Lørdag, 11. januar:

Den lange sletten. Hesten og sulkyen. Bilen med bulker. Kollisjonen.

Sara Christiane Holmedahl Sandsmark (13) og Tiril Alette Huser Bølge (11) ble bildrept for 14 dager siden. Tilbake står små samfunn med nasjonal oppmerksomhet og dyp lokal sorg.

Den siste turen

En hestevogn trekkes langsomt mot Bjørkelangen kirke. Følget er på sikkert 200-300 mennesker, og alle er svarte av sorg. Kisten bakpå vognen lyser i hvitt.

Alt som kan høres langs den avsperrede fylkesveien med fakler langs veikanten, er vinden, iskalde gufs og stille gråt. Noen holder rundt hverandre. Andre klemmer hverandre. Folk står i små klynger og ser hestejenta Saras aller siste tur.

De siste meterne før gravfølget er fremme ved Bjørkelangen kirke.

Det kan være langt mellom husene i Bjørkelangen.Men aldri har folk stått så tett sammen som nå.

— Mamma, jeg klarer ikke å gråte mer. Jeg får det ikke til, sier en liten jente da hesteskyssen siger sakte forbi og inn de siste meterne mot kirkegården.

— Det er sikkert fordi du ikke har flere tårer igjen, men det går fint, sier mammaen og tar litt ekstra rundt datteren sin.

I to uker har tragedien vært en del av hverdagspraten. Om hvordan ulykken kunne skje på en lang, åpen slette i klarvær og i 60 km-sone. Om sjåføren, han som også kjenner familien og har barn på Bjørkelangen skole.

Nå skal folkene forsøke å lete frem hverdagen igjen, til rutinene og til gjøremålene de hadde før tragedien.

Bjørn Gunnar Skogstad er en nær venn av familien til Sara (13) og menighetspedagog i Aurskog.

- Hverdagen er her allerede, men jeg har lagt merke til er at folk har et stort behov for å snakke om ulykken. Mange vil fortelle om hvordan de selv reagerer, sier han.

Han mener folk må fortsette å snakke sammen, være tålmodige.

— Vi må tørre å bruke de ordene vi har, sier han.

Harald Bjørn-Larsen bor rett ved ulykkesstedet på Bjørkelangen. Han passer varsomt på minneplassen.

— Ulykken har styrket samholdet. I den lille grenda hvor vi bor er alt nært. Alle kjenner hverandre her. Vi skal holde litt ekstra rundt hverandre nå, men forsøke å komme oss videre, sier Harald Bjørn-Larsen.

Som i Mandal for drøyt tre år siden.

Fire unge mennesker

Fredag 10. september 2010.

Karen Marie Ekrem Olsen (20), Therese Daland Unosen (20) og Michael Storaker (18) setter seg inn i bilen i Kristiansand. Bak rattet vrir Thor Egil Nilsen Vårdal (18) om på tenningslåsen og bilen starter. Thor Egil har vært på jobbintervju. Nå skal de hjem.

Det er bare en grav mellom guttene til Gro Storaker (til venstre) og Moan Helene Nilsen Dahl. Michael Storaker (18) og Thor Egil Nilsen Vårdal (18) hang sammen helt fra barnehagedagene.
Jan T. Espedal

I Søgne, omtrent halvveis på hjemveien, kjører de opp ulykkesutsatte Trybakken. I en sving mister sjåføren kontroll. Sidelengs kommer bilen over i motgående kjørefelt og treffer en trailer i fronten med voldsom kraft.Den første ambulansen kommer ifølge havarikommisjonen frem til ulykkesstedet klokken 19.19. Klokken 19.20 fastslår ambulansepersonalet at alle ungdommene er døde.

Ulykken gjorde et voldsomt inntrykk og ble en nasjonal nyhet. Fire unge mennesker med familie og stor vennekrets mistet livet.

Moren til 18 år gamle Michael Storaker snakket med sønnen på mobil etter at de hadde startet hjemturen. Gro Storaker visste akkurat hvor langt de var kommet på veien hjem etter jobbintervjuet i Kristiansand. I flere år var hun bussjåfør og kjørte strekningen åtte ganger hver dag.

Hun fikk ingen beskjed før hun tilfeldig leste om trafikkulykken på nettstedet sol.no. Men forsto umiddelbart at bilen med sønnen og vennene var involvert.

Unge hjelpere

Noe av det siste Michael Storaker la ut på sin Facebook-side, var et bilde der han stolt holder frem sin nyfødte lillesøster. Han skulle være fadder i dåpen hennes.

