— Hvordan kan han være så ung? Se så barnlig, nesten uskyldig ut? Mange har undret seg over det gutteaktige ansiktet under tintinluggen når de har sett advokaten til Joshua French på TV fra rettssirkuset i Kongo. Spørsmålet er like slående når Hans Marius Graasvold henger av seg dunjakken og balanserer takeaway-kaffe og en croissant inn på det ørlille kontoret sitt.

— Hjemme er det tre andre som skal ha frokost. Vi har innkjøring i barnehagen, forkjølelse og snørr, forklarer han og plasserer måltidet mellom dokumentstablene på skrivebordet.

Han har ikke vært her på nesten to uker. Nå har Graasvold lurt seg hjem fra Kongo noen dager for å drive litt brannslukking i et par andre saker. Og få med seg en flik av barnehagedebuten til datteren på ett år. Dåpen hennes måtte avlyses fordi pappa måtte bli lenger hos sin dødsdømte klient enn planlagt.

En kollega som også er tidlig på jobb, stikker hodet inn:

— Velkommen hjem! Du fremsto utrolig bra på TV!

— Svett og fæl, smiler han tilbake. - Og det er ikke over ennå!

Nei, det er ikke over i Kongo. Tirsdag startet rettssaken omsider, og allerede dag én truet aktor med å kaste ut Graasvold fordi han snakket under forhandlingene.

— Det lever jeg godt med. Jeg er mest glad for at Joshua klarte å gjennomføre så bra som han gjorde, sa han på telefon fra Kongo i går. - Og enormt glad for at vi er godt i gang.

Advokat Hans Marius Graasvold rakk noen dager med norsk vinter og litt familieliv før han måtte tilbake til Joshua French og rettssaken i Kongo. Han er hverken så purung eller ultrastraight som han kan gi inntrykk av på TV.
Fartein Rudjord

Filmrettigheter

Det begynte med en telefon i august i fjor. Advokaten hadde så vidt startet pappaperm og lå på gulvet i rekkehuset i Bærum og lekte med datteren. En VG-journalist lurte på om han var klar over at Tjostolv Moland var funnet død på cellen.

Graasvold er ekspert på opphavsrett, og var hyret av de to berømte fangene i Kongo for å ta seg av stadig flere film— og bokforespørsler. Plutselig trengte en av dem en helt annen type advokathjelp.

Frokostkaffen blir kald mens han forteller om sitt første, rystende møte med Kinshasa. Om de 40 varmegradene. Mørket. Vaktene som holdt ham tilbake på flyplassen. Folkemengden som løp etter ham og ville ha penger fordi de mente norsk presse hadde filmet dem. De halvt hevede geværene da han måtte krangle seg inn til klienten. Lydene som slapp ut gjennom fengselsmurene:

Som om 1600 mann hoppet opp og ned mens de ropte og sang. Møtet med autoritetene.

— Det er hardbarkede folk, som møter deg med stor mistro. De sier det de tror du vil høre. Du tror at ting er i orden. Så er det ikke det likevel. Noe jeg dessverre har måttet innstille meg på, sier han og minner om hvordan fint lite var på stell da rettssaken skulle startet 14. januar.

Vondt til verre

Mobilen lyser opp på pulten foran ham.

— Denne må jeg ta, unnskylder han og lytter alvorlig noen minutter. Det er Kai Eide, toppdiplomaten som er satt på jobben med å få French hjem.

— Joshua har det virkelig dårlig. Nå må han få hjelp, oppsummerer han.

Da Kripos og kongoleserne i høst ble enige om at det ikke hadde skjedd noe kriminelt i forbindelse med Molands død, tenkte Graasvold at nå er det så ille som det kan bli. Nå normaliserer ting seg. Så, 9. desember, ble French likevel tiltalt for drap.

Nyheten slo inn i ham fysisk. Gikk som et søkk gjennom kroppen.

— Det er en grense for hvor lenge man kan herje med et menneske, sier han.

Graasvold gir råd til Joshua Frenchs kongolesiske forsvarer under et av rettsmøtene i Kinshasa.
NTB Scanpix

Hinsides prosess

Selv har han også presset grensene sine i kaoset rundt rettssaken. Han måtte være ekstremt tydelig, uten å æreskjelle noen. Holde mediene kontinuerlig oppdatert, uten å røpe mer enn han skulle. Og ivareta en klient i stadig dårligere forfatning.

