Et mildt vindkast treffer oss da vi går ut av bilen på gården Lille Munkerud. Ved vidåpne jorder og flate åkrer på Auli i Nes kommune er det vanskelig å tro at du bare er en times biltur unna asfalttette Oslo. Her ute kjennes luften klar og ren.

«Svaap» 1930-2014

Men i dag er noe galt.En helt annen lukt blander seg inn. Noen få skritt utenfor inngangsdøren til Ole Torbergsen enebolig ligger en brannruin. Vridde metalldeler stikker frem. Jernskap, malingsspann og treverk er kullsvart skrap. Og inne i ruinhaugen er bare skjelettet igjen fra to helt unike seilskøyter og en seilbåt.

Båtene har veltet over på siden. Alt virker svart, dødt og helt stille da Ole Torbergsen kikker bort på restene av et livsverk.

Klarte ikke glemme henne

I 20 år restaurerte han losskøyten Svaap . Han fant seilskøyten en iskald vinterdag i Oslofjorden. Han brakte båten opp på land, og siden 1994 har Svaap vært i tankene hans hver dag. Absolutt alt på båten er byttet ut og fornyet av Ole Torbergsens hender. I vår var båten ferdig til sjøsetting.

Men så seilte Minde inn i livet hans, en hundre år gammel losskøyte på 37 fot.Han så henne første gang for tre år siden. Sammen med en kamerat tok han bilen til Göteborg for å se nærmere på båten. Minde hadde skjønnheten i linjene, sjøegenskapene, alt hva han ser etter, men en gjenoppbygging ville kreve enormt mye arbeid. Han bestemte seg for å reise hjem uten båtfølge.

Så gikk det to uker. Han klarte ikke å få henne ut av hodet. 42-åringen fikk ikke ro og måtte reise ned igjen, denne gang alene i bilen. I Göteborg satte han seg ned

afp000733137-wauhgabZ9y.jpg

og tenkte i tre timer. Til slutt var all motstandskraft opphevet. Han hadde bestemt seg:

— Det var vi to!

Den 16 tonn tunge skøyten ble seilt fra Göteborg og opp til Fredrikstad. Etter to års slit med mye pendling til Østfold-byen fikk han fraktet båten opp til gården sin. Her kunne han intensivere jobben med å gjenskape Minde . 70 prosent av alle plankene i skroget ble byttet ut. Spanter (innvendige ribber i et skipsskrog), akterdelen på båten og nesten alle dekksbjelkene var skiftet ut. Han har grublet og jobbet med båten hver dag, og når han var i skogen, nøt han ikke naturen. Han jaktet etter skogsemner som kunne tilpasses båtens buer. Alt var nesten helt ferdig. Til grunnlovsjubileet i sommer drømte han om endelig å sjøsette Minde . Stolt skulle han vise henne frem.Men han fikk bare én tur.

— Verst er tanken på all tiden jeg har brukt, følelsen av at alt virker bortkastet, og at jeg aldri får se båtene ferdig på vannet. Jeg har visualisert sjøsettingen i mange, mange år, sier han.

Før alt gikk under.

Legekontroll

Siste dagen i mai. Klokken nærmer seg 13.

Ole Torbergsen må en tur til legen. Han har brukket en finger i arbeidet med båtene. Før han setter seg i bilen, tar han en siste kikk bort på verkstedet. Han gjør alltid det, en siste kontroll av bygning og båter.

Hege Bjørnerud, samboeren, blir igjen på gården. Legesjekken har ikke vart lenge før mobiltelefonen ringer. Hege virker oppjaget i den andre enden, hun snakker noe om brann.

Han løper ut fra legen, kaster seg inn i bilen og gir gass. Ute på den åpne sletten ser han over til gården. Svart røyk stiger opp mot en havblå himmel. Han forstår umiddelbart at brannen er omfattende.

Endelig fremme ser han et verksted fullstendig overtent. Båter, brannfarlig materiell, enorme mengder verktøy, traktorer, alt blir slukt på en halvtime.

Og han ser etter Hege, men får ikke øye på henne. Han roper, men får ikke noe svar. Han løper mot brannstedet, men varmen er uutholdelig.

— Jeg var sikker på at hun forsøkte å redde ut noe der inne. Jeg var livredd, men hun var på den andre siden av stallen. En flishaug hadde begynt å brenne, og vinden blåste mot stallen.

Etter bare 12 minutter er brannvesenet på plass, men fortvilelsen blir bare større. Til slutt står Ole Torbergsen og gråter. Brannvesenet frykter de sterke reaksjonene hans skyldes at mennesker eller dyr befinner seg inne i båthallen. Men alt er bare et kaos av følelser. Han kan ikke begripe hva som er i ferd med å skje. Bare 40 minutter tidligere var alt som det skulle. Nå viskes 20 års arbeid, kanskje rundt 20.000 arbeidstimer, bort.

— Den første kvelden forsto jeg ikke hva som hadde skjedd. Etter noen dager ble det klart at jeg ville få problemer å takle det her alene. Jeg har fått litt hjelp for å komme over de traumatiske hendelsene, sier han.

Under hele samtalen er blikket rettet mot ruinhaugen. Flere ganger føler han behov for å sette brannen inn i et større perspektiv.

