort for meg». Den lille strålen av lys beveget seg videre, og han kjente hender som grafset etter ham og så blikkene han aldri kommer til å glemme. Pasienter, pårørende og ansatte hadde gjemt seg i klynger. Så slo en granat inn i bygningen. «Nå dør jeg», tenkte Kåre Emil Brændeland i et glimt, før adrenalin og arbeidsoppgaver tvang ham videre.

Hva gjør vi nå, Brændeland?

Brændeland følte at noe var rart i Gorazde. Hva slags operasjon var det egentlig de var sendt til? Sambandet fungerte elendig og kommunikasjonen var svak. Og hvorfor var det britiske, ukrainske og franske spesialsoldater i byen?

I tiårene etter har han grublet mye på det. En rekke av tilfeldigheter hadde gjort ham til sjef for den norske sanitetstroppen. Kvelden før evakueringen startet laget han en leir ved stadionveggen hvor helikoptrene skulle lande. De manglet sandsekker og piggtråd, og hadde bare Glock-pistoler og lite stridserfaring.

Fenriken utplasserte vakter og forsøkte å bevare roen mens de rundt ham stadig spurte: «Hva gjør vi nå, Brændeland, hva gjør vi nå?»

«Ja, hva gjør vi nå?» tenkte han.

300 mennesker skulle evakueres fra sykehuset. De måtte kjøres i en kilometer og legges på en fotballbane hvor seks helikopter skulle lande og hente dem ut. På vei til banen rapporterte ambulansesjåførene at de ble beskutt. Hva gjør vi, Brændeland? Kulene hadde ikke gått gjennom, så han ba dem fortsette. Så slo en artellerirakett ned i en blokk like ved. Hva gjør vi, Brændeland?

Med 70 pasienter på fotballbanen og et sykehus det ikke går an å vende tilbake til? De fortsatte. I løpet av tre dager evakuerte de 285 pasienter, nyfødte, barn, voksne, gamle, og 21 pårørende.Samtidig festet de bosniske serberne, ledet av den ikke ukjente Ratko Mladic, et jerngrep rundt Gorazde. Det gikk nesten en hel måned før den første konvoien fant en trygg vei ut. Kåre Emil Brændeland var med. Han hadde fått beskjed om å komme seg til Norge så fort som mulig, til krigsskoleinntaket på Linderud. To timer etter at konvoien kom til Tuzla fløy han hjem.

Der dro han rett til Linderud og diskuterte krig med mennesker som aldri hadde opplevd den.

Nummer 7 etter krigen

Sanitetstroppens bragd fikk lite oppmerksomhet. Etter noen år på Krigsskolen hadde noen hørt rykter om hva som hadde skjedd, og ba Brændeland fortelle. Ved jevne mellomrom holdt han foredrag om det han hadde opplevd. Han reiste ut igjen, til Kosovo i 1999, til Afghanistan i 2006 og til slutt til Tsjad i 2009. Til FN-oppdraget i Afrika hadde han med seg 21 serbere han først hadde trent opp. Det føltes stort å stå under samme flagg som dem, så kort tid etter opplevelsene i borgerkrigen.

Oberstløytnanten ble seksjonssjef for Plans & policy i Forsvarsstabens veteranavdeling. Uten at han visste det, ble det i kontorbygget han sitter i på Akershus festning arbeidet med en sak som ville få enorm betydning for ham.

Slik ser Krigskorset med sverd ut. Norges fremste dekorasjon kan tildeles for personlig innsats fra norske og utenlandske militære og sivile, som under krig eller væpnet konflikt på en særlig fremragende måte har utmerket seg med personlig tapperhet eller ved ledelse av troppeavdeling, fartøy eller flyavdeling under kamp.
Linn Cathrin Olsen

For da Ine Marie Søreide Eriksen ringte ham denne apriltorsdagen, sa hun: - Kongen i statsråd vil i morgen bekjentgjøre at vi har besluttet å tildele deg Krigskorset med sverd.Thor Lysenstøen, som hadde innstilt ham, skrev:

«Med resolutt handling, med livet som innsats, berget han og avdelingen livet på kanskje 285 pasienter som ikke var levnet en sjanse i Gorazde».

«Krigskorset med sverd? Jeg?», tenkte Kåre Emil Brændeland. Han så for seg minnetavlen på Forsvarsmuseet, navnene; Gunnar Sønsteby, Max Manus, Joacim Rønneberg. Det føltes uvirkelig.

Etter annen verdenskrig har bare seks menn fått medaljen. Men de var alle spesialsoldater, ikke helsepersonell. Brændeland begynte å tenke på alle de 34 som hadde reist inn i Gorazde med ham. Det føltes urettferdig at bare han skulle få. Dagen etter skrev han til dem:

Kåre Emil Brændelands FN-kort. Hans første FN-oppdrag ble bemerkelsesverdig.
Johansen

«På en dag som denne håper jeg dere føler dere sett og anerkjent — for denne medaljen er til dere alle! Dere er sett og ikke glemt.»

Han håper at så mange som mulig av dem kan komme til Akershus festning torsdag 8. mai. Da skal marinen legge skip til kai, jagerfly fly lavt i formasjon over festningen, Garden spille nasjonalsangen, Hercules-fly slippe spesialsoldater ut i fallskjerm og Kongen feste krigskorset med sverd på brystet hans.

For Gorazde.