Samuel Leon Steinmann.
Pedersen, Terje

Samuel Leon Steinmann (91)

Siste norske overlevende etter Auschwitz

For meg, som satt tre år i konsentrasjonsleir under krigen, gjør dette veldig vondt. Ikke fordi det bringer tilbake minner, jeg har vært veldig flink til å trekke ned de nødvendige rullgardinene over redslene jeg opplevde i Auschwitz og Buchenwald, men at noe slikt kan skje i 2015 er bare helt forferdelig! Jeg trodde folk var mer opplyst etter det som skjedde under krigen, men menneskene har veldig vondt for å lære.Det er helt uhyggelig å tenke på at enkelte fordreide hoder kan skyte ned folk på åpen gate fordi de er født sånn og sånn. Jeg føler meg trygg i Norge og har bare positive opplevelser i mitt nærmiljø. Samtidig frykter jeg at et terrorangrep mot jøder kan skje her, klart jeg gjør det, vi lever jo med stadige trusler. Og jeg ser jo hva som skjer ute i verden. Den kommer bare nærmere og nærmere vårt trygge land.

Men jeg kunne aldri tenke meg å flytte fra dette landet. Jeg er nordmann som hvem som helst. Her er jeg født, og her vil jeg dø.

Natalie Preminger.
Tor G. Stenersen

Natalie Preminger (18)

Skoleelev

Plutselig ble det så nært, jeg har jo vært i synagogen der og møtt danske jøder, som vi i menigheten samarbeider mye med. Dette kunne like gjerne vært i Norge.

Det er viktig for meg å ha muligheten til å reise til Israel, jeg har lenge vurdert å bo der et års tid, men jeg har ikke lyst til å velge mellom å være jøde og norsk. Norge er landet mitt.

Jeg føler meg veldig trygg her, og jeg har aldri opplevd noen hets rettet direkte mot meg, jeg er oppvokst i et flerkulturelt miljø på Røa og har alltid vært veldig åpen om min jødiske bakgrunn.

Det var alltid noen på ungdomsskolen som ønsket å tøffe seg, men når jeg opplevde at de som bannet høyest i klassen, brukte jøde som banneord, tok jeg det ikke personlig, selv om det selvsagt ikke er greit.

Jeg vet at vi, ifølge prognosene, må kunne forvente et terrorangrep i Norge, likevel er det helt surrealistisk å tenke seg at noe lignende vil skje her.

Men, jeg blir jo mer obs når jeg nærmer meg synagogen. Etter Danmark er det jo faktisk en realistisk mulighet.

Cathrine Schermann
Tor G. Stenersen

Cathrine Schermann (32)

Selvstendig næringsdrivende

Jeg ble så utrolig lei meg, trist og veldig sint. Vi har fryktet at noe sånn kan skje, men at det skjer er likevel uvirkelig. Det viser at vi som jøder er fryktelig sårbare.

Vaktholdet rundt synagogen vår er bra. Likevel… Jeg har lyst til å svare at jeg føler meg trygg, men nei. Det er vanskelig å snakke om redselen, for den er der. Samtidig er det viktig for meg å opprettholde familiens daglige rutiner, ikke la frykten overta.

Jeg vil ikke flykte fra Norge. Jeg er norsk selv om min jødiske identitet er sterk. Det er her jeg er født, oppvokst og hører hjemme. Skulle jeg vurdere å flytte til Israel, er det for å komme nærmere den delen av familien som bor der. Dessuten er Tel Aviv en fantastisk by.

Jeg har aldri blitt trakassert fordi jeg er jøde. Jeg vokste opp på Nordstrand i en periode der det var sterke nynazistiske miljøer, og det skjedde uhyggelige episoder. Dessverre er det lett å beskylde enkeltgrupper for å nøre opp under jødehatet. Det er lett å stigmatisere og kaste seg på en bølge. Men nå er det viktig at jøder og muslimer står sammen. Kveldens arrangement er et flott initiativ.

Dina Midttun.

Dina Midttun (36)

Lege

Jeg er sjokkert og trist over terrorangrepene i København og Paris, men ikke overrasket. Jeg er jo oppvokst med politibeskyttelse rundt jødiske forsamlingssteder. Det gir en trygghet. Det varmer også veldig at naboene til synagogen har engasjert seg. De vil si fra om de ser noe uvanlig, har de forsikret oss om.

Jeg har selv aldri følt meg truet eller opplevd direkte antisemittisme, til tross for at jeg daglig er omgitt av folk fra mange forskjellige kulturer. Men det er nok mye verre for dem som vokser opp nå.

