— Jeg beundrer Henrik, men hvorfor gjorde han ikke alt for å redde sitt eget liv? undrer Nelly Rasmussen.

— Jeg er så stolt av Simon, men litt sint også. Hvorfor kunne han ikke vært litt mer egoistisk den dagen på Utøya? undrer Håvard Sæbø.

Nelly og Håvard mistet hver sin storebror, bestevenn og helt 22. juli 2011.

Det er tre dager til markeringen av terroren. Det er gått tre år siden Anders Behring Breivik bombet Regjeringskvartalet og drepte åtte mennesker før han dro til Utøya og skjøt 69 andre.

Der ute viste en mann hva mennesker er i stand til å gjøre. Av ondskap. Samtidig viste to andre menn hva mennesker er i stand til å gjøre. Av godhet:

  • Jeg er så stolt av Simon, men litt sint også. Hvorfor kunne han ikke vært litt mer egoistisk den dagen på Utøya?

De ypperste

  1. juli 2011. Klokken nærmer seg 17.25. Terroristen går langs Kjærlighetsstien. Nedenfor er en bratt skrent og i den små huler som de unge forsøker å gjemme seg i. Det er kø og trengsel for å komme seg ned den bratte skrenten. Simon Sæbø (18) ber jentene gå foran ham, han lar alle skli ned før seg selv. Til slutt er han nede selv for å finne ly fra kulene. En jente fra Stavanger roper på ham, han kommer bort og setter seg foran henne. Han er rolig og beroliger henne. Så er Behring Breivik der. Simon Sæbø sitter ytterst, han er den mest synlige. Han er den som blir skutt og drept.

50 minutter senere, klokken er 18.15. Flere ungdommer er ved Pumpehuset, de forsøker å gjemme seg for terroristen. En av dem er Henrik Rasmussen. Skritt høres, gjerningsmannen nærmer seg, og han begynner å skyte. En jente kaster seg ut i vannet og legger på svøm. Samtidig ser hun terroristen fyre av enda flere skudd mot dem som har lagt seg ned. Breivik snur seg mot ungdommene i vannet, hever geværet og sikter mot jenta. Han treffer, men skuddet er ikke dødelig. Idet han skal skyte igjen, hopper Henrik ut foran Breivik, og kulene treffer ham. Henrik dør momentant, den unge jenta får leve.

— Å sette andres liv foran sitt eget er selvsagt den ultimate dåden. Det er det heltene gjør, i historien så vel som i fiksjonens verden. Heltedåden er en handling som viser mennesket på sitt ypperste, sier Erling Øverenget, filosof og forfatter.

Men heltedåder lindrer ikke sorg, smerte og savn for dem som sitter igjen. Heltedåder skaper stolthet, men også sinne og undring. De virvler opp et utall spørsmål.

Den ultimate handlingen

Nelly Rasmussen (21) sitter på Solsiden i Trondheim og snakker om mørke ting.

— Hvorfor gjorde Henrik det? Forsto han konsekvensen da han hoppet foran jenta og tok kulene?

Nelly spiser sakte den toasten hun har bestilt, drikker cola light. Reflekterer og tenker mer enn de fleste jevnaldrende. Synes det er et stort mysterium, det Henrik gjorde på Utøya.

— Jeg er ikke sint eller lei meg for det han gjorde. Og jeg er absolutt ikke sint på jenta som fikk leve videre. Men Henriks handling er

Nelly Rasmussen sitter igjen med mange spørsmål etter at broren Henrik ble drept på Utøya.
Mari Vold

liksom den ultimate av hva man kan tenke seg at noen kan gjøre for andre.

Litt mer egoistisk...

Flere mil lenger nord. I Sjøvegan i Salangen kommune bor familien Sæbø. Ute er det sol midt på natten, det er sydentemperatur. Inne, i det blå huset i Heiaveien er det også varme og liv. Folk kommer og går. Simons foreldre Tone og Gunnar har åpen dør, kaffen er alltid varm, og ingen går sultne derfra. Håvard Sæbø (20) er også hjemme, for å sommerjobbe. Han mistet ikke bare storebroren sin på Utøya, men også sin beste venn. Tre år etter tragedien er sorgen og savnet etter Simon like sterkt. Håvard grubler over mange av de samme spørsmålene som Nelly:

— Var det virkelig sånn at Simon valgte noen andres liv fremfor sitt eget? Satte han alle andre foran seg selv? Forsto han hva han gjorde?

