Han ble født i 1947. Bor på Skarnes. Det er langt dit for en journalist som kommer fra Oslo.

I bilen på vei utover oppleves det som å kjøre bakover i tid. Landskapet ser tidløst ut. Det er noe med lyset over jordene og stillheten i omgivelsene utenfor. Vi passerer et hus som reklamerer med «Rødbrusutsalg». Var ikke rødbrus noe man drakk på 1960-tallet? Litt lenger bort peker et skilt mot Eventyrskolen. Hvor 2014 er det? Fantasi kan være kjekt å ha, men er lite å bygge en fremtid på i dag.

Skarnes bilopphoggeri dukker opp på høyre side og varsler at vi nærmer oss målet: Slobrua Gjestegård.

Øystein Sunde har en eiendom med villa, stabbur, verksted og stor garasje. Nok plass til alt han måtte ønske å dra i hus. Og det er ikke det at han har noe imot pressefolk. Men han er en privat mann og foretrekker å møtes på et nøytralt sted. Gjestegården passer perfekt. Midt i uken og ennå 14 dager til påske er det få andre gjester enn oss i kafeen.

- Tror du de har wienerbrød?

Sunde ser seg om i kakedisken. Det holder med litt søtt til kaffen for hans del.

Han har nettopp kommet hjem fra en tre ukers turné. Forrige uke måtte han avlyse en konsert for første gang på 20 år.

- Det var ikke pip igjen i stemmen. Det er alltid trist å måtte avlyse, men får du ikke ut en lyd, har du ikke noe valg. Jeg var helt syltet.

- Hvordan er det å komme hjem etter så mange dager på veien?

- Skarnes er ankeret mitt og godt å komme hjem til. Men man er alltid ganske pumpet etter en turné. Akkurat som dykkere går jeg gjerne i trykkammer det første døgnet for å utligne til normalt atmosfærisk trykk. Men vi har håndverkere i huset for tiden, så det er ikke den beste trykktanken du kan få hos oss akkurat nå.

Øystein Sunde smiler. Ser ikke ut til å være plaget av annet enn en rest av hoste som henger igjen av forkjølelsen som slo ham ut sist uke.

Folkekjær

I snart 45 år har han gjøglet landet på kryss og tvers. Satt de raskeste og råeste gitarriffene til egne tekster — fått hele befolkningen til å gå rundt og sitere Sunde-uttrykk som «må’kke komme her og komme her», «kjekt å ha», «mor’n du», «skal det være noe mer før vi stenger» og «det var det året det var så bratt». Ser du Øysteins Sundes navn på en plakat, lyser det gjerne «Utsolgt» ved siden av. Overalt er det folk som vil inn og oppleve varmen og humoren Sunde sprer fra scenen.

Visesangerkameratene i 1971: f.v: Øystein Sunde, Hege Tunaal, Ole Paus, Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen.
Storløkken, Aage

- Jeg synes det er viktig at folk får ledd litt og gjerne av det som er helt krise. Latteren er en sikkerhetsventil. Uten den hadde vi ikke holdt ut.

- Men når melodiene dine er så lyse, går kanskje folk glipp av alvoret som kan ligge i teksten? Du kan jo være ganske samfunnskritisk?

- Det er et valg jeg har gjort. Jeg merket det under de røde årene tidlig på 1970-tallet, at måten du sier noe på, har mye å si for å nå frem. Folk har lettere for å ta en skje Sana-sol enn en skje tran. Jeg har valgt en humoristisk måte, og så får vi håpe at noen skjønner hva jeg sier.

Han er likevel ikke sikker på at det alltid er tilfelle. Som da BI-studentene på 1980-tallet nærmest gjorde « Pendler’n» til sin nasjonalsang. Her harselerer Sunde friskt over «mor’n du»-typen, som pendler mellom sine palasser på Hankø og Geilo. Om studentene skjønte ironien vet han ikke den dag i dag.

Nedenom og hjem

Det er imidlertid ikke mye å misforstå når Øystein Sunde lener seg frem over bordet og forkynner at det går til helvete.

