Dag 1. Dave og Kurt, Minnesota

Vi skulle møtes på Huk klokken 13, der jeg skulle se etter to høye og ganske blonde menn. Jeg skal kjenne dem igjen på backpackersekkene, har de sagt. Men nå står jeg her på Huk, blant engangsgriller, småbarn og strandstoler. Og det er ingen backpackere fra Minnesota å se.

Amerikanerne og jeg skal bo sammen, i min lille leilighet i Drammen, for en natt. Vi skal bli kjent over et ukjent antall øl, jeg skal steke fiskekaker og de skal si at de kanskje vil flytte til dette liberale paradiset langt mot nord. Men enn så lenge er vi fortsatt fremmede for hverandre. Vi har bare én ting felles: Vi er medlemmer av CouchSurfing, et nettsamfunn der man kan søke etter verter og gjester, og overnatte gratis hos hverandre.

Jeg har gjort det før. Reist med fremmede iranere til en nedgrodd park og røykt vannpipe midt på natten. Feiret Ramadan i Istanbul med en tyrkisk familie. Disponert en tom, gedigen leilighet i Torino sentrum. Bodd hos en enarmet finne som sov i et skap i Kaukasus. Overnattet i et hjemmesydd telt hos en soppdyrker i utbryterrepublikken Transnistria. CouchSurfing har gitt meg mye, og nå er det på tide å gi noe tilbake.

Derfor har jeg invitert Dave og Kurt på overnatting og fiskekaker. Men hvor i alle dager er de?

Dave og Kurt har aldri vært på en nudiststrand før. Derfor reiser de rett til Huk, når de får høre at det er en liberal flik av Europa.
Per Christian Selmer-Anderssen

– Hi, are you Christian?En svært høy og forholdsvis blond fyr stopper meg på Huk. Det er Kurt. Han og Dave er på nakenstranden, det eneste stedet jeg ikke har lett. For er det et sted amerikanere ikke er, så er det i nærheten av naken hud. Tenkte jeg.

Men det skal vise seg at når jeg inviterer fremmede til sofaen min, så skal fordommer falle som fluer.

Begynnelsen

Det begynte selvfølgelig med en californier, i det uskyldige året 1999. Casey Fenton var 21 år og hadde funnet en billig billett fra Boston til Reykjavik. Problemet var bare at han ikke hadde råd til hotell. Derfor skaffet han seg e-postadressen til 1500 studenter ved universitetet i Reykjavik, og skrev til dem alle: Har dere en sofa og/eller selskap å tilby?

50 islendinger svarte amerikaneren, og Fenton hadde sitt livs beste ferie.

For Casey Fenton var dette et bevis på noe han egentlig alltid hadde trodd: Folk er grunnleggende gjestfrie.

Da californieren kommer hjem, begynner han å programmere, men først i januar 2004 blir CouchSurfing.com lansert. Da har Hospitality Club, som er bygget over samme lest, allerede eksistert i fire år. Men det er CouchSurfing som skal bli det store nettsamfunnet for reisende.

Ti år etter oppstarten har fem til syv millioner mennesker en profil på nettstedet, fordelt på 100.000 byer. Casey Fenton har sagt at en tredjedel av profilene fortsatt er i bruk, og er aktive verter eller gjester.

Psykoanalyse og vennskap

Hva gjør reisende når de møtes? Vel, Dave, Kurt og jeg svømmer nakne ut til et skjær og begynner å dele CouchSurfing-historier.

Dave har nettopp kommet fra Paris, der han bodde med en indisk psykoanalytiker.

– Han inviterte mange unge menn hjem til seg, og krevde at alle skulle bryte med hverandre. Ut fra hvordan vi oppførte oss i brytekampen, kunne han se hva slags mennesketyper vi er, sier Dave.

Reisefølget hans fikk tilnavnet "pussy", fordi han klødde seg i skjegget med en feminin bevegelse. Mens Dave klarte å vinne brytekampen, og fikk psykoanalytikerens anerkjennelse.

I løpet av de få dagene i Norge ble Dave kjent med mange mennesker bare på gaten, alt fra en ensom hasjrøyker som ga ham husly til en vakker, polsk kvinne som han skal besøke i Polen. Her har han blitt kjent med en turist som har lært ham hvordan man fyller vannflasken fra drikkefontenen.
Per Christian Selmer-Anderssen

Solen steker på skuldrene. Påkledde padlere flyter forbi i sine kanoer. Men vi er langt fra flaue. Amerikanerne har, paradoksalt nok, brakt med seg en følelse av frihet.Noen timer senere tar vi toget til Drammen, der jeg bor med min grønne loppemarkedssofa. Vi spiser fiskekaker, blander amerikanernes Smirnoff med cola og snakker hele natten.