Håvard Sæbø innser at han og familien aldri vil få svar. At de aldri helt vil kunne få vite hva Simon tenkte eller forsto de siste minuttene av sitt liv. En ting Håvard tenker mye på, er at Simon tydelig sa han ikke følte seg trygg på Utøya etter at bomben gikk av i Oslo. Han var en av få som forsto at også de kunne være et mål.

Bestevenner og brødre. Simon Sæbø (t.v.) og Håvard Sæbø, to brødre som delte det meste. Det har vært tre tøffe år etter at Simon ble drept på Utøya, men jeg begynner å finne litt tilbake til meg selv, forteller Håvard. (Foto: Privat)
ALEKSANDER ANDERSEN

— Simon reddet så mange ned den skrenten. Det overrasker meg ikke at han ofret livet sitt. Han tenkte alltid på andre. Jeg er så stolt av broren min, men også litt sint innimellom. Det er blandede følelser.

Mange spørsmål

Einar Øverenget sier det er veldig naturlig at etterlatte og andre spør hvorfor? Og at en måte å håndtere opplevelsene på, ikke minst de vonde og vanskelige, er å forsøke gi dem mening.

— Vi kan bare tolke hvorfor de to guttene handlet som de gjorde. Men det er likevel nærliggende å fastslå at de satte hensynet til andre foran hensynet til seg selv og sin egen sikkerhet. På den måten virkeliggjorde de noe dypt menneskelig.

- Kan en heltedåd gi noen trøst eller mening for de etterlatte?

— Det er vanskelig å gi et allment svar på det, men jeg vil tro at en heltedåd kan gjøre det. Men så ser vi også at de etterlatte stiller seg selv spørsmålet: Måtte absolutt du være så lite egoistisk denne dagen? Det er også forståelig. De sitter tilbake med sorgen.

Bærer ham med seg

Sorgen preger fortsatt Nelly Rasmussen. Lite går lettere, det går museskritt fremover. Henrik var bare ti måneder eldre enn henne, de to gikk i samme klasse og skulle være russ sammen. De hadde så mange drømmer og planer for fremtiden. Men ingenting ble som det skulle bli.

- Hvordan var broren din?

— Henrik var bare god og snill. Han fikk meg og alle til å føle seg bra, uansett. Han var alltid til stede, var alltid en støtte og en trygghet.

Henrik var alt Nelly kunne ønske fra en storebror.

Og hun var også der for ham. Spesielt i noen av ungdomsårene, da han slet litt, og da han endelig kom ut av skapet som homofil. Litt redd i begynnelsen, men raskt lykkeligere, gladere og forelsket.

De to vokste opp i Melbu i Hadsel kommune. Nå bor og jobber Nelly i Trondheim, og hun har invitert oss med hjem, et hjem strippet for bilder av broren. Men hun bærer Henrik med seg. Alltid. I tankene, men også fysisk. Hun løfter det lange håret vekk fra nakken.

— Jeg har alltid hatt lyst på en tatovering, men ønsket at det skulle være en mening bak. Siden Henrik er den personen som har betydd mest for meg, ble det ham: Datoen han ble født, og da han døde. Hjerteslagene signaliserer starten – og slutten. Og de fire fuglene er Henrik, mamma, lillebroren min og meg.

En større tatovering åpenbarer seg på armen, også den til ære for Henrik og familien.

Familien på fire, som er tre nå, akkurat som familien Sæbø.

Kennedy & Simon

Simon Sæbø var høyt og lavt, en gutt de fleste møtte i døren på vei til eller fra noe. Håvard er roligere, men like fysisk som storebroren, samfunnsengasjert, men ikke like politisk interessert. Konkurranseinstinktet hadde de felles, kjærligheten til hjemplassen, familien, venner – og Manchester United. Håvard bor på Simons rom nå, et rom med utsikt til fjorden. På en vegg er det malt et ManU-emblem, og på en hylle henger Simons russelue. På bremmen står det skrevet med hvit korrekturlakk: J.F Kennedy. Simon var russepresident på Sjøvegan videregående skole, og lillebror forteller om storebrors tale fra manuskriptet 17. mai 2011:

Sjøl fikk jeg navnet J.F Kennedy. Han var jo også president. Men dessverre ble han skutt i Dallas. Jeg er mer optimist enn å vente på samme skjebne.