I dag er moren glad hun hadde lillejenta på to måneder og to eldre jenter hun måtte ta seg av. Barna holdt henne oppe. Det samme gjorde ungdommene, Michaels kamerater. Fra første dag stilte de opp.— Dagen etter ulykken var de hos meg. De kom inn i rosa dresskjorter – for Michael var så rosa, sier hun og smiler.

En av guttene i rosa skjorte var Joachim Backstrøm. Han gikk i Michaels klasse på Mandal videregående skole.

— Fem-seks av oss dro til Dressmann og kjøpte hver vår rosa skjorte. Vi er ikke sånn til vanlig, men Michael ville ha likt det, sier han.

Mandag, tre dager etter ulykken, mobiliserte ungdommene over Facebook en minnestund ved fyret Bestemor. Over 300 kom ned på stranden med Nordsjøen rett ut. Ungdommen kom tettere hverandre, de sørget sammen.

Mamma Gro Storaker fikk ikke med seg minnestunden, hun måtte passe barna sine. Men hver kveld fikk hun en time med barnepass. Da kjørte hun rundt i sønnens bil. Kjente lukten av Michael. Spilte musikken han alltid hørte på. Kjørte til ulykkesstedet, pakket blomster ut av plasten og ryddet bort utbrente lys.

Fortsatt besøker Joachim og flere av kameratene Gro Storaker og de tre jentene hennes. Å oppsøke familien var en selvfølge etter ulykken.

Joachim Backstrøm gikk i samme klasse som Michael Storaker som døde i trafikkulykken. På veggen hjemme på hybelen hans henger et bilde av Michael.
Jan T. Espedal

— Når noe sånt skjer, skal du støtte. Jeg har sagt til moren hans at vi alltid er der, og at hun bare må ringe, sier Joachim Backstrøm.

Hjelper hverandre videre

Utenfor vinduene herjer vinteren i Norges sørligste by denne dagen. Sjøsanden Feriesenter er stengt og tomt for badeturister. Bølgetoppene er skumhvite i vindkastene.

Men her inne er det varmt.

Når Gro Storaker skal klippe seg går hun alltid hit til Mona Helene Nilsen Dahl. Hun er Gros faste frisør og moren til Thor Egil Nilsen Vårdal, sjåføren i ulykkesbilen.

— Jeg hadde min forrige frisørtime på lille julaften. Det var en tung dag, jeg ville ha avlyst timen hvis det var en annen frisør enn Mona. Da hun åpnet døren, bare rant tårene. Men det var bare godt, for hun vet akkurat hvordan jeg har det, sier Gro Storaker.

De som omkom i bilulykken i Søgne i Vest-Agder 10. september 2010, var Thor Egil Nilsen Vårdal (18), Therese Daland Unosen (20), Michael Storaker (18) og Karen Marie Ekrem Olsen (20).

De to har fulgt hverandre fra den gang sønnene hadde en knagg ved siden av hverandre i barnehagen. Nå ligger guttene deres på samme kirkegård med bare én grav imellom.Etter ulykken fikk begge hjelpe fra det lokale kriseteamet, tilbud om psykologhjelp og oppfølging av presten. Han kom hjem til dem, ringte og holdt kontakt. Men de er aller mest takknemlig overfor venninnene og kameratene til guttene. Dagen etter ulykken kom de rett hjem til to knuste mødre.

— De er ikke så feige som oss voksne. Går mye mer direkte på. Gir deg en klem, mens voksne du alltid har hilst på og pratet med, plutselig er så opptatt med noe annet inne i butikken når vi møtes. Etter ulykken var det alltid noen ungdommer hos oss. Og sånn har det fortsatt. Vi kan også ha det gøy, for vi trenger å le i all sorgen, sier Mona Helene Nilsen Dahl.

Godtvondt

Psykolog Atle Dyregrov har arbeidet spesielt mye med barn som opplever tap og traumer. Han har flere forklaringer på hvorfor ungdommer lettere enn voksne oppsøker pårørende. Dyregrov mener erfaring skaper barrièrer, og at voksne kan være mer reserverte.

Etter ulykken i Søgne i 2010 ble en midtdeler og tofelts vei anlagt i Trybakken.
Jan T. Espedal

Nære venner og kamerater ønsker å være sammen med pårørende. De får et naturlig fellesskap i sorgen, som gjør godt for begge parter.— Godtvondt er et begrep som ofte brukes. Pårørende opplever det som godt å være sammen med vennene, men de får også frem et savn. Minnene om den som er borte, forsterkes. De kjenner på en dobbelthet – godtvondt, forklarer Dyregrov.

I bearbeidingen av sorg sammenligner Atle Dyregrov tiden som en venn. Sorgen blir på lengre sikt lettere å bære, men nye utfordringer dukker opp, som at nettverket til de etterlatte ofte svekkes med tiden. Psykologens klare råd er at vi ikke trekker oss unna dem som har mistet noen.

— Ta direkte kontakt, ikke en SMS, men ta en telefon eller ring på døren. Det er helt greit å si: Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg ville bare hilse på.

«Kjør pent»

Aller siste time før helgen på Mandal videregående skole.

Thor Egil Nilsen Vårdal kommer bort til kontaktlærer Liv Gunni Bentsen. Etter to år med yrkesfag gikk han siste året med påbygning for å få studiekompetanse. Nå hadde han en oppgave som ikke var levert. Og han skulle på jobbintervju samme kveld. De aller siste ordene hun sa var: «Ikke stress! Du kan levere oppgaven til uken. Kjør pent!»

— Jeg har tenkt mye på de ordene, sier hun.

Alle de fire i ulykkesbilen hadde gått på Mandal videregående skole, men bare Thor Egil Nilsen Vårdal var elev på skolen i 2010. Noen elever hadde kjent Thor Egil Nilsen Vårdal et helt liv, andre hadde kjent ham bare i fire korte skoleuker.

Lørdag, dagen etter ulykken, var hundrevis av elever samlet på skolen. Elever gråt og lærere gråt, men et kriseteam fra kommunen var på plass: Kommunelege, prest, psykolog og sykepleiere. I tillegg var politiet til stede. Alle ble ivaretatt og fikk hjelp.

Mandag morgen kom klassen sammen for første gang etter ulykken. En pult sto tom, og hele skoleåret ble plassen stående urørt. Elevene selv ønsket det slik. Hver dag ble de påminnet om Thor Egil.

Liv Gunni Bentsen har vært lærer i over 20 år. Fire ganger tidligere hadde hun og skolen opplevd dødsfall knyttet til skolen.

Men noe skjedde etter fredagen i Søgne.

"Kjør pent" var det siste lærer Liv Gunni Bentsen sa til Thor Egil Nilsen Vårdal dagen han ble drept.
Jan T. Espedal

— Ofte kunne vi bruke litt tid på å bli kjent med elevene, spesielt når de ikke hadde gått sammen i tre år. Nå kom jeg mye nærmere elevene raskt. Vi turte å gråte sammen, snakke sammen. At vi hadde et apparat klart her på skolen, var også betryggende i en slik situasjon, sier hun.Oddvar Haaland ble ansatt som rektor året etter ulykken utenfor Søgne. Han måtte fortsette sorgarbeidet da han begynte på skolen. Beredskapsplanen ble ytterligere forbedret. Hvert år har de minnestund og skolen har utviklet et nært samarbeid med blant annet politi.

— Politistasjonssjef Bjart Gabrielsen kommer hit og holder realistiske taler til elevene – og russekullet – om hvordan de kan ta vare på hverandre. Vårt forebyggende arbeid blir enda litt sterkere med de opplevelsene vi har hatt på skolen, sier rektor.

Et lite sted

Hva skjedde egentlig den kvelden på E39? Og hvorfor?

Etter ulykken ble det påstått at Thor Egil Nilsen Vårdal hadde kjørt med promille. Dette gikk sterkt inn på moren.

— Som å få dødsbudskapet på nytt. Du kjører ikke med promille og har tre i bilen. Sånn var ikke guttene våre, sier moren til Thor Egil. Statens havarikommisjon for transport (SHT) gikk senere inn i saken, og to år etter ulykken fastslo de at den unge sjåføren ikke hadde hatt promille.

— En gledens dag, jeg gråt og lo om hverandre, forteller moren.

Havarikommisjonen konkluderte med at ulykkesbilen, som var en ombygd BMW, ikke reagerte som en originalutstyrt bil.

— Det gjorde det ikke lettere at Mandal er så liten. Rykter, spekulasjoner, det kommer litt her og litt der, men sånn er det jo å bo på små plasser. Alle kjenner alle og vet best selv, sier Mona Helene Nilsen Dahl.

Lastebilsjåføren

En rutinert lastebilsjåfør kom kjørende ned Trybakken ulykkeskvelden. Han er aldri blitt lastet for ulykken. Flere av familiene har gitt ham blomster. Han har tidligere fortalt om den forferdelige kollisjonen, men ønsker ikke å la seg intervjue nå. Sjåføren henviser i stedet til Guttorm Tysnes i Kollegahjelpen, en ordning i regi av Norges Lastebileier-Forbund.

— Jeg kan si så mye som at sjåføren fungerer greit, og at han er tilbake i full jobb som sjåfør, sier Tysnes.

Tysnes er opptatt av at belastningen med å være involvert i en trafikkulykke er stor – også hvis sjåføren er uskyldig. Mange bebreider seg selv. De tenker igjen og igjen på hvordan ulykken kunne ha vært unngått. Som "hvorfor brukte jeg ikke litt lengre tid på bensinstasjonen ..."

Han forteller at de fleste yrkessjåførene kommer seg tilbake i jobb etter ulykker, men at spesielt selvmord, der bilister har valgt å kjøre inn i vogntoget, er krevende å komme over.

— Vi har eksempler med selvmord der uskyldige sjåfører har fått ødelagt livet sitt.

Kirkegården

Tre av ungdommene fra bilulykken ligger begravet på kirkegården i Mandal. Den fjerde, Therese Daland Unosen, har fått en grav i Lyngdal. Familien hennes har flyttet til Lindesnes, og moren hennes får ikke vært så ofte på graven som hun skulle ønske.

— Du skal ikke begrave barna dine, det skal være omvendt. Du skal ikke sitte og se på gravsteinen til barnet ditt, sier Anne Kari Daland Unosen.

Ikke en dag går uten at hun tenker på datteren. Hjemme har de fortsatt et lite bord hvor et bilde av Therese står med en bamse og et lys ved siden av. Facebook-siden Vi som har mistet et barn i tenårene har vært til hjelp for moren til Therese. Her kan hun lese om hvor forskjellig foreldre opplever og takler sorgen. Personer med felles erfaringer kan kontaktes.

Michael Storaker gikk alltid i rosa. Kameratene stilte derfor i rosa skjorte da de kom på besøk til familien rett etter ulykken. Favorittfargen er også blitt en del av gravminnet.
Jan T. Espedal

I Mandal kan du fra veien se lysene brenne på noen av gravene.På graven til Karen Marie Ekrem Olsen er det nesten alltid lys. Faren Willy Olsen forteller at mammaen til Karen er på graven hver eneste dag. For hans del har familien vært til størst hjelp etter ulykken, men også å få komme seg ut, få trent og være en del av miljøet nede på gymmen er viktig. Han er opptatt av at ulykken ikke ville ha skjedd hvis bilen hadde vært i teknisk god stand. Han vil ha oppmerksomhet på hvordan vi oppfører oss i trafikken.

— Tallet på døde i trafikken i fjor er oppe i 200, og det handler mest om hvordan vi kjører. Det er absurd, sier han.

Ulykken har preget familien i tre og et halvt år. Hele tiden forsøker pappaen å legge hendelsen bak seg, men den mørke septemberdagen i 2010 kommer tilbake.

Igjen og igjen.

— Hun var det beste i verden for meg, sier Willy Olsen.

Roser og lys på Bjørkelangen

— Vi tenker på Sara hele tiden, snakker om henne, og jeg kan fortsatt høre latteren hennes, sier klassevenninnen Ann-Therese Midtbø (13).

Hun står sammen med mamma Ann-Kristin Bjørndalen og broren Tor-André Midtbø på ulykkesstedet. Ved veikanten blafrer lysene i den kalde vinterkvelden. Mange har skrevet en siste hilsen og tatt med seg blomster.

De som ble påkjørt av bil og omkom på Bjørkelangen i Akershus 11. januar, var Sara Christiane Holmedahl Sandsmark og (13) Tiril Alette Huser Bølge (11).
Fotobestilling AP

Mamma Ann-Kristin sier de prater mye hjemme om hva som har skjedd. De forsøker å sette ord på hva de føler, hva de tenker.— Det er viktig å være åpne overfor hverandre. For det er ufattelig. Helt ufattelig, gjentar mamma Ann-Kristin.

På skolen har lærerne et kriseteam med helsesøster på personalrommet. Hit kan elevene gå hvis de trenger noen å snakke med. 8.-klassingene begynner dagen med å stå rundt den tomme pulten til Sara. Så spiller de sangen If I Die Young . Plassen hennes er pyntet med roser. Elevene har tent lys.

— Vi skal kunne ha det gøy igjen samtidig som vi skal tenke på Sara, sier klassevenninnen, mens flere kommer til.

Ikke langt unna ulykkesstedet bor familien til Sara. For dem begynner de vanskelige oppgavene når faklene har brent ned.

De skal fortsatt bo i ei bygd der de kjenner folkene på skolen og i butikkene.