Frank (t.v.) og Alf Hansen tok OL-gull i Montreal i 1976. Fire år senere hadde de planer om å gjøre det samme i Moskva.
Scanpix/ Arkiv

Den kalde og forblåste treningsøkten på Drammenselva er endelig over. To brødre på 31 og 34 år styrer den smale dobbelsculleren inn mot elvebredden. Yngstemann Alf, med mørke krøller, sitter foran, som alltid. Frank med de lyse krøllene bak. Det er lørdag 19. april 1980. Det er bare tre måneder igjen.Alf og Frank Hansen er våte av svette. Møre av melkesyre. De trener bestandig tøft, enten de ror, går på ski eller løfter vekter. Svaret på formsvikt er å trene hardere. «Det kommer til å gå til hel.... med dere, så hardt som dere kjører på», advarer ekspertene. Men det gjør ikke det. Denne aprildagen i 1980 er brødrene regjerende verdensmestere og olympiske mestere i en idrett dominert av roere fra Sovjetunionen og Øst-Tyskland. De er superstjerner i Norge. Snart skal de til Moskva, ro fra sovjetiske hjemmehelter og vinne sitt andre OL-gull.

Mens brødrene Hansen svetter på elva, for slitne til å veksle ord, sitter 130 norske idrettsledere sammen i en aula 120 mil unna. Mennene og kvinnene med stemmesedler på idrettstinget i Bodø er også i ferd med å skrive idrettshistorie. Mot de aktives vilje.

Ved bryggen til Drammen Roklubb kommer noen og hjelper Alf og Frank Hansen. De holder båten stille slik at roerne kan gå i land. Da sier en:

— Har dere hørt det? Det er bestemt at Norge skal boikotte OL i Moskva.

Frank Hansen, den eldste og mest temperamentsfulle av de to, banner. Så sier han: Jeg gidder ikke dette mer! Den 193 centimeter høye mannen med de markante bicepsmusklene og den brede ryggtavlen legger årene sine på biltaket, og kjører vekk. Treningsleiren ved Drammenselva er over. Det er ikke noe mer å trene til. Der og da legger en av verdens beste roere opp.

Solberg reiser

Til sommeren er det 34 år siden Moskva-OL ble åpnet med kiming i Kremls klokker i Leonid Bresjnevs Sovjetunionen. Fredag om seks dager skal russerne for første gang på alle disse årene igjen være verter for olympiske leker. Nå som Russland, ikke Sovjet. Nå med vinter-OL i den transformerte badebyen Sotsji, ikke sommer-OL i hovedstaden.

Men igjen er det støy i forkant. Igjen tas boikottordet frem. Denne gangen fordi Vladimir Putins Russland behandler og ser på de homofile på en måte svært mange ikke liker. Tyske Angela Merkel, franske Francois Hollande og amerikanske Barack Obama har alle varslet at de ikke vil reise. I stedet sender amerikanerne en delegasjon med flere åpent homofile. Den svenske idrettsministeren Lena Adelsohn Liljeroth har sagt at hun ikke vil dra på åpningsseremonien på grunn av det hun kaller president Putins «propaganda-jippo». Her hjemme har Arbeiderpartiets homonettverk bedt Erna Solberg om å tilbringe februarukene hjemme i Norge.

Det er et råd statsministeren ikke lytter til. Solberg sier til Aftenposten at hun er opptatt av hva som skjer på menneskerettighetsområdet i Russland generelt, og ikke bare i de to ukene OL-ilden brenner.— Jeg er bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Russland og forverring i vilkårene for menneskerettsorganisasjoner som arbeider i Russland. Denne bekymringen omfatter også at homofiles rettigheter innskrenkes. Dette arbeider vi systematisk med, sier Solberg, og fortsetter:

  • Å holde en statsminister hjemme fra Sotsji vil ikke vil bidra til å bedre denne situasjonen. Jeg tror i utgangspunktet mer på dialog framfor boikott.

— Slik jeg forstår det, er flertallet av russiske menneskerettighetsforkjempere og frivillige organisasjoner skeptiske til en boikott. De vil heller bruke OL til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i Russland. Det er et signal jeg mener det er viktig å lytte til. Vi har derfor en regelmessig dialog med russiske myndigheter, og tar opp vår bekymring i alle møter. Selv tok jeg det senest opp da jeg møtte Føderasjonsrådsleder Valentina Matvienko i Oslo før jul, sier statsministeren.

Englene

Vidar Davidsen spilte på et ungt OL-landslag som brøt grenser. Men selv om laget kvalifiserte seg til OL, fikk ikke Davidsen og lagkameratene dra. - Jeg ble skikkelig forbannet. Vi visste at dette var vår eneste sjanse til å spille i OL, sier Davidsen, som er fysioterapeut og fotballkommentator.
Jan T. Espedal

Kamerat Bresjnev, here we come ...nynner Vidar Davidsen (56). Den tidligere landslagsspilleren i fotball husker fortsatt melodien til sangen han og lagkameratene spilte inn på plate i 1980, da han var 22 år.Før lekene i Sovjet klarte endelig Norge, som ikke hadde hatt et herrelandslag i et internasjonal mesterskap siden Helsinki 1952, å kvalifisere seg. Avisene kalte laget «Englene». «Englene» slo Vest-Tyskland 1-0 i Baunatal i den avgjørende kampen. Selveste Vest-Tyskland, som spilte i fem av syv VM-finaler mellom 1966 og 1990!

Aftenposten møtte OL-landslaget på Fornebu.
Aftenposten AS

I en euforisk dagen derpå-artikkel i Aftenposten forteller journalisten om lagets landing på Fornebu: «For et blomsterhav! Røde roser fra menn til menn, ledsaget av karslige klapp på skulderen. (...) Og endelig beskjedne gule blomster fra trippende skolejenter til spesielt utvalgte. Beundring i blikket. Knising og fnising».— Det var en bombe. Ingen ventet det. Folk var på styr, forteller midtbanespilleren Davidsen. Aftenpostens journalist Ragnar Larsen skrev om ham etter kampen: «Han fikk krampe mot slutten, men det hadde vært rart om han ikke fikk en reaksjon efter all løpingen».

Tre måneder før lekene ble det klart at Vidar Davidsen og de andre hadde løpt til ingen nytte. Norge boikottet Moskva-OL. Generalsekretær Nicolai «Nicken» Johansen uttalte at han håpet skuffelsen la seg kjapt blant spillerne. Snart 34 år senere innrømmer Davidsen at «det er et sår som rippes opp».

— Jeg er selvsagt ikke bitter ennå. Men den gangen var jeg så forbannet. Jeg følte at vi ble brukt i en symbolsak. For meg er idretten en av veldig få brobyggere vi har i krisetider. Så måtte vi bli hjemme, vi som bare ville ut og konkurrere. En handelsboikott, det ville de ikke. Men å ta ut en gjeng utøvere var liksom ufarlig, og ble i tillegg en bra profilsak for politikerne. Vi ønsket å ramme Sovjet, men jeg tror det virket motsatt. Med så mange nasjoner borte gjorde de et av sine beste OL noensinne. De fikk vist frem for sine egne borgere hvor flinke de var, sier Davidsen.

Spillerne pratet ikke så mye om følelsene sine etter boikotten. Men alle visste at deres eneste sjanse til å spille OL-fotball hadde blitt nappet fra dem. Snart skulle de spille kvalifisering for VM, og dermed aldri få sjansen til å spille OL igjen. Slik var reglene.

— Vi var født for tidlig til å bli proffer og til å bli søkkrike. Jeg pleide å si til moren og faren min: «Dere skulle satt meg til verden 25 år senere», sier Vidar Davidsen og ler.

Carter: - Boikott!

Uroen rundt Moskva-OL startet med et drama julaften 1979: Da dundret Sovjetunionen inn i Afghanistan. Den amerikanske presidenten Jimmy Carter svarte med å true russerne med OL-boikott. Et land i krig kan ikke arrangere idrettsleker, mente han. «Carter har ikke greie på idrett. Vi tar ham ikke alvorlig», svarte OL-arrangørene. Tre uker ut i det nye året rapporterte norske aviser at den amerikanske presidenten direkte hadde bedt statsminister Odvar Nordli (Ap) om norsk støtte.— Det kan jeg ikke erindre. Hukommelsen min er ikke som den var, og det har jeg respekt for. Men såvidt kan jeg huske, lot vi idretten selv avgjøre, sier Nordli på telefon. Opposisjonslederen på den tiden, Høyres paralamentariske leder Kåre Willoch, sier:

  • Husk at det var en annen tid. Sammenligningen mellom Moskva og Sotsji synes jeg halter litt. Det var kald krig. Boikotten dengang skjønner jeg svært godt.

Men svært mange idrettspersonligheter slet med å akseptere at Norge ikke skulle sende utøvere til Sovjet. Over tre tiår senere fremstår det fortsatt som rart at Norge var ett av bare fire vesteuropeiske land som boikottet (Liectenstein, Vest-Tyskland og Monaco var de tre andre). På verdensbasis vendte 65 land Sovjet ryggen.

Han som stemte ja

Mannen som åpner ytterdøren for oss på Kolbotn denne kalde januardagen sto midt i den vanskelige valget Norge måtte ta for 34 år siden. Hroar Elvenes, nå en høy og rank mann på 81 år, var styremedlem i Norges Idrettsforbund i 1980. I eneboligen han og kona bor i forteller veggene om hvor mye idretten har betydd for ham: Pokaler. Diplomer. Portrettet av Kong Haakon som hang på rommet til alle de norske deltagerne under vinterlekene i Oslo i 1952. Elvenes var aktiv skøyteløper på 1950- og 60-tallet, deretter leder for blant andre de fire S-ene (medaljegrossistene Storholt, Stenshjemmet, Stensen og Sjøbrend) på midten av 70-tallet.

Hroar Elevenes var en av tre i styret i Norges idrettsforbund som ville sende norske utøvere til Moskva. Snart 34 år senere er den tidligere skøyteløperen overbevist om at han stemte riktig. Hjemme på Kolbotn viser han frem gamle idrettsminner.
Jan T. Espedal

I 1979/80 var Hroar Elvenes én av bare tre i styret på 11 som mente det var feil å boikotte Moskva.— USA sådde et frø som ble til en boikott. Norge var trolig like avhengig og påvirket av Amerika da som vi er nå, sier han. Elvenes ville at idretten skulle være selvstendig. Han hadde sett flere eksempler på hvordan politikere fikk større status og gjennomslagskraft dersom de fikk idrettsbevegelsen på sin side. Han likte det ikke.

Med den holdningen reiste han til idrettstinget i Bodø i april. Nordlendingene hadde pyntet til fest med fakler og flagg utenfor barneskolen hvor alt skulle skje, men stemningen var spent. Det sto noe mer på spill enn ledervalg og kontingenter. I flere måneder hadde markante politikere og idrettspersonligheter sagt sin mening om Moskva. Norges medlem i Den Internasjonale Olympiske komité (IOC), Jan Staubo mente at en boikott ville «bety slutten for lekene». IOCs irske leder, baron Michael Morris Killanin sa at han ville ha seg frabedt «at våre medlemslands regjeringer skal bestemme hvor vi skal arrangere OL eller ikke». «Bare en verdenskrig kan stanse OL», la han til, og bekreftet igjen hvor hellig gjennomføring var (og er) for IOC. Etter den palestinske terroristgruppen Sort Septembers attentat i Munchen-OL, der 11 israelske utøvere ble drept, fikk sønderknuste idrettsmenn og -kvinner høre: «The Games must go on!».

Med andre ord: Å flytte eller avlyse lekene var ikke et tema.

Lenge var det vanskelig å se hvilken avgjørelse norsk idrett ville lande på. En snau måned før idrettstinget hadde den norske olympiske komiteen stemt: Med 19 mot 13 stemmer gikk den inn for å delta. Kvelden før idrettstinget stemte styremedlemmene i idrettsforbundet: Her ble resultatet omvendt, åtte var for boikott, tre imot. Så gikk statsminister Odvar Nordli på talerstolen i Bodø. Hroar Elvenes husker det godt.