Simon Sæbø var våren 2011 russ og russepresident ved Sjøvegan videregående skole. Han fikk døpenavnet J.F Kennedy. I sin tale 17. mai sa han spøkefullt at han satset på en bedre skjebne enn å bli skutt, slik Kennedy ble i Dallas. Drøye to måneder senere ble også Simon Sæbø skutt.
ALEKSANDER ANDERSEN

Han fikk som vanlig stormende jubel, Simon var flink med ord. Flink som han var til det meste. På russekortet står det: Adresse Youngstorget. Håvard Sæbø forteller om broren som hadde fått sommerjobb på kirkegården før han skulle av gårde til Utøya. Det siste han gjorde før han dro var å klippe gresset og gjøre i stand en gravplass i tilfelle noen skulle finne på å dø mens han var av gårde på sin korte ferie.

Gravplassen ble hans egen. 4. august 2011 blir Simon Sæbø fulgt til graven av en fullsatt Salangen kirke.

Håvard er én av mange søsken som ble rammet 22. juli. Forskning og undersøkelser viser at flertallet av dem sliter tungt etter tragedien.

— Hvordan går det med deg?

— Det har vært tre tøffe år. Jeg fullførte videregående skole, og takker foreldrene mine og lærerne for at jeg klarte å stå løpet fullt ut.

Som Nelly har han slitt med søvn- og konsentrasjonsvansker. Og karakterene ble naturlig nok dårligere. Ett år på idretts- og friluftslinjen på folkehøyskole i Voss har gjort Håvard godt.

— Jeg har hatt et fantastisk år på Voss, og jeg er i ferd med å finne tilbake til meg selv. Til høsten flytter jeg til Tromsø, drømmen er å bli lærer, smiler Håvard.

Han døde, jeg fikk leve

Simon Sæbø fikk aldri fullført sine drømmer.

Det får Margrethe Beate Hammond Rosbach (21). Og hun takker nettopp Simon for det.

Margrethe er jenta som Sæbø beskyttet.

— Jeg har så mye å takke Simon for. Han snakket med pappa i telefonen, sa alt ville gå bra med meg. Han roet meg ned, ba meg sitte stille, være stille. Han holdt meg i hånden og så meg inn i øynene. Men så kom gjerningsmannen. Det var trangt, Simon var ikke så beskyttet som oss andre, han beskyttet jo oss. Så ble han skutt. Så døde han.

Simon var ikke så beskyttet som oss andre, han beskyttet jo oss.

Margrethe sitter i bystyret for Ap i Stavanger, samtidig som hun studerer ved "Sciences Po Paris" i Frankrike.

— Jeg skal være ett år til der, før jeg drar videre til Kina, forteller Margrethe.

Hun klarer seg bra, men som mange andre som overlevde, har det av og til vært vanskelig å være overlevende.

— Jeg har følt mye skyld. Spesielt med tanke på at Simon var en så bra person. Trygg, god, snill og flink. Hvorfor skulle han dø og jeg leve. En god stund etter massakren følte jeg at jeg måtte gjøre meg "fortjent til livet" ved å leve opp til Simons verdier og hans samfunnsengasjement. Etter hvert forsto jeg at jeg måtte leve videre på mine egne premisser. Det har gjort at dagene går lettere. Men Simon vil alltid være med meg i mine tanker.

Margrethes hjerte.

Overlevelsesskyld er et kjent begrep etter store katastrofer og ulykker, ifølge Atle Dyregrov. Han er spesialist i klinisk psykologi ved Senter for Krisepsykologi.— Det er viktig å understreke at alle fortjener å overleve og å leve videre. Ingen skal oppleve skam eller skyld fordi de overlevde 22. juli -terroren.

Heroiske

Dyregrov sier at forskning viser at det er vanlig for mennesker å sette hensynet til andre foran seg selv i krisesituasjoner, og at mange går gjennom ild og vann for å hjelpe andre, spesielt familiemedlemmer. En slik adferd, altruisme, er det motsatte av egoisme.

I boken Altruistic Personality skriver og intervjuer forfatteren og Holocaust-overlevende Samuel Oliner blant annet om de som reddet jøder under 2. verdenskrig og dermed satte seg selv i livsfare.

— Empati var fellestrekket ved de personene som reddet liv. Deres menneskelige kapital var kjærlighet og omsorg. På Utøya var det flere eksempler som viser at de unge handlet etter disse verdiene og viste heroisk adferd, sier Atle Dyregrov.

Henrik Rasmussen og Simon Sæbø var to av dem.

Kilder: Salangen-Nyheter, vitneforklaringer fra Oslo tingrett 23. mai 2012 og "En av oss " (Åsne Seierstad)

wenche.fuglehaug@aftenposten.no

twitter:@fuglehaug