— Det er ekstremt viktig å beholde roen. Følelsen av stress kommer etterpå. Jeg ble utrolig trøtt, stupte i seng.

— Mange ser jo begge to som kyniske drapsmenn. Hva tenker du?

— Det er det ikke min jobb å mene noe om. Jeg skal ivareta Frenchs interesser, og det er spesielt viktig når rettssikkerheten blir satt så grunnleggende på prøve.

— Men klarer du la være å lure på hva de faktisk har gjort?

— Det er jo menneskelig å sette sammen informasjonen rundt noe slikt. Men jeg har virkelig aldri hatt noe behov for å gjøre meg opp noen mening. Og når jeg vet at de har hatt tolker som oversetter "security service" med "spion", så skjønner du at uansett hva disse gutta har gjort, er de dømt etter en prosess helt hinsides det vi ville krevet.

Langt fra stammen

På en hylle på kontoret står en liten plastfigur: En ku, ikledd dress, slips og blanke sko sitter tilbakelent på en benk med en engelsk avis.

— Det er sånn moren min mener jeg ville sett ut hvis jeg var ku, ler han.

Med den lyseblå skjorten, tweedjakken, de semskede skoene og det sobre språket kunne han passert som Vindern-gutt med jurister i ti linjalrette slektsledd.

Sannheten er at han er den aller første i slekten som har gått på universitetet.

Et fotografi oppsummerer barndommen hans: Tre år gammel sitter han på en gressbakke ved siden av en kamerat og ser opp på en scene. Høyt der oppe spilte Radka Toneff og Arild Andersen.

— Faren min var musiker. Jeg vokste opp på festivaler.

Som fireåring var sønnen god på banjo, før han skjønte at instrumentet ble ansett som litt sært og proklamerte at han ville ta det opp igjen ”når han ble klar”. (Klar var han da han traff Kari Svendsen på en fest for noen år siden og kjøpte den gamle banjoen hennes). Inntil videre fikk han undervisning på fiolin, siden på cello. Celloen var han glad i. Men ikke helt slik læreren ville. Han elsket de lange, fine vakre tonene, ikke skalaene og notene hun kom med.

— Hjemmefra kjente jeg musikk som noe levende. Jeg ville ikke tvinge den inn i et bur, sier han.

Forholdet til læreren opphørte brått etter en heftig krangel. Eleven startet sitt livslange forhold til gitaren.

Denne gitaren (Collings OM3) ble kjøpt av min far i 1994. Klangen er modnet av mange år på veien og sene kvelder.
Fartein Rudjord

Pappa var borte

Hjemme i Skien kom og gikk farens musikervenner. De øvde, festet og spilte til langt på natt. Så forsvant de på turneer og spillejobber.

— Jeg ønsket at jeg hadde en pappa jeg kunne si var i møte. Det hørtes så fint ut. Jeg kunne liksom aldri gjøre rede for hvor pappaen min var.

Graasvold har begynt å vippe på kontorstolen.

— Ofte var han ikke til stede når jeg hadde behov for ham.

Han legger en hånd bak nakken.

— Det var sårt og vanskelig. Men når vi først møttes og hadde fine kvelder, spilte sammen og pratet, tenkte jeg at slike fantastiske øyeblikk er det ikke mange som har.

Han tar godt vare på minnene om øyeblikkene. I fjor døde faren brått i en ulykke mens han var på turné i Danmark.

— Samboeren min spurte om vi hadde mye usagt. Det hadde vi ikke. Men vi hadde så mye ugjort. Jeg drømte alltid om at vi skulle stå på en scene sammen. Det rakk vi aldri.

Denne banjoen (Wildwood Deluxe 1976) kjøpte min far i 1976, året etter at jeg ble født. Nå har jeg dessverre arvet den. Høylytt instrument som krever sin overmann.
Fartein Rudjord

Møttes på scenen

Men på bluesfestivalen på Notodden i høst møttes far og sønn nesten likevel. Et av farens band, Terry Lehns Orkester, skulle ha sin tradisjonelle festivaljobb. De gamle kollegene hadde diskutert saken og spurte om Hans Marius kunne tenke seg å ta farens plass.

