• Folk som kan se, tar ofte bilder rett på det de ser. Siden jeg ikke kan se, vet jeg ikke hva jeg tar bilde av.
afp000702219-H8W5e9fl2O.jpg
Stein Bjørge

— Axel?Morten Krogvold, den kjente fotografen som oppdaget bildene til den blinde unggutten Axel Røthe, blir energisk.

— Axel, og dette mener jeg, Axel utfordrer meg. Jeg ble nettopp spurt av en journalist: Hva ønsker du å bli bedre på? Jeg vil bli bedre på det Axel er god på. Gutten har mistet synet og kontrollen over det han fotograferer. Og i mangel på kontroll over objektet, finner han noe nytt. Noe man ikke visste at man lette etter. Det åpner opp nye landskap. Hans bilder kan bli et høydepunkt på Nordic Light (se faktaramme), fortsetter Krogvold.

Axel Røthe? Han er en forunderlig gutt. Belest, naturinteressert, musikknerd, Beatles-gal, ensom (litt mindre nå), nysgjerrig. Og blind fotograf.

Jobber konstant

Axel går med en slepende gange. Det ser ut som han skal tryne i hver dørstokk, men han finner frem i blinde. Dette huset er hans indre landskap. Før vi får stilt ett spørsmål om fotografi, har han stilt ti om jus, om musikk, om ondskap, om lydbølger, om Ivo Caprino. Hjernen jobber konstant. Et spørsmål går ofte igjen: ”Hvordan ser det ut?”

Ja, hvordan ser det ut? Hvordan ser himmelen ut? Et fly? Appelsinene på benken? Hvordan ser fargen grønn ut? Axel har sett alt dette som barn. Men gradvis mistet han synet. Som tiåring var han blind. Han jobber intenst med å se verden for seg. Å ta bilder har vært en av metodene.Kanskje for å holde fast alt som forsvant. Men også for å si noe om hvem han er, hva han liker, hva han ler av, hva som gjør ham lei seg.

— Hvor er kaffen, pappa? Spør han.

— Den står rett foran deg, Axel. Jeg glemte å si det, svarer faren Knut.

Far og sønn er som erteris. De digger hverandre, irriterer hverandre, Axel spør, og Knut svarer, og Axel spør igjen, til faren enten gir opp eller svarer bra nok.Hodet til Axel er fullt av bilder. Selv om han er blind, lager han også nye bilder, satt sammen av alle svarene han får, blandet med bildene som skapes av lyder, lukter og stemninger. Bildene han tar er vakre, triste og ofte helt rare og komiske. ”Bilde av tiur” inneholder ingen tiur. Han bommet nemlig på storfuglen.

— Axel har tatt noen bilder nå. Når vi går gjennom dem, forteller jeg hva han har tatt bilde av, så forteller han hva han tenkte da han tok dem, sier faren.

- Men tar det for lang tid før vi går gjennom dem, glemmer jeg hva jeg har tenkt. Da må du beskrive dem for meg. Som det bildet med istapper. Hvordan så det bildet av istapper ut?

— Det var helt blå himmel…, svarer faren.

Axel stiller fem-seks spørsmål, før han sier:

— Ja, nå husker jeg det.

Axel har tatt bilder fra han gikk i annenklasse. Inni pipa. Oppi søppelkassen. Inni et trommesett.

Det var som om han alltid måtte vite hvordan ting så ut.

- Hvordan begynte jeg, pappa? Var det første bildet jeg tok av løk?

— Finhakket løk i en blå skål, svarer Knut.

Når han åpner øynene, ser han bitte litt lys, en slags skygge. Han ser forskjell på dag og natt.

- Hva er det nå? spør faren.

— Nå er det halvveis, midt mellom dag og natt (det er skumring, red. anm.). Det som er dumt, er at jeg ikke ser ansiktene deres, sier han.

Han lukker øynene og forsøker å forklare hva han ser inni seg. Det går ikke, sier han, jeg klarer ikke si hva slags farge det er der inne. Det er så mørkt, sier han.

— Jeg har glemt hvordan blå himmel ser ut og har glemt fargen oransje.

- Husker du appelsin, Axel? spør faren.

— Jeg vet hva det er, men ikke fargen. Folk sier at jeg har grønne eller turkise øyne. Da forstår jeg ikke.

— Turkis er som et svømmebasseng, svarer faren.

— Jeg skjønner hva du mener, men jeg husker ikke fargen.

— Hvordan vet du hva du tar bilde av?

— Jeg vet jo ikke det. Folk som ser, tar bilder rett på det de skal ta bilde av. Når pappa tar bilde av en hund, så tar han bilde rett på hunden. Jeg ser jo ikke hunden. Da blir bildet annerledes. Kanskje hunden kommer med, kanskje ikke. Men det kan bli fint likevel, sier Axel.

Han dras mot lyder og lukter. Hører han en brannbil eller et fly eller en bekk som sildrer, våkner en verden i ham.

— Veldig mange tror at blinde ikke kan ta bilder. Vet du at komponisten Beethoven var døv? Da han spilte en symfoni, forlot han salen uten å snu seg etterpå. Han var sikker på at ingen likte det. Hadde han hørt, ville han hørt stående applaus. Det er så trist å tenke på. At han reiste seg og gikk uten å høre den applausen. Han hadde musikken inni hodet sitt.

Han og faren setter seg ved datamaskinen. Faren går gjennom bildene.

- Hva i all verden er det du har tatt bilder av her? En T-banestasjon? spør faren.

— Ja! Trikkeskinner.

— Det ligger en spritflaske midt i trikkelinjen.

- Haha, gjør det? Det så jeg ikke. Ser det kult ut? Kan vi kalle det ”Spritskinner”? Eller ”Skinner med sprit”? Må vi alltid kalle bildet noe?

— Nei, svarer faren, det bestemmer du.

- Alt kan jo ikke forklares. Jeg synes det er litt kjedelig hvis alt skal forklares. Kan vi skrive: ”Jeg vet ikke hva jeg gjør, så jeg bare tar bilder og tenker at det kanskje blir fint”?

— Det er kjedelig hvis ingen tuller. Hvis alle er alvorlige hele tiden, blir det ikke noe morsomt.