- Myndighetene snakker om hvor alarmerende viktig miljøvern er, men er de største miljøsynderne.

Øystein Sunde er den eneste som er blitt hedret med Årets Spellemann to ganger. Her med sin første statuett i 1989.

Nå skal de gjenåpne kobbergruver i Finnmark og dumpe en masse giftig avfall fra dem i fjorden. Det går til helvete, men altfor sakte. Hvis vi hadde dødd av maten vi spiste etter to dager, hadde vi gjort noe med det. Men det går jo så sakte, så sakte.

- Hva skal man gjøre for å unngå å være pessimist?

- Vi kan vel bruke østblokkmetoden: Gi folk billig sprit. Hehe... Man skal ikke male fanden på veggen hvis han ikke kan komme og stå modell, men når han først står der, må vi jo male’n så vi kan kjenne ham igjen. Ser vi fanden på flatmark, må vi vite at det er ham. Vi må ha en sunn skepsis og ikke gå rundt og tro at ingenting vil skje her hos oss.

Til dem som tror at det kan ligge et håp for verden, en slags miljøtrøst, i det at flere og flere kjører el-biler, ler Øystein Sunde og sier det han pleier å erte venn og stolt el-bileier Jan Eggum med:

- Du kjører rundt i en bil som går på strøm fra kullfyrte danske kraftverk.

- Var alt bedre før?

Øystein Sunde er i alder pensjonist. Han husker Cuba-krisen (uten å repetere for mye: Verden skalv i frykt for ny verdenskrig i 1962), og hele oppveksten hans var preget av den kalde krigen. Alt var ikke bedre før. Men annerledes.

Drabantbygutt

Det var for eksempel veldig stor forskjell å bo på Skarnes og på Lambertseter. Klisjeen «forandring fryder» stemmer ikke alltid. Når man er åtte år og har lekekamerater der man bor på Skarnes, hjelper det lite at det finnes enda flere å leke med på Lambertseter i Oslo. Men i 1955 flyttet familien Sunde nettopp dit.

- Jeg vet at mange har romantiske følelser for drabantbyer. Det gjelder ikke meg. Å flytte til Lambertseter var fælt. Alt var nytt, kaotisk og uten tradisjoner for noe. Det var sølete og massevis av unger overalt. Det var urolige tider, med bandekriger, og det gikk ganske stygt for seg mange ganger. Den gang kalte man alt bare for erting. Men heldigvis, på 1950-tallet var mødrene hjemme, og vi hadde alltid et sted å gå hvis det var noe. Det var en sikkerhet i den cowboysituasjonen som var på Lambertseter den gangen.

Faren til Øystein Sunde var lærer i Oslo. Da de flyttet fra Skarnes, slapp han å ukependle. Et annet argument for å flytte til byen var kulturtilbudene. Han mente de fikk mer av det i hovedstaden enn ute på landet. Og det hadde han jo rett i, medgir Sunde.

Når du regnes som en av Norges beste gitarister — i verdensklasse, sies det - og i tillegg sjonglerer så elegant-originalt med ord som Øystein Sunde, så lurer man på hvor det kommer fra.

I hans tilfelle stammer det aller meste fra morsslekten. Moren var veldig musikalsk, og det var på grunn av henne de hadde piano hjemme. Bakover i slektstreet skal det være en Sinding også. Men av alle interesser Øystein Sunde har, står ikke slektsforskning på listen (foreløpig). Derfor kan han ikke detaljene rundt forfedrene, men vet bare at mens faren spilte fele én gang hvert år - på julaften - så var pianoet flittig brukt av moren.

- Far var også veldig glad i norsk folkemusikk. Da jeg var liten, sang han folkeviser for meg når jeg skulle sove. Begge foreldrene mine var glade da jeg tok opp et instrument.

Først var det B-kornett i korps uten at det klarte å tenne noen gnist i unge Sunde. Deretter ble det pianotimer fordi det største ønsket var å kunne spille boogie-woogie på piano.