— Å bli spurt var fantastisk! Jeg hadde ikke tatt i en elgitar på 20 år. Og så sto jeg der. Med hans gitar!

De smale kinnene er blitt røde.

— Det var sårt. Men så veldig fint … Jeg vet at pappa hadde villet det sånn.

Han har aldri fortalt om dette før. Må kjenne på følelsen.

— Men jeg fikk med meg masse verdier og perspektiver, sier han og siterer en av farens læresetninger:

— Gjør aldri en dårlig jobb! Selv om du spiller på en taverna med to tilhørere. Det har jeg beholdt langt frem i hodet.

— Hvorfor er det viktig?

— De to har betalt. Og du vet aldri når du vil bli lagt merke til.

P. G. Wodehouse var den første og eneste forfatteren jeg leste i alderen 12 til 18 år. En fantastisk dialogforfatter som har betydd mye for meg som lesende og skrivende menneske.
Fartein Rudjord

Dandy i Skien

Selv ble han lagt merke til ganske tidlig. Som ”irriterende skoleflink”, ifølge en kompis. Med et språk som aldri tok opp i seg så mye som en æ fra grenlandsdialekten folk snakket rundt ham. Og som påfallende velkledd i et ellers avslappet miljø. Som fireåring falt han i staver over sin første bukse med belte. Da han hadde sommerjobb hos Drammens Is, vasket han frysebokser iført bukser med press og nystrøket skjorte. Nå sverger han til den engelske designeren Paul Smith.

En gang faren og en kompis så hans nyinnkjøpte Lotusse-sko i gangen, brølte de: Hvem i helvete har kjøpt disse doktorskoa?

Som om avviket ikke var stort nok: Han nektet å drikke alkohol før han fylte 18 – selv om han elsket øl.

— Hehe. Da måtte du jo ha noen prinsipper for å stå imot i Skien. Og det er til veldig god hjelp å være prinsippfast i en så krevende sak som i Kongo. For eksempel da jeg skjønte at tolken ikke holdt mål, måtte jeg bare stå på mitt.

— Er du blitt så streit som et opprør mot bohemrøttene?

— Neei … Jeg tror heller jeg er glad i estetikk og kreativitet. Noen snobb er jeg i hvert fall ikke. Kjøper jeg en god vin, er det fordi jeg liker den, ikke fordi den er svindyr. Og jeg blir stadig løsere i snippen. Nå har jeg sluttet å skrive De i mailer.

— Har du hytte på fjellet, da?

— I advokatlia? Nei, måtte Gud forby. Men samboeren min har arvet en gammel gård i Sverige.

Samboeren, Anna Olofsson, jobber med prostituerte i Kirkens Bymisjon.— Jeg er veldig stolt over det hun jobber med. Det krever et verdisett og noen perspektiver som gir oss veldig fine samtaler.

Alt for kunstnerne

Så ser han på klokken. Han må straks gå til et møte med musikerorganisasjonene. De forbereder et søksmål mot platebransjen for å bedre musikernes rettigheter. Etterpå skal han møte sine klienter hos Norske Dansekunstnere.

Det er dette advokat Graasvold egentlig driver med.

I 1992 tapte Henning Kvitnes en rettssak mot plateselskapet sitt om en avtale han ville ut av. Saken gjorde dypt inntrykk på unge Graasvold, som hadde sett nok av musikere med rotete liv bli lurt trill rundt. Han bestemte seg for å bli jurist for å kunne jobbe for og med kunstnere.

— Du valgte bort din egen musikk-karrière?

— Ja. Og jeg følte meg feig da jeg ikke valgte musikken. Det var som jeg hadde sveket noe.

Men moren ble glad for valget. Hun var alltid redd for at han skulle havne på veien, og trøster ham med at musikk er en flott hobby.

— Kanskje provoserer jeg noen. Men jeg ser ikke på musikken som en hobby. Jeg regner meg som musiker, selv om jeg ikke lever av det.

Kontorstolen vipper.