— Dette er jo bare ting, sier han.

Og forsøker videre.

— Folk mister barna sine og fungerer. Dette er en bagatell mot noe slikt, men brannen er det verste som kunne skje meg etter å miste noen jeg er glad i, sier han.

Siden han var liten gutt har lidenskapen fulgt ham som en tvillingbror.

Ole Torbergsen vet ikke helt hva han skal gjøre fremover, men kanskje skal han bruke noe av kunnskapen fra alle årene med båtrestaurering til «et eller annet».
Anette Karlsen

Båtfrelst som liten

Han husker sommerferiene hos farfar Albert på Sandstrand, et lite sted i Sør-Troms. Farfaren hentet frem en øks og vedkubbe. På bare noen minutter formet han trekubben om til en liten båt. Den lille gutten forsøkte å gjøre som farfaren. I timevis kunne han spikke båter.

Senere laget han noe som lignet en påhengsmotor. Han løp rundt på land og lekte at han var båt. Han var fortsatt en liten gutt da han rev av overbygget på små plastbåter og bygget nytt med finérplate. Mye gikk opp i limingen, men han har lært mye på den lange veien. Ikke bare om håndverket, men også om kystkultur.

— Da jeg fikk Minde , følte jeg et ansvar i å forvalte båtens historie. Fine båter finner du overalt, men Minde var helt spesiell.

Da jeg kom hjem til gården, og ikke skulle gjøre noe annet, begynte jeg å jobbe med båtene. Jeg elsket å være på vei med prosjekteneHan har – tro det eller ei – fulltidsjobb i et firma som jobber med termisk isolasjon. I tillegg driver han og samboeren med gressproduksjon til 20 hester på gården.

— Til tider har lidenskapen grenset til det usunne. Da jeg kom hjem til gården, og ikke skulle gjøre noe annet, begynte jeg å jobbe med båtene. Jeg elsket å være på vei med prosjektene, sier han og plasserer tommel og pekefinger på en nybarbert hake. Skjegget måtte fjernes etter at heten fra brannen smeltet de korte hårstubbene.

Nå er bare bilder og tekster igjen av alt.

På nettsidene baatplassen.no og Wooden boat forum har han hele tiden dokumentert arbeidet. Etter brannen publiserte han ett eneste innlegg: «En voldsom brann i forbindelse med verkstedet vårt har slukt begge prosjektene mine. Både Svaap og Minde er fullstendig utbrent og borte – en ufattelig hendelse.»

Reaksjonene har haglet inn. Noen tilbyr å hjelpe. Fra Sveits ville en mann låne ut sommerhuset sitt med vinkjeller. På det internasjonale nettstedet har noen satt i gang en kronerulling.

— Jeg føler meg ikke helt bekvem med kronerulling, men det viser jo at folk er engasjert og bryr seg.

Brannårsaken

Skroget på "Svaap" er slipt og impregnert med litervis av olje mot råteskader.
Privat

Han beveger seg inn til de nedbrente seilskøytene. Tråkker over vrakrester og tar forsiktig på kullsvart treverk. Han vet fortsatt ikke hva som utløste brannen. Politiet i Nes har vært på branntomten og ble interesser i sikringsskapet. En representant fra forsikringsselskapet ville også se nærmere på sikringstavlen. Kanskje kan en kortslutning ha utløst brannen? Eller var traktoren som sto til lading med strømkontakt i veggen, en mulig brannårsak?Ingen endelig konklusjon er tatt.

Forsikringsoppgjøret derimot er snart i land, men båtene vil aldri kunne erstattes økonomisk, mener Ole Torbergsen. Han sier de var underforsikret.

Han har lest enormt mye om båter, byggeskikker og overført alt i sitt eget arbeid med sine totalt seks båter.
Privat

Svaap , som jeg hadde en byggeforsikring på, ble sist oppdatert i 2005. Veldig mye har skjedd siden da. Forsikringssummen utgjør kanskje en tredjedel av den reelle verdien på båten.

- Hvor mye penger er det snakk om?

— Noen «få hundre tusen», men en nybygd skøyte med slik kvalitet koster mye penger, sier han.

Minde er forsikret for kun halvparten av forsikringssummen til Svaap ,

— Tragisk, selvsagt, men økonomisk kan ikke båtene erstattes uansett, med all jobbingen jeg har nedlagt. Selv om jeg har vært redd for at en brann kan ramme, har jeg tenkt at det ikke skjer meg. Men så...

Ole Torbergsen tar et steg tilbake. Hva skal han gjøre nå? Han har spilt gitar siden han gikk i femteklasse, kanskje får han mer tid til musikken. Noen treplanker i en liten båt han eier i Nord-Norge må skiftes ut. Og kanskje kan noe av kunnskapen han har opparbeidet fra alle årene med båtrestaurering brukes «til et eller annet.»

Han vet ikke, men rister på hodet ute på gårdstunet over å gå i gang med et nytt livsverk. Han lukker kapittelet for nye store båtprosjekter.

— At jeg skal komme meg på sjøen, håper jeg selvsagt på. Det var drømmen med båtene mine også.

Fem dager etter at vi har snakket sammen sender Ole Torbergsen en mail. Han forteller at han måtte reise bort noen dