På soloppvarmet asfalt kjører en grå campingbuss med logoen Sykepleie på hjul . Kjører gjennom en hovedstad hvor det tunge rusmisbruket er mindre synlig etter at politiet og Oslo kommune bestemte seg for å rydde området utenfor Oslo S for tre år siden. Siden den gang er 27.000 narkomane bortvist.

Men rusmisbrukerne er ikke borte. Kvinnene i bussen ser utfordringene hver dag:

— Forskjellen er at miljøet er mer spredt og mer i bevegelse, sier sykepleier Kristine Mo Karlsen (29).

— De får ikke stå i ro. Politiet har en hel avdeling som sprer dem, sier kollega Marte Derås (41).

Det er ikke lenger store ansamlinger narkomane i byen. Men antallet narkotikarelaterte dødsfall holder seg stabilt. I 2012 var det 52 i Oslo. Samtidig øker antall overdoser drastisk. I Iøpet av ni sommerdager fra 26. juni til 5. juli i år talte AMK-sentralen 56 overdoser i Oslo. I fjor var antallet 23 i samme periode. Det høye antallet overdoser fikk Velferdsetaten til å sende ut overdosealarm denne uken.

De pleier å dele på kjøringen. Men denne sommerdagen holder Marte Derås (41) rattet mens Kristine Mo Karlsen (29) sitter på.
Tor G. Stenersen

På vei ut av sentrum holder Marte Derås i rattet mens Kristine Mo Karlsen sitter i passasjersetet. Senere denne sommer-mandagen skal én si om kvinnene: «Jeg hadde ikke hatt bein om det ikke var for dem». En annen sier: «De forhindrer død». En tredje mener at de bør få Nobels fredspris.Dette er Sykepleie på hjul, et 11 år gammelt tilbud organisert av Fransiskushjelpen og finansiert av Oslo kommune og Helsedirektoratet. Hvert år er det en kamp i budsjettbehandlingen for å få tildelt de to millioner kronene det koster. Bare slik kan tre ansatte og flere frivillige jobbe i en by med anslagsvis 1800–2600 vanskeligstilte stoffbrukere.

— Er det vondt?

Nå følger de to sykepleierne europavei 18 et kort stykke østover før de tar av mot Hauketo. Så svinger de inn på en smal grusvei man må vite om for å få øye på. I 100 meter kjører de oppover før bilen stanser på et tun med seks brakker i skogkanten. Dette er Flexbo, hjemmene til rusmisbrukere som ikke er i stand til å bo andre steder. Her kan de ikke bli kastet ut.

En dør går opp. En lang, tynn mann kledd i boxershorts og T-skjorte går med ustø ben mot bilen. Bak ham kommer en kvinne med et badehåndkle rundt seg. Hun roper: «Hvem har tatt røyken vår?». En ny dør i en annen brakke går opp, og mannen på trammen roper tilbake at han ikke har tatt noe. Mens røykekrangelen ebber ut i ingenting står mannen i trusen og danser for seg selv til musikk bare han hører. Han har lukkede øyne og ansiktet mot solen.

Marte Derås tar seg av sårene på fingrene og hendene til Hans.
Tor G. Stenersen

— Er det vondt? spør Marte Derås dagens første pasient i campingbussen. Med skapene i baksetet fullt av sprøyter, røykefolie, kokekar, kondomer, intimservietter og askorbinsyre til å blande ut heroin med.- Bare når jeg trykker på det, svarer 50 år gamle Hans. Han har sår på fingrene og hendene. Han har skåret seg, bommet med skudd og fikk den ene fingeren i klem da en tung jerndør slo igjen. Fingeren ble knust.

— Vi smører honning på sårene. Det er bakteriedrepende, sier Derås.

Sykepleierne deler ut sprøyter og kokekar og er i ferd med å dra da to kvinner fra den nederste brakken kommer.

— Skal dere ha (askorbin) syre? spør Marte Derås.

— Ja takk, svarer den ene kvinnen.

— Det er så deilig her, sier Kristine Mo Karlsen og kikker mot tunet. Derås gir en av kvinnene en klem. Kvinnen blir glad og løper på høye hæler over tunet med armene rett ut fra kroppen.

Rus-ferie

Sykepleie på hjul kjører inn mot sentrum igjen, mot en hovedstad der en heroindose koster så lite som 200 kroner. Og amfetamin sterk nok til å holde deg i gang i to døgn? En hundrelapp. I Oslo får rusmisbrukende sommerturister fra andre norske byer mer og bedre rus for mindre stress og penger enn hjemme.

De kaller det ferie. Dopsommeren i Oslo er intens. I de tre sommermånedene er derfor tilbudet utvidet fra fem dager i uken til hver eneste dag.

På onsdag talte AMK-sentralen åtte overdoser. Det neste døgnet var det tretten overdoser i Oslo.

