E6, tirsdag denne uken: Å hei, hvor det går! Langt over fartsgrensen, i en svart Mercedes GLK. Plettfri og uten riper i lakken, i motsetning til sin eier, må en kunne si. I baksetet: Fulle pappkasser og et dusin Jesusbilder. Et levd liv, på vei til en ny start.

— De er spente der oppe nå, vet du. Jeg føler litt på forventningspresset.

Einar Gelius, tidligere skandaleombrust sogneprest i Vålerenga kirke, nå påtroppende sogneprest i Lom, humrer bak rattet.

Jeg har forresten hørt at den lokale bibliotekaren der oppe har tenkt å invitere til erotisk aften på biblioteket med presten

— Men jeg sitter jo ikke og klekker ut stunts, akkurat. Men det er det folk tror. Det er feil. Jeg har stort sett holdt en lav profil.

- Synes du?

— 99 prosent av tiden har jeg det. Og i Lom har jeg ingen andre planer enn å bli kjent med folket, og være til stede som prest. Vet du hva slagordet deres er?

- Nei?

— «Gjestfritt og nyskapende». Ja, det er nynorsk. Er det ikke flott? Nyskaaapande.

- Det verste var stillheten fra kolleger, jeg følte meg veldig alene. Taushet er verre enn den direkte tale, sier Einar Gelius om avskjeden fra Vålerega-
Stig B. Hansen

Gelius smatter på ordet.— Det passer til meg. Og det ville vært en flott visjon for kirken også. Tenk: Gjestfri og nyskapende. Det hadde vært noe. Jeg har forresten hørt at den lokale bibliotekaren der oppe har tenkt å invitere til erotisk aften på biblioteket med presten.

- Jaha, hva syns du om det?

— Jeg tenker at det ikke er ikke det første jeg skal gjøre.

Adjø

Han har «lagt balubaen bak seg». I likhet med Arendal, hjembyen han flyttet tilbake til da han sa opp sin stilling ved Vålerenga kirke. Tirsdag morgen denne uken tok han farvel med sørlandsbyen og satte kursen mot Lom i Gudbrandsdalen. For å gjenoppta prestegjerningen og fortsette der det slapp så brått.

Jeg prøvde å la være å lese alt som ble skrevet om meg i den perioden, men i ettertid har jeg lest en del av det på nett. Det er ganske … ufyselige greier. Folk gikk helt av skaftet.

Underveis må han gjøre en stopp ved prestegården på Vålerenga. Han skal ha med seg noen ting som har stått igjen etter ham, ting han ikke har sett siden oppbruddet i november 2010. Et piano, diverse bilder med Jesusmotiver.

Vi ser ham bære bildene bort til bilen. Vi ser ham håndhilse på tidligere kolleger som nå holder dugnad i hans gamle kirke. Diakonen er beveget, sier: «Mye har vært en prøvelse me’n Einar. Men jeg glad i’n Einar. Jeg er det»

Han står på kirkeplassen, svær og litt nølende, som en bjørn på to bein. Han har VIF-jakke og hettegenser, briller uten innfatning. En liten skjeggtust på haken. Og tunge, seige bevegelser.

«Kan skjønne du må komme på besøk»

«Jaja. Adjø, da»

Det er en høytidelig stund. Det er absurd. Det er hans sted, men han føler seg som en gjest.

Vondt i magen

Smekk. Bildøren klapper igjen, Gelius starter motoren. Vi kjører gjennom fra Vålerengas små trehus, retning nordover. Han virker tankefull og fjern, mumler for seg selv.

— Det der var helt surrealistisk. Ja, det må jeg si. Hvor ble årene av?

Han sa opp jobben sin på direkten. Fire uker tok det, fra utgivelsen av den skjebnesvangre boken Sex i bibelen , til pressekonferansen på Vålerenga prestegård der han tok et følelsesladet oppgjør med kirken. Han følte seg presset til å gå. Bokas skildringer av våtsex, gruppesex, fetisjer og møter med kvinner som hadde beriket Gelius’ sexliv, hadde fått begeret til å renne over for biskop Ole-Christian Kvarme.

Jeg fikk revet vekk ikke bare en arbeidsplass, men hele identiteten min.

— Jeg prøvde å la være å lese alt som ble skrevet om meg i den perioden, men i ettertid har jeg lest en del av det på nett. Det er ganske … ufyselige greier. Folk gikk helt av skaftet.

