En kvinne med tykt, mørkt hår blir lagt ut på isen utenfor boligen i Asker. Klokken er 23.30, 16. april 2013. Naboer styrter ut for å hjelpe kvinnen på isen, men straks de ser henne, skjønner de at hun er død. De kjenner henne, det er Trinidad Belmonte. Trini blant venner.

Dalia Belmonte, Trinis datter, husker timene som fulgte slik:

Dalia Belmonte føler at en del av henne selv forsvant med moren. Her er Dalia og Trini sammen på ungdomsbedriften til Dalia da hun gikk på videregående.

Hun bråvåkner av at det ringer på døren i leiligheten i Oslo. Utenfor oppgangen står to politimenn. De sier at de gjerne vil komme inn, og at det er best hun setter seg ned.— Det er noe som har skjedd. Moren din er blitt drept. Vi har tatt ham som har gjort det.

Dalia Belmonte skjønner med en gang hvem politiet har pågrepet. Og noe inne i henne er ikke overrasket De siste månedene har hun vært redd for hva kjæresten til moren kan finne på å gjøre.

En utsatt gruppe kvinner

Mellom 1990 og 2013 er 174 kvinner drept av sin partner eller tidligere partner. I løpet av disse 23 årene led 25 menn samme skjebne. Det viser tall som Kripos har hentet frem for Aftenposten.

— Kvinner er overrepresentert som offer, det er ingen tvil om det, sier seksjonsleder Trygve Aandstad ved Voldsseksjonen i Kripos.

Og spesielt overrepresentert er kvinner med utenlandsk bakgrunn. Fra 2004 til 2013 var over halvpartene av ofrene enten utenlandske statsborgere eller tidligere utenlandske statsborgere. Det er en andel som har økt de siste ti årene, samtidig som antall partnerdrap generelt sett har gått ned. I løpet av de siste ti årene har også den årlige innvandringen vært større enn den var på 90-tallet.

— Det er alltid de mest sårbare gruppene som henger igjen i statistikken, både som offer og gjerningsmenn. Derfor er det ikke overraskende at innvandrere er overrepresentert i denne statistikken. En kvinne som bor langt fra familien sin er mer utsatt for å bli drept enn de som er nær sin familie. I alle land er også sosiale og økonomiske minoriteter mer utsatt både for partnerdrap og kriminalitet generelt, sier Vibeke Ottesen, som forsker på partnerdrap ved Universitetet i Oslo.

Hennes forskningsprosjekt er ikke ferdig, og hun uttaler seg derfor om internasjonale funn. Men Ottesen kjenner igjen tendensene fra sitt eget forskningsmateriale om foreldre som dreper egne barn.

— I familiedrap i Norge er innvandrere overrepresentert, men det har ingenting med æresdrap å gjøre. Dette er ofte mennesker som er i livskrise og som kan være psykisk syke. Livskrisen kan være samlivsbrudd eller økonomiske problemer. Hjelpeapparatet er ikke nødvendigvis godt tilgjengelig for dem, enten fordi de ikke er kjent med det eller fordi de kommer fra en kultur der det ikke er naturlig å søke hjelp, sier Ottesen.

I familiedrap i Norge er innvandrere overrepresentert, men det har ingenting med æresdrap å gjøre.

Et tøft valg for et godt liv

Sommeren 2014. Dalia Belmonte har satt vinduet på vid gap, men det er så varmt at luften ikke slipper inn i den lille leiligheten. Siden rettssaken i mars har hun vært sykmeldt fra jobben. Det har vært noen vanskelige måneder.

— Det er en del av meg som mangler, og det er selvfølgelig mamma. Hun var både vår mor og vår far, sier Dalia Belmonte.

Hun husker sommeren for 14 år siden. Dalia er syv, søsteren Sandra er seks. Moren ber dem sette seg ned i sofaen i den lille leiligheten i Sabadell utenfor Barcelona.

— Jeg har noe å fortelle dere. Vi skal reise til Norge, for å få et bedre liv, sier hun.