- Det var ingen snarveier dit, så jeg måtte gå til pianolærer. Hun ga meg boken Leksen - en lek . Det ble en «giant killer» for meg. Gitarinteressen kom med rock ’n’ roll-en fra Amerika. Og et engelsk band som The Shadows hadde vanvittig innvirkning på gitarspirer som meg.

- Når fikk du din første gitar?

- Det først strengeinstrumentet mitt bygde jeg selv da jeg var 13-14 år. Jeg hadde en flink sløydlærer, Fallskog, som fortalte at det fantes et instrument som var en mellomting mellom balalajka og mandolin - en såkalt mandolajka. Jeg kjøpte tre stemskruer, ett strengefeste og ett gripebrett, og dermed var det i gang.

Sløyden som forsvant

Gitarer må være et av Øystein Sundes favoritt-temaer. Hvorfor begynner han da å snakke om sløyd når vi først har bragt gitarer på banen? Men det er akkurat det han gjør. Midt i fortellingen om sin egen gitarhistorie nevner han trevirke og verktøy og sier at det å kunne behandle slikt er en basiskunnskap ethvert menneske bør ha. Men hvem har det i dag?

- Før i tiden hadde samfunnet råd til å ha et skolefag som het sløyd. Det lærte folk å bruke verktøy. Reparere. Snekre. Fikse ting. Hva gjør vi når det store datakorthuset faller sammen?

Øystein Sunde ser spørrende på oss over bordet. Svaret er jo innlysende.

«Alle» vet at han selv kan mer enn å snekre sanger. At han har hobbyrom med godt verktøy og kan finne opp og mekke hva det skulle være, enten han har bruk for det eller ikke. Han bekymrer seg altså ikke for seg selv, men for samfunnet som ikke tar seg råd til å gi dem som vokser opp denne nyttige kunnskapen.

- Men vet du hva som virkelig bekymrer meg? Det at vi bruker denne planetens ressurser på å lage dritt. Du ser det overalt. Når for eksempel Stanley lager en høvel, så vet de gjennom lang erfaring hvordan en kvalitetshøvel skal være. Så får en Kina-mann øye på denne høvelen og lager en kopi etter utseendet, ikke etter hvordan den skal virke i bruk. Den selger han for 49,50 kroner. Den går fort i stykker, men så kan man jo bare kjøpe en ny? Fabrikken som lager kvalitet, går konkurs, og de som lager dårlige kopier vinner. Tyngdekraften trekker alt ned på laveste nivå. Alt skal være billig, billig, billig. Det går jo på bekostning av et eller annet.

Gylne øyeblikk

Øystein Sunde gir ikke inntrykk av å være noen slagen mann. Som sagt - han hoster litt, og han sier det er lett å bli negativt innstilt til menneskeheten. Men det skal veldig lite til for å skjønne at han har tro på det lyse i livet også.

Her er tre eksempler på noe du ser går rett i hjertet på Øystein Sunde:

  1. Fotografen Stein Bjørge dukker opp. Øverst på en stang har han en 1965-modell av et Rolleiflex-kamera. Ekte vare. Solid. Fra den gang fotografering var håndverk. Øystein Sunde lyser opp og blir borte i en kamera-film- og- annen-verden-snakk med fotografen.

- Jeg blir lett bitt av en dille. Dette er en sånn.

  1. Publikum. De er ikke her, men bare de nevnes, ser du at Sunde skifter litt farge i ansiktet, nesten som man gjør når man nevner navnet til en kjæreste til noen som er nyforelsket.

- Det har vokst seg opp et slags tillitsforhold mellom meg og publikum gjennom mange år. Vi får en slags kommunikasjon, og det er forferdelig flott.

  1. Gitarkameratene. Her skifter han farge i ansiktet tilsvarende punkt 2.

I 1987 samlet Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen seg og ble Gitarkameratene. Det var en suksesshistorie gjennom mange år med utsolgte konserter, plateinnspillinger og spellemannpriser.

- Det var et lykketreff, kommenterer Sunde. - Vi skjønte ikke helt hvor bra vi var før vi sto på scenen første gang. Når vi opptrådte, var det ikke som et og et individ, men oss som gruppe. Det at vi løftet hverandre frem som en enhet, var grunnen til at det smalt som det gjorde. Det var magi over det.

Gitarkameratene er like gode kamerater fremdeles og vil ganske sikkert samles igjen.

En artistplikt

Øystein Sunde er en hel musikkhistorie i seg selv. En solomusiker som gjerne kan fylle scenen alene bare han har med seg sitt kobbel av strengeinstrumenter. Men han ser sjelden grunn til å ha scenen for seg selv. Du kan lage et skjema med alle navn du kommer på fra musikk- og revy-Norge - som hele Dizzie Tunes-gjengen og Grethe Kausland til Hege Schøyen, Jonas Fjeld og Ingrid Bjørnov. Han kan krysse «ja» i feltet for «spilt sammen med» på alle.

Siden 2005 har han hatt sitt faste band, Meget i Sløyd. «Jeg er veldig glad i de gutta», sier han, selv nå da han akkurat har vært sammen med dem døgnet rundt i tre uker.

- Det er ikke lett å være frilanser i Norge på så sære ting som dobro, banjo og fele. Hvis du først gjør suksess som artist, er det nesten en plikt å ha med slike frilansere, mener Sunde, som synes det er en luksus å få spille med dyktige folk.

A-laget i Nashville

Den mest skjellsettende opplevelsen i så måte fikk han i Nashville. Der har han vært to ganger, sist i 1989 for å spille inn albumet Kjekt å ha .

I Nashville hadde Jonas Fjeld, som var reist i forveien, samlet et stjernelag av bluegrass-artister.

- Når du ser musikerlisten til Kjekt å ha , får du bare hakeslepp, sier Sunde. - Hele a-laget står på listen: Marc O’Connor, Jerry Douglas og Bela Fleck.

VI spilte inn hele platen på tre dager. Arbeidsmoralen der borte er en helt annen enn her. Klokken åtte om morgenen kjørte det små kassebiler rundt i hele Nashville. De samlet opp instrumenter og utstyr hjemme hos musikerne, kjørte det til studioet, der det ble rigget og gjort klart slik at vi kunne starte presis til avtalt tid, som var klokken ti.

Orden i sysakene

Kjekt å ha betyr mye for Øystein Sunde, ikke bare på grunn av Nashville. Den ble skrevet i opprydningsfasen etter at faren hans døde, 73 år gammel. Tittellåten skildrer nordmenns trang til å samle og er blitt en klassiker.

- Det er en av mine beste plater, og dessverre fikk far ikke oppleve det. Han var veldig bekymret for hvordan det skulle gå meg. Jeg skulle ønske han kunne sett meg nå, da jeg er pensjonist og får månedlige utbetalinger fra Nav til og med.

Øystein Sunde humrer litt, og kanskje tenker vi det samme: Han har ikke bare til salt i maten, for å si det slik. Han har solgt over én million plater og er stadig på farten med konsert eller show. Faktisk er han blitt en mangemillionbedrift. Har hatt sitt eget plateselskap, Spinner Records, siden 1992.

- Et eller annet sted på veien var det bare å ta tak i seg selv og få en revisor til å fortelle hvordan ting henger sammen. Da vi startet på slutten av 1960-tallet, kom vi rett ut av lekegrinden. Vi kunne få en hundrelapp stukket i lommen for å spille på en ungdomsklubb. Men plutselig begynte det å være visesanger å bli lukrativt. Da fikk jeg bruk for råd for å holde orden på sysakene.

At han har sans for tall, har hjulpet ham. Han omtaler regneprogammet på sin første PC som en fantastisk opplevelse, og dagens excel-ark er det mest geniale Microsoft har lagd, ifølge ham.

- Du virker generelt ganske entusiastisk?

- Vet du hva, det å merke at man fortsatt har entusiasmen, det er en glede!