Morgenen etter legger jeg nøkkelen igjen og drar på jobb. Da jeg kommer hjem igjen, er huset tomt. De har lagt igjen et brev der de takker for alt, plassert en vodkaflaske over brevet – og ryddet leiligheten.

Den grønne sofaen har aldri vært så tom som nå.

Superverten

For meg er hver gjest et lite eventyr, men for Arne Haagensen (33) har CouchSurfing blitt en livsstil.

Siden han logget seg på for første gang i 2009, har han hatt over 500 gjester fra hele verden i sin leilighet på Grønland i Oslo.

Motivasjonen hans var enkel: Han ville utvide vennekretsen.

Arne Haagensen har hatt over 500 mennesker på sofaen sin. Han fikk øynene opp for CouchSurfing da han reiste rundt i Polen, og er særlig glad i å huse polske gjester. Etter mange år som vert, har han fått venner i hele verden som han reiser og besøker.
Per Christian Selmer-Anderssen

– Flere av dem jeg har møtt gjennom CouchSurfing, er i dag mine særeste og kuleste venner. Jeg har møtt advokaten fra statene, filmskaperen fra BBC og japaneren som sa opp jobben for å haike gjennom Afrika. Folk jeg tilsynelatende ikke har noe til felles med, sier Haagensen.Arne Haagensen vil helst ha gjester som blir boende noen dager, så han kan bli godt kjent med dem. Han synes også det er gøy hvis gjestene blir bofaste i Oslo. Da deler byens mest dedikerte verter gjestene mellom seg, helt til de finner et eget sted.

Selv tar jeg bare imot gjester i en natt, høyst to. Men så er jeg heller ikke på utkikk etter en større venneflokk. Jeg vil knytte meg til mennesker i ett døgn, dele vodka og livshistorier. For så våkne opp, si farvel – og aldri se dem igjen.

Det er noe herlig flyktig over det, en slags ferie fra den du egentlig er.

Dag 2. Johanna fra Helsingborg.

En søndag får jeg en melding på min profil. Det er fra Johanna, som jobber i Drammen, men som ikke har et sted å bo. I utgangspunktet er jeg skeptisk. Hun bor jo i Drammen, og jeg vil som sagt ikke huse mennesker som kan komme på besøk ved senere anledninger.

Likevel har jeg sagt ja. Nå står hun utenfor jernbanestasjonen med en liten ryggsekk og en plastpose proppfull med mat. Hun er på flyttefot fra et kollektiv – og er på leting etter et nytt. I natten mellom bostedene skal hun være hjemme hos meg.

– De jeg bodde med var taskiga , sier hun.

Jeg kjøper inn fiskekaker og gulrøtter, og vi tusler gjennom byen mot min gamle, grønne sofa.

På veien kommer Johanna med en innrømmelse:

– Jeg hadde ikke råd til å betale for kollektivet, fordi jeg sendte så mye penger hjem til familien. At jeg ikke har penger gjør stemningen enda dårligere der jeg bor, sier hun.

Svenske Johanna jobber på et lager utenfor Drammen, og trengte rett og slett et sted å bo for en natt. Dagen før hadde hun flyttet fra et rom i Drammen, og dagen etter kunne hun flytte inn i et nytt. Da californierne kom på besøk, inviterte jeg også Johanna til middag. Slik lagde vi en middagsfest der alle var ukjente for hverandre.
Per Christian Selmer-Anderssen

Da vi kommer hjem, setter Johanna i gang med å skrelle gulrøtter og poteter, mens jeg rengjør leiligheten i ekspressfart. Dette er første gang hun spiser fiskekaker.Den svenske 20-åringen reiste til Norge for å tjene gode penger, forteller hun. Spare akkurat nok til at hun kan studere fysioterapi på Bali eller Hawaii. Eller et annet sted det er varmt.

Jeg åpner en flaske musserende vin. Hun drikker sakte fra glasset.

– Jeg gråter hver dag, sier hun.

– Det er greit å gråte litt innimellom, men ikke hver eneste dag. Men så tenker jeg at hvis jeg bare holder ut de første månedene, så blir det bedre etterhvert. Jeg finner et sted å bo, der de ikke er taskiga...

– Men du har jo ikke penger, sier jeg.

– Jeg får snart betalt, hvis jeg bare får ordnet et norsk kontonummer.

Jeg setter øynene i henne. Tenker at ingen av oss er i humør til å tømme flasken med musserende.

– Vet du hva, jeg tror det er best for deg at du reiser hjem til Sverige, sier jeg.

Noen dager senere kommer hun tilbake for å hente posen med matvarer. Da har hun fått en ny helgejobb, nye venner i et nytt kollektiv – og hun ser lysere på livet.

– Jeg har bestemt meg for å bli, sier hun.

