Han visste jo at noe var galt. Han visste det om morgenen når han tok på seg dressen og knyttet slipset. Når han som påtroppende økonomisjef for gasselskapet Aga i Spania reiste verden rundt og bodde på dyre hoteller. Eller når han hvisket setninger fra lærebøkene på Handelshøyskolen lavt for seg selv: «En sjefs motivasjon bør være å maksimere aksjeeiernes kapitaltilvekst».

Han var 26 år og kjente en «borgerlig trygghet» bak dressen. Han aksepterte at han spilte denne rollen.

Så han gjorde som han pleide: Smilte selvsikkert til speilbildet hver morgen før han gikk på jobb. Tommelen i været, skøyeraktig mine og en kjekk replikk. «It’s showtime, folks!»

Tilbake i bukser

Men alt dette var på åttitallet, og hvor er vi nå? Jo, i Sverige. Nærmere bestemt Falsterbo, en liten badeby i det sørvestlige Skåne. Med lange hvite sandsletter og pene feriehus. En parasoll her, en turist der.

Her bor Björn Lindeblad gjennom deler av året. I liten leilighet eid av foreldrene, i et gammelt leilighetskompleks som tidligere fungerte som badehotell og Casino.

Söta bror har latt seg begeistre av Lindeblad, som i dag jobber som foredragsholder for svensk næringsliv og akademia, statlige og private tjenester. Han ble kåret til deres favoritt-sommerpratare i det populære programmet «Sommar i P1» og arrangerer meditasjonssamlinger over hele Sverige. Han treffer noe i dem, der han snakker om mindfulness in business, inspirerte beslutninger og verdien av å lytte til stillhet.

I 16 år levde han som munk i Thailand, England og Sveits. Han mediterte, sov rett på gulvet og spiste bare ett måltid om dagen.

Nå har den samme mannen dekket et lite bord ute i hagen med wienerbrød, jordbær og kaffe.

Hodet er ikke lenger barbert, men har en bustete, gutteaktig sveis. Munkekappen er byttet ut med pen, lyseblå skjorte og shorts. Han smiler vennlig og mye, og på spørsmål om han igjen er blitt vant til å gå i bukser, svarer han raskt:

- Det blir jeg aldri helt vant til.

De mørke dressers verden

- Det eneste som drev meg var disiplin, vilje og redselen for ikke å gjøre det bra nok, sier Björn Lindeblad.

Det er en junidag med intens sol og ikke en sky på himmelen. Björn Lindeblad har skjenket vann i glassene og småløpt opp og ned i leiligheten etter ekstra kopper og bestikk.Omsider faller han til ro i skyggen under et tre.

- Hva kaller du deg egentlig i dag?

- Jeg kaller meg hverken for en buddhistisk eller åndelig representant. Jeg pleier å si at jeg er et medmenneske, svarer han, synker bakover i stolen og ler litt.

- Og foredragsholder for finansverdenen?

- Siden jeg gikk på Handelshøyskolen får jeg en del oppdrag innen finans, ja, de mørke dressers verden. Jeg var jo selv en av dem. Men jeg tror ikke alltid at de skjønner hva jeg snakker om.

- Ikke?

- Da jeg skulle snakke på en galla i Stockholm for 80 finansfolk fra hele verden, for eksempel. Utgangspunktet for foredraget var «tro ikke alt du tenker». Jeg ville snakke om at det kan være lurt å forsøke å holde en kritisk avstand til egne tanker iblant. Men jeg merket at de ble forvirret, temaet passet dem ikke.

Han rister på hodet, fortsatt smilende.

- Disse menneskene er beslutningstagere. De er drillet i at de er gode til å mene, gode til å argumentere og til å skjære gjennom. Å si til dem at de ikke alltid skal tro på det de tenker, ble ... litt kræsj, sier han.

- Mye av det jeg sier handler om å oppmuntre folk til å finne en etikk i seg selv som ikke er knyttet til en religion eller føringer utenfor en selv, men til intuisjon. Alle mennesker har en intuitiv og en fornuftig side, selv om vi svensker er mest vant til å bruke den siste. Men det er gjerne i stillheten vi kan fatte våre mest inspirerte beslutninger. Og når jeg snakker om stillhet, liker jeg å ta pauser underveis. Men folk synes ofte stille pauser er ubehagelige.

