Ved inngangen til Skagerak Arena monteres et gigantisk bilde. Fra topp til bunn måler reklameplakaten 13,5 meter. Kommer du kjørende i Fridtjof Nansens gate i Skien, kan du ikke unngå å se eliteseriens eldste spiller blåst ut av proporsjoner.

Odds Ballklubbs daglige leder, Einar Håndlykken, klarer ikke å dy seg. Han går smilende bort til «Skiens store sønn» ute på parkeringsplassen. Han spør hva Johnsen synes om å se seg selv på en 85 kvadratmeter stor billedflate.

— Det var jaggu på tide!

Liker å stå opp

Denne solfylte aprildagen er forlengst i gang for Frode Johnsen. Vekkerklokken ga lyd fra seg klokken 07.15, noe som kanskje er grytidlig for fotballproffer, men for 41-åringen en daglig hendelse.

— Jeg kan glede meg kvelden før til å skulle stå opp. Bedre rekreasjonstrening finnes ikke!

Han sitter i restauranten inne på Skagerak stadion. Frode Johnsen sitter med ryggen til kunstgressbanen der ute. Han spiser en burger mens folk strømmer ut og inn av stadionbygget på jakt etter billetter og sesongkort. Odds Ballklubb har startet sesongen som om den var bestilt av supporterne: To strake seire og ett Frode Johnsen-mål.

Og da er det på'n igjen.

Skien har Henrik Ibsen på statue, men i dag er Frode Johnsen større. Over en av inngangene til Skagerak Arena, Odds hjemmebane, møter en 13,5 meter høy plakat deg. Ned fra veggen kikker spissen, en av klubbens legender.
odd.no

Han er 41 år. Han har spilt 16 sesonger i eliteserien for Odd og Rosenborg og dundret inn 144 mål. — På en skala fra 1 til 10 – hvor lei er du av å få spørsmål om alderen din?

— 9!

- Hvorfor gidder du å svare da?

— Jeg viser forståelse for alle som spør – for å være høflig og fordi det er jobben min. I fotball er det så mange dumme spørsmål at å bli sur hjelper lite. Og noen grinebiter er jeg ikke.

Mekanismene til alderspanikken i idrett og fotball ser enkel ut. Går det noen kamper, og Frode Johnsen ikke har scoret mål, sier folk at han er for gammel. Går det noen kamper for en yngre spiller, og han ikke har scoret mål, er han bare ute av form. «Han trenger bare å hvile litt, så skal du se at han kommer.»

— Jeg kan ikke plutselig bare bli for gammel. Og selv om alle maser om at fotball utvikler seg internasjonalt på fart og teknikk, trenger alle fotballag en høyreist midtspiss uten kjappe bein. Som meg!

- Men hvorfor fortsetter du?

— Gleden ved å spille kamper, gleden ved å komme på trening, å vinne på trening, vise at jeg er god nok for de andre. Og så spiller jeg uten press. Blir det kjedelig, kan jeg bare legge opp på dagen.

På treningene har han ofte med seg sønnen Oskar (9). Han står og sparker ballen i reklameskiltene mens pappa er med elitelaget. I tillegg har han datteren Mathilde på fire, men noen sier på fleip at han har mer «barneansvar»:

41-åringen har lagkamerater som er i tenårene.

- Hvordan orker du «garderobehumor» til 18-19-åringer?

— Ha ha. Ikke noe problem. De guttene som er her, er veldig voksne, reflekterte, og de er ikke bare flinkest på fotballbanen, men også på skolen. Samarbeidet mellom Toppidrettsgymnaset i Skien og fotballklubben er veldig bra.

Vokste opp med trygghet

Egentlig hadde broren bestilt turen, men Frode Johnsen og fem kamerater var på heliskiing en hel uke i Canada. Et helikopter fraktet skiløperne opp på fjelltopper og de kunne kjøre ned i løssnø. Ski er en av hans store interesser. Familien har hytte i Rauland der begge barna står i bakken.

