Skuddet går gjennom hjertet og begge lungene. Et pent treff. Reinsdyret vakler, tar to skritt, og går rett ned.

Åsgeir Størdal senker våpenet, kjenner hvordan den ekstreme konsentrasjonen forlater kroppen og gjør ham lettere.

Han setter seg på huk ved bukken, den er fortsatt varm. Kameraten tar et bilde. Denne dagen, dette øyeblikket i Årdal i Sogn. Det er vanskelig ikke å smile.

Ingen sofa

— Det er noen uskrevne regler bak et trofébilde, forklarer Åsgeir Størdal, nå adrenalinfri, over en lefse og svart kaffe på Kaffistova i Oslo sentrum. I helgen var han med og felte en elg på 230 kilo. Han og noen kamerater bar den 600 høydemeter ned stupbratte Sognelier. Det verker fortsatt i lårene.

— For eksempel setter man setter seg ikke oppå dyret. Et dyr er ingen lenestol. Det handler om respekt. Du har tross alt tatt livet av en annen skapning, og det er en måte å minnes dyret.

  • Les også: 3000 jegere på ulvejakt i vinterNoen vil kanskje innvende at «respekt» er et merkelig ordvalg fra en som skyter dyr på fritiden, men dette skal ikke handle om jakt eller ikke jakt. Det skal handle om en liten, men essensiell detalj, nemlig trofébildet.

Fra Nansen og Hemingway til dagens hobbyjegere som i disse dager lader våpnene sine til høstjakten: Å posere med byttet ute i felten er obligatorisk.

Etter 20 år som jeger har Størdal en god del slike bilder av seg selv. Det går i elg, hjort og rein.

Det hender han får spørsmål om hvordan han kan ta livet av så vakre dyr. Da spør han tilbake om det bare er de stygge dyrene som fortjener å dø.

- Folk som ikke jakter selv, kan nok rynke på nesen av dette som villmannsfakter. Det er lett å se det utenfra og ironisere litt over at man sitter der som en neandertaler med tredagersskjegg og smiler over et dødt dyr, sier han.

- Hva handler det om?

— Man føler glede og stolthet, man har overlistet et dyr med egenskaper som overgår menneskets. Det er en prestasjon, og en særegen opplevelse av mærhet med naturen.

Størdal trekker på skuldrene.

— Bestiger du et fjell, tar du bilde på toppen. Sykler du Birken, lar du deg avbilde med søle og møkk. Det er akkurat det samme, mener han.

— Det er nå engang jakt som er hobbyen vår, det handler om naturopplevelse, spenning og sosialt fellesskap. Det er en meningsfylt måte å tilbringe høsten på. Og dyret blir til mat som vi spiser selv.

Nøye dandert

Trofébildet er en gammel, men kontroversiell tradisjon. Lena Aarekol, leder ved polarmuseet i Tromsø, studerer for tiden gamle trofébilder fra Arktis og har sammenlignet med tilsvarende bilder fra andre verdenshjørner. På slutten av 1800-tallet kom det mange rike turister til Svalbard for å jakte på isbjørn, hvalross, sel og rein.

For de gamle troféjegerne var kamera like viktig som våpen. På slutten av 1800-tallet dro mange til Svalbard for å jakte isbjørn og hvalross.

Hun forteller at tre elementer går alltid igjen i bildet: Jegeren, våpenet og byttet. Bildene er dessuten nøye arrangert og komponert.

— Dyret er alltid pent dandert og ser vakkert og fredelig ut, ikke blodig og forvridd, sier hun, og understreker at de færreste som driver med jakt i dag er troféjegere av den gamle skolen.

— Men billedtradisjonen lever på mange måter videre og har ikke utviklet seg så mye. Det er fortsatt arrangerte bilder som viser et vakkert dyr i vakre omgivelser. Samtidig er dette bilder som vekker sterke reaksjoner. Vi hadde nettopp en sak her oppe i nord der en tidligere AUF-leder la ut bilder av seg selv med to ryper på Facebook. Det ble baluba, forteller Aarekol.

AUF-erens rypefangst er likevel småtteri sammenlignet med den amerikanske cheerleaderen og storviltjegeren Kendall Jones, som skapte billedskandale på Facebook tidligere i år. Jones la ut bilder av seg selv der hun poserer med utrydningstruede dyrearter, og fikk hundretusener av rasende dyrevernere etter seg. Texas-jenta måtte gå i skjul og Facebook måtte slette bildene etter press fra andre brukere.

Texas-jenta Kendall Jones skapte årets største billedskandale på Facebook da hun la ut bilder av seg selv med utrydningstruede dyrearter.

Sjekking med fisk

Trofébildet kan altså virke som et dårlig sjekketriks. Men flere har påpekt det store antallet single, norske menn som prøver å tiltrekke seg det motsatte kjønn ved å holde opp en fisk på profilbildene sine på sjekkestedet Tinder.

Amerikanerne er så klart drøyere: I USA ble det tidligere i år en trend blant guttene å posere med en neddopet tiger. Administrerende direktør i Sukker, Norges største sjekkested på nett, ler på telefonen.

— Det kan godt hende det er slik på Tinder, men jeg har ikke lagt merke til dette blant våre brukere, sier han.

— En forklaring kan være at Tinder automatisk plukker bilder fra brukeres Facebook-profil, mens våre brukere nok har et mer nøytralt bilde, sikkert for ikke å støte noen bort. Hvis det er en fellesnevner her, er det bilder tatt i varm, dempet belysning.