- Selv hoppet du av karrièren da du var AGAs yngste økonomisjef med ansvar for Spania. Hva skjedde, egentlig?

Igjen dette smilet, før han svarer:

- Det var en beslutning som steg opp fra den indre stillheten.

Disiplin

Han kom fra et privilegert hjem: Faren hadde en godt betalt stilling som økonom, moren var hjemmeværende. Lindeblad var eldst i brødreflokken og flink i alt han foretok seg: I sport, på skolen, i venneflokken.

Faren ble stolt da han kom inn på Handelshøyskolen. Gutten gjennomførte selvsagt med gode karakterer. Men stadig oftere kom øyeblikkene der han lurte på hva i all verden det var han drev med.

Han så med undring på studiekameratene, som kunne stå foran en TV-skjerm og studere aksjemarkedet med oppriktig interesse.

- Jeg fullførte skolen uten å være interessert i ett eneste emne jeg avla eksamen i, oppsummerer han.

- Det eneste som drev meg var disiplin, vilje og redselen for ikke å gjøre det bra nok. Jeg var den eldste i søskenflokken, jeg var bygd til å ta ansvar. Og det virket trygt å gjøre som pappa.

Han ble ansatt i AGA, hvor han gjorde lynrask karrière. Han fartet mellom Frankrike, Sør-Amerika, Spania og Stockholm.

- Dette var i starten av jappebølgen, og sånn sett en beleilig tid. Jeg bodde flott og møtte mange spennende mennesker. Likevel var det bare ... «tråkigt» å gå på jobben. Jeg følte meg fremgangsrik i andres øyne, men kjente ingen glede.

- Ikke engang over pengene?

Han skjenker mer kaffe, tenker litt.

- Penger har aldri vært en drivkraft for meg, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg kom fra et privilegert hjem der vi aldri hadde mangel på det. Jeg har hele tiden vært en følelsesstyrt person, jeg likte å lese og diskutere filosofi. Og det var alltid som om en stemme langt bak i hodet mitt sa: Du er annerledes enn faren din. Dette er ikke deg.

Avgjørelsen

En ung Lindeblad på jobb som økonom i Spania, rett før han skulle bli utpekt til Agas yngste økonomisjef.

AGAs spanske hovedkontor lå i Cádiz. Og det er her, en søndag ettermiddag i mai, at den unge, påtroppende økonomisjefen ligger på sofaen og tenker på en bok han nettopp har lest: Zen and the Art of Motorcycle maintenance . Boken handler om nettopp stillhet, om «det verdifulle rommet mellom tankene»Lindeblad husker hvor rolig han følte seg. Så: Erkjennelsen.

Du skal si opp denne jobben. Det er på tide å gå videre.

- Plutselig sto det bare klart for meg og etter noen sekunders skrekkblandet fryd, visste jeg at det ikke var noen vei tilbake, sier han.

- Ja?

- Alle argumentene og forklaringene fant jeg først på etterpå, for at sjefen og omgivelsene mine skulle tro det var gjennomtenkt. Men beslutningen kom først. Og det er dette jeg kaller intuisjon.

Noen plan for hva han skal foreta seg, har han imidlertid ikke. Han returnerer til Sverige og begynner å studere litteraturvitenskap. Tar strøjobber som lærervikar og ved en krisetelefontjeneste for eldre og ensomme. Kort tid etter får han jobb som økonom for FN i India, og det er nå han for alvor begynner å interessere seg for buddhisme. Han gjør flere reiser til klostre i Asia, hvor han med vekslende hell prøver å meditere. Gradvis begynner han å leve etter buddhistiske leveregler, som å kutte ut all alkohol, og i 1992 tar han det endelige steget.

Han betaler ned studielånet og gir bort alt han eier. Deretter reiser han til Wat Pah Nanachat, et fattig skogskloster i den nordøstlige delen av Thailand, hvor munker fra hele verden bor og lever sammen med engelsk som arbeidsspråk.