— Men i ettertid tror jeg valget var rett. Jeg er ikke en sånn McKinsey-type som treffer kunstnere uten å skjønne noe av livet deres.

Massemorderens mor

Men det er altså ikke bare kunstnere som trenger hjelp med opphavsrett. I mars i fjor ble han bedt om å besøke en døende kvinne på Radiumhospitalet. Det var Wenche Behring Breivik, som ville ha ham til å stanse Marit Christensens planlagte bok om henne.

— Et veldig spesielt møte. Hun visste hun skulle dø. Men hadde humor og selvironi og var veldig takknemlig for å få hjelp. Hun kalte prosjektet svindel og ville hindre bruken av informasjonen hun hadde gitt, og jeg hadde null problemer med å gjøre det hun ba meg om.

Han informerte både forlaget og Marit Christensen, men hørte ingenting før VG over seks sider i september fortalte om boken og det fantastiske tillitsforholdet mellom forfatteren og den avdøde hovedpersonen.

— Da måtte jeg jo gå ut og korrigere, sier advokaten. Han hadde selv så vidt kommet hjem fra Kongo, trygg på at French ikke lenger var mistenkt for å ha drept Moland, klar for å gjenoppta pappapermen. I stedet eksploderte den pikante konflikten i mediene. Og den veltalende unge advokaten ble for første gang lagt merke til av norske TV-seere. På tur med danskebåten flokket gamle damer seg rundt ham og ville vite hvor gammel han var.

— Og all oppmerksomheten løftet boken i julesalget?

— Ja, men det blåser jeg i, for å si det rett ut. Vi fikk en viktig debatt om etikk og moral, ikke bare jus. Jeg vil fortsette å engasjere meg for et etisk regelverk for sakprosa. En av fordelene med å jobbe selvstendig, er at ikke alt jeg gjør må kaste så mye av seg.

— Men nå er du jo i ferd med å bli kjendisadvokat. Skal du opp i en ny divisjon?

— Jeg kan jo ikke så mye mer selv om jeg har vært på TV. Og jeg er ikke en sånn advokat som bruker masse armer og bein og dunker budskapet inn. Folk får komme til meg hvis de tror jeg er en type advokat de vil ha.

Pappa er i møter

Han er tilbake fra møtene med kunstnerne sine. Ute er det blitt mørkt. Snart kommer de to sønnene fra et tidligere forhold for å bo hos ham. Sist det var hans uke, var han i Kongo. Om noen dager reiser han ned igjen.

— Ville ikke du bli en nærværende far?

Han ser mot det svarte vinduet. Møter sitt eget blikk.

— Jo… Men det er jo ikke et valg du tar der og da. Det er lag på lag med valg som gjør at du etter hvert står i en sånn situasjon. Men i tillegg til nærvær gir jeg barna mine noen verdier, slik som jeg arvet fra mine foreldre. Og jeg er veldig tydelig på kjærligheten til dem. Så skal de alltid vite hvor jeg er og hva jeg gjør. Jeg vet hvor viktig det er for barn.

Han tenker litt.

— Så håper jeg de ser at pappaen deres gjør en jobb de kan være stolte av. Ikke nødvendigvis at jeg er i møter.

Mobilen lyser igjen. Kongo calling. Han lover å ringe tilbake om fem minutter. Intervjuet er over.

Graasvold i telefonsamtale med Joshua French, etter å ha vært i møte hos Utenriksdepartementet med Frenchs mor.
Hans O.Torgersen

Evig ung

Men altså dette med alderen ... Da han som avdelingsdirektør i Forbrukerrådet skulle på en konferanse i USA, slapp han så vidt inn. Passkontrolløren nektet å tro at han var 32, som passet viste.

— Få deg kone og et par unger, lød rådet.

— Det har jeg, parerte han.

— Fortsatt tror alle du er så ung?

Smilet er stadig vennlig.

— Ja. Og jeg får høre det mer og mer når jeg jobber med disse store sakene. Hvor gammel ville du tenkt at jeg er, da?

— Helt ærlig? Hvis jeg ikke visste? 22 kanskje…?

— Nettopp. Mange tenker nok det. Men jeg er altså 38. Og nå må jeg hjem til barna mine.