Frode Johnsen skifter jevnlig sittestilling. Han er skapt for å være i bevegelse. Sånn har det alltid vært. Alle kunne se det da han vokste opp på 80-tallet ved bredden av Telemarkskanalen, i Skotfoss, en bydel i Skien kommune.Ute var det blitt mørkt, men i hagen sto fortsatt Frode Johnsen og trikset med en ball. Hans ett år eldre bror Dan hadde gitt seg forlengst. Kameratene hadde reist hjem, men under himmelen sto yngstemann Johnsen å gjorde alt for å holde ballen over bakken. Til slutt måtte faren ut og hente ham. «Han må ha fått fotballen i blodet», tenkte tannlegepappaen og smilte.

— De som vokste opp på den tiden, falt utenfor gjengen hvis de ikke spilte fotball. Så mye ga seg sjøl, men jeg planla aldri noe. Jeg gikk aldri rundt og snakket om at jeg skulle bli profesjonell fotballspiller.

Året før OL på Lillehammer. Samme året da Rosemarie Köhn ble Norges første kvinnelige biskop. I 1993 spilte 19-åringen Frode Johnsen sin aller første kamp for Odd som seniorspiller. Først i 1998 rykket Skiens-klubben opp i eliteserien etter mange år borte fra landets øverste sjikt. Og angrepsspilleren var usikker på hvor lenge dette ville vare. Han begynte på politihøyskolen og fullførte utdannelsen før Rosenborg kom på banen, norsk fotballs skrytealbum på den tiden, og ville ha telemarkingen.

Spissen følte han ikke kunne si nei. Etter ferien i 2000 reiste han til Trondheim og overtok leiligheten etter John Carew noen hundre meter fra Lerkendal stadion. Han lot alle møblene stå igjen i Skien. De kunne broren Dan Johnsen ha mer bruk for.

«Går det, så går det»

Mange satte spørsmålstegn ved overgangen. Var han egentlig god nok? Han hadde kun et halvt års erfaring med eliteseriespill for Odd, men Frode Johnsen tenkte som han nesten alltid gjør:

«Går det, så går det. Hvis ikke reiser jeg bare hjem».

Sånn er han utenfor banen også. Han er nesten aldri redd for å gjøre feil. Enten han tegner, snekrer møbler til konas butikk, eller da han hjalp moren sin med å sette opp en vegg. Han hadde aldri gjort det før, men han var ikke redd for å feile. Han tenkte at det verste som kan skje er at veggen må rives ned igjen – og han må begynne på nytt. Gå videre. Hele tiden.

— Der ute også, sier han og peker i retning kunstgressteppet.

— Jeg henger meg aldri opp i om jeg scorer fem mål, eller om vi taper en fotballkamp. Alt går over etter to timer.

- Hvorfor er du sånn?

— Faren min er nesten lik, moren min også. Det handler også om at det var andre tider da jeg begynte å spille fotball. I dag skal alle vise seg frem på Facebook, Instagram eller Snapchat, mens jeg er avslått der.

afp000867507-iqIin0iezR.jpg
Tor G. Stenersen

Fulltreff med konaTilbake til Trondheim og den kvelden han var på kafé. Mette Sundland, en lyshåret trønderjente, satt rett ved siden av ham. Han kjente hjerteslagene slå i halsen da han bøyde seg frem og henvendte seg til henne.

Det ble «It’s a match».

Eller som Frode Johnsen sier: «Vi har aldri hatt noen problemer sammen», og han skisserer tre ekteskapelige kjøreregler som fungerer for dem.

— Felles forståelse for ting. Begge må bidra. Begge har ansvar.

Hun er på kampene, men er ingen «fotballidiot», akkurat som mannen sin. Odd-spissen vil nemlig bli trodd på at han ikke er spesielt fotballinteressert. Han leser ikke tabeller, ikke sportssidene, kun en og annen overskrift, ser nesten aldri på TV og har heller ingen favorittlag i England.

— Jeg synes det er moro å se en god fotballkamp, men det er mye annet jeg vil gjøre, og jeg henger meg aldri opp i et resultat.