Dalia strigråter, hun vil ikke forlate de to tantene, fire onklene, alle søskenbarna, vennene, skolen, besteforeldrene. Hun vil ikke at moren skal reise i forveien, uten henne og Sandra.

Men Trinidad Belmonte lar seg ikke rikke av barnegråt. For hvilket liv har de i Spania? Trini jobber lange skift på restauranten for å få endene til å møtes. Hun er alene med to barn, og selv om det er mye støtte i storfamilien, så tror hun at det finnes et bedre liv der i nord.

Etter to måneder alene i Norge, kommer døtrene etter.

— Det var tøft for oss alle. Vi kunne ikke språket og det var vanskelig å få norske venner. I tillegg var vi uten far og resten av familien bodde i et annet land. Mamma startet fra null her i Norge, sier Dalia Belmonte.

Dalia Belmonte tok over hunden Berta da moren ble drept. Nå bor de sammen i en leilighet i Oslo.
Ingar Storfjell

Årene i Norge blir bratte. Moren får jobb i en kantine, tar kveldskurs i 3D-tegning — og bygger på sin universitetsutdannelse fra Barcelona. I 2008 får hun jobb som teknisk tegner, og familien flytter til en tomannsbolig i Asker. Trini pilker etter fisk om vinteren. Fotograferer fugler og blomster på sommeren. Går lange turer med den lille hunden Berta sammen med naboen Mette Hvesser.Om kveldene kan hun sette en stor gryte paella på bordet, ha blomst i håret og fullt av spanske, norske og søramerikanske venner i stuen.

— Du har så kul mamma, sier vennene til Dalia.

— Kan du ikke bare være normal, sier Dalia til moren.

En dag skal Trinidad inn på en rutineoperasjon for gallestein, og noe går fryktelig galt. De nærmeste månedene går hun med store smerter, og må gjennom stadig nye operasjoner. Hun får store arr på magen, som får henne til å føle seg stygg.

— Hun ble så dårlig at hun holdt på å dø. Da hun ble frisk ville hun leve livet. Hun ville finne seg en mann, minnes Dalia Belmonte.

- Nå er det veldig, veldig hardt hjemme

Susie Grimsrud var Trinis nærmeste leder, og hver dag delte de livene sine over matpakker, sylindertegninger og kaffekrus. Nabo Mette Hvesser delte tursti, kakeoppskrifter og hemmeligheter med Trini.

— Hun var et varmt og åpent menneske, sier Mette Hvesser.

Venninnene var derfor godt informert om Trinis nye kjæreste fra Cuba. Eller var de det?

Venninnene var derfor godt informert om Trinis nye kjæreste fra Cuba. Eller var de det?
Susie Grimsrud var Trinidad Belmontes nærmeste leder. - Jeg visste ikke at så mye av min arbeidsglede var knyttet til Trini, sier hun. Grimsrud sluttet på arbeidet noen måneder etter at Trinidad Belmonte døde.

De husker en forelsket venninne som hadde lengtet etter en mann. En som kunne måke oppkjørselen, skrape bilruten fri for is og lage middag når hun kom sent hjem fra jobb. Men de husker også at hun svarte unnvikende når de spurte om hvordan det egentlig gikk med det nye samboerskapet.På nyåret mistet Trinis nye samboer jobben.

— Nå er det veldig, veldig hardt hjemme, sa Trini til Susie på kontoret.

På turstien i Asker var hun mer optimistisk.

— Det blir nok bra når det blir sommer, og han får seg en ny jobb, sa hun til Mette.

Mette Hvesser (t.v) og Mona Eskedal var blant Trinidad Belmontes beste venner. Nå føler de på et stort tomrom etter den fargerike venninnen som de kunne dele livshistorier, kaffekopper og gåturer sammen med.

En dag er Trinis ansikt fullstendig dødt når Mette møter henne og Berta i oppkjørselen. Det er april 2013.— Hva har skjedd? Jeg ser jo at noe har skjedd, spør Mette.

— Han truet meg med en knyttneve i ansiktet, sier Trini.

— Jeg synes du skal tenke etter om dette er et forhold du vil være i, sier Mette.

Skjer ikke ut av det blå

Solveig Vatnar forsker på partnerdrap på oppdrag for Politidirektoratet og Justisdepartementet, og er særlig opptatt av hvordan man kan fange opp ofrene før det ender med drap.

— Internasjonal forskning viser at mellom 65 og 80 prosent av partnerdrapene hadde en historie med vold. Nå forsker vi på om dette også gjelder Norge, sier Vatnar.

  • Internasjonal forskning viser at mellom 65 og 80 prosent av partnerdrapene hadde en historie med vold.

Hun mener tallene viser at drapene har forvarsler, og ikke skjer ut av det blå.

— Det er en liten andel der det ikke var mulig å forutse. Og så er det en vesentlig andel der man har signaler om at det er partnervold, før det oppstår en situasjon som ender med drap, sier Vatnar.

Dersom forvarslene systematisk registreres og håndteres, bør en betydelig andel av disse drapene være mulig å forebygge, mener forskeren. Nå har hun gått nøye gjennom alle partnerdrapene i Norge siden 1990 for å se etter mønstre og faresignaler.

— Vi vil se på om risiko har vært fanget opp av hjelpeapparatet, og om det ble kommunisert videre, sier Vatnar, som gjør ferdig forskningsprosjektet i 2015.

Selv om utenlandske kvinner er overrepresentert som ofre, advarer hun mot å legge stor vekt på ofrenes nasjonalitet.

— Å ha en annen landbakgrunn eller å være en etnisk minoritet, er en av flere risikofaktorer. Men en mye større risiko er å bli utsatt for vold av partneren, sier Solveig Vatnar.

Hvem var Cristina Pal?

Det var bare døden Trinidad Belmonte hadde til felles med Cristina Pal. Mens Trini hadde bodd i 13 år i Norge, kom Cristina til landet ett halvår før hun ble drept. Trini hadde en universitetsutdannelse i kofferten. Cristina hadde flere utenlandsopphold og skyhøy gjeld. Men da hun kom til en gård i Hurum en novemberdag i 2012, øynet hun et håp om et bedre liv.

En gård i Hurum, Buskerud, juli 2014. Det er så varmt at kundene holder seg unna. At lamaene døser på gresset. Og sesongarbeiderne har reist for å bade.

Bonde Arve Mørch klatrer opp trappen i det lille, gule huset på gården. Her, i dette smale rommet med skråtak, la Cristina Pal seg til å sove 22.april 2013. Ektemannen så på ansiktet hennes, og i retten fortalte han at han tenkte over livet de hadde hatt sammen. Ville han klare å drepe henne? Han løftet hammeren. Ombestemte seg. Nølte. Så slo han. Hun falt tilbake i sengen, han hørte at kraniet knuste. Så slo han fire-fem ganger til. Han tente seg en sigarett og ringte 113 med mobiltelefonen. Så gikk han tilbake til soverommet, og så kona ligge livløs på sengen. Han syntes han hørte en lyd. Så løftet han hammeren igjen.

"Hvem var Cristina Pal?". Det lurte rettskommentator Karianne Braathen på, etter å ha fulgt de to halve rettsdagene som var satt av til drapet på Cristina Pal. Hun var eneste journalist på pressebenken. De andre avisenes dekning av både drap og rettssak strakk seg til notiser.

"De eneste innkalte vitnene i rettssal 10 er de som møtte Cristina Pal etter at hun døde. Hun hadde levd i Norge og Holmsbu i kun kort tid. Hun hadde ingen røtter her. Ingen naboer, foreldre, venninner eller barn som kunne fortelle om hvem de har mistet." rapporterte Braathen til Drammens Tidende.

Ingen naboer, foreldre, venninner eller barn som kunne fortelle om hvem de har mistet.