Han grudde seg til å møte pressen. Gikk med vondt i magen hele dagen. Men da han kom ut i salen, til TV-kameraer og blitzlamper, fikk han «en egen kraft», som han så ofte får når han snakker til en forsamling.

- For meg er det bare ett sted å være prest, og det er Vålerenga, sa Gelius etter pressekonferansen der han annonserte sin avgang en høstdag i 2010.
Neegaard Dan P

I timene etterpå var han nummen og fortumlet. Da kvelden kom, og han så faklene folk hadde tent for ham i parken foran kirken, raste han sammen innvendig og gråt, høyt og ukontrollert.

— Det gikk det opp for meg hva jeg hadde gjort. Jeg fikk revet vekk ikke bare en arbeidsplass, men hele identiteten min. I 16 år hadde jeg bodd og arbeidet der. Det var stedet der ungene mine hadde vokst opp. Det var en så sterk gjensidig kjærlighet mellom meg og Vålerenga, og så forsvant alt.

Før det: Han hadde holdt tullebegravelse for fotballklubben Lyn på radio og invitert utradisjonelle talere som Stein Erik Hagen og Knut Haavik til kirken. Viet et par i en telefonkiosk. Fått kritikk fra kirkeledelsen etter å ha kommet med uttalelser til pressen etter bisettelsen av kronprinsesse mette Marits far, Sven O. Høyby, mot familiens ønske.

PR-kåt? Nei

— I ettertid ser jeg at radiobegravelsen ikke var så klokt av meg. Jeg mente aldri å støte noen, men folk tok seg nær av det. Men å vie noen i en telefonkiosk, det er jo ingen katastrofe?

- Men du må jo ha skjønt at det ville komme reaksjoner på boken?

— Jeg tar selvkritikk på at jeg ikke forutså hvor fokuset kom til å ligge. To-tre sider av totalt 180 fikk all oppmerksomheten. «Einar Gelius’ rå sexliv» sto det på forsiden av Dagbladet. Klart de fleste fikk kaffen i halsen da. Og den diskusjonen jeg håpet at ville komme, uteble.

- Hva hadde du håpet på?

— Jeg ville ta et oppgjør med kirkens seksualfiendtlighet. Jeg har møtt så vanvittig mange som sitter sliter med skam- og skyldfølelse når det gjelder seksualitet. Sex er positivt, godt og vakkert. Og så klarer kirken å påføre folk skam i stedet for.

- Var du naiv?

— Jeg hadde regnet med litt bråk, men styrken i det hadde jeg ikke forutsett. Kjeften kom fra alle kanter. Feminister, biskoper, pressen, alt mellom himmel og jord, føltes det som. Når Ole Torp åpnet en tv-debatt med å si til meg at «du er jo ikke bare kåt, du er PR-kåt også», da ble jeg helt satt ut.

- Er du ikke PR-kåt?

— Nei. Det er det folk tror, men jeg sier nei til det meste, skal jeg si deg.

- Ok?

— Jeg har sagt nei til 71 grader nord to ganger for eksempel.

- Men du har vært mye eksponert?

— Kanskje i perioder.

- Skal vi danse?

— Det er faktisk det eneste jeg angrer på å ha stilt opp på. Det var beintøft. Jeg hadde full jobb og drev med denne dansingen oppi det hele. Det var bare et slit. Jeg har aldri trent så mye i mitt liv. Jeg gikk ned så mange kilo at folk mente jeg så dårlig ut, jeg fikk markerte ansiktstrekk.

Einar Gelius og danseren Olga Divakova i TV 2-programmet «Skal vi danse»
Kallestad, Gorm

Han blir stille. Vi suser gjennom det flate landskapet, forbi Gardermoen. Himmelen er dus rosa. Gelius er, om ikke bitter, så fortsatt litt sint.

— Ikke fordi jeg hadde forventet støtte for innholdet i selve boken, men for prosessen som fulgte i etterkant. Det var en heksejakt på meg. De brukte gamle saker mot meg, trakk opp hele synderegisteret mitt. Til og med skilsmissen min fra lang tid tilbake. Men det verste var stillheten fra kolleger, jeg følte meg veldig alene.

Årene i Arendal har han brukt på å skrive bøker, holde foredrag og «røske opp i følelsene» rundt avskjedsprosessen på Vålerenga hos psykolog.

— Mye sitter her oppe, sier han og setter en finger mot den blanke skallen.

— Det handler om å endre tenkemåte. Hvis ikke blir du gående i mørket.