— Han brukte mye tid på Aghanistan-situasjonen. Dette likte han dårlig, og Norge hadde protestert. Men, sa Nordli, idretten skal avgjøre selv om dere vil være med. Hvis dere trenger eller vil ha råd fra politiske myndigheter, så skal dere få det, sier Elvenes.

Det ble ikke nødvendig.

Norsk idretts to mest betydningsfulle menn hadde jo allerede bestemt seg.

Krigshelter og idrettsledere

Ole Jacob Bangstad var president i Norges Idrettsforbund under Moskva-boikotten.
NTB

63 år gamle Ole Jacob Bangstad var president idrettsforbundet, mens den fire år eldre Arne B. Mollén ledet den olympiske komiteen. De var forskjellige; Bangstad var rolig, lyttende og forsiktig, Mollén skarpere, mer bestemt og hissigere på å få gjennomslag. Men de var også like; begge nøt respekt, og hadde utmerket seg under 2. verdenskrig.Bangstad (død i 2010) var kompanisjef under kampene i 1940 i Trøndelag og Nord-Norge. Senere i krigen ble han sjef for fallskjermkompaniet. Det ble selvsagt spurt: Kan NATO-generalen gå imot USAs ønske om boikott?

Arne B. Mollén ledet Norges olympiske komite, som ikke sendte utøvere til Moskva-OL.
Jensen, Oddvar Walle

Skjorteimportøren Mollén (død i 2000) hadde vært motstandsmann, og var med på en av krigens mest spektakulære hendelser. I 1942 kledde han og en kamerat seg ut som Gestapo-agenter. I tyske uniformer gikk de inn på Ullevål sykehus i Oslo og krevde å få utlevert fire strengt bevoktede nordmenn som ble holdt fanget der. Det var en frekk og vellykket aksjon.— I Bodø gikk begge to hardt ut, sier nei til boikott-mannen Hans B. Skaset. I 1980 var han formann i friidrettsforbundet, senere ble han formann i idrettsforbundet og ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet.

— Bangstad og Mollén sammenlignet det sovjetiske overfallet på Afghanistan med det tyske angrepet på Norge. De kalte på følelser, på at vi skulle føle oss som søsterfolket til afghanerne. De to mest fremtredende mot-lederne aktiviterte synspunkter som tilhørte politikk farget av et tysklandsyndrom. I salen satt en flokk som stort sett holdt seg til faderhuset, med sympati for et Afghanistan de knapt visste hvor var.

Endelig skulle det stemmes. Nå hadde også representantene fra landets idrettskretser stemmerett. De vippet saken. 73 i salen rakk opp hånden for boikott, 57 mot. Tidligere på dagen hadde Skaset levert et forslag om å utsette avgjørelsen, men det ble nedstemt med fem-seks stemmer. Om det hadde blitt vedtatt, kunne historien ha endt annerledes. Noen dager etter idrettstinget i Bodø ble det kjent at Englands OL-komite gikk imot sin statsminister Maggie Thatcher, og bestemte seg for å sende utøverne sine til Sovjet. Det hadde vært et sterkt signal for norske idrettsledere i en vrien situasjon.— Det britisk idrett gjorde var et frihetskrav verdt å skrive om. Thatcher var ingen hvem som helst, sier Skaset.

- Tror du Norges politikere påvirket idrettslederne?

— Det er vanskelig å si. Einar Førde var kirke- og undervisningsminister på denne tiden, og i Bodø var han oppe hele natta, i stor stil. Jeg husker også at Bangstad og Mollén hadde et møte med Odvar Nordli og Førde. De fortalte oss vanlige dødelige om det etterpå. Men da var de klar på at regjeringen ikke ville intervernere, sier Skaset.

Styremedlem Hroar Elvenes hadde tatt nederlaget på forhånd. Han ble hverken overrasket eller skuffet over resultatet, men følte med utøverne som hadde trent så lenge til noe det ikke ble noe av.

Het debatt i og utenfor spaltene etter Norges OL-boikott.
Aftenposten AS

— Reaksjonene var sterke. Det var idrettsledere som gikk kraftig ut mot Bangstad, de angrep ham nesten. Jeg husker at Bangstad sa til meg: «Er det nødvendig at de er så harde og personlige?», sier Elvenes. Bryteforbundet truet med søksmål for å få tilbake pengene de hadde brukt på oppladningen. Arbeiderbladet skrev at hovedpersonene i kampen ble truet både i brev og på telefon. Truslene varierte fra mord og brann til bilulykker og bombeaksjoner.- Det kan hende, men selv opplevde jeg aldri noe sånt. Det var en vanskelig sak, men jeg synes ettertiden har vist at boikotten ikke var nødvendig. Se på Afghanistan; noen år etter at russerne var ute rykket jo amerikanerne inn. Ja, til og med Norge har jo vært der, sier han, og skjenker i mer kaffe.

Medaljen som mangler

I TV-stuen hjemme hos Frank Hansen henger roerens gamle medaljer sirlig dandert bak glass og i ramme. 68-åringen og hans familie bor over lokalene til Ormsund roklubb utenfor Oslo. Sjøen er ti meter unna huset. I rommene under ham er det treningsapparater, romaskiner, garderober, en gymsal og flere titalls båter. Hansens båt henger høyt under taket. Han har ikke brukt den på seks år. I støvet som hadde lagt seg på den, skrev noen nylig «vask meg».

Medaljesamlingen til Frank Hansen er imponerende. Men en medalje mangler.
Jan T. Espedal

Det mangler én medalje i Hansens samling. Østtyskerne Joachim Dreifke og Klaus Kroppelien vant i Moskva mens den idrettspensjonerte Frank Hansen ferierte og holdt seg så langt unna TV-apparatet som han klarte. Han var fortsatt sinna.

— Vi hadde helt sikkert slått dem. Hadde det ikke vært for Sovjet og DDR hadde jeg vunnet gull i hvert eneste mesterskap jeg stilte opp i, sier han.

Hansen beskriver seg og broren som «enkle utøvere» som «gikk på til vi skallet huet i veggen». Han var egoistisk. Sa kona at han måtte i bursdag, svarte han «nei, jeg må trene». Minnet hun om at det var julaften, svarte han «la meg trene først, så skal jeg helt sikkert få i meg den ribba etterpå». Frank Hansen mener at hvis man skal bli best i verden i noe, kan man ikke føye seg for noen. Han engasjerte seg ikke i den sovjetiske invasjonen og fulgte ikke diskusjonen for eller imot boikott, rett og slett fordi han var så overbevist om at Norge kom til å reise. Derfor ble overraskelsen den lørdagen i april 1980 så stor.— Jeg hadde vunnet alt. Det eneste som motiverte meg til å fortsette, var det andre OL-gullet. Derfor la jeg opp, sier han.

Noen tiår senere kom den tidligere idrettspresidenten Ole Jacob Bangstad bort til ham etter et møte.

— Han sa «Frank, hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag, så hadde vi reist». Jeg svarte: «Det er for sent det, Bangstad, for nå er jeg snart 60 år».

Fotnote: Frank Hansens bror, Alf, rodde videre, og vant tre mesterskapsmedaljer uten storebroren. Vidar Davidsen spilte 46 A-landskamper for Norge, og scoret fem mål, men kom aldri til noe mesterskap. Moskva-OL ble Sovjet-idrettens store fest: Vertsnasjonen vant 195 medaljer, 80 av dem gull. Øst-Tyskland ble nest beste nasjon.

Twitter: @Veiaaker

Frank Hansens rokarriere endte brått da Norge bestemte seg for å boikotte Moskva-OL. - Det kom ingenting godt ut av den boikotten. Såvidt jeg kan se har ikke afghanerne det noe bedre nå enn da, sier Hansen, som bor nær vannet, over Ormsund roklubb.
Jan T. Espedal