Om det var hardt å kvitte seg med tingene? Faktisk ikke. Han smiler igjen.

- Nå har jeg aldri følt meg særlig knyttet til noe som helst, men jeg ble overrasket over hvor deilig det var. Litt som ... å få fem kopper espresso i blodet. En boblende, berusende følelse.

- Jaha?

- Jeg vet ikke hva det var, men jeg følte en uforklarlig tilhørighet da jeg kom til klosteret. På den ene siden var det jo fremmedgjørende å komme til et sted der folk gikk rundt i rare klær, nesten ikke spiste noe og sov rett på gulvet. På den andre siden føltes det som å komme hjem til sine egne. Alle vi som var der søkte det samme: Sannhet. Vi levde sammen i medfølelse, generøsitet og hjelpsomhet.

«Jeg-ets» fortreffelighet

Lindeblad i munkeårene.

I det nye livet heter han Natthiko Bhikku og står opp klokken tre hver morgen. Han mediterer og deltar i fellessang, spiser et måltid med de andre munkene. Studerer og diskuterer Buddhas lære. Mediterer mer, utfører små praktiske oppgaver.Stillheten i og rundt ham selv: Et enkelt liv, selve gleden i livet.

- De som bare var opptatt av buddhismen som filosofi, ble aldri værende særlig lenge i klosteret. Det var lettere å falle til ro for oss som likte de daglige rutinene. Mange spør meg hva jeg setter mest pris på ved munkefellesskapet etter alle disse årene. Det er uten tvil alle menneskene jeg ble kjent med. Du er en del av et fellesskap, ikke et «jeg».

Han strever fortsatt litt med å tilvenne seg dette «jeget».

- Jeg-et står så veldig sentralt i vår kultur. Alle våre setninger med «Jeg...». Jeg mener, jeg tror, jeg liker og så videre. Hva er det med dette jegets fortreffelighet? Jeg-et er mye mer foranderlig enn vi antar, sier han.

Et eksempel: Thailandske munker har en sterk gruppetilhørighet, men er løse i snippen på egne vegne.

- De ler hjertelig om du tuller med deres individuelle svakheter, men provoseres om du tuller med gruppen deres. For oss i Vesten er det motsatt. Vår psyke er mye mer individuelt rettet. Vi blir mer provosert om du tuller med oss personlig.

Identitetskræsj

Etter 16 år som munk, først i Thailand, så England og Sveits, returner han til Sverige. Det er ikke mygg, lite mat og kummerlige kår han er lei av, men å leve i en gruppe som aldri har pauser fra hverandre.

- Fellesskapet tar aldri ferie eller frihelg, sier han

- Og det kan være krevende når alle beslutninger må fattes ut fra en konsensusmodell.

Han ler litt.

- Da jeg var munk i England, brukte vi et helt år på å bli enige om vi skulle skaffe oss en katt eller ikke! Til og med munker kan ha vanskelig for å komme overens.

Da han kommer tilbake til Sverige, har han ingen jobb og ingen penger. I tillegg har han pådratt seg blodsykdommen ITP, som gjør at huden lett får blødninger.

Han sover dårlig om natten, føler seg mislykket og blir deprimert.

- Det føltes som et nederlag å ha brukt så stor del av livet på munketilværelsen. Her hjemme hadde det satt meg helt tilbake. Jeg hadde et enormt gap på CV-en som ikke kunne brukes til noe.

For når du er i kloster behøver ingenting å skje, det er det som er selve meningen. Men i det moderne Skandinavia? Her er et liv uten hendelser noe av det verste du kan ha.

- Identiteten min kræsjet totalt. Bevisstheten min var blitt så kollektiv at jeg måtte lære meg å ta stilling til helt basale ting igjen. Hvor vil jeg bo? Hva vil jeg spise? Hva skal jeg stemme på? Hva skal jeg ha på meg? Alle de små, daglige valgene som er så sterkt forbundet med det å være menneske. Bare det å velge nettleverandør føltes uoverkommelig. Det var ekstremt slitsomt ikke å tilhøre en gruppe lenger, sier han.

-  Meditasjon er ikke nødvendigvis å sitte stille med beina i kors, det kan like gjerne være en løpetur, sier Lindeblad. Her på soverommet i ferieleiligheten i Falsterbo.
Stig B. Hansen

- Hvordan synes du Sverige hadde forandret seg mens du var borte?- Det slo meg som mye mer individualisert. Da jeg kom til Thailand, var jeg stolt av Sverige. Vi hadde et velferdsapparat som tok vare på syke og fattige. I dag ser jeg det i et litt annet lys: Det sosiale og økonomiske nettverket er ikke like bra, og effektivitet og lønnsomhet er viktig — også i omsorgsarbeid.

Han sukker lett.

- Jeg synes det er et masete jag etter en tydelig identitet. Vi er alle frilansere som må markedsføre vår egen merkevare.

- Det ironiske er jo at du selv sitter igjen med en unik, personlig historie?

- Det er sant. Men jeg kom tilbake til et individuelt samfunn med en historie om hva jeg setter så høyt nettopp ved et mindre individualistisk liv. Min utfordring har vært å lære meg å ta egne valg igjen, sier han.

Til stede

For alt endret seg for noen år siden, etter at han ble intervjuet på et sommerprogram på svensk TV. Det kom forespørsler om foredrag og meditasjonskurs. Han fikk seg kjæreste og samboer.

Han spør om vi ikke skal gå ned til stranden, som ligger der hvit og langstrakt som selve klisjébildet i en mindfulnessbrosjyre. Lindeblad pleier å meditere mens han går tur her.

- Meditasjon er ikke nødvendigvis å sitte stille med beina i kors, det kan like gjerne være en løpetur. Noe som får løsnet tankene. Jeg bruker det som et redskap for å føle et sterkere nærvær, eller om jeg står fast i et visst tankemønster, sier han.

- Jeg forbinder mindfulness med et motebegrep. Dyre kurs for middelaldrende, velstående mennesker?

- Jeg synes også det er et belastet ord som er blitt brukt litt vel mye utenfor sin opprinnelige sammenheng. Jeg mener ordet tilstedeværelse er bedre og synes ikke vi skal hekte det for mye av vår søken etter refleksjon, visdom og etikk. Mindfulnessbevegelsen er blitt litt for kommersialisert og udemokratisk etter min mening. Det bør ikke bli en hobby for bare velstående mennesker.

- Er det ikke også en fare for at man trekker seg inn i seg selv, heller enn å prøve å påvirke omstendighetene rundt?

- Mindfulness skal så klart ikke være en måte å løse problemer på som gjør det til et individuelt ansvar om du mislykkes. I så fall blir det bare passiviserende. Men jeg tror det finnes en uunngåelig selvutvikling i de fleste menneskers liv, hvor vi før eller siden innser at det ikke alltid bare er sjefens feil at du mistrives på jobben. Eller din partners feil at forholdet går dårlig. Men må også spørre seg om man selv kan gjøre noe, og innse at prosessen gjerne starter innenfra.

Nevrotisk, ja

Han går mot sjøen, fotografen har invitert ham med på et bad. Med langsomme bevegelser vasser Björn Lindeblad ut i vannet. Fotografen følger etter og stiller det ultimate spørsmålet mens vannet stiger høyere og høyere: Hva er meningen med livet?

Lindeblad stopper og ler høyt, tydeligvis vant til å få spørsmålet.

- Folk tror jeg har et bra svar på det fordi de synes jeg har foretatt en eksotisk reise. Jeg tror ikke vi kan snakke om én mening på vegne av alle, men jeg kan si hva jeg synes er vakkert ved livet.

- Og hva er det?

- Å ta hensyn til andre. Generøsitet og ansvarlighet. Det motsatte av «meg først»-kulturen.

Han begynner å gå igjen, og før han dukker under, sier han:

- Jeg tror vi alle blir bedre mennesker av å tørre å innrømme at vi vakler. Vi må slutte å late som vi er så fortreffelige. Alle er nevrotiske på sin måte.

miriam.knapstad@aftenposten.no