Vi ringer Biolog Dag O. Hessen. Han er selv jeger, men har ikke mer enn «et nokså kjedelig tiurbilde» å vise til av seg selv

— Innen jegermiljøet gir det nok en slags status å posere med storvilt. Hvis det er et større dyr med stort gevir, er det nesten obligatorisk å ta et bilde, sier han.

- Går vi litt tilbake i historien er det å nedlegge et stort vilt nært forbundet med grunnleggende egenskaper for å overleve, som mot og kløkt. Mye av den opprinnelige markeringen ligger i å nedlegge et stort bytte, sier Hessen, og understreker at status til enhver tid varierer med miljøet.

- Det er lett å ironisere over at man sitter der som en neandertaler med tredagersskjegg og smiler over et dødt dyr, mener Åsgeir Størdal.

— I dag er det nok særlig skiller mellom by og land på dette området, selv om dette med jakt er blitt en veldig hype i visse urbane miljøer. Hvis du som kvinnelig næringslivsleder i dag skal bli skikkelig godtatt av gutta, skal du jo ikke bare gå birken, du skal også jakte.

- Hvorfor det?

— Det er litt av det samme man kan spørre om birken; et ønske om å signalisere at man fortsatt har røtter til det ville og røffe. Vi snakker komplett mestring. Du fungerer like godt uti marka med GPS og gevær, som i styremøter.

Den første hjorten

Tone Jorunn Tveito har jaktet siden hun var 16 år. På denne tiden av året er hun stort sett ute i naturen: Aller helst driver hun «smygjakt på hjort i brunsttid», forteller hun.

Tone Jorunn Tveito kan fortsatt kjenne følelsen av jakten når hun ser tilbake på gamle trofébilder.

— Trofébildet er for meg å fange det første øyeblikket med viltet. Det er stort å felle et vilt alene. Du er glad og stolt, likevel er det merkelig stille når skuddet er avfyrt og dyret ligger der. Du blir fylt av ydmykhet og respekt, sier Tveito.

— Jeg liker å ha børsa mi med meg på bildet, for det er slik jeg jakter. Og jeg setter meg alltid ved dyrets hode; det er noe av identiteten min som jegerinne.

Det handler om å vekke sansene, mener hun, og nærhet til naturens råskap. Når hun ser på trofébilder i ettertid, kan hun fortsatt kjenne følelsen av jakten.

Tone Jorunn Tveito har alltid børsa si med på bildet.

— For eksempel da jeg endelig felte min første kronhjort. Jeg hadde vært ute siden før morgengry, jeg hadde brølt og lokket og frosset. Klokken var blitt over ti på formiddagen og jeg holdt på å gi opp. Men så kom hjorten, sier hun.

— Nå henger hodet dens utstoppet på veggen.

Heller levende enn død

På Vestlandet har brødreparet Anders og Bjørnar Neteland gjort seg bemerket i fluefiskemiljøet. De lager filmer med- og fotograferer fisken, for så å slippe den ut igjen. Hensikten er å fokusere på riktig forvaltning av en truet laksestamme.

For Anders Neteland er det uaktuelt å ta livet av laks.

— Derfor er det jo ekstra fint å ha bilder! Det slik vi bevarer minnet, forteller han på telefon fra Vestlandet.

Neteland er også hjortejeger utenom det vanlige: Han skyter ikke store hjorter.

— Det som er kult her i Norge er jo å skyte det største dyret, men jeg mener det er mot naturens gang.

Anders Netelands trofébilder består av et bilde av fisken før han slipper den ut igjen.

— Hvorfor det?

— Fordi du tar ut de sterke individene og beholder de svake. Det burde vært omvendt. Det er en mentalitet i dag som ikke er bra. Vi tenker trofé og mest mulig kjøtt. Ser jeg en stor hjort, tar jeg heller bilde av den i levende live, sier han.

Fritidssyssel

Forfatter Ernest Hemingway var som kjent også eventyrer, storfisker og lidenskapelig storviltjeger.
EARL THEISEN

Veterinær og leder i NOAH – for dyrs rettigheter, Siri Martinsen, er skeptisk til trofébilder. — De illustrerer bare hva jakt i dag er; en aktivitet der mennesket fullt og helt er subjektet og dyret eksisterer som rekvisitt i menneskets bilde av seg selv som den som «overvinner» naturen, mener hun.

— Slike bilder understreker at jakt i dag først og fremst er fritidssyssel og rekreasjon. Dermed åpner de også opp for spørsmålet; Er det virkelig etisk forsvarlig å ta livet av dyr – og risikere å påføre dem betydelig skade – for rekreasjonens skyld?, spør hun.

Hanne Holm-Johnsen, kurator ved Preus fotomuseum i Horten, har flere gamle trofébilder i museets samling, blant annet av rike engelskmenn som kom til Vestlandet for å fiske.

— I kunsthistorien finner vi bilder av mennesker på jakt eller med jakttrofeer helt tilbake til antikken, påpeker hun, og nevner store malerier av hunder som jakter på rådyr, stilleben av døde fasaner, harer, frukt og grønnsaker.

Hun synes derfor ikke skikken med å posere med selvskutte dyr er mer underlig enn turister som fotograferer seg selv foran pyramidene i Egypt.

— Nå har vi frossenfisk, ferdigmat, melk på kartong og distanse til alt vi spiser. Det er vel bare i dag noen ser på dette som en ufyselig skikk.

miriam.knapstad@aftenposten.no

Les også: