«Alt jeg trenger på julaften, er broren min»

— Det er flere grunner til at jeg ikke feirer jul, sier Hakan Pandul.

Stefaren min ødela julen. I dag feirer jeg og broren min med god mat og playstation, men det er også alt, forteller Hakan Pandul.
Carl Martin Nordby

35-åringen jobber som rapper i duoen Tonna Brix og holder konserter og foredrag sammen med Kenneth Holt for å forebygge vold mot barn og unge.— Jeg feirer ikke enhjørninger, ikke julenissen og ikke Jesus. Jeg tror ikke på noen av dem. Det får andre ta seg av. Hvis du tror at alle har det bra i julen, tar du feil. Jeg har fått avsmak for at alt skal se bra ut på utsiden. Stefaren min ødela hele julen. Et eksempel er den gangen jeg strødde kanel på risgrøten før jeg tok på sukker. Da klikket han helt og ropte at jeg fikk gå på rommet mitt og tenke over hva jeg hadde gjort resten av julen.

I dag er stefaren min død, og jeg har tilgitt ham. Ellers kunne jeg ikke reist rundt og holdt foredrag om hvordan det er å vokse opp med vold i hjemmet. Mange barn opplever det, likevel er det et ikke-tema på de fleste skoler. Jeg tror det hjelper at jeg forteller åpent om hvordan det var. Jeg legger ikke skjul på noe, uansett om jeg besøker ungdomsskoler eller høyskoler. Sier rett ut at stefaren min var en tyrann som drakk og gjorde livet vårt til et helvete i mange år.

Tre effektive midler for tortur er mat, søvn og isolasjon. Du kan ta vekk mat eller tvinge noen til å spise. Du kan forstyrre folk så de ikke får sove. Du kan isolere dem. Stefaren min brukte alle metodene. Han var smart på den måten at psykisk vold er smart vold. Ingen ser den. Livet var uberegnelig, og vi var alltid redde. Da jeg var 16 år, sov jeg med en diger skrutrekker under hodeputen. Et år senere rømte vi. Moren min, broren min og jeg. Vi bodde på et krisesenter i et år. Der fikk jeg den beste julen jeg noen gang har hatt. For første gang fikk vi oppleve det alle snakker om – at jul er hjemmekoselig og fint. Er det sånn det kan være, tenkte jeg. For meg er stemningen jeg forbinder med jul først og fremst usikkerhet og redsel.

I dag bor broren min og jeg sammen. Julaften lager vi god mat og spiller playstation. Det er ikke spor av julenisser eller gospel hos oss.

Cathrine Adler i synagogen i Bergstien, der den åttearmede staken er satt frem i forbindelse med høytiden Hanukka. Det siste lyset tennes i år 23. desember.
STEIN BJORGE

«Vi tar ikke julen med inn i hjemmet vårt»— I år er vi på fjellet julaften. Vi spiser kanskje noe ekstra godt, men vi tar ikke med en eneste stjerne, sier Cahtrine Adler. 36-åringen er gift, har to barn og arbeider i Det mosaiske trossamfunn som assistent for rabbineren og sosionom på jødisk bo- og seniorsenter.

— Som jøder tror vi ikke på Jesus i den forstand som kristne gjør, og derfor er ikke julen noe for oss å feire. Men jeg er oppvokst med en ikke-jødisk mormor, så da jeg var barn, hadde vi julaften hos henne. Det var likevel ikke noe jeg følte som et høydepunkt i året, jeg har alltid vært mer forankret i det jødiske som preget hjemmet jeg vokste opp i. Som voksen forholder jeg meg lite til all juleviraken, men jeg kan synes det er hyggelig med pynten og belysningen ute i byen.

Vi har vår egen lysfest, Hanukka, på denne tiden av året. I åtte dager tenner vi lys, ett hver dag. Det gjør vi til minne om den hellige tempeloljen som i sin tid ble funnet i Jerusalem. Etter at tempelet ble ødelagt, var det bare nok olje igjen til å kunne brenne lys én dag, men ved et under brant det i åtte dager, tiden det tok å lage ny tempelolje.

Familie og venner samles og tenner lys rundt solnedgang, alle har med sin egen Hanukka-stake. Vi spiser latkes, en slags potetpannekake og noe som ligner berlinerboller, begge deler stekt i olje. Hanukka er ikke en av de viktigste høytidene våre, men særlig for barnefamilier er det takknemlig at den ofte faller sammen med tiden rundt jul.

Vi hausser nok opp Hanukka litt på grunn av barna. Når alt rundt dem handler om nisseluer, krybbevandringer og juleavslutninger, er det jødiske vi gjør hjemme ekstra viktig. Vi har mange ikke-jødiske venner, og vi har flere ganger vært til stede på tradisjonell julaften hos min svigerinne som ikke er jødisk. Barna har ikke vondt av å oppleve andre tradisjoner enn de jødiske, så lenge det er dem vi følger og legger vekt på hjemme.

For Sulekha Geele som er muslim, er Eid den største og viktigste høytiden i året.
STEIN BJORGE

«Julaften ser jeg Tre nøtter til Askepott og andre julefilmer»

— For oss blir julaften en vanlig fridag da hele familien har tid til å samles og spise middag sammen. Ellers pleier jeg å se mange julefilmer på TV og får alltid med meg Tre nøtter til Askepott , sier Sulekha Geele, som er muslim. Hun er 30 år, jobber som frilanser og har to barn.

— Jeg har aldri feiret jul, men da jeg var barn, kjøpte jeg adventsgaver til julekalenderen på skolen, jeg var med på å gå rundt juletreet og hørte på julefortellinger. Jeg husker spesielt Piken med fyrstikkene . Når det ble lest opp, fikk jeg alltid klump i halsen. Det fikk meg til å skjønne at julen ikke bare er en religiøs, men også en kulturell høytid hvor folk skal være gode mot hverandre, akkurat som når vi feirer Eid, dagen som markerer slutten på Ramadan.

Jeg har et veldig sterkt forhold til Eid. Det er en viktig dag og en religiøs markering som jeg liker å feire. Siste uken før Eid forbereder vi oss ved å vaske huset, vi kjøper nye klær, steller håret og fikser negler. Alt skal skinne på Eid. På selve dagen starter vi med å gå til moskeen tidlig om morgenen. Der møter vi venner og slektninger, folk vi ikke har sett på lenge. Etter moskeen samles vi med familie og venner, vi spiser og deler ut gaver.

Ellers synes jeg høytider som jul og Eid er blitt veldig materialistiske. Det finnes faktisk mennesker som sulter her i verden, og da synes jeg ikke vi behøver å legge ut bilder og skryte av at vi spiser oss altfor mette og fråtser i fine gaver, slik mange gjør. Men det er hyggelig å se at folk pynter til jul, og det er hyggelig å få små gaver som barna mine har laget i barnehagen.

Knut Petter Solstad takker alle som ønsker ham god jul, men ønsker "god ferie" tilbake.
STEIN BJORGE

«Julaften er som en vanlig feriedag»

— Det beste for oss er å ikke være der det skjer juleting. Vi vil ikke ta gleden fra folk, ikke skape uhygge eller føle at vi bremser ting. At vi ikke feirer jul, sparer meg for en del stress og press og økonomiske bekymringer, sier Petter Solstad.

37-åringen er gift og jobber som rørlegger. Som Jehovas vitne leder han også bibelstudier og går fra dør til dør som forkynner.

— Ingen i Jehovas vitne feirer jul fordi det opprinnelig er en hedensk religiøs skikk, altså en ubibelsk skikk. Og Jehova Gud ønsker vår udelte hengivenhet når det gjelder opprinnelser og tilknytning til andre guder. De kristne feirer jul til minne om Jesu fødsel, men Bibelens utregning viser at han ble født i månedsskiftet september-oktober. Vi feirer ikke fødselsdager heller siden det også stammer fra avguder og overtro. Tidligere var jeg ateist. Jeg syntes det var så mye hykleri blant de religiøse. Men da jeg var 26 år, begynte jeg å studere Bibelen. Da fant jeg ut at de kristne ikke følger sin egen bok. Jehovas vitner gjør det, og jeg ble overbevist. Det Bibelen sier, er både logisk, praktisk og historisk korrekt. Jeg lever nå et moralsk rent liv og føler meg godkjent av Gud. Det har gitt meg mer selvtillit og mer selvrespekt.

Jeg er vokst opp med tradisjonell julefeiring, og søsknene mine feirer jul, men jeg savner det ikke. For meg blir julen bare som en ferie. Det hender vi bare er hjemme på julaften og ser film, eller vi reiser til Kvitfjell for å stå på ski og spise god mat. Men vi lar gaver, julepynt og juletre være. Når folk ønsker oss god jul, takker vi for det, men ønsker «god ferie» eller «alt godt» tilbake.

Barna i Jehovas vitner får så mye kjærlighet og oppmerksomhet og gaver ellers i året at de ikke savner det julaften. Når det å få gaver ikke er knyttet opp mot jul eller bursdager blir det et overraskelseselement, noe hyggelig hvor det er tanken og ikke pliktfølelsen som styrer.