Folk flest kan lufte sine meninger fritt gjennom sosiale medier, og antisemittismen i samfunnet har økt. Du trenger ikke kjenne en jøde for å være antisemitt. Det er forestillingen om "de andre" som må til for at noen skal hate eller ha fordommer. Direkte kjennskap gjør jo ofte at fordommene fordunster.

Men ingen skal få skremme meg fra å bo der jeg vil, Norge er mitt hjemland, og jeg har ingen planer om å flytte hverken til Israel eller noen andre steder.

Men jeg forstår godt at folk med små barn blir bekymret, det blir noe helt annet når man har ansvar for andre enn seg selv.

Uansett – man kan ikke beskytte seg mot gale, hatende enkeltmennesker, man får leve videre slik man ønsker.

Itamar Winer

Itamar Winer (16)

Skoleelev

Angrepet mot synagogen skjedde sent på kvelden, og jeg hørte om den triste nyheten først søndag morgen. Noen av mine danske venner hadde skrevet på Facebook, så jeg oppdaterte meg der. Jeg synes veldig synd på den drepte vakten og hans familie og venner. Og så synes jeg synd på de andre pårørende og alle andre som opplevde angrepene i København, og som opplever terror andre steder.

Jeg er født og oppvokst i Norge, og for min del er det ikke aktuelt å flytte til Israel. Og så tenker jeg: Vil det forresten hjelpe å flytte? Flytter man ti kilometer unna, så flytter ondskapen seg ti kilometer etter. Sånn er det bare. For meg er det viktig å vise at man ikke er redd.

Og helt ærlig så føler jeg meg trygg i Oslo, og på at politiet tar ansvar for sikkerheten, det gjør jeg virkelig. Jeg personlig har ikke opplevd hets, men venner av meg har dessverre det. Men jeg vet egentlig ikke hvem som praktiserer trakassering og hets mot jøder i Norge.

Berit Reisel
Tor G. Stenersen

Berit Reisel (69)

Psykolog

København var en ren kopi av Paris. Men som norsk jøde har jeg hele mitt voksne liv levd med bombetrusler, skudd mot synagogen og å være på dødslisten til for eksempel Arne Myrdal. Det nye er at angrepene har skjedd i kombinasjon med angrep på grunnleggende verdier og klare nasjonale mål. Det er derfor Angela Merkel og andre statsledere går i tog, fordi ingen er trygge lenger. Det er et sykdomstegn i et samfunn når svake grupper som jøder blir angrepet.

Hvor trygg jeg føler meg varierer, men angstberedskapen er klart lettere mobiliserbar enn vanlig. Dette har ikke startet nå og er ikke over med dette. Spørsmålet er hvordan man skal leve. Mitt valg er å ikke underkaste meg skrekken, selv om det koster. Jeg har selv opplevd tomater i fjeset og sjikane fra alminnelige norske borgere fordi jeg har vært synlig. Dette lever i det norske samfunnet og svir like hardt hver gang.

Anne Cath D.Fischer
Tor G. Stenersen

Anne Cath D. Fischer (68)

Omviser i synagogen i Oslo

Jeg ble sjokkert da jeg hørte om angrepet i København, men ikke overrasket. I 2006 falt elleve skudd mot synagogen i Oslo, og det har skjedd negative episoder både i Norge og Europa før. Men jeg tenkte først og fremst at dette ikke skal knekke meg eller hindre meg i å delta i mine daglige gjøremål og aktiviteter.

Å flytte fra Norge er helt uaktuelt, og jeg reagerte negativt på Netanyahus invitasjon. Det går egentlig ikke an å si noe sånn. Det er ingen løsning å flykte fra utfordringene.

Jeg føler meg trygg, men det er fordi politiet vokter synagogen og andre arrangementer. Uten vaktholdet hadde situasjonen vært mye vanskeligere.

Gjennom årene har jeg personlig opplevd enkelte negative episoder, og trakassering mot jøder skjer. Og det er vanskeligere å være jøde i Norge nå enn tidligere.

Det er mange ulike grunner til jødehets, men jeg opplever ikke at muslimer er den gruppen som i større grad enn andre er årsaken til antisemittismen. Det finnes ekstreme mennesker i alle miljøer. Derfor er det fint og positivt med dagens arrangement.

Martin Bodd
Urdahl, Olav

Martin Bodd (51)

Selvstendig næringsdrivende

Det var forferdelig, men dessverre ikke overraskende. Dette har jeg advart mot i 15 år.

Og ja, jeg har vurdert å flytte til Israel. Det virker ikke som om storsamfunnet i Norge skjønner alvoret. Da jeg var guttunge, kunne jeg spasere fritt rundt i Oslo med en T-skjorte det sto «Israel» på. Gjør du det samme i dag, får du deg en på trynet i det øyeblikket du nærmer deg Gunerius.

