En sommerdag for halvannet år siden befant journalist og forfatter Olav Brostrup Müller (36) seg i en stasjonsvogn på E6, bort fra Oslo, på vei mot et nytt liv. Bak ham lå ti år i hovedstaden. Et tiår med vekslende vikariater og bekjentskaper, konstant rastløshet og følelsen av midlertidig opphold.

Men også en voksende uro. Over en kaotisk og uoversiktlig verden som er i ferd med å kollapse, økonomisk og økologisk.

Best å komme seg unna i tide.

Han ville få seg en hageflekk. Plante epletrær og grønnsaksbed. Falle til ro, lære å bli fornøyd.

En gang drømte han om å leve intenst og overskridende som Jim Morrison og dø før han ble 28 år. Nå var han blitt eier av en kjedet enebolig på Lillehammer, med barnetegninger på veggene og høytrykksspyler i boden.

Bekymringer

Det er i korte trekk grunnen til at Olav Brostrup Müller nå debuterer som romanforfatter med boken Kjedet enebolig. Han flyttet ut av byen for å lære å puste med magen igjen. Han skulle få tid til å trene, lage bra mat, lese bøker og dyrke den gode samtalen med kona ved kjøkkenbordet, mens et forelsket rådyrpar skulle spasere gjennom hagen. Kort vei til å levere sønn (2) og datter (4) i barnehagen. Skispor rett utenfor døren.

Selvfølgelig ble det ikke sånn. Det ble bare «mer eller mindre akkurat som det var i storbyen – et triatlon av søvnløshet, rydding og forhandlinger».

Bekymringene ble heller ikke færre. De fant bare nye måter å vise seg på.

Olav Brostrup Müller åpner døren til sitt nye hjem i boligfeltet på Lillehammer. Han peker opp mot himmelen, det blåser en sur vind over OL-byen.

— Det har kommet en ny type vindkast som ikke fantes her før, sier han.

— Klimaet har endret seg. Jeg får litt undergangsstemning av det hele.

- Var det ikke den følelsen du ville rømme fra ved å flytte fra Oslo?

— Jo, så dette er en litt bipolar situasjon å være i. Jeg hadde jo et sterkt ønske om å falle til ro i en tid som jeg opplever som utfordrende og skummel, både for miljøet, samfunnet og økonomien. Hvis du gidder å gå inn i det mørket der, og det gjør du jo gjerne når du har barn, er det nedstemmende. Det handler vel om et banalt ønske om å reprodusere min egen trygge oppvekst for mine egne barn. Jeg ønsket meg noe kontrollerbart. Noe mindre fryktinngytende.

- Og det har du fått?

— Jeg fikk den landlige roen jeg ønsket meg for familiens del, men bekymringene forsvinner jo ikke. De får bare en ny form.

Han nikker mot juletreet, som ligger noe malplassert slengt ute i hagen.

— I Oslo var jeg bekymret for om noen kom til å ripe opp bilen min i løpet av natten. Nå er jeg bekymret for hvor jeg skal kaste juletreet. Eller om jeg har montert badekaret riktig, sier han.

— Bare det går en lyspære, så blir jeg bekymret.

bilder3.jpg
Stig B. Hansen

Swix city

«Slik ble det: Et liv med fem tusen minus på kontoen. Et liv med fire og en halv times søvn hver natt, og stadige beskjeder det gjelder å få med seg, før man plutselig står der med et gråtende barn eller en melkekartong for lite eller et regntøysett som ikke skulle blitt igjen i barnehagen».

Voksenlivet, slik småbarnsforeldre kjenner det. Müller forsvinner inn på kjøkkenet og setter på kaffe.

— Da jeg sto med åtte bæreposer og en grinete unge i det grå krysset på Carl Berner, tenkte jeg at bare vi flytter ut av byen, så skal livet mitt bli som et idyllisk postkort av ro og tilstedeværelse. Eller noe i den dur.

— Men posene er akkurat like tunge, og ungene er like grinete her.