Lederen av Uteseksjonen, Børge Erdal, sa til Aftenposten onsdag at økningen kan skyldes høyere renhetsgrad i stoffet eller at flere reiser til Oslo for å ruse seg om sommeren.

- Vi pleier å se en liten økning om sommeren, men ikke slik som dette, sier avdelingsoverlege Anne Cathrine Braarud ved Oslo universitetssykehus.

Hun vet ikke hvor mange som har dødd av overdose i sommer, ei heller hvordan det gikk med pasientene som AMK-sentralen registrerte denne uken.

Kristine Mo Karlsen liker friheten i den rullende sykepleietjenesten Sykepleie på hjul driver. Hun har jobbet på sykehus tidligere. Her kan hun selv bestemme hvor det er viktig å sette av mye tid. Arne Tomas Haugen viser frem betennelsen han har på venstre hofte.
Tor G. Stenersen

Kristine Mo Karlsen og Marte Derås skal til Torshov, en bydel hvor mange sliter med å klare alt selv. De har en avtale med Arne Tomas Haugen, en rusmisbruker med en abscess som må stelles. En abscess er en betennelse som gir et pussfylt hulrom i vevet, gjerne som en følge av urent stoff. Byllene kan bli store som appelsiner og er som kviser; pusset kommer ikke ut før byllene er modne. Haugen vil ikke ha hjelperne inn i leiligheten han deler med en kamerat, så Derås parkerer ved et gatehjørne.38-åringen kommer etter noen minutter, på krykker. For seks år siden sovnet Haugen over et armlene etter å ha satt en heroindose. Hovedpulsåren havnet i klem, og etter et år med voldsomme smerter i venstrefoten ba han om å få den amputert.

Nå legger han krykkene på bakken ved bilen og setter seg inn på setet som er dekket av plast. Så trekker han dongeribuksen ned.

— Blir abscessen mindre? Kommer det mindre og mindre puss? spør Kristine Mo Hansen mens hun vasker hoften hans.

— Jeg synes bare det renner og renner, sier Haugen.

Samtidig har andre lagt merke til den velkjente bilen som står parkert. En kommer og sier at han trenger «mange 12, 16 og 30» (sprøytestørrelser for forskjellige formål). Han sier at han heter Bjørn, og forteller at han ikke hadde hatt ben om det ikke var for Sykepleie på hjul.

— Jeg holdt på å miste dem. Ambulansen kom ikke. Ingen ville komme, for vi er jo ikke verdt noe selv om Norge kan bruke 70 milliarder på land som bare kjøper våpen og kaster stein. Men de kom, sier han og nikker mot de to sykepleierne.

Arne Tomas Haugen er ferdig stelt og har fått på seg buksen. Han sier:

— Dette er et av de beste tilbudene Oslo kommune har. En del av oss er ikke så begeistret for å gå til legen eller feltpleien. Dette er enklere. De tar vare på oss som har fått skrekken. Men det skumle er alltid budsjettene: Er de her til neste år?Alle de bostedsløse i Oslo er avhengige av Sykepleie på hjul, sier han og går på krykkene tilbake til leiligheten.

— Kommer dere i morgen? er det siste han spør om.

En evig kamp

Campingbussen kjører mot sentrum. Ofte blir Marte Derås og Kristine Mo Karlsen anmodet av butikkeiere eller andre om å flytte bilen fordi de ikke vil ha rusmisbrukere utenfor lokalene sine. «Vi har stor sympati med dere, men ikke her», hender det at de sier. «Hvor skal vi stå da?», pleier sykepleierne å spørre.

For noen år siden følte Sykepleie på hjul seg også motarbeidet av politiet. Det ble mer enn antydet at de bidro til å holde det åpne rusmisbruket oppe. I 2010 sa Kåre Stølen, politisjefen på Grønland politistasjon: - Vi kan ikke lenger ha det sånn at oppsøkende tjenester deler ut sprøyter, og så går brukerne to meter unna og setter skuddet.

I dag er Sykepleie på hjul med på møter mellom politiet og viktige organisasjoner hver 14. dag. Stølen roser dem. Om situasjonen i Oslo sentrum sier han:

— Plata-innsatsen må ses på med et langsiktig blikk. Frankfurt, en av byene vi sammenlignet oss med, brukte 8–9 år før de nådde sine mål. Tallene til Sirus (Statens institutt for rusmiddelforskning) viser at det blir færre og færre slitne narkomane i sentrum.

- Hvor er de nå?

— Færre kommer inn til Oslo. Nesten halvparten av dem som var på Plata kom fra steder utenfor byen. Nå oppholder de seg mer rundt bopelen sin.

- Tror du at det er færre rusmisbrukere i Oslo nå enn det var i 2011?

