Nok en iskald dag i sterk vind. Liv Arnesen hadde vært underveis i 25 dager, alene i et gudsforlatt isøde. Hun var akkurat halvveis til Sydpolen. Hun feiret med et kakestykke og et lite beger Drambuie.

Skål da, Liv.

Skål for en strålende tur så langt.

Hun hadde følt seg så trygg og rolig, så i ett med naturen.

- Og plutselig følte jeg meg bare ensom.

- Sånn plutselig?

- Ja. Jeg hadde jo ikke drukket på en evighet og gått ti timer i hardt vær hver dag. Så alkoholen gikk rett i fletta på meg. Jeg tror aldri jeg har følt meg så alene.

- Det ble med én skål?

- Jeg rørte ikke flasken resten av turen.

Ødela foredragsmarkedet

20 år senere hutrer hun rundt i Mariusgenser på familiehytta i Lommedalen i Bærum. Her er hverken mobildekning eller tv, bare høye grantrær og store snøfiller fra himmelen. I boden står smøreutstyr og et tosifret antall ski. På tunet henger en snor med tibetanske bønneflagg.

Mange kan gå på ski til Sydpolen, men ikke alle kan gå alene og ha en fin tur, ifølge polfarer Erling Kagge. Det kan Liv Arnesen. Julaften i år er det 20 år siden hun som verdens første kvinne nådde målet, etter 50 dagers ferd over viddene. Underveis hadde hun ingen kontakt med omverdenen.

- Jeg tror jeg ladet batteriene for resten av livet på den turen, oppsummerer den nå 61 år gamle polfareren.

Endelig fremme. Etter 50 dager alene i isen, ble det julaften på Sydpolen for Liv Arnesen.

Hun trodde det skulle bli et slit. I stedet fikk hun bare mer og mer energi.

Mannlige polfarere har kjeftet på henne: Hun ødela foredragsmarkedet ved å fortelle hvor greit alt gikk. Arnesen var så pigg og blid ved ankomst Sydpolen at folk trodde hun kom med fly.

For de neste 15 årene har hun satt seg et nytt mål: Å bevisstgjøre ungdom over hele verden om den globale vannkrisen. Hvis Arnesen får det som hun vil, skal rundt 50 millioner barn få leke politikere og gründere og løse klimaproblemer.

Men nå forsvinner hun ut på kjøkkenet for å lage kaffe, mens vi står igjen på stuen hvor en diger eskimokano henger ned fra taket som et møbel. I bokhyllen: Titler som Women on ice , Arktiske drømmer , Mannen i isen og Without a Guide . Der andre jenter på sekstitallet leste om frøken Detektiv, var Arnesen umettelig på historier om ekspedisjoner i Arktis og Antarktis.

Hun kommer med kaffe og pepperkaker.

- Jeg fikk ikke låne flere enn fem bøker i uken på biblioteket da jeg var liten. Jeg var en introvert lesehest. Men jeg ble sosialisert gjennom idretten etter hvert. Er det ikke stille her?

- Jo .

Kon Tiki-ekspedisjonen gjorde tidlig sterkt inntrykk på Liv Arnesen. Den første drømmen hun kan huske, var sterkt inspirert av dokumentarfilmen om ekspedisjonen. Selv fantaserte hun om å reise rundt på alle hav med kokosboller som proviant. Drømmen hadde hun helt til hun ble kraftig sjøsyk noen år senere.

Hun ser andektig ut vinduet.

- Og som det snør da!

Hverdagspanikk

Liv Arnesen elsker vær. Det har liksom ligget i henne hele veien: Hun ville alltid ut på tur, samme hvor mye det stormet, og hvis familien gikk på ski sammen, tok hun alltid en ekstra tur alene da de var kommet hjem.

- Jeg skjønte bare aldri poenget med å sitte inne når jeg kunne være ute, forklarer hun.

- Å være ute i frisk luft. Ingenting er bedre. Det er meditativt og kreativt.