Norge er ikke noe tradisjonelt antisemittisk land, men de siste par tiårene er det blitt langt utryggere å være jøde i Norge. Og da tenker jeg ikke på nynazister som drikker øl og skriker "heil Hitler". Det er ekstreme islamske krefter som utgjør den største trusselen mot jøder i dag, det vet man jo.

Jeg kan ikke si at jeg frykter at det samme skal skje her som i København, det har jo allerede skjedd! Det ble avfyrt 16 skudd inn i synagogen vår i 2006 – det angrepet ble straffet som "skadeverk på offentlig bygning".

Selv har jeg opplevd mange former for trakassering som jøde, alt fra "jævla jøde" til "Hitler hadde rett" og "du dreper palestinske barn" har jeg fått slengt etter meg.

Edvard Aspelund
Tor G. Stenersen

Edvard Aspelund (33)

Jurist

Nå har det jeg fryktet skjedd, tenkte jeg da jeg hørte nyheten fra København. Jeg har selv stått vakt utenfor synagogen i Oslo siden jeg var 18 år. Flere ganger har jeg sett for meg overskriften om et fatalt, voldelig angrep mot en jødisk institusjon. Først lurte jeg jo på hvem den drepte var. Det er tette bånd mellom Norge og Danmark, og jeg har møtt søsteren til han som ble drept flere ganger. Jeg kjenner også til familien som hadde festen. Det kommer ubehagelig nærme.

Jeg har vært inne på tanken om å flytte fra Norge. Men ikke på grunn av redsel og i hvert fall ikke fordi Netanyahu foreslår det. Han bygger bare opp under at vi hører hjemme et annet sted enn Norge og bare er her midlertidig. Jeg hører hjemme her. Vi er norske jøder, ikke jøder i Norge.

Det har alltid vært fordommer mot jøder i Norge. Nå har frykten for voldelige anslag og det sterke jødehatet økt. Hatet kommer fra mange flere enn muslimene, men en del har fått utenlandsk inspirasjon og trening. Jeg er blitt mer redd for intensiteten i angrepene.

Cathrine Adler London (36)
Stein J. Bjørge

Cathrine Adler London (36)

Sosionom

Det som skjedde i København er det verste jeg har opplevd som norsk jøde. Jeg skjønte med en gang at Skandinavia aldri kommer til å bli det samme for jøder etter dette. Nå kan hva som helst skje når som helst, uansett hva slags beskyttelse vi får. Jeg kjente den drepte vaktmannen som ung og også mange som var på festen i København.

Jeg er fryktelig sint og trist og opplever et slags mentalt stress. Om det også er redsel har jeg ikke turt å kjenne på ennå. Usikkerheten gjør noe med deg. Som mor til to jødiske barn føler jeg dette på kroppen konstant.

Diskusjonen om å flytte og hva slags fremtid vi har her har vært oppe hjemme. Vi har begynt å tenke på egne aktiviteter og hvordan vi lever. Men vi har ingen planer om å pakke – og flytter uansett ikke til Israel.

Jeg har ikke selv opplevd hets, men kjenner ungdommer som er blitt trakassert på skolen. Men jeg stopper jo opp og tenker meg om når jeg vet at over 10 prosent av landets befolkning er negative til jøder.

Daniel Folgerød
Tor G. Stenersen

Daniel Folgerød (20)

Student

Akkurat som han som ble skutt i København, jobber jeg frivillig med sikkerhet i synagogen. Jeg har lenge vært klar over at slikt kan skje igjen. Men nå er det enda litt nærmere enn Frankrike. De siste månedene har det heldigvis vært bra sikkerhet i vår synagoge og bra samarbeid med politiet.

At europeiske jøder bør flytte til Israel, er ren bullshit. Jeg liker land med flere folkeslag, der man får være hvem man vil. Jeg har vært i Israel flere ganger og trives ikke. Jeg er norsk og deler ikke tankegangen der.

Jeg har opplevd en del hets, spesielt fra en gruppe innvandrere på ungdomsskolen. Hvis det skjedde noe på Gaza, fikk jeg høre at jeg støttet barnemordere. Jeg vet jo at det er en del antisemittisme i Norge, riktignok ikke så mye som enkelte vil ha det til. Ofte skyldes det ren uvitenhet.

Jeg tviler egentlig på at et angrep vil skje her og er ikke spesielt redd. Vi er langt unna der ting skjer i Europa, og det er relativt få ekstremister i Norge, og jeg stoler på politiet.