Nå er barna i barnehagen, og det knitrer fredelig på peisen. Han peker ut vinduet, til høyre og venstre. De fleste av naboene er toppidrettsgymnaselever, landslagsutøvere eller ansatte ved Olympiatoppen. For på Lillehammer kryr det av magre, målrettede mennesker med Bjørn Dæhlie-dress og drikkebelte, ifølge Müller. «Du kan ikke gå en meter uten å støte på folk som ser ut som de er arvinger til en sportsbutikk».

Selv har han fått en journalistjobb i lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen og – muligens påvirket av omgivelsene – kjøpt seg alt for avanserte ski i forhold til eget ferdighetsnivå.

— Da jeg bodde på Grünerløkka, drømte jeg om skiløypene oppe i skogene her. Men når jeg er her, er det en del av meg som befinner seg ved et cafébord i Oslo. Man lengter alltid etter noe annet, det er vel rastløsheten som preger det moderne liv. Det var en stor overgang for oss å flytte fra byen. Men samtidig føles det fryktelig bra, sier han.

— Men det jeg prøver å si i denne boken, kanskje i større grad enn noe annet, at det går an faktisk å gjøre et valg. Jeg levde i et miljø der det var uhørt å gjøre noe annet enn å bo i byen og jobbe i en eller annen mediebedrift. Men jeg hadde ikke tatt et aktivt valg, det var bare blitt sånn. Og til slutt skjønner man ikke helt hvorfor man lever slik man gjør. Å tørre å bryte ut av egne rutiner og andres forventninger, det er jeg fornøyd med å ha gjort.

Antiklimaks

Han er ikke den første som har ønsket seg vekk byen. I boken nevnes den amerikanske naturfilosofen og forfatteren Henry David Thoreau, som fikk nok av by allerede 1845. Thoreau syntes det var blitt for mye mas og kjas, han var kritisk til den vestlige sivilisasjonens fremmedgjøring og protesterte mot forbrukskulturen. Løsningen? Å flytte til en enkel tømmerhytte i skogen, alene. Bort fra materialismen. Leve et enkelt liv, i harmoni med naturen. Langt unna sine egne og andre menneskers ambisjoner om status.

Noe Müller i høyeste grad kunne relatere seg til da han bodde i Oslo. I ettertid synes han årene i hovedstaden «mest av alt fortonet seg som en eneste lang, flombelyst talentkonkurranse, kun avbrutt av nyhetssendinger om stigende boligpriser».

— 20-årene er et antiklimaks, mener han.

— Det er en slitsom periode med full frihet til å bedrive intens selvrealisering. Du møter masse kule folk på kule fester, folk som er på vei et sted og mener stagnasjon er den store fienden, samtidig som du bedriver kronisk evaluering av eget liv og om lurer på om det du gjør er bra nok.

Han legger armene i kors og smiler fornøyd.

— Så når livets største problem plutselig er blitt at du vekkes klokken fem om morgenen, synes jeg bare det er befriende.

Tross alt var livet i byen uten barn like mye preget av rutiner. Den samme bakrusen, de samme utestedene, den samme take away thaimaten på søndager. Olav Brostrup Müller var lei.

- Nå finner du friheten i arbeid og forpliktelser?

— Det er utrolig mye frihet i arbeid. Om det er å forberede måltider, bedrive fredsforhandlinger mellom ungene eller skifte bleier, så synes jeg det er verdifullt. Du kommer bort fra egoet ditt. Som 20-åring var jeg en bråkjekk fyr som følte at jeg hadde noe viktig å melde og at jeg var veldig verdifull. 15 år senere innser jeg at jeg kun er verdifull for to små mennesker på 80 cm. Og resten er det ikke så farlig med.

Enkel kjøkkenhgage på 1-2-3. Olav Brostrup Müller har en «slik gjør du det»-bok for alt, men innrømmer at de fleste blir stående ulest.

Magisk liv

Å trimme hekken, montere grillen, kjøpe sin egen høytrykksspyler. Å gjøre det uten ironisk distanse og samtidig tillate seg å være stolt over det. Müller legger entusiastisk ut om voksenlivets små gleder.

— Jeg synes det er dritkult! Det er den frigjørende standardpakken, jeg er en varm talsmann for A4-livet. Men hadde jeg hørt meg selv si dette for ti år siden, hadde jeg vel kastet opp og ledd om hverandre.

- Hvorfor det?

— Det handler vel om redselen for å bli tatt for å være en streiting. Det er noe litt fantasiløst over A4-livet, og det fantasiløse er identisk med uoriginalt, konformt og kjedelig. A4-livet er rutiner, plikter og begrensninger.

For i dag skal vi realisere oss som unike mennesker. Utvikle vårt talent, være individuelle.

— Hvis du sitter og blar i Jerniakatalogen med oppriktig interesse, da har du liksom sviktet din oppgave som individ. Da har du mislyktes i å skape et magisk og eventyrlig liv, sier Olav Brostrup Müller.

Tidligere har han flagget en viss irritasjon over folk som snakker om ironisk om «voksenpoeng», 30- og 40-åringer med ansvarsvegring som nekter å vokse opp. Nå som han bor i mindre urbane omgivelser, hisser han seg strengt tatt mer opp over Birken-prat, som det er mer enn nok av på Lillehammer. Men han har fortsatt lite til overs for jaget etter å være evig ung.

— Jeg mener, voksne menn som fyker rundt i hvite sneakers og går på Øyafestivalen? Kom igjen. Sånne folk som klamrer seg fast til ungdomstiden som parasitter. For meg er det patetisk på samme måte som om man skulle tatt på seg en fire år gammel russedress. Get over it.

Uspennende

I nettutgaven av Norsk ordbok beskrives A4 som «det normale mønsteret». I en diskret parentes, men likevel, har forfatteren imidlertid lagt til: «(og uspennende)».

Åsta Norgheim, seniorrådgiver i Språkrådet, ler litt i telefonen.

— Begrepet A4 har nok et snev av noe negativt ved seg. Det skal jo litt til si at du er stolt over å leve et helt ordinært liv, sier hun.

— Hvorfor det har festet seg som et gjengs uttrykk, vet vi ikke helt. Men det ser ut som om begrepet ble stadig vanligere å bruke utover nittitallet.

Særlig i kontaktannonsene, som på nittitallet fortsatt ble trykket på papir, gir påfallende mange uttrykk for at de lette etter en partner som «ikke er helt typisk A4». I 2006 gir søk på «A4-liv» et kraftig byks på statistikken i mediearkivet Retriever, noe som delvis skyldes Kong Haralds oppsnakk av det ordinære i sin nyttårstale: «I vårt moderne velstandssamfunn er det så lett å søke etter det ekstraordinære og stadig måle sitt liv opp mot alle andres. Da er sjansen stor for at man blir skuffet. Kanskje må vi heller holde frem det hverdagslige A4-livet som det gode liv», sa Kongen.

Men hjalp det? Sosiolog Magrethe Ragnhild Janson Gustavsen har studert unge voksnes individualsieringsmønster. I fjor leverte hun masteroppgaven «Standardisert individualisering» ved UiO etter å ha intervjuet en rekke informanter i 20-årene om deres verdivalg. Hun fant ut at alle søkte det samme: Uavhengighet, originalitet og ekthet.

— For de fleste var det stor sammenheng mellom yrkesvalg og identitetsdannelse. Det var ekstremt viktig for dem at valget var fritt, og at valgene viste at de var originale og spennende mennesker. Men det viktigste var stadig å være i utvikling. Frykten for rutiner var større enn frykten for endringer, forteller hun.

Da de kom i 30-årene, endret imidlertid verdiene seg.

— Partner og barn er paradoksalt nok også viktig for de unge voksne. De fleste så for seg barn før de gikk inn i 30-årene, og var da opptatt av trygghet og økonomi. Dette paradokset var de klar over, men de «løste» det midlertidig med at det føltes så lenge til, som om det var uendelig lang tid mellom 20 og 30.

Mann med våtserviett

Olav Brostrup Müller reiser seg brått for å «slenge sammen en pannekakerøre». Han finner egg og melk i kjøleskapet, melposen i skapet.

— Heller enn å leve det livet der, vil jeg ta en Gerhardsen-variant og gå på en uironisk dugnad med rake, sier han, innimellom lyden av konsentrert pisking.

— Å sitte i FAU og skrubbe dass etter barnehagens juletrefest, opplever jeg faktisk som dypt tilfredsstillende. Jeg mener det! Å høre til et sted, bety noe for omgivelsene, det er viktige ting.

På kjøkkenveggen henger en hustavle. Familiens leveregel skrevet med kritt: «Vår visjon: Kvalitet i alle ledd, forankret i dialog og humanisme + prøve å rydde litt».

- Hva er den største forskjellen på deg og fedre fra generasjon over deg?

— Det er en enorm forskjell. Med fare for å høres ut som jeg plagierer Knausgård, er min generasjon menn er opptatt av ansvar og omsorg. Femtitallsmannen gikk rundt med hatt, 2000-tallsmannen går rundt med våtservietter. Mens hele 68-generasjonen stoppet å utvikle seg da de var et sted i tyveårene. Vi som er unge nå går inn i livet med et større alvor, svarer han.

Og kommer på én viktig forskjell til:

— Også må vi ikke glemme at vi har et helt annet driv etter å være flinke i dag. Alt skal være så sunt og skikkelig, og med sosiale medier som vindu, viser vi hvor flinke vi er til å være foreldre til hele verden. Vi er noen selvnyterske familier på ski. Men alle vet jo at bak det fantastiske bildet fra løypa på Facebook, er det hyl og skrik og bakglatte ski. Pluss masse frustrasjon over den umulige ungen som nekter å gå.

Mer. Mer!

Han setter røren til side, den skal svelle mens ungene hentes i barnehagen. På vei ut spør fotografen om å få ta en titt i redskapsboden. Müller er stolt av boden sin, et «Taj Mahal av skruer, unbrakonøkler, skismurning og campingstoler».

Boden. Et hellig sted, fire kvadratmeter med ro og orden. Innerst til venstre står statuen av vinguden Dionysos, selv om eieren ikke er like opptatt av rus og overskridende livsførsel som før.
Stig B. Hansen

Innerst i kroken, godt skjult bak ski, sykler, bildekk og grill: Et gammelt skateboard. Bak der igjen: En statue av Dionysos, den greske guden for vin og fruktbarhet. Müller kjøpte den da han var ung litteraturstudent i Bergen. Som en på minnelse viktigheten av rus, det å miste seg selv, «være overskridende, gå brølende inn i mørket».

Nå finner han større mening i Lars Lillo Stenbergs linjer fra sangen «Hei jeg er tilbake»: Det å være fornøyd og ikke synes synd på seg selv/ser faktisk ut til å være en kunst/som tar hele livet å lære for noen/mens andre igjen er født med talent.

Nei, det finnes ingen bedre gave i livet enn å være fornøyd, mener Müller. Men som kjent har vi lett for ønske oss mer enn vi har: Mer søvn, mer tid. Bedre jobb. Større frihet.

Døren til boden lukkes med et smekk.

— Sangteksten til deLillos oppsummerer hvorfor jeg vil forsvare A4-tilværelsen. For det skjer jo stadig vekk at man tviler. Og man spør seg selv: Gjorde jeg nok ut av livet? Eller har jeg nøyd meg med for lite?

Han setter seg inn i bilen mens årets første snøfiller daler ned fra himmelen. Den sure vinden har løyet og et tynt hvitt teppe er i ferd med å legge seg. Over huset med den lille hageflekken, i det barnevennlige boligfeltet utenfor Lillehammer.

— Det er sånne tanker som hele tiden står og stanger mot A4-livet. Men jeg ville ikke byttet det ut mot noe.