- Hvordan da?

- Jeg tenker klarere. Ser løsninger. Hvis jeg er usikker på hvordan jeg kan løse noe, går jeg meg en tur. Samtidig som det gir kroppen ro. Mennesket kommer fra og tilhører naturen. Kanskje det er en følelse som henger ekstra sterkt i meg.

Foruten Sydpol-ferden, har Liv Arnesen krysset Antarktis på ski og deltatt i den første kvinneekspedisjonen over innlandsisen på Grønland. Hun har klatret 6800 meter på Mount Everest (hvor hun måtte snu på grunn av høydesyke) og padlet Great Lakes i USA. I tillegg har hun skrevet flere bøker og holdt utallige motivasjonsforedrag, jobbet som lærer, skiinstruktør og turguide.

Hun fantaserte om å gå på ski til Sydpolen allerede fra tolvårsalderen. Der venninnene drømte om et liv med mann og barn, så Arnesen for seg fremtiden blant fjelltopper og hvite vidder.

- Jeg følte meg egentlig ikke så annerledes. Men jeg skjønte at mine drømmer for et godt liv var noe helt annet enn hva andre jenter på min alder drømte om.

- Var du ensom?

- Nei.

Folk sa til henne at rastløsheten ville forsvinne bare hun fikk barn. Men hun skjønte tidlig at det ville bli vanskelig å finne plass til egne barn. Hvis hverdagene ble for like, fikk hun panikk. Dersom hun gjorde det samme om og om igjen, følte hun seg bevisstløs.

- Hvorfor denne søken etter spenning?

- Jeg vil heller si jeg søker etter mening.

- Hvor finner du mening?

- Først og fremst gjennom å jobbe med mennesker. Inspirere andre til å finne og følge drømmene sine. Jeg har jobbet med undervisning hele livet og kommer alltid til å føle meg som en lærer.

Changemakers

Og nå merker læreren at noe er i ferd med å skje. Hun ser det fra år til år: Isen på Svalbard — hvor hun har guidet turister hver sommer siden 1987 - smelter og blir mindre og mindre.

- Jeg blir ikke redd akkurat, men vi kan ikke bare sitte og vente på at utviklingen skal snu av seg selv, sier hun.

- Jeg tenker at jeg må gjøre noe.

Med «noe» mener hun prosjektet Access Water. Sammen med sin amerikanske samarbeidspartner Ann Bancroft har Arnesen samlet seks kvinner fra seks kontinenter som fra neste år skal legge ut på krevende ekspedisjoner i hver verdensdel. Målet er å få 50 millioner skoleungdommer til å følge ekspedisjonene på nett og sosiale medier, og jobbe med et tilhørende undervisningsopplegg knyttet til vann.

- Det høres stort ut?

- Ja, det er mitt største mål noensinne. Det føles litt skummelt, men vi har planlagt dette nøye i mange år.

Prosjektet starter til neste år, med en 2525 kilometers ferd langs Ganges. Deretter skal nye ekspedisjoner følge annethvert år frem til 2030.

- Hvordan kan slike ekspedisjoner bidra til endring?

- Vi skal bruke dem aktivt til å markedsføre kunnskap om klima. Vi samarbeider med UNESCO og den internasjonale speiderbevegelsen, som formidler kontakt til skolene. Vi vil skape en bevegelse av ungdom som følger ekspedisjonene via nettet.

Hun smiler litt.

- Hva håper du kommer ut av det?

- VI håper jo å skape morgendagens changemakers, da. Modige ledere med visjoner. For det har vi ikke nå. Vi har ingen ledere som tør å ta de grepene som verden trenger for å stå rustet i klimakrisen.

Flinke og forvirrede

Ute er det blitt hvitt, helt hvitt. Det ser ut som det bor nisser og troll bak granbuskene. Nedenfor hytta ligger et vann, en gang så hun en elg som svømte i måneskinn der.