- De personlige sex-skildringene i boken, hadde du utelatt de i dag?

— Ja. Eller, jeg vet ikke. Jeg er jo stolt av boken. Men jeg har fundert på om jeg kanskje burde droppet den personlige delen, ja.

Han snøfter blidt.

— Eller jeg kunne ventet med dem til en annen bok. Bare vent til jeg blir pensjonist. Da kommer hele sannheten!

En klukkende latter fyller bilen.

Aldri foran

Egentlig var han fornøyd med livet i Arendal. Han hadde begynt å spise sunnere, til og med trimme litt ute på Tromøya, enda så dorsk og livsnytende han er. Så, rett før jul i fjor, kom han over stillingen. Den lille kommunen Ibestad i Troms søkte ny sogneprest. Kunne det vært noe?

Bestefaren hans hadde vært prest der for nøyaktig hundre år siden. Nå hadde kommunen i nord vært uten prest i over et halvt år og Gelius likte ideen om å ta opp arven etter bestefaren. Det var det ingen andre søkere til stillingen.

Svaret fra bispedømmerådet i Nord-Hålogaland bispedømme kom som et sjokk. Gelius hadde ikke profilen de ønsket seg.

Saken skapte et voldsomt engasjement i lokalsamfunnet: Over 400 mennesker gikk i fakkeltog for å få den utradisjonelle presten til bygda. Det var underskriftskampanjer og pengeinnsamling.

— Avslaget var en enorm skuffelse, sier han.

— Men det store, folkelige engasjementet der oppe ga meg troen på at jeg kan komme tilbake som prest, og at kirken har en fremtid.

Så kom altså tilbudet fra Lom, og nå er Gelius mer enn klar for sitt eget comeback.

— Jeg vil nå ut til folket der oppe, etablere allianser. Skape en levende kirke. Oppslutningen om kirken synker jo dramatisk, det er trist. Kirken har et enormt omdømmeproblem. At de ikke klarer å bli enige om hvordan de skal forholde seg til homofile vielser, er et godt eksempel.

Han tenker litt.

— Kirken er aldri i forkant. Jeg pleier å sammenligne den med et tankskip: Det tar forferdelig lang tid å snu. Men jeg er sikker på at om tre-fire år, vil de akseptere homofile vielser. De kommer diltende etter til slutt.

Aggressiv

Selv freser han opp Gudbrandsdalen som en hissig veps. Han kan virke rolig og avbalansert i talen, men i trafikken er han aggressiv.

— Datteren min er politi, hun liker ikke kjørestilen min så godt. «I løpet av denne turen, pappa, hadde du hatt to førerkortbeslag». Sånn pleier hun å si.

- Hvorfor så utålmodig?

— Jeg liker vel å kjøre fort, da. Også irriterer jeg meg over alle de elendige sjåførene. Sånne som ligger akkurat på fartsgrensen. De er de verste.

Så snakker han om kirken igjen, om bibelkunnskapen som han mener er i ferd med å forvitre blant folk.

— Om en generasjon er kanskje kjennskapen til bibelhistorien helt borte. Og hvis du ikke har den elementære bibelkunnskapen, så forstår du heller ikke historien og kulturen du lever i fullt ut. Dannelsen og kulturarven forsvinner. Når ungdommene kommer til konfirmasjonsundervisning, kjenner de forskrekkende lite til bibelske historier. Skolen er blitt utydelig, fordi den ikke vil støte noen.

- Og her kommer du inn?

Han drar litt på svaret.

— Jeg har aldri vært en taktiker. Det er noe med å være seg selv på godt og vondt. Man er så redd for å si noe, ta standpunkt, skade noen – det er noe i tiden. Avstanden til presten må bli mindre og kirken må bli flinkere til å lytte.

Selv har han hørt det meste. Folk legger ut: På gaten, på flyet, overalt. Og Gelius lytter.

— Jeg pleier å si at det er ingenting som overrasker meg lenger. På Vålerenga slo det meg mange ganger at jeg kunne hatt hundre prosent jobb bare av å sitte i sofaen til folk uten å si noen ting.

Han siterer Ole Paus: «Vi har alt, men det er også alt vi har», så nikker han ettertenksomt.

— Ensomhet er velferdssamfunnets store skyggeside. Rus og psykisk helse. Det er et kjempeproblem at Norge omsetter depresjonsmedisiner for millioner av kroner, vi dytter i oss piller for å få hverdagen til å fungere. Gi dem noen å snakke med. For mange er det medisin nok.

Døden

Han var ikke spesielt kristen i oppveksten. Han begynte å studere jus, men hoppet over til teologi. Troen fant han gradvis under studiene, noe han sammenligner med å gå på en kunstutstilling og få en aha-opplevelse: Einar Gelius ble rett og slett berørt.

Som nyutdannet flyttet han til Nord-Trøndelag, hvor han begynte å jobbe som prest.

— Jeg ble kastet på dypt vann. Dette var jo i en tid der prester holdt meklingssamtaler mellom ektepar som hadde det tøft. Og det var ikke bare bare. Jeg var jo i tyveårene, hva visste vel jeg om å gi råd til folk som var dobbelt så gamle som meg og hadde vært gift i årevis? Det var absurd.

Han ler litt. Så blir han alvorlig igjen. Noe han husker best fra den første tiden, er samtalene med de døende.

— Vi hadde et flott samarbeid med hjemmesykepleien da jeg jobbet i Trøndelag. Døende pasienter fikk bo hjemme til siste stund, og jeg fikk komme på besøk og bli kjent med dem før jeg begravet dem. Det slo meg flere ganger da jeg kom inn i rommet: Her er det mye usagt.

- Ja?

— Ofte turte ikke de pårørende å snakke direkte med dem, spørre: Er du redd for å dø? Er det noe vi bør snakke om? Hvordan gjør vi det når du er død? Fordi de er redde. De er redde for å støte, og for å ta håpet fra den døende.

Han hever en finger.

— Det er et trekk i kulturen som overrasker meg det der, at vi er så redde for å snakke om vår egen død. Men det er en samtale vi bør ta, gjerne i dag. Hva skjer hvis du dør i morgen? At vi skal dø er det sikreste vi vet. Tenk hvor mye usikkerhet, hvor mange bitre arveoppgjør som kunne vært unngått hvis man hadde snakket sammen.

- Er det noe du har gjort?

— Jeg har skrevet et brev til barna mine hvor jeg har skrevet mine siste ønsker, ja. Det har vært utrolig viktig for meg.

- Hva skjer etter døden, tror du?

— Nei, det vet jeg sannelig ikke. Men jeg har en salme som er veldig fin, skrevet av den norske salmedikteren Svein Ellingsen, som opplevde å miste datteren sin i en ulykke. Etter at hun døde, skrev han salmen «Nå er livet gjemt hos Gud». Kroppen vår hviler i jorden, men livet er gjemt hos Gud. Det liker jeg å si.

- Er du redd for å dø?

— Nei, men jeg ville synes det ville vært trist å dø nå. Jeg vil gjerne følge med på barna mine, som nå er voksne, og ikke minst se barnebarnet mitt vokse opp. Å begrave unge foreldre er like trist som å begrave et lite barn. Det er det verste jeg gjør. Det hender jeg må skjerpe meg for ikke å gråte da.

- Har du et triks?

— Jeg pleier å bite meg i tungen.

Jesus

Men akkurat nå føler Einar Gelius føler seg lett. Han pludrer i telefonen med moren på 86, sier kjøreturen går fint, bekrefter at han har fått i seg mat. Etterpå, litt unnskyldende: «Mammaer alltid vil være mammaer». Han lener hodet bakover, treffer nesten kanten av en Jesus-ramme, og forteller opprømt om innredningsplanene for prestegården i Lom. Han vil tapetsere et helt rom med bare Jesusbilder.

— Jeg er utrolig glad i Jesus, altså. Han var så menneskelig, en liten opprører. Jeg kjenner meg igjen i det. Han tok parti med de utstøtte og de svake og vandret definitivt ikke med de polerte.

- Du kjenner deg igjen?

— Jeg synes han er fascinerende. Men kirken har ufarliggjort ham. Den opprørske siden av ham er ikke så fremtredende lenger, svarer han, og sakker motvillig farten.

En diger semitrailer ligger foran oss. Det går sakte, altfor sakte for den fartsglade presten.

— Det er forresten fascinerende hvordan ting i fortiden blir hengende igjen ved deg. Etter boken ble jeg plutselig bare kalt for «sex-presten». Men jeg antar det finnes verre ting å bli kalt for.

Han smiler så vidt. Og plutselig deler veien seg i flere kjørefelt. Herfra er det åpent. Gelius grynter fornøyd, passerer det tunge vogntoget og legger det bak seg.

miriam.knapstad@aftenposten.no