De tre barna til Cristina Pal var heller ikke til stede i retten. Døtrene har ikke råd til å reise til Norge. Sønnen sitter fengslet i Romania for legemsbeskadigelse med døden til følge.

Så hvem var Cristina Pal?

Til Norge med gjeld

Sommeren 2012. Cristina Pal kommer til Norge for første gang. Hun skal jobbe som poledanser på en klubb i Tollbugata i Oslo. Det er gode penger, kan være opptil 30.000 kroner utbetalt i måneden. Og Cristina trenger penger. Sønnen har satt henne og ektemannen i gjeld. Hun er engstelig for at leiligheten må selges, og at datteren som studerer på universitetet ikke vil ha noe sted å bo.

Sommeren 2014. Han som jobbet med jentene i strippeklubben studerer bildet av Cristina Pal. Han husker henne ikke.

— Men det er så mange jenter, og det er så lenge siden, sier han.

Han henter de rumenske kvinnene fra en agent i Romania, som sender bilder til ham.

— Jeg tar sjelden inn kvinner som er over 35 år. Puppene deres henger, sier mannen.

Men Cristina ser langt yngre ut enn sine 40 år.

Bonde Arve Mørch står i rommet der Cristina Pal ble drept av sin ektemann 22.april i fjor. Nå er det andre arbeidere som bor i rommet.
Robert McPherson

I november 2012 flytter Cristina Pal til gården i Hurum. Bestevenninnen Melinda har fått jobb som baker på gården, og bonden huser også Cristinas ektemann, Melindas lillebror og Melindas kjæreste, Benoni.Bonden Arve Mørch har ordnet arbeidstillatelse til Cristina, slik at hun kan hjelpe til i bakeriet og stå i butikken.

Et annet liv er mulig

Juni 2014, i en leilighet i Hurum. Melinda Racean tenner et lys foran et bilde av to lattermilde kvinner. Det er robuste Melinda som løfter tynne Cristina opp i været. Plutselig virker det så lenge siden.

— Cristina var min beste venninne, og jeg kommer aldri til å få en så god venninne igjen, sier Melinda Racean og ser med triste øyne på bildet av de to glade kvinnene.

— Vi fortalte hverandre alt, og jeg vet at Cristina var redd mannen sin.

Melinda Racean tenker på Cristina Pal hver dag. De bodde sammen i Romania, og kom sammen til Norge for å søke lykken. Nå bor hun i en leilighet i Hurum sammen med lillebroren og mannen.
Ingar Storfjell

Melinda forteller at da ekteparet var tidlig i tyveårene, slo Cristina opp med mannen og flyttet. Da kuttet han seg opp, og skrev navnet hennes i blod over hele leiligheten.Da kom Cristina tilbake.

Hva skjedde videre på gården? Bonde Arve Mørch forteller at Melinda og Cristina gikk i ring med hundene, og at det så ut som om de hadde mye å prate om. At Cristinas ektemann var syk og ikke kunne jobbe. Og at alle fem delte på Melindas lønning som baker. De bodde i et gult hus på tunet. Cristina og ektemannen i ett rom, Benoni og Melinda i ett annet.

Arve Mørch og Melinda Racean har forskjellig syn på hvordan arbeidsforholdene var på gården, hva de fikk betalt og hvor mye de faktisk jobbet.

Sikkert er det at Cristina står bak disken på gårdsbutikken påsken 2013. En av kundene, en tysk arbeider, forelsker seg hodestups i den vakre kvinnen bak speltbrødene og rekesandwichene. Hun som alltid sitter med nesen i en bok hvis kundene er få.

De får god kontakt, Cristina og mannen. Hun begynner å smile.

De får god kontakt, Cristina og mannen. Hun begynner å smile.

Når Cristinas ektemann kommer hjem fra en tur til Romania, sier hun at det er slutt. Hun vil at han skal reise tilbake til hjemlandet og ordne separasjon. Den tyske vennen har gitt henne tro på at et annet liv er mulig.

22.april 2013. Det er dagen før flyavgangen til Romania for Cristinas ektemann. Han har sagt seg villig til å ordne separasjonen. Beklaget til de andre på gården at han har vært sur og urimelig. Snart skal han reise fra dem alle.

Cristina legger seg til å sove i det gule huset. Hun har på seg t-skjorte. Han legger seg ved siden av henne, fullt påkledd. Bak sengen har han gjemt en slegge. Han er provosert. I retten sier han at det som provoserte ham mest, er at hun var så lykkelig.

27.mars ble mannen dømt til 16 års fengsel for overlagt drap. Han har anket saken, og i september starter forhandlingene i lagmannsretten.

— Han anket dommen fordi han mener drapet ikke ble begått med overlegg, sier mannens advokat, Karsten Gjone.

Drapene det ikke skrives om

Få av partnerdrap med utenlandsk offer når rikspressen. Bildet av ofrene blir sjelden publisert, kanskje heller ikke navnet.

• I mars i år ble en ukrainsk kvinne funnet drept i en bolig på Gamlegrendsåsen på Kongsberg. Den spanske ektemannen er siktet for forsettlig drap.

• 6. mai ble tyske Agnes Elisabeth Müller funnet død i Lysefjorden. Ektemannen har tilstått at han har tatt livet av henne.

• 19. juni i fjor ble en 55 år gammel kvinne drept med øks på soverommet i Jessheim. Ektemannen, som i likhet med kona har pakistansk bakgrunn, er tiltalt for overlagt drap. Kunne noe vært gjort for å redde disse kvinnene?

— Norge har tidligere fått kritikk for at informasjon om hjelpetilbudet og rettigheter ikke er oversatt på språk de forstår. Vi har tatt til orde for en havarikommisjon for partnerdrap, sier Lone Alice Johansen i Krisesentersekretariatet.

Seks av ti kvinner som bor på krisesentrene har utenlandsk bakgrunn. En tredjedel av disse har norsk ektemann. Forskning viser, paradoksalt nok, at innvandrerkvinner har en lavere terskel for å søke hjelp enn norske kvinner. Årsak: De har mer tiltro til vårt system enn sine norske medsøstre.

Så levende, så lykkelig

Siste gangen Dalia Belmonte så moren sin var to dager før drapet skjedde.

Hun fylte 20 år, og Trini hadde invitert kjernefamilien til storstilt bursdagsfeiring.

Moren har bakt kake. Marsipankake med jordbær. Cupcakes med glasur. Kjøpt inn Pink rosèvin, Dalias favoritt. Laget kjøttboller i tomatsaus. Det beste Dalia vet.

Trinidad Belmonte var en fargerik og varm kvinne, forteller naboer og venner.
Privat

Det er lenge siden døtrene har sett Trini så glad, så levende, så lykkelig.— Hun hadde sagt at til meg at hun skulle gå fra ham, men at hun var redd for ham. Mamma visste at vi ikke likte ham, og at vi opplevde ham som truende. I bursdagen hadde hun endelig bestemt seg: "Nå holder det.", sier Dalia.

16.april 2013 blir Trinidad Belmonte drept med kniv inne på soverommet. Samboeren bærer henne ut på isen. Naboer stormer ut, og de ser at hun er død.

Mette Hvesser husker at hun hørte sirener. At hun så pressefolkene løpe nedover gaten. At politiet satt opp gule sperringer.

Hun tenkte: Hvis Trini trenger meg nå, så ringer hun meg vel.

Men ingen ringte. Isteden hørte hun Berta bjeffe, et hundeglam som varte i mange timer.

Så ble det stille.

I mars i år ble Trinidads samboer dømt til 12 års fengsel for drap. Han har anket dommen fordi han mener han handlet i nødverge. Mannens advokat, Trygve Staff, ønsker ikke å kommentere saken utover at dommen ikke er rettskraftig, og at Aftenposten heller bør dekke rettssaken i lagmannsretten fremfor å omtale tingrettsdommen i en reportasje.