Men også den trygge naturen utenfor hyttevinduet er annerledes nå. Det er noe med trærne, de vokser liksom fortere. Mildværet skaper stress og skader på plantene.

Hun ser ned i koppen.

- Det er jo ungdommene vi må satse på for å løse klimakrisen, det er de som er håpet, sier hun.

- Men de trenger ro. Jeg synes jeg ser mye stresset og forvirret ungdom i skolene. Alt går i hytt og vær, det er store krav til dem. De får ikke tid til å sette seg ned og kjenne etter hva som er viktig for dem selv.

Hun snakker om å finne en retning, følge sin egen drøm.

- Jeg tror det var lettere da jeg var barn.

- Ja?

- Jeg ser jo på barnebarna mine: Det er et eller annet som skjer absolutt hele tiden. Når de kommer hit har de hverken tv eller nett. Da får de tid til å puste. Plutselig spiller de ludo, eller leser en bok.

- Men de drømmer vel ikke nødvendigvis om å redde verden?

- Nei, men de kan spørre seg når de var glade sist. Jeg tror faktisk mange vil oppdage at det de blir glade av er å samarbeide eller hjelpe andre, ikke at de drømmer om å bli advokater, fotballspillere eller popartister. Så kan man i neste omgang spørre seg hvordan man kan bidra.

Hun tenker litt.

- Det er jo nok av folk som får en krise i førtiårene og lurer på hvorfor de valgte som de gjorde. De oppdager at de ikke har gått sin egen vei fordi foreldre og omgivelser har pushet dem i en retning de ikke ønsket. Vi må få de til å være litt mer glade i naturen! Få de til å slappe av, leke litt ...

Hun avbryter seg selv.

- Særlig i dette området, Bærum og Oslo Vest, synes jeg altfor mye handler om at de skal være flinke og ha masse dyre ting. Ungdommer som kjøper seg vesker til 15.000 for eksempel. Altså ... hallo! Har du veske til 15.000 forresten?

- Nei.

- Akkurat. Det er galskap.

Mennenes domene

Hennes egen drøm startet da faren, som var entreprenør, skulle utføre vedlikeholdsarbeid på Polhøgda, Fridtjof Nansens bolig på Lysaker utenfor Oslo. Liv Arnesen var 12 år og fikk bli med. Synet av Nansens arbeidsrom gjorde noe med henne: Arbeidsbordet hvor Nansen satt og vurderte om han skulle låne ut Fram til Roald Amundsen. Pennen han skrev brevene sine med. Bildet av konen Eva Nansen i konsertkjole. Fra den dagen leste Arnesen alt hun kom over om polarekspedisjoner.

Senere kom hun over biografien til madame Curie, verdensberømt forsker på radioaktivitet og den første kvinnen som vant nobelprisen.

- Den gjorde enormt inntrykk på meg. Hun var en foregangskvinne, ikke sant, det var nesten som en bekreftelse. Jeg tenkte: Ja, kvinner kan!

- Har du vært opptatt av å bevise det?

Jeg ville ikke gli inn i den tradisjonelle husmor-rollen

Andre var ikke like overbevist. Hun fikk ingen norske sponsorer til Sydpolenturen. Næringslivsledere var skeptiske. De ville heller fortelle om sine egne harde vinterøvelser i militæret.

- Jeg fikk inntrykk av å bevege meg inn på mennenes siste domene i Norge. Og det var rart, for vi hadde jo da hatt Gro Harlem Brundtland som statsminister og flere kvinnelige ministre. Men polturer? Det var for menn.

Da hun planla turen, var hun blitt gift med en enkemann som hadde tre døtre i skolealder.

- De syntes nok det var trist at jeg som kvinne skulle gå alene til Sydpolen mens mannen min var hjemme med barna. Stakkars ham, liksom. Men han støttet meg hele veien.

- Du laget din første middag først etter at dere hadde bodd sammen i et år?

- Ja.

- Hvorfor?

- Jeg ville ikke gli inn i den tradisjonelle husmor-rollen. Jeg visste at jeg ikke ville trives med det. Han hadde dessuten tre små jenter som hadde mistet moren sin, og jeg var klar over at jeg ikke var som henne. Jeg måtte finne min egen rolle.

Hun smiler.

- Men jeg begynte jo å lage mat etter hvert da.

Storbyer og maskiner

Noen drømmer om sydenferier, andre drømmer altså om å gå 1200 kilometer med en tung pulk etter seg i 20 minusgrader og motvind.

Etter to år i Antarktis skrev forfatter og polarforsker Johan Giæver: To mann er ideelt. Tre mann er én for meget. Ti mann er et helvete. For Liv Arnesen var én kvinne perfekt.

Hun snakket ikke med et eneste menneske på 50 dager. Mange lurte på om hun ikke var redd for å få angst underveis. Men hun hadde et triks: Peer Gynt.

En vindstille dag på turen til Sydpolen i 1994 – som gir mulighet for lufting av utstyr. Hun begynte allerede i 12 års-alderen å fantasere om å gå til Sydpolen.

- Planen var å lære bukkerittet i Peer Gynt utenat dersom det skulle oppstå en situasjon, forklarer hun.

- Jeg tenkte at jeg måtte ha et mantra å konsentrere meg om hvis jeg fikk angst. Men jeg fikk aldri det behovet.

Om kveldene lå hun i teltet og leste. Rolf Jacobsen. Dikt om storbyer, biler og maskiner.

- Jeg trengte noe moderne og urbant for å få en kontrast til der jeg var. Jeg hadde jo mer enn nok natur rundt meg. Gjennom Rolf Jacobsen fikk jeg litt kontakt med sivilisasjonen igjen.

- Snakket du med deg selv?

- Nei. Men jeg førte indre monologer. Hvis jeg ble irritert over skavler, for eksempel, måtte jeg flytte tankene.

- Hvordan gjorde du det?

- Jeg sa til meg selv at landskapet rundt meg var et galleri med moderne skulpturer. Jeg tvang meg til å se etter bilder og formasjoner i snøen som ga meg nye assosiasjoner. Slik du ser på skyene hvis du ligger i gresset om sommeren.

Hun stønner, retter seg litt opp i sofaen, sier:

- Men det mest irriterende på slike turer, er å få melodier på hjernen som ikke er så innmari ålreit. Det har skjedd meg flere ganger.

- Hvilke melodier?

- Da jeg gikk over Grønland fikk jeg både «I want to ride my bicycle» av Queen og Lambada på hjernen. Begge er jo helt grusomme.

Styrer på

Hun planlegger nok en ekspedisjon til Sydpolen. Om 14 år. Da er hun 75.

- Vi skal avslutte vannprosjektet vårt med å gå til Sydpolen.

- 75 år altså?

- Ja!

Hun er oppglødd.

- Så lenge jeg har helse og lyst, kan jeg vel det?

Hun har aldri tenkt på alder. Ikke før nå. Nå sier folk: «Hæ? Driver du fortsatt og styrer på?»

- For 20 år siden var det kjønnet mitt. Nå er det alderen min de reagerer på, slår hun fast.

-  Men moren min er 85 år og kjempesprek. Jeg håper jeg har hennes gener. I hvert fall hvis jeg skal holde på med Access water-prosjektet i 15 år til.

- Ingen ferie?

- Jo, jeg skal da ha ferie, sier hun, og nikker.

- Jeg har tenkt å sette av tre måneder og gå Norge på langs.

LES FLERE PORTRETTER:

Shabana Rehman: Tatt av hunden

Geir Lundestad: — Det må være et minimumskrav å kunne snakke engelsk

Hadia Tajik: - Jeg hater ham. Men i prinsippet føler jeg alle fortjener en ny sjanse