Men ett husker han. Oktoberdagen i 2004 er uforglemmelig. I aller siste serierunde skulle seriemesterskapet avgjøres. Rosenborg måtte vinne sin kamp mot Lyn. Vålerenga måtte vinne sin kamp mot Stabæk. Begge vant, Vålerenga 3-0, men på Lerkendal slo Johnsen til. Trønderne vant 4–1 i høstværet. Spissen scoret tre og hat tricket var akkurat nok til at trønderne kunne feire seriemesterskapet med minste mulige margin – på flere scorede mål.

«Frode Johnsen sikret RBK tittelen alene», skrev avisene.

Men to år senere var alt slutt.

Årets seriestart har vært som bestilt: To Odd-seire og ett mål av Frode Johnsen.
Tor G. Stenersen
I begynnelsen visste jeg ingenting om Japan, men for et land og for en opplevelse

To japanske herrer fra fotballklubben Nagoya Grampus Eight kom til Trondheim. De ville se cupkampen mot Steinkjer. Skader i laget gjorde at Frode Johnsen måtte spille midtstopper, men de likte hva de så, og etter kampen ble de med Johnsen hjem. Telemarkingen hadde gitt beskjed om at «får jeg sjansen, vil jeg bytte klubb.» Han fikk sjansen.

Frode Johnsen signerte en kontrakt som femdoblet lønnen fra Rosenborg. Ifølge norske aviser tjente han drøyt 8 millioner kroner i løpet av en sesong.

En drøy uke etter møtet i Trondheim satt han på et fly med Mette og sønnen Oskar (da åtte måneder gammel). De fløy over Nagoya, byen de skulle bo i. Fra luften forsøkte de å få øye på hjemmebanen der nede i Japans fjerde største by med over 2 millioner innbyggere.

«Der må stadion være! Nei, der! Nei kanskje der borte, nei, nei ...»

— I begynnelsen visste jeg ingenting, men for et land og for en opplevelse. Gjestfrihet. Profesjonalitet. Interesse. Ett lag hadde 60.000 på hver hjemmekamp. Jeg var sjokkert – positivt.

Han kunne ikke ett ord japansk da han kom. Han kunne ingen da han kom hjem heller. En tolk fotfulgte ham fra første dag. Til og med da han spilte kamper, var tolken aktivt med.

— Han løp opp og ned langs sidelinjen mens kampen foregikk. Jeg fikk beskjeder og meldinger til dommeren blåste av hele kampen. Ha ha, for noen opplevelser.

I utgangspunktet skulle han være i Japan halvannet år. Han ble der i nesten fem før han returnerte til Norge og Skien.

Kunne blitt Trondheim igjen

Frode Johnsen sitter i treningsbukse og genser og snakker flytende grenlandsk. Bilær, guttær, båtær og ballær. Dialekten er ikke til å ta feil av, og mange tok en retur til Skien for gitt da han forlot Japan i 2011. Men i dag sier han at hjemreisen kunne ha endt i Trondheim.

— Jeg var nære ved å gå til Rosenborg, men de var litt sent ute. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis de hadde vært litt tidligere ute, men i dag er jeg glad for valget jeg tok.

På tribunen synger Oddrane Supporterklubb om «Skiens store sønn». Utenfor banen sier de han er en legende. Og han må gjøre varig inntrykk på folk. Fra Japan kommer fotballfans til Skien i håp om å treffe ham, og Johnsen-familien åpner dørene. Moren Liv Enger tok med seg japanske supportere hjem på gården, der de kunne overnatte. Dagen etter skulle Frode Johnsen ut på sjøen med båten sin.

— De fikk være med om bord ned siste Skien-slusen, noe de selvsagt syntes var morsomt.

Og for Frode Johnsen selv har turen opp gjennom årene vært problemfri.

Helt til august i 2013.

En kreativ åre går gjennom Johnsen-familien. Frodes mamma, Liv Enger, har vært glad i å tegne i hele sitt liv, men laget striper fra Odd-miljøet etter at sønnen Dan døde. Alt er samlet i tegneserieheftet «DEF og disiplene hans – Frekke finter fra eliteserien 2014».

Broren døde i basehoppingHan er hjemme i huset sitt. Mobiltelefonen vibrerer på kjøkkenbordet. I den andre enden hører han en venn av Dan si: «Broren din er savnet».

Frode Johnsen skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd. 41-åringen visst godt hva broren brukte alle sin fritid til når han ikke jobbet som tømrer: Basehopping.

Denne søndagen kastet han seg ut fra en fjellklippe i Gudvangen i Aurland i Sogn og Fjordane. 40-åringen kom bort fra gruppen han hoppet sammen med, og ble noen timer senere funnet omkommet.

Dan Johnsen var bestekompisen gjennom hele livet. De vokste opp på samme sted. De spilte på samme fotballag. De hoppet på ski sammen. De gjorde alt sammen. Den lille familien var hardt rammet.

— Alt var bare trist. Et sjokk, men ikke helt. Fordi jeg hadde sett på videoer hva han drev med, og jeg følte at alt hadde eskalert, at han var på feil spor, at det her kan gå veldig galt.

- Forsøkte du å snakke med ham om det?

— Ja, og det gikk ikke. Selvsagt kom jeg med noen småkommentarer som «ta det med ro», «gjør det innenfor grensene», men ikke noe forandret seg.

Han kikker ned i bordplaten, men ser raskt opp igjen.

— Heldigvis hadde vi et veldig godt forhold. Å tenke tilbake på ham er fint, selv om savnet er der. Han var en fyr som alltid stilte opp for deg.

Reiste bort, tilbake og bort igjen

En drøy uke etter at broren døde, reiste han på landslagssamling i Oslo. Etter én dag i hovedstaden dro han hjem i brorens begravelse i Gjerpen kirke. Så tok han bilen tilbake til Oslo, og ble tidenes eldste landslagsspiller da Norge spilte 1-1 mot Island i VM-kvalik.

— Folk kom bort til meg etterpå og advarte meg mot å være for tøff, men for meg handlet det ikke om å være tøff. Det handlet om å komme seg videre i livet. Å ta sorgen på alvor og ikke isolere meg.

Frode Johnsen brukte deler av pengene han tjente i Japan til å investere i 12 eiendommer sammen med broren. I dag sitter han med hele ansvaret for eiendommene.

— Han døde altfor tidlig, men en liten trøst finner jeg i alt han opplevde. Fjellklatring og skikjøring. Han hadde et rikt liv.

Og midt i sorgen så Oskar, sønnen til Frode, et lysglimt.

— Pappa, nå kan vi kjøre flere turer med onkels Porsche!

Får tilbud om jobb

Telefonen ringer. Denne gangen lyser navnet til daglig leder i bilfirmaet Autostrada, Gisle Valen, på displayet. Han lurer på om Frode Johnsen kan hjelpe ham med å selge en bruktbil.

— Gisle vil gjerne at jeg skal begynne hos ham, men jeg får se hva som skjer. Jeg har en del å gjøre med eiendommene jeg har. Hvis jeg gjør det «ordentlig», så er det nok. Da vil jeg stå mye friere enn i en annen jobb. Heldigvis trenger jeg ikke ta noe kjappe avgjørelser.

Frode Johnsen har ingen datomerking på når han skal slutte som fotballspiller. Han vet bare at når den dagen kommer, så skal han gjøre noe helt annet. I hvert fall for en periode. Han er som resten av familien en handyman.

— Jeg har også overtatt et hus etter broren min. Han begynte på et tilbygg som ikke er ferdig. Det skal jeg gå løs på etter at jeg har lagt opp. Jeg gleder meg allerede.

Frode Johnsen går ut av Skagerak Arena. Han setter seg inn i sin Land Rover Discovery og svinger ut fra parkeringsplassen da en Odd-supporter kommer bort. Han peker mot gigantplakaten med Frode Johnsen over inngangen.

Han lener seg frem og sier:

— Det bildet der kan ikke bli stort nok!

LES: