Noen sier hun ikke er den skarpeste kniven i Ernas regjeringsskuff. Barne-, likestillings— og inkluderingsminister Solveig Horne har ingen mastergrad og har heller ikke gått på prestisjeuniversiteter i Frankrike eller USA. Hun er ingen akademiker som smykker seg med intellektuell retorikk. Men de som undervurdere ministeren av den grunn, er ikke blant de smarteste.

Solveig Horne har tross alt svennebrev.

- I hva?

— I halv gris…

- Halv gris.. . Hva betyr det?

— Jeg er utdannet slakter, butikkslakter.

— Så tøft!

— Takk… Jeg er stolt av bakgrunnen min, utdannelsen og yrket mitt. Og egentlig har jeg aldri følt meg underlegen fordi jeg ikke er akademiker. Bortsett fra én gang kanskje. I 2005, jeg var akkurat blitt valgt inn på Stortinget, og en journalist fra Dagens Næringsliv ringte og spurte om utdannelsen min. Jeg svarte som sant var, og han begynte å le.

Solveig Horne ler, synker ned i stolen på kontoret sitt og setter seg godt til rette etter en rask tur til kjøttbutikken Strøm-Larsen på Torshov. Byr på kaffe og vann. Hun er akkurat ferdig med påskeferien og har masse overskudd. Dessuten, for en gangs skyld er det en annen statsråd som får gjennomgå. På grunn av det mange mener er politisk feighet rundt Dalai Lamas kommende Norges-besøk. Vanligvis er det Horne de fleste har et horn i siden til, ikke Brende.

Skjelettet

Hun retter litt på en hvit genser med svarte striper som matcher buksen og skoene. Svarte, som håret hennes. Noen kaller henne en Coco Chanel fra bedehuslandet.

- Du kler deg stort sett i svart?

— Ja, det er praktisk. Men moren min sier ofte at jeg kan bruke litt mer farger i klærne.

Å tenke seg Horne i en blomstrende kreasjon eller i knæsje farger er nærmest utenkelig, akkurat som det faktum at hun svinger sylskarpe kniver, skjærer i griser og parterer lam.

Mange synes også det var vanskelig å se for seg at Solveig Horne skulle ta plass ved Kongens bord. Hennes egen mor, Ingebjørg Marie, mente det var best at datteren sa nei om Erna skulle finne på å slå på tråden. Hun ønsket ikke at eldstejenta i familien skulle bli offentlig kritisert og filleristet. Slaktet av mediene.

Men Horne gjør ikke lenger alt det moren sier.

— Jeg trengte ingen betenkningstid da Erna ringte. Etter praten ble jeg imidlertid litt skjelven. Måtte undersøke om det var en imitator som forsøkte å lure meg.

16. oktober 2013: Solveig Horne mottar blomster og gratulasjoner på Slottsplassen, men også protester. FOTO: Håkon Mosvold Larsen

Men 16. oktober i fjor står hun der på Slottsplassen, i sort og blått med favnen full av blomster og et homoflagg. Hun vinker til fremmøtte, takker, smiler og er glad. Men også bekymret. Hun vet at journalistene allerede er godt i gang med å grave frem hennes gamle synder fra årene som Frps kvinnepolitiske talsperson. Opp i dagen kommer gamle intervjuer, sitater og twittermeldinger. Om det klanderverdige ved å lese homoeventyr for barnehagebarn, om unge kvinners eget ansvar for å unngå voldtekt, om økt kontantstøtte, om barnevernsbarn på anbud, om å legge ned likestillingsombudet og øke kontantstøtten… Mens Horne hilser på kong Harald for første gang denne historiske oktoberdagen, siteres professor Frank Aarebrot i Nettavisen:

Horne må gå, hun er skjelettet Erna frykter. Får vi en homohater som likestillingsminister, får regjeringen et problem. Hun må klargjøre, raskt. Sende ut en pressemelding før klokken 12.

Klokken slår 12. Det kommer definitivt ingen pressemelding. Senere samme dag overtar Horne nøkkelkortet fra SVs Inga Marte Thorkildsen, som forlater kontoret med tårer i øynene.

Arvtageren feller ikke selv tårer de neste dagene, men dagene er tunge.

— Jeg hadde noen stunder der jeg måtte være for meg selv. Jeg ventet kritikk. Tross alt har jeg vært opposisjonspolitiker i åtte år, kommet med ulike utspill og av og til tatt i bruk litt sterke uttrykk for å komme frem med budskapet. Det er ikke farlig å møte seg selv i døren eller å få kjeft, men styrken i kritikken overrasket meg.

Horne sier det var tøft i noen dager, i noen uker. Mest for familien. Spesielt at hun ble tolket dithen at hun mener jenter selv kan være ansvarlig for en voldtekt.

— Det har jeg aldri ment. Det er alltid overgriperen som er ansvarlig.

Tidligere denne uken uttalte psykiater Synnøve Bratlie til Aftenposten at voldtekter bør graderes, at det er forskjell på overfallsvoldtekter og sovevoldtekter.

— Jeg ønsker ikke å kommentere hennes utspill nå, sier Horne.

Hun retter ryggen og tar en slurk vann før praten igjen lett går videre.

Det meste med henne virker lett. Hun er lett i kroppen, lett til sinns, lett å be, lett å glede, lett å røre, lett å såre. Og en som lett får tilbake balansen, kontrollen.

Og nå, etter den tøffe starten, synes Horne det meste går lettere.

- Men du fikk bare terningkast to og tre da aviskommentatorene etter seks måneder kom med sine vurderinger av de nye statsrådenes innsats?

— Vi i familien spøkte litt om det da jeg var helt fersk. Jeg sa til barna: "Dere må være forberedt på at de kommer til å si jeg er den dårligste ministeren, ever...» Så midt på treet er helt greit. Jeg er trygg på at jeg gjør en solid jobb og yter mitt beste. Håpet er at jeg blir dømt på politikken og ikke på tidligere uttalelser.

- Kanskje stylist Jan Thomas triller en sekser for antrekkene dine?

— Hehe. Han har så vidt jeg vet ikke gitt meg noen karakter hverken for antrekk eller frisyre. Altså, jeg trener litt på SATS, går i trapper og er vel som de fleste andre mennesker, opptatt av å se bra ut og føle meg vel. Det som teller, er politikken. Vi har fått ny regjering, som gjennomfører en ny politikk. Frp har syv statsråder, én av dem er meg. Jeg stortrives.

Så godt trives Solveig Horne at hun kan jobbe døgnet rundt. Statsrådssjåføren er ofte den første hun sier god morgen til, og den hun sier god natt til. Det passer bra for henne å bruke mye tid på jobben akkurat nå. Ministeren har ingen å komme hjem til. Ingen mann, for tiden ingen barn.

Bruddet

Barn var det imidlertid mange av i Solveig Hornes første år. Hun vokser opp som eldst blant søstrene Margaret, Linda, Hildegunn og Synnøve. I Etne i Sunnhordland, stedet der Bibelbeltet starter. Hun ber sin aftenbønn og utfører sine plikter. Første jente hjem setter på potetene, hver fredag vaskes huset, Solveigs ansvar er å få kjøkkenet rent. Mamma Ingebjørg Marie er utearbeidende, i full jobb som sykepleier og pleie- og omsorgssjef. Faren Jon Tormod Horne er bilmekaniker og pendler. Hverdagene er trygge, gode og arbeidsomme.

Som eldst av fem søstre vokste Solveig Horne opp i bygda Etne i Sunnhordland. Hun tok tidlig ansvar for pliktene i hjemmet, og baking var alltid et høydepunkt. FOTO: PRIVAT

16 år ung gjør Solveig som kusinen hadde gjort før henne, reiser til Sandnes for å gå på videregående.

— Jeg ville klare meg selv, stå på egne ben.

Hun finner seg en hybel, velger allmennfag og husholdning. Drømmen er å ta artium, reise til Oslo, bli husstellærer og videre til Stockholm for å studere ernæring.

Isteden forelsker ungjenta seg i fire år eldre Steinar Kolnes, sier ja til ham som 18-åring og tar hans etternavn. Det blir hus på Sola, fagbrev som butikkslakter, jobb på Mega og barna Jon Oddvar og Elisabeth. Ektemannen er selvstendig næringsdrivende og er mye på farten, Solveig har ansvaret hjemme, jobber og er etter hvert også en gryende kommunepolitiker. Det meste er på stell. Tilsynelatende.

Så en dag på nittitallet banker Solveig Kolnes på en dør til et familievernkontor i Rogaland. Som mange andre strever hun med rollen som mor og ektefelle. Som få andre søker hun hjelp.

— Det var tøft, men det er ikke noe nederlag å be om støtte, be om samtaler og rådgivning. Jeg er åpen om mine egne private utfordringer fordi jeg nå har ansvar for landets familiepolitikk og gjerne vil at andre som trenger hjelp, søker den tidlig, slik at et samlivsbrudd kanskje kan unngås.

Hun og ektemannen jobber for ekteskapet, for å bli bedre partnere og bedre foreldre. I seks år går de til rådgivning. De ønsker så gjerne at familien på fire skal holde sammen. Men i 2003 er skilsmissen et faktum, og Solveig er igjen en Horne.

— Jeg tror ingen skilsmisse er enkel, men mannen min og jeg har heldigvis klart å holde en fin tone, og vi samarbeidet godt om barna. I prosessen lærte vi å se forbi oss selv som voksne og sette barna først. Men det var tungt for meg å se dem stå der med hver sin koffert for å levere dem til pappaen sin etter en uke hos meg.

Horne mener kvinner må bli flinkere til å slippe taket. Hun minner om at fedre er gode omsorgspersoner som elsker sine barn, som mødrene gjør. Statsråden sier hun ønsker å føre en politikk som i større grad anerkjenner farsrollen.

— Intensjonen er å oppnå et mer likestilt foreldreskap, og da vil jeg se nærmere på dagens samværsregler.

Drømmen om den lykkelige familien på fire brast, men i alle årene som er gått siden den gang, har de gjort det beste ut av situasjonen.

— De fleste opplever samlivsbrudd som et nederlag, kjenner på en stor sorg, bitterhet og sinne. Alle ønsker å være «one big happy family.» Men jeg angrer ikke på noen av valgene mine, og heldigvis har barna våre det bra.

Barna begynner å bli voksne. Elisabeth er 17 og Jon Oddvar 23 år.

Solveig Horne er stolt mamma til datteren Elisabeth (17) og Jon Oddvar (23). Begge studerer for tiden i USA, og der hadde de tre påskeferie sammen. FOTO: PRIVAT

Datteren er utvekslingsstudent på high school i Pittsburgh, Pennsylvania, mens sønnen som studerer nanoteknologi ved NTNU i Trondheim, for tiden er i Santa Barbara, California.

— De er flinke og selvstendige, klart jeg er stolt av dem. Jeg besøkte dem begge i USA i påsken, vi hadde fine dager sammen.

Utålmodig

Tilbake i den politiske hverdagen er statsråden utålmodig og vil ha unna sakene som venter.

— Min utålmodighet er bra i den forstand at det er nyttig at jeg av og til maser og spør hvordan sakene ligger an i bunken. Samtidig innser jeg at vi ikke kan rushe ting igjennom, alt må gjøres grundig og kvalitetssikres.

- Sånn sett var det enklere å være i opposisjon?

— Jeg innser det, og sånn må det være.

- Mange synes Frp er blitt kjedelig, at partiet mister sjelen sin i Regjeringen, at dere snakker og gjør ting annerledes nå?

— Det er et faktum at vi er med i en mindretallsregjering. Vi skal kjempe for partiets saker, men må akseptere kompromissene. Jeg sier alltid min ærlige mening til partiet, men er lojal mot de vedtakene som fattes av flertallet.

Vekkelsen

Året er 1984: Unge jenter går på kino, fester, hører på Lars Kilevolds «Livet er for kjipt». Guttene smugtitter på Drømmekvinnen "10" , Bo Derek. Fremskrittspartiet har hatt sitt politiske gjennombrudd. En kveld sitter Solveig Horne og ser på TV. Hun er blitt 15 år. Alltid pliktoppfyllende, aldri utagerende. Men en gryende samfunnsinteresse begynner å vokse frem i henne. Og den flinke piken får langsomt en stadig større bevissthet på at få, om ingen, skal fortelle henne hva hun skal mene, si eller gjøre. På skjermen denne kvelden sendes en politisk debatt. SVs Erik Solheim duellerer med Carl I. Hagen. Der og da vekkes Solveig politisk opp av "predikanten" Hagen. Hun opplever at han snakker direkte til henne. Budskapet er enkelt, men klart: Frihet for enkeltmennesket.

— Det var den kvelden jeg ble en Frp-er. Det er jeg sikker på. Slik jeg husker det forviklet Solheim seg inn i lange, uforståelige forklaringer om stat og offentlig forvaltning. Carl snakket et språk jeg forsto. Jeg ble en fan, og er det fremdeles.

- Savner du ham i den offentlige debatten?

— Han er jo fortsatt der. Fremdeles klar og tydelig. Synes jeg.

Sint

Solveig Horne forsøker også å være klar og tydelig. Vi snakker om de siste ukers saker som angår henne, trippelministeren. Som ungdommer som utsettes for tvangsekteskap og æresvold.

— Jeg blir sint, som kvinne og mor. Vi lever i 2014 i et fritt og trygt land. Så opplever vi foreldre som utsetter døtrene sine for tvang og vold. Det er uakseptabelt og straffbart. Vi må hjelpe de utsatte jentene, barnevernet må fange opp dem som utsettes for fare og trenger beskyttelse.

Horne sier hun er glad for at minoritetsjenter i stadig større grad tar høyere utdanning, og hun vil at de skal komme seg i arbeid og bli en ressurs for samfunnet. Da får de, sier hun, større kontroll over eget liv.

- Hva mener du om den ferske rapporten som slår fast at foreldre med somalisk bakgrunn sender barna sine «hjem» fordi de synes den norske skolen er for dårlig?

— Jeg er mildt sagt overrasket. Her kommer mennesker til Norge for å få beskyttelse, så sender de ungene sine tilbake til mulige farer. Foreldrene er ofte analfabeter selv og snakker om en bedre utdannelse i Somalia. Jeg har ikke møtt ett menneske, uavhengig av partipolitisk ståsted, som ikke er forundret. Så er det en annen diskusjon om den norske skolen kan bli bedre.

Solveig Horne snakker fort, så fort at selv stortingsstenografene ikke alltid henger med.

— Jeg frykter at disse barna som sendes bort, kommer rastløse tilbake, uten godt nok språk, uten lokal forankring og tilhørighet.

Solveig Hornes oppgave er dobbel: Å ivareta barnas rettigheter og samtidig få til integreringen.

— Vi har ikke lykkes med arbeidet. Foreløpig.

Hverdagsfeminist

- Du er likestillingsminister også, noen mener det er en helt unødvendig stilling i verdens mest likestilte land?

— Det er fortsatt likestillingsutfordringer i Norge. Ufrivillig deltid, kjønnsdelt utdanning, bekjempelse av vold mot kvinner… Men i et fattig land i den tredje verden kan debatten om hvem som rydder ut av oppvaskmaskinen og tørker mest støv hjemme, nok virke meningsløs og vanskelig å forstå.

- Er du en feminist?

— Jeg kaller meg en hverdagsfeminist. Det å være hverdagsfeminist handler om saker som opptar folk i hverdagen. Sånn ser jeg det.

Solveig Horne sier hun synes venstresiden i alle år har fått definere hva likestilling er. Det liker hun dårlig. Og rødstrømper forbinder hun med lilla skjerf og fotformsko.

— Jeg er ingen rødstrømpe, nei. Fargen er feil, og mellom april og oktober går jeg stort sett barbeint.

Solveig Horne (45) er slakteren som ble statsråd og som ofte slaktes av journalister for ulike utspill og håndtering av saker.
Stig B.Hansen /AFTENPOSTEN, Stig B. Hansen