Når jeg tenker på Haakon Lie, dukker det ofte opp, dette skriftordet fra Johannes Åpenbaring. Han var aldri lunken. Det er vanskelig å tenke seg ham i selskap med nåtidens konfeksjonssydde politikere. Det meste av tiden var han varm som lavaen fra en vulkan i utbrudd, tidvis var han selv vulkanen. Bjørnstjerne Bjørnsons «fred er ej det beste, men at man noget vil», kunne stått som tittel på beretningen om Haakon Lies liv og virke.

Han har vært omgitt av legender hele livet. Det blir de gjerne, handlingsmennesker som tar standpunkt, engasjerer seg og slåss for det de mener er rett. Hos Haakon Lie har politikken og livet vært ett. Høsten 2004, med krig i Irak, krise i Midtøsten og det amerikanske presidentvalget rett forut, sa han til en av sine tidligere medarbeidere på partikontoret: «Nå gjelder det å holde seg i live! Dette blir spennende.» Da hadde han passert 99 år.

Ville bli skogsarbeider.

Haakon Steen Lie, hans fulle navn, sønn av brannmannen Andreas Lie og husmor Karen Halvorsdatter Gundersrud, ble født 22.09.05. Faren var i skogsarbeidermiljøet i Solør, og hadde finske aner. Moren ønsket at sønnen skulle bli jurist. Selv ville han bli skogsarbeider. Men fortsatt ung ble han rammet av sin tids arbeiderklassesykdom, tuberkulose. Det utelukket skogen som arbeidsplass. Han gjennomførte Skogskolen på Kongsberg, men ble deretter opplysningssekretær i Arbeiderpartiet som var Haakon Lies arbeidsgiver i 40 år, fra 1929 til 1969.

Norsk arbeiderbevegelse, de siamesiske tvillingene Det norske Arbeiderparti og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (nå LO), var den kraft som øvet sterkest innflytelse på den norske samfunnsutviklingen i det 20. århundret. Det skal Haakon Lie ha mye ære for. Han var aldri statsråd, aldri stortingsrepresentant, hadde aldri offentlige verv av betydning. Han ble ved en anledning spurt om å bli statsråd. Det tolket han som en fornærmelse og et forsøk på å degradere ham, hvilket det også var. Som partisekretær hadde han større innflytelse enn noen statsråd. Haakon Lie var en av de store i seierherrenes tid. Den sist overlevende.

Solidaritet med de svake.

Da Oslo Arbeidersamfunn i 2001 skulle markere at han hadde vært medlem av partiet i 80 år, holdt Haakon Lie en tordnende tale: Glem ikke, sa han, henvendt til dagens partiledelse, «de som sitter nederst ved bordet»! Haakon Lies credo, det dominerende, det som fortsatt vil bli husket når andre sider ved hans liv er lagt i mappene for foreldede saker, var solidariteten med de fattige, forkomne og undertrykte. Det var holocaust, ikke staten Israel i seg selv, som var begrunnelsen for hans brennende engasjement for Israel; det var i solidaritet med den spanske arbeiderklasse og det spanske demokrati han førte kampen for Spania; det var det lille lands fortvilte kamp mot en overlegen og totalitær stormakt som engasjerte ham i finlandskrigen; det var den umenneskelige og brutale undertrykkelsen av mennesker i konsentrasjonsleirene og torturkamrene som drev ham til å ta opp kampen mot nazismen; det var solidaritet med de millioner som ble undertrykket, torturert og slet seg til døde i Sovjetunionens tvangsarbeidsleire som var den viktigste begrunnelse for hans kamp mot «den røde fascisme».

Saken fortsetter under annonsen.

Vannkraft.

Et mantra for ham i senere år har vært at vi ikke må privatisere oljen, gassen og vannkraften, de energikilder som omdannet Norge fra ett av verdens fattigste til ett av verdens rikeste land. I flere tiår argumenterte han for en maksimal utbygging av vannkraften. Ingen kraftkilde kan konkurrere med det rennende vann i norske elver og fossefall, mente han. Vannkraften er billig, og fremfor alt miljøvennlig, den resirkuleres til evig tid. Under engasjementet av hele sitt navngjetne temperament, insisterte han på at energien tilhører hele folket. Han tok i bruk sine gjenværende krefter, og de var fortsatt formidable, da han sammen med Finn Lied, Jens Chr. Hauge og Tor Aspengren aksjonerte mot partiets «modernister» og deres forslag om å delprivatisere Statoil. At veteranene tapte, og at ikke flere engasjerte seg på deres side, var hele partiets nederlag.

I en av sine siste opptredener for offentligheten, under skurene av den kritikk som haglet over ham i forbindelse med Lundkommisjonens rapport, sa han: «Jeg er stolt av det jeg har gjort i kampen mot brun og rød fascisme.» Tidlig, lenge før Arthur Koestlers Mørke midt på dagen og George Orwells Kamerat Napoleon (Animal Farm) og 1984, ble han klar over at tyrannier betjener seg av de samme metoder uansett hvilket merke de bærer i sine våpenskjold. Han besøkte Sovjetunionen to ganger. Da fikk han bekreftet at dette var et diktatur der revolusjonen først hadde spist sine egne barn og deretter plassert store deler av arbeiderklassen og andre uskyldige borgere i et djevelsk nettverk av fangeleirer, det Aleksandr Solsjenitsyn gjorde kjent for verden som GULag-arkipelet.

Monsen, Oddbjørn

Kommunismens svik.

Som ganske ung fikk Haakon Lie oppleve at oktoberrevolusjonens helter ble avlivet av Stalin etter parodiske rettssaker med konstruerte anklager. De tiltalte, som bekjente i rekke og rad, var hjernevasket av sin egen ideologi, en ideologi som hadde lovet et klasseløst og fritt samfunn i en rettferdig verden. Denne ideologi var så hellig at intet offer var for stort, selv ikke det offer å «tilstå» at de hadde forrådet den. Sjefanklageren, den senere utenriksminister Vjatsjeslav Molotov, avsluttet sine prosedyrer med å skrike: «Skyt de gale hunder».

For Haakon Lie, som for hundretusener over hele verden, var kommunismen Guden som sviktet. (Tittelen på boken der seks berømte intellektuelle, frafalne kommunister og sympatisører, beskriver hvordan de hadde opplevd forræderiet. Red.: Richard Crossman. Gyldendal 1950).

Det var i pakt med Haakon Lies gemytt å reise til frontens forreste linje så sant det var mulig å nå dit. Følgelig reiste han til den spanske fronten der den demokratisk valgte regjeringen var i borgerkrig med general Francos brune falangister (1936-1939). Med egne øyne var han vitne til fascistenes og de militære kuppmakernes overlegenhet, godt hjulpet som de var av Hitlers og Mussolinis kampfly. Som George Orwell, også deltager i krigen på republikkens side, ble han smertelig klar over Sovjetunionens forræderske dobbeltspill. Sovjetiske «rådgivere» skulle bistå republikkens militære styrker, men den paranoide Stalins prioritet var å avlive sine innbilte fiender på regjeringens side, ikke å slå Franco.

En ny og for oss nærmere krig, geografisk sett, avløste den spanske borgerkrigen da Stalin i 1939 gikk til angrep på Finland. Igjen var det Haakon Lie som stilte seg i forreste front for denne gang å hjelpe vårt naboland.

Spanias og Finlands tragedier la grunnlaget for Haakon Lies faste overbevisning om at det måtte utvikles en sikkerhetspolitikk fundert på kollektivt ansvar. Den påfølgende storkrigen befestet denne overbevisningen, som gjorde ham til en av de aller fremste forkjempere for norsk medlemskap i Nato. De samme erfaringene begrunnet hans europastandpunkt. Motsetningene mellom europeiske nasjoner hadde i det 20. århundret utløst to av verdenshistoriens største katastrofer. Tilsammen etterlot de seg 60 millioner døde. Det måtte ikke skje igjen!

Etter demokratiets nederlag i Spania, utviklet situasjonen seg fra vondt til verre, mye, mye verre. Storbritannias statsminister Neville Chamberlain hadde visstnok vært en brukbar ordfører i sin hjemby Birmingham. Som statsminister var han en katastrofe for sitt eget land og for resten av verden. I september 1938 forærte Chamberlain og den franske statsminister Edouard Daladier store deler av det daværende Tsjekkoslovakia til Hitler for å oppnå det Chamberlain kalte «fred i vår tid». Da ble Haakon Lie ytterligere bestyrket i sin frykt for at Europa sto foran den store krigen. Ikke før Hitler hadde møtt sin «untergang» kunne det bli fred.

Norge i krig.

Klokken 04.21 om morgenen 9. april 1940 ga oberst Birger Kr. Eriksen på Oscarsborg festning utenfor Drøbak ordre om at de gamle kanonene «Moses» og «Aron» skulle rettes mot slagskipet Blücher og avfyres. Norge var i krig. Haakon Lies forutsigelser ble bekreftet.

En radiosender ble Haakon Lies våpen så lenge den væpnede motstand ble opprettholdt i Norge. Med den formidlet han det frie og legale Norges stemme. Deretter deltok han fra første stund i den underjordiske motstandskampen. I siste øyeblikk klarte han og flere av hans partifeller å flykte til Sverige i september 1941. Det var like før han ville lidt samme skjebne som Einar Gerhardsen, å bli tatt og sendt til en av nazistenes konsentrasjonsleire.

Svensson, Per

Til USA.

Under krigen gjorde Haakon Lie en bemerkelsesverdig innsats på mange fronter, først i Sverige, deretter i England og USA. Det var oppholdene i USA som hadde størst innflytelse på hans holdninger og oppfatninger etter krigen. Over alt møtte han en varme og generøsitet som gjorde ham til en lojal venn av USA for resten av livet.

Det var i den amerikanske fagbevegelsen Haakon Lie i første rekke søkte og oppnådde støtte for Norges sak, ikke minst takket være jødene som hadde stor innflytelse i fagorganisasjonen. Mange og nære vennskap ble sluttet, vennskap som siden ble overført til den nye staten Israel. Han ble en nær venn av de fremste lederne. Mange ble forbauset, de som kjente ham ble det ikke, da de fikk høre at Haakon Lie befant seg i Israel under seksdagerskrigen i 1967. Han var den første sivile som ønsket statsminister Levy Eskhol velkommen til Klagemuren etter erobringen av Øst-Jerusalem.

Lojaliteten til USA og den sterke støtten til staten Israel, begge holdninger formet under og av krigen, ble permanente elementer i Haakon Lies verdensanskuelse. Mange ble derfor forbauset når han i sine siste år ble mer og mer kritisk både til USA og Israel. Han betraktet George W. Bush som en katastrofe, og var på vei til å knuse TV-mottageren som formidlet den dårlige nyheten om valget og gjenvalget av ham. Før det siste presidentvalget, heiet han på Hillary Clinton. Han rettet sterk kritikk i full offentlighet mot Israels bosettingspolitikk på Vestbredden.

Under oppholdet i USA under krigen, møtte han også sin fremtidige livsledsager, nære venn og rådgiver, Minnie Dockterman. Hun fungerte ofte som lyddemper når hans heftige temperament detonerte. Da hun døde i 1999, var det en vegg i hans tilværelse som ble borte.

Nygaard, Per Fronth

Arbeiderbevegelsen.

Etter krigen fikk Haakon Lie anledning til å øve innflytelse over Norges utvikling fra der han følte seg mest hjemme, et beskjedent kontor i femte etasje i Folketeaterbygningen ved Youngstorget, arbeiderbevegelsens torg og kamparena. Der hadde han fri utsikt til det fargerike blomster— og grønnsaktorget like utenfor og til Møllergaten 19, fengslet der flere av arbeiderbevegelsens veteraner hadde vært innesperret.

Han sto i spissen for å bygge en uforlignelig partiorganisasjon, uten make før, aldri siden; et nettverk som omfattet praktisk talt hvert eneste tettsted, bydel og bygdelag i landet, uslåelig i kamp, ørnen blant partiene.

Han var den første her til lands som brukte filmen som politisk våpen. Teknologien var annerledes, men Haakon Lie behersket alle de virkemidler som nå selges for en dyr penge av profesjonelle informasjonsrådgivere. Han så tidlig Einar Gerhardsens potensial som partiets beste propagandakort, og plasserte hans bilde på plakater som ble spredt over hele landet. Slagordene formet han selv: «Stø kurs», «Vi viser vei», «Gjør gode tider bedre». Han allierte seg med kunstnere, men plakatenes utseende var det han som bestemte. Han ga viktige bidrag til gjenreisningen av en arbeiderpresse etter krigen, partiets mest effektive våpen. Han tok initiativ til å stifte Arbeidernes Opplysningsforbund, Norsk Folkehjelp, Norsk Folkeferie og Folkets Brevskole. Han var en drivkraft bak reisningen av LO-skolen på Sørmarka der tusener av fagorganiserte og partimedlemmer fikk utvidet sitt forråd av kunnskaper.

Punktvis oppsummert:

  • Haakon Lie skrev manus til og var i mange henseender regissør for den norske velferdsstaten. I London under krigen skrev han den såkalte Blåboka som dannet grunnlag for de politiske partienes felles gjenreisningsprogram, et program sterkt preget av sosialdemokratisk tenkning, med velferdsstaten som mål.
  • Som ledd i programarbeidet brukte Haakon Lie materiale fra tidens store sosialøkonomer, nobelprisvinnerne Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, Erik Brofoss, Leif Johansen og Eivind Erichsen. Per Kleppe ble benyttet som et permanent oppkomme av ideer og kunnskap.
  • Han tok initiativet til og ledet utformingen av et nytt prinsipprogram for partiet, «Grunnsyn og retningslinjer» (1949), det mest velskrevne og betydningsfulle partiet har hatt. Programmet var en stadfestelse av det faktum at Arbeiderpartiet er et sosialdemokratisk parti.
  • Han var den første som brukte samfunnsvitenskapene som våpenarsenal i den politiske kampen. I mange år dro han nytte av Henry Valen, en pionér og internasjonal størrelse innenfor valgforskningen.
  • Med fiskeriprosjektet i Kerala, India, var han med på å initierte norsk utviklingsbistand, og han var en viktig pådriver for opprettelsen av Norsk Utviklingshjelp, det som nå er Norad.
  • Ingen statsråd sa nei når Haakon Lie inviterte til kaffe på partikontoret. Når de takket for kaffen og rundstykkene med geitost og gulost, hadde de som oftest tilegnet seg partisekretærens oppfatninger.
  • Etter hans avsluttende og trollbindende taler på partiets landsmøter, sang vi Internasjonalen og Ja, vi elsker. Deretter reiste vi hjem for å vinne. Og gjorde det, gang etter gang.

Slik kunne jeg fortsette.

Noen vil spørre: Hva med Haakon Lie og de hemmelige tjenestene? Da vil jeg svare: Les Lundkommisjonens rapport. Andre vil etterlyse stoff om motsetningene mellom Einar Gerhardsen og Haakon Lie. Mitt svar: Les deres selvbiografier som gir aktørenes egne fremstillinger, forskjellige, ensidige og subjektive, men i sum opplysende. Omtalen av hans forhold til Martin Tranmæl vil bli etterspurt. Svar: Les hans egne bøker om Tranmæl, Veiviseren og Et bål av vilje. I likhet med Einar Gerhardsen og Oscar Torp hadde Haakon Lie vært en av «Tranmæls kaniner», som «veiviserens» fiender kalte dem.

Å pynte seg med påfuglens fjær lå ikke for Haakon Lie. Aldri ble det knyttet en mer håpløs slipsknute enn når omstendighetene en sjelden gang tvang ham til å iføre seg skjorte og slips i stedet for den storrutete skogsarbeiderskjorten han likte best å gå i. Han og Einar Gerhardsen hadde begge sine røtter i arbeiderklassen, og det var de seg bevisste hele livet. Ett av deres felles trekk, som var flere enn de ville vedkjenne seg på sine eldre dager, var den dype forakten for snobberiet, både det intellektuelle og det sosiale. Ingen av dem hadde problemer med å si nei takk til ordener og ordensbånd! Helst ville de være blant sine egne, blant arbeidsfolk.

Dante hevdet at de varmeste steder i helvete er reservert dem som er nøytrale i moralske krisetider. Haakon Lie var aldri nøytral. Reiulf Steen (75) var leder i Ap fra 1975 til 1981. Det var en historisk hendelse da Haakon Lie på sin 100-årsdag ga Steen en hjertelig klem. De to hadde ikke snakket sammen på nesten 40 år. Gnisningene startet med Vietnam-krigen på 1960-tallet.