.Monica Csango
Tor G. Stenersen

Monica Csango (45)

Journalist, filmregissør, skribent og matblogger

Jeg hørte om terroren natt til søndag og lå våken nesten hele natten og tenkte på det. Jeg ble først og fremst utrolig trist på vegne av Danmark og på vegne av mine mange jødiske venner der. Jeg har vært mye i Danmark og har et veldig nært forhold til landet og menneskene der. Jeg tenkte òg at dette er en tid hvor det er viktig at minoritetene holder sammen.

Det er utrolig viktig å opprettholde et engasjement. Norge er ikke lenger er et isolert sted, men en del av verden. Verden angår oss. Jeg er opptatt av å kommunisere og reflektere om det jeg ser, men også om det som skjer. Jeg ser at noen prøver å nøre opp under hat, det harmonerer svært dårlig med hvordan jeg tenker. Jeg tror på kunnskap, innsikt og dialog. Som en oppgave vil jeg oppfordre alle til å kanskje bli kjent med noe(n) de ikke kjenner. Jeg tror at hat ikke gror der det finnes vennskap og kunnskap om andre.

Jeg er født i Norge. Jeg er vokst opp i Norge. Jeg har familie, kjæreste og venner i Norge. Det kunne ikke falle meg inn å flytte til Israel. Jeg kan selvsagt godt dra på ferie dit. Men jeg elsker å bo her.

Og jeg føler meg trygg i Norge. Jeg stoler på at de som har ansvar for min – og alle andres sikkerhet – passer på.

Jeg har ikke opplevd trakassering eller hets. Tvert imot så har jeg opplevd at folk er interesserte og nysgjerrige. Jeg opplever dessuten at representanter for minoriteter er interessert i at vi alle skal være en felles front mot hatet. Det gir meg håp.

Men jeg vet at det finnes norske jøder som ikke har det slik i det hele tatt. Jeg vet om norske jøder som er redde. Slik kan vi ikke ha det i Norge. Norske jøder skal føle seg sikre i sitt hjemland på linje med enhver norsk borger. Her er det ennå en stor jobb å gjøre. Nå står det bevæpnede politifolk utenfor synagogen i Oslo. Det betyr at jøder ikke føler seg trygge når de skal be i sitt eget gudshus.

Mona Levin (75)
Urdahl, Olav

Mona Levin (75)

Redaktør og kritiker

Det kommer nærmere. Det kommer hit. Det var min første tanke da jeg hørte om København. Så: Er det mulig? Vi har nettopp markert 70 år siden frigjøringen av Auschwitz. Så er morderbander ute for å drepe jøder. Noe nytt Auschwitz kommer ikke. I stedet risikerer vi å bli skutt på åpen gate. Jeg er ingen synagogegjenger, men lørdag skal jeg selvfølgelig dit.

Jeg er sint og lei meg. Men jeg kan ikke gå rundt og være redd. Når unge jøder spør meg, sier jeg at blir du redd, ødelegger du livet ditt. En grunnleggende angst har vært en del av mitt liv. Slik vil jeg ikke ha det. Jeg tenker overhodet ikke på å flytte fra Norge. Men selvfølgelig kan det samme skje her. Og vi jøder har noen ekstra antenner, vi merker når det er på vei. Vi er blitt beskyldt for å rope ulv. Men når står ulven i porten. Norge kjenner ikke igjen antisemittismen selv når vi får den midt i trynet.

Som alle andre har jeg opplevd hets. Det kommer små ting hele tiden – og noen store. Nå for tiden kommer hetsen spesielt fra visse muslimske miljøer.

afp000842879-u8KAhlhrIe.jpg
TINE POPPE

Anne Sender (58)

Sekretariatsleder

-Vi har jo lenge sagt at det selvsagt vil nå oss også. I København ble det bekreftet. Vi vil se mer av vold og ekstremisme, hvor som helst og når som helst. Og vi har bare noen få år på oss på å bygge barrière og motkrefter. Derfor må vi nå være ferdig med de store ordene og handle. Vi må skaffe mer kunnskap og se på måten vi håndterer konflikter på, takler annerledeshet, hvorfor vi ikke klarer å fange opp de unge. Hvorfor vi ikke klarer å respondere på at vi er blitt et annerledes samfunn.

Fordommene mot jøder er blitt tydeligere, og det er blitt mye trangere og skumlere også i Norge. Mer enn halvparten av medlemmene i de mosaiske trossamfunn mener de har opplevd trakassering. Men selv er jeg ikke redd for å gå med davidsstjerne og vise hvem jeg er. Jeg er dømt optimist! Bare se på de unge muslimene som vil slå ring om synagogen, hvor forløsende det har vært at de får vise at de er noe annet enn potensielle terrorister. Det er det vi må satse på. Men det haster.

wenche.fuglehaug@aftenposten.no

hilde.lundgaard@aftenposten.no

bodil.fuhr@aftenposten.no

twitter:@fuglehaug