— Jeg tror det. Ungdommen vår er mye mer opplyst i dag enn den var i går. Jeg ser lys i tunnelen selv om det alltid vil være narkomane i en storby som Oslo. Men vi er glade i mennesker, vi vil ikke at de skal sitte og sette skuddene sine utendørs og under uverdige forhold, til spott og spe, sier Kåre Stølen.

Uteseksjonen, som teller rusmisbrukere på bestemte områder i sentrum til bestemte tider hver sommer, rapporterer: «Antall personer i de åpne rusmiljøene i sentrum er kraftig redusert sammenlignet med gjennomsnittstall fra perioden før politiet satte inn en ekstra innsats sommeren 2011.» Men hvem teller misbrukere i den populære bakgården inn fra Storgata? Eller i andre deler av byen hvor det er lett å gjemme seg bort?

For Marte Derås og Kristine Mo Hansen er ikke det viktige hvor rusmisbrukerne er, men om de trenger hjelp.

— Vi er ikke en englebuss full av suppe som kjører rundt og etablerer narkoleire. Vi er sykepleiere. Vi svikter sykepleierløftet vårt hvis vi snur ryggen til eller kjører forbi, sier Derås.

Ikke med toget

Sykepleierne har ikke flere avtaler denne dagen. Etter å ha spist lunsj på kaia slik de stort sett alltid gjør, i bilen hvis været er dårlig eller ute når solen oppfører seg som nå, og gitt småfuglene de siste smulene, begynner de med oppsøkende arbeid. Det er alltid noen som trenger hjelp. De har kjørt rusmisbrukere med knivstikk, skuddsår, ja, til og med en som hadde fått halve øret bitt av.

Det blir ingen langvarig jakt denne gangen heller. Da de stanser i den belastede Skippergata kommer flere mennesker bort til det åpne vinduet til baksetet.

— Saltvann og askorbinsyre.

— Jeg vil bytte nåler.

— Har dere en tannbørste?

De kjører til en blindvei i Storgata. Christine Jensen (41) har ringt og sagt at hun vil møte dem. Her kommer hun i full fart med den elektriske rullestolen sin.

— Sykepleie på hjul er det beste som finnes. De sørger for at det ikke er enda mer bytting av nåler og sykdom blant oss. Uten dem ville vi hatt flere dødsfall, sier hun.

Vakttelefonen ringer igjen. = Oslo har en gjest som er så ruset at de gjerne vil ha ham vurdert. Tilbake i Skippergata passer Marte Derås på at de ikke får parkeringsbot mens Kristine Mo Karlsen går inn. Mannen sitter med lukkede øyne og svaier. Hver gang han er i ferd med å falle fremover holder sykepleieren han oppe. Hun hjelper ham med å få i seg litt saft.

— Skal jeg ta deg med til 24:7 (Kirkens Bymisjon)? spør hun.

Nesten uforståelig mumler mannen at han vil hjem. Hjem til et sted langt utenfor Oslo.

En ung mann har ramlet om utenfor Møtestedet i Skippergata. Kristine Mo Karlsen kommer seg raskt ut av bilen for å hjelpe ham.
Tor G. Stenersen

— Du kan ikke ta toget i den tilstanden du er i nå, svarer hun. Arm i arm går de mot 24:7 med korte skritt. Hun kommer tilbake til bilen, men de to rekker bare å kjøre noen meter gjennom Skippergata før de må stanse. En ung mann ligger livløs i en rar, forvridd stilling på fortauet utenfor Møtestedet. En gjeng står rundt ham og ser på. Mo Karlsen har så vidt tid til å vente på at bilen skal stoppe helt opp før hun hopper ut. Hun stabiliserer mannen. Får ham etter hvert opp på beina. I flere minutter må han ha hjelp til å holde seg oppreist før han plutselig kvikner til og går mot døren.Der snur han seg og gjør en voldsom jukkebevegelse rettet mot dem som har hjulpet ham.

Klikker i vinkel

— Rusnivået har vært høyt i det siste, forteller Kristine Mo Karlsen. Arild Knutsen, lederen i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), sier det samme.

— Det har vært veldig mange overdoser. Det er blandet ting i heroinen eller pillene som gjør at folk klikker i vinkel, blir rasende eller besvimer. Vi ser mer vold, aggresjon og utrygghet på gaten enn tidligere. Det er også en stadig større andel som til enhver tid er kastet ut av Oslo kommunes lavterskeltilbud. De faller mellom alle stoler i svingdøren mellom rus og psykiatri. Hva skal de gjøre? Skal de bare gå rundt i gatene? spør han.

Kristine Mo Karlsen ser dem hele tiden. Noen ganger, når hun møter unge rusmisbrukere i elendig form, kanskje rundjult gul og blå, uten noe sted å sove, tenker hun at hun kunne la personen sove på sofaen sin. Så tenker hun at hvis ambisjonen er å redde hele verden kan man ikke ha denne jobben.

Kollegaen Marte Derås har flyttet ut av byen. Inntrykkene i jobben er så sterke. Når toget tar henne ut av sentrum etter at arbeidsdagen er over føler hun at noe slipper taket i henne.

Da Vivian Koppangs datter døde etter en overdose, fant hun trøst i å hjelpe rusmisbrukere.

Sorgen etter Madeleine

Vivian Koppang mistet datteren sin i januar 2011. Nå jobber hun som frivillig på = Oslo. Her får Berta, hunden med eget selgerskilt rundt nakken, et kyss.
ROBERT VEIÅKER JOHANSEN

Dagen etter, utenfor = Oslos lokaler i Skippergata: Vivian Koppang står på fortauet med vaffelrøre, et dobbelt vaffeljern og skjøteledning. I over tre år har hun smurt brødskiver, laget suppe fra bunnen av og tatt med mat fra Vestby i Akershus inn til Oslo. På smykket rundt halsen hennes står det Madeleine.Det har hun båret siden den dagen. I januar 2011 fant hun sin 20 år gamle datter død på jentas soverom. «Mamma, jeg er så glad i deg», sa hun de tok kveld. Klokken seks om morgenen fant moren henne.

— Det synet kommer tilbake igjen og igjen. Jeg trodde det ikke. Hun hadde vært fin ganske lenge. Det må ha vært veldig mye rart i den sprøyten, sier hun. Vivian Koppang kom til = Oslo etter datterens død for å hente minneboken vennene hennes hadde skrevet i. Hun tenkte: «Her må jeg da kunne gjøre noe?»

— Jeg finner mye trøst i å jobbe frivillig for = Oslo. Jeg skal ikke nekte for at det kan være tunge dager hjemme. Madeleines ting er der fortsatt, men noe er borte i huset mitt, sier hun.

— Snakker du om datteren din? spør en mann i vaffelkøen.

  • Ja, Morten, jeg forteller at døren min aldri var stengt for henne, svarer hun.

— Jeg kommer til å fortsette med dette så lenge de vil ha meg. Takknemligheten alle viser meg gir så mye glede.

- Er du bekymret for vennene du har fått i rusmiljøet?

— Virkeligheten er slik at de også kan bli borte. Men jeg kan ikke bære den tanken med meg. Når jeg reiser hjem med toget reiser jeg til et annet liv, sier Vivian Koppang.

Ta det rolig 'a

Torstein Bjoland har fått et nytt liv. For tre år siden brukte 43-åringen så mye narkotika at han ikke var i stand til å holde på en bolig. Så fikk han Subutex.

Torstein Bjoland kjenner Oslos gater godt. Hver dag går eller ruller han rundt i byen med brukerutstyr, motgift og vennlige råd. Etter at han begynte på Subutex for tre år siden ble livet hans forandret.
Tor G. Stenersen

Hver morgen lar han pillen smelte under tungen. Han har til og med gått fra vanlig røyk til E-sigaretter og fått seg jobb hos Foreningen for human narkotikapolitikk. Hver dag går eller skater Bjoland rundt i Oslo med en slitt plastsekk full av rene sprøyter, kokekar, askorbinsyre og heroinmotgift.— Det føles bra å hjelpe. Jeg snakker mye om at jeg ikke tror at det er nødvendig å bli helt nykter før man kan begynne å gjøre de riktige tingene. Når de bra tingene i livet ditt begynner å skje, blir bruken av narkotika automatisk redusert, sier han og tar Aftenposten med fra gate til gate i byen.

Ved Cafe con Bar i Brugata stopper han en kvinne som er i ferd med å gå over veien. For utrente øyne er det umulig å se at hun behøver noe fra ham.

— Trenger du noe?

— Ja.

Han åpner sekken.

  • Her er kortet mitt. Ring hvis det er noe. Ta det rolig ‘a.

Bak Sprøyterommet i Storgata går han inn i en diger bakgård. Gaten larmer. Her er det nesten helt stille. Ved en av veggene forbereder to menn doser.

— Faen, så deilig vær, sier Bjoland.

— Nydelig, svarer mannen, og forteller at han snart skal til Thailand.

— Akkurat nå er det ikke bedre i Thailand enn her, sier Torstein Bjoland og deler ut rene sprøyter før han går ut i byen igjen.

Hjelpearbeideren beveger seg fra den ene siden av Karl Johans gate til den andre. Han går inn på 24:7, der han selv fikk hjelp til å bli nykter. Det er få folk her, men korktavlen ved inngangen er full av lapper. På en av dem står det: «17.6.14. Robert xxxxxx. Ring farmor. 41 xx xx xx».

Torstein Bjoland kommer ikke til å bli arbeidsledig med det første.


Følg journalisten på Twitter: @Veiaaker