Forbindelsen mellom dem ble brutt.

«Faen», tenkte hun.

Grenselandet mellom Syria og Tyrkia er preget av dårlig telefonsignal, hullene i telenettet har vokst i takt med den syriske borgerkrigen.

Hjemme i Danmark sitter Karolina Dam og forsøker å unngå sammenbrudd. Det er iskaldt ute. Denne desemberdagen skjønner hun at sønnen sannsynligvis ikke kommer hjem til jul.

Lukas dro til Syria i mai 2014. Han skulle jobbe som nødhjelpsarbeider i byene Atmeh og Idlib, men i løpet av sensommeren hadde livet hans tatt en dramatisk vending. Han hadde sluttet seg til IS, og flyttet til opprørsbevegelsens selverklærte kalifat.

Kontakten mellom Lukas i Syria og moren hjemme i København hadde vært sporadisk helt fra starten. Når han ga lyd fra seg, sa han «jeg har det fint, mor». Han var i sikkerhet, sa han. Hun skulle ikke bekymre seg.

Men signalforbindelsen som forsvant ble den siste gangen hun hørte fra ham.

«Siden har alt stått stille»

  1. desember ble himmelen over husene i Kobane forvandlet til en gigantisk mosaikk av grå støvskyer, da koalisjonsfly lot bombene regne ned over den krigsherjede syriske grensebyen.

Gatene ble revet opp. Husene styrtet sammen. I et av dem befant Lukas seg, forteller en syriakriger og flere kilder i det militante islamistiske miljøet til den danske avisen Politiken.

— Siden har alt stått stille, sier Karolina Dam i dag.

Det er torsdag, mars, formiddag og tre måneder siden Lukas etter alt å dømme mistet livet.

Vi sitter i Karolinas leilighet i Københavns Sydhavn. Fuglene kvitrer rolig i solen utenfor, men i hodet til den 47 år gamle sekretæren er det alt annet enn ro.

Hun velger å stå frem fordi hun håper det kan hjelpe andre foreldre som har barn som kjemper i Syria eller allerede har mistet livet i kamp.

— Tiden er kommet, synes jeg. Sorgen og frustrasjonen jeg og mange andre foreldre sitter med, trenger et ansikt. Jeg må hjelpe andre ved å fortelle min historie. For min egen skyld, for Lukas’ skyld og for resten av min lille families skyld. For å komme meg gjennom sorgen.

Siden opprøret startet i 2011, har stadig flere forlatt Danmark for å delta i den syriske borgerkrigen. Ifølge Politiets Efterretningstjeneste (PET) skal minst 115 personer ha reist fra Danmark til Syria eller Irak for å delta i militære kamphandlinger. Til å begynne med sluttet de seg til de moderate opprørsgruppene. I dag trekkes de mot fundamentalistiske grupper som IS.

Tilsammen har minst 19 dansker mistet livet i Syria. De færreste hadde trodd at Lukas Dam skulle bli en av dem.

En følsom gutt

Lukas var et forsiktig vesen, gjennom hele oppveksten kjempet han med å få sitt verdensbilde til å passe med omgivelsenes. Tankene hans ropte i munnen på hverandre.

Han var diagnostisert med Aspergers syndrom og oppmerksomhetsforstyrrelse, noe som gjorde hverdagen i klasserommet på Ellebjerg skole vanskelig.

Lukas hadde et herte av gull, ifølge en klassekamerat. Etter hvert tok rastløsheten overhånd.
Privat

— Lukas hadde det tøft, og det var selvfølgelig vondt å bære som mor. Hodet hans jobbet på spreng hele tiden. Han hadde aldri ro. Det var ingen skoler som hadde kapasitet til å ta imot Lukas’ diagnoser, så han endte med å bli kastet rundt i systemet, forteller Karolina Dam.

Likevel klarte gutten å kjempe seg gjennom barndommen med vanlige fritidsinteresser og venner. Han kunne begrave seg i dataspill, han lyttet til musikk. Like mye som han kunne være morsom, elskverdig og oppmerksom, kunne han være rasende, innelukket og frustrert.

Men selv om han ifølge en klassekamerat hadde «et hjerte av gull», tok rastløsheten etter hvert overhånd. Han stakk av flere ganger, følte seg sviktet av skolen, ble vanskelig å holde styr på og etterhvert også småkriminell. Det fremgår av flere personlige dokumenter i saker Politiken har sett på.

Og uroen eskalerte. Lukas’ kontaktperson ble stukket ihjel av en annen utilpass ungdom, det var uoverensstemmelser med nye saksbehandlere. Det innvendige tordenværet ble ikke mildere av et opphold på en institusjon for unge kriminelle. Tvert imot.

Det var her, da han var i 15-årsalderen, at han for første gang fant en gruppe venner som på kjærlig og beskyttende vis omfavnet hans følsomme vesen.

For Lukas betydde det to ting: At han valgte bort kriminalitet, og at han valgte islam.

Rene linjer, urene dyr

Troen på Gud kom som sendt fra himmelen. Der Lukas’ fundament i hverdagen tidligere var som kvikksand på grunn av autismen, ga religionen ham faste rammer. Med fem daglige bønner og håndfaste svar på alskens spørsmål, ble islam noe trygt og lett han kunne forholde seg til.

Lukas ble muslim da han hadde det som vanskeligst i livet. Islam kom som et kall, han fikk en ro han aldri hadde hatt før

Karolina tok beslutningen hans om å bli muslim pent. Hun syntes det var fint å se hvordan islam fikk ham til å samle seg, utdanne seg til fitnessinstruktør og legge kriminaliteten på hyllen.

— Lukas ble muslim da han hadde det som vanskeligst i livet. Islam kom som et kall, han fikk en ro han aldri hadde hatt før. Det var fantastisk å oppleve hvordan han fikk appetitt på nye mennesker og på livet, forteller hun.

Han begynte å gjøre ting for sine nærmeste. Han kunne komme hjem med blomster, eller spørre om han ikke skulle handle.

Samtidig begynte hans stadig mer ortodokse tolkning av Koranen å utfordre familieidyllen. Han ville helst ikke være med på familiebesøk dersom verten hadde hund – urene dyr var imot troen. Av samme årsak hadde han problemer med å sitte i stuen dersom andre i familien spiste pølser av svinekjøtt.

Kniver som hadde vært brukt til familiens mat, måtte ikke komme i berøring med hans tunfisk eller halalkjøtt. Dette oppbevarte han på en egen hylle i fryseren.

— Jeg provoserte ham ikke, jeg serverte ham ikke svinekjøtt. Men jeg holdt for eksempel fast ved at vi andre spiste bacon til brunsj. Samtidig syntes jeg ikke det var noe problem at han ville ha en bestemt såpe og en fuktighetskrem uten alkohol. Jeg kunne jo like gjerne hatt en datter som ville hatt en bestemt type shampoo. Men selvfølgelig tok det mye plass i vårt hjem, forteller moren.

Gikk under jorden

Moren beskriver Lukas som omtenksom og nestekjærlig.
Privat

Lukas hadde alltid vært nestekjærlig og omtenksom. Men hun syntes det bikket over da han en dag gråtende ba moren sin om å konvertere til islam, slik at hun kunne komme til Paradis med ham.Samtidig begynte han å samle inn penger til krigsofrene i Syria. I perioder gikk han under jorden og bodde hos tre menn i en leilighet på Bellahøj, som Karolina ikke fikk vite adressen til. Flere netter måtte hun møte sønnen på tilfeldige steder for å se ham i øynene, gi ham rent tøy, kake eller hjemmebakt brød. Jo dypere han søkte svar i religionen, jo mer hemmelighetskremmeri.

I flere uker isolerte han seg i en moske på Nørrebro i København. Moren forsøkte å få ham til å skifte kurs, men Lukas hadde «låst seg fast i sine overbevisninger».

Så, i slutten av mai i fjor, skjedde det: Lukas’ drøm om å hjelpe sine muslimske brødre og søstre ble vekslet i en flybillett, et kort opphold i den tyrkiske grensebyen Reyhanli og flere måneder som nødhjelpsarbeider ved byene Atmeh og Idlib. I september lot han seg oppsluke av brigadene til IS.

Moren snakker med ham underveis.

Men det er smått med opplysninger.

Innerst inne fryktet jeg at han ikke ville komme hjem igjen.

— Han har alltid vært en lukket gutt, jeg måtte trekke opplysninger ut av ham. Jeg spurte konstant om hva han gjorde i nødleirene, men han sa aldri noe. At han hadde sluttet seg til IS, fikk jeg først vite etter hans tilsynelatende død, forteller Karolina Dam.

— Jeg hadde kontakt med ham via nettet og hans tyrkiske telefonnummer. Av og til snakket vi hver dag. Jeg prøvde å få ham hjem, prøvde å få ham til å fortelle hvem han var sammen med og hva han gjorde. Men innerst inne fryktet jeg at han ikke ville komme hjem igjen.

«Må Allah forene oss»

Lukas konverterte til islam da han hadde det som vanskeligst i livet.

Og Lukas kom ikke hjem. Under en teppebombing av Kobane i desember i fjor ble han sannsynligvis første danske som mistet livet under et angrep fra koalisjonen Danmark støtter militært i Irak. Liket er ikke funnet.Sorgen var øredøvende i seg selv, men at Karolina Dam skulle oppdage sønnens død i en tilfeldig Facebook-oppdatering, gjorde det enda verre.

Ryktene hadde versert noen dager. Nå sto nyheten å lese i et av de utallige foraene på Facebook der islamistene deler tankegods: Opplysningen om en ny dansk martyr, ledsaget av teksten «Må Allah akseptere vår danske konvertittbror (…) og forene oss med ham», skrevet kort etter midnatt den 28. desember.

Beskjeden fikk tiden til å stå stille.

Alt fløy rundt inne i hodet mitt. Hvor er han? Hvem var han sammen med? Hvordan døde han?

— Jeg hadde hørt om et bilde som ble postet i en facebookgruppe, så jeg gikk inn og skrollet ned gjennom alle mulige forferdeligheter og åpnet forskjellige tråder for å finne frem til bildet. Og plutselig stoppet hele min verden, forteller hun.

— Der var han, min lille skatt, utropt til martyr. Alt fløy rundt inne i hodet mitt. Hvor er han? Hvem var han sammen med? Hvordan døde han? Mange av spørsmålene har jeg fortsatt ikke fått svar på.

Det er stille i leiligheten hennes i Københavns Sydhavn. Ingen av oss sier noe.

— Det er så umenneskelig, sier hun etter en stund.

— Bare å stå med en facebookoppdatering om at sønnen min er en martyr. Jeg kan jo ikke engang vite 100 prosent sikkert at han er død.

Manglende svar

Og nå sitter vi her, tre måneder senere. Med to kopper varm kaffe, våren på vei og tankene som har meldt seg i ettertid. Sorgen over Lukas er ikke forsvunnet, langt ifra, men Karolina Dam har begynt å se i nye retninger.

Hun vil vekke myndighetene og hjelpe andre foreldre. For nå har hun selv erfart hvor systematisk strømmen av utreisende krigere er organisert. Å stoppe det, krever et langt mer intensivt fokus enn det som er i dag, mener hun.

— Husk at mange av disse unge lever et dobbeltliv. De er blitt trent til ikke å fortelle noe til noen, de er blitt veiledet i hva de skal svare og hva de skal gjøre hvis de går under jorden. De er også veiledet i hvordan de skal holde kontakten med foreldrene slik at de ikke blir etterlyst.

- Har du savnet hjelp til å komme gjennom sorgen etter Lukas’ død?

Stillhet. Karolina Dam flytter en serviett rundt mellom fingrene, hun tørker tårene vekk fra øynene.

— Jeg har hatt behov for å snakke med andre foreldre som er midt i det samme marerittet. Men fra myndighetenes side er jeg blitt etterlatt med en følelse av at jeg er alene. Da jeg senere selv fant ut av hvor mange foreldre i samme situasjon som faktisk finnes der ute, og at Århus Kommune for eksempel har et nettverk for foreldre til barn som har reist til Syria, ble jeg sjokkert. Jeg har virkelig bruk for den hjelpen. Og det har mange andre også.

Et felles ansvar

Hun trekker pusten dypt. Så samler hun trådene sammen selv.

— Jeg savner svar på så mange spørsmål. Et annet problem er at min sønn ikke kan erklæres død. Man kan ikke komme frem til liket hvis det ligger i en krigssone, og det betyr at vi etterlatte ikke kan komme videre på naturlig vis. Det betyr også at jeg ikke kan få innsikt i min sønns sak, siden han var over 18 år. Pårørende som meg kan ikke lukke de dødes bankkonti og facebooksider, og i verste fall kan det bidra til terrorfinansiering fordi de andre krigerne stadig kan heve penger. Er det virkelig det vi vil? Min sønn er først og fremst mitt ansvar. Jeg vil på ingen måte frasi meg det ansvaret, eller rette fingeren mot noen andre. Det handler om å finne et medansvar, og om å finne hullene i systemet.

— Myndighetene gjør det de kan, men så lenge de ikke involverer oss foreldre er det vanskelig å dele erfaringer på tvers. Ingen av opplysningene jeg har fått om Lukas’ reise kommer fra myndighetene. De kommer fra andre IS-krigere, fra kilder tett på IS-krigere, fra noen av nødhjelpsleirene og fra journalister. Hva jeg som mor må gjennom for å skaffe meg disse opplysningene, er umenneskelig. Jeg er for eksempel nødt til å se gjennom grusomme videoer for å få svar. For å se om jeg kan finne min sønn på en av dem.

- Har dine erfaringer gjort deg klokere på hvilke faresignaler foreldre og myndigheter bør legge merke til?

— Man skal være oppmerksom på om den unge plutselig har holdninger til de vantro, eller til at demokratiet er hyklersk. Om de unge blander seg inn i sin mors påkledning, endrer spisevaner eller lukker seg mer og mer inn i sin egen muslimske verden og distanserer seg fra venner og familie. Men det viktigste er nok at man som pårørende eller myndighetsperson ikke er redd for å stille spørsmål.

Vil starte landsdekkende nettverk

I dag mottar Karolina Dam psykologisk krisehjelp og har på eget initiativ fått kontakt med foreldre til barn som har vært eller er i Syria eller Irak.

— Jeg har snakket med foreldre som er redde, sinte, føler seg umyndiggjort og føler de stanger hodet mot veggen. Det er tabubelagt at våre barn lever et dobbeltliv. Jeg ønsker meg et felles sted der vi foreldre kan søke trøst og hjelpe hverandre med å finne svar på mange av de spørsmål vi ikke sitter med svaret på. Et sted hvor vi ikke føler at vi er alene.

Publisert i Politiken 22. mars 2015. Oversatt og bearbeidet av Miriam Lund Knapstad