Fortsettelsen

I starten ble CouchSurfing kun drevet av frivillige grupperinger rundt i verden. Hvis noe skulle gjøres på nettsiden, ble det debattert i fora og justert av frivillige. Men i august 2011 sa Casey Fenton at de var blitt for store.

Det var på tide å få investorer, ansatte og gå på børs.

Mange av CouchSurfings største idealister ble sinte. Hvorfor skulle noen tjene penger på at de tok imot gjester gratis på sofaen?

Arne Haagensen var blant dem som reagerte negativt.

– CouchSurfing har fått et skarpt fokus på å få flere medlemmer. Det var bedre før, da vi var en dedikert, liten gruppe med mennesker, sier Haagensen.

Han har ikke lenger så mange gjester, og inviterer helst venner av dem han allerede har hatt på besøk.

498 av gjestene hans har vært skikkelig bra folk.

– Blant alle gjestene jeg har hatt, har jeg bare to negative opplevelser. En 20-åring stjal en vodkaflaske og en New York-advokat var frekk mot den andre gjesten. Men når du inviterer 500 mennesker, så har du mye større sjanse for å møte ålreite folk i CouchSurfing enn i andre sosiale arenaer, sier Haagensen.

Dag 3. Fire sjonglører fra California

Det er torsdag kveld, og jeg kjenner allerede abstinenser etter nye gjester. På nettsiden til CouchSurfing finner jeg en gruppe for Emergency Couch. Her kan man finne en sofavert på svært kort varsel.

Et døgn senere står jeg på Drammen togstasjon og ser etter fire sjonglører fra et kollektiv i Ukiah, California. Det er en time og syv minutter siden de skulle vært der, men Kimmy, gjøglertruppens talskvinne, har sagt at de kanskje ble sene.Men ærlig talt – en time og syv minutter. Eier ikke gjøglere nå til dags folkeskikk?

Så kommer en blid jente med blondt hår og ring i nesen småløpende.

– We are so sorry!

Sjonglørene fra California øver på sin egen lille teater-sjonglør-forestilling. Dagen etter at de bodde hos meg, reiste de til gjøglerfestival i Irland.
Per Christian Selmer-Anderssen

De hadde kjørt nordover i stedet for sørover. Havnet på steder på Østlandet de ikke husker ved navn. Brukt ni timer på strekningen Askøy-Drammen.Men nå er de her, Brian, Cooper, Jordan og Kimmy. Fire unge mennesker som sa opp brødjobbene sine i hjembyen for å sjonglere i Europa.

– Jeg er egentlig ikke glad i penger. De styrer livet ditt på en måte jeg ikke liker. Nå vil jeg bare akkurat tjene nok penger til å overleve, og så bruke resten av tiden på ting jeg liker, som å sjonglere. Spille teater. Ta bilder, sier Brian.

Vi er hjemme hos meg, på min grønne, gamle sofa. Sjonglørene er de første gjestene jeg noensinne har hatt som synes den er kul.

Brian har sjonglert i cirka fem år. Han er lang, tynn, har trente overarmer og en alveaktig selvtillit. Kjæresten hans, Kimmy, har tatoveringer oppetter lårene, kraft i de blå øynene og en skreddersydd hatt som hun trikser med straks takhøyden er stor nok. Jordan har en 1920-talls bart, drikker bare vann og bruker kvelden til å trene på balkongen min.

Cooper er fritenkeren. Det siste tilskuddet i gjøglertruppen, den eneste som drikker vin, spanderer på seg cafémat og som har universitetsutdannelse.

Ofte når man har gjester på besøk, så byr du dem øl, vin og søtsaker. Jordan fra California ville bare ha vann, og tid og rom til å trene på verandaen. Det er første gang han er i Europa, og han er svært begeistret over utsikten over Drammens motorveier.
Per Christian Selmer-Anderssen

Brian har vært i Norge mange ganger før, siden han en gang hadde en sjonglerende kjæreste i Fredrikstad, som han møtte på et gjøglerforum på nettet. Derfor går han bare rundt og smiler, mens han sier ting som "tosen takk for mat", og at Norge samsvarer med hans verdier som menneske. Kimmy var med ham til Norge i fjor, og da sultet de.– Vi måtte betale 120 dollar i bagasjetakst på Ryanair. Det tømte reisekassen vår, sier Kimmy.

De spiste bare boksemat, ble feilernærte og gikk ned fem kilo hver.

Cooper og Jordan har aldri vært i Europa tidligere.

– To be with your best friends, and do what you like the most, it's really an adventure! sier Jordan.

Dagen etter vinker jeg dem farvel i Sofienbergparken. På ettermiddagen skal de reise til Rygge, overnatte i skogen – og ta morgenflyet til en gjøglerkonferanse i Irland.

De gir meg tynne alveklemmer og sier at sofaen deres i gjøglerkollektivet venter på meg:

– See you in California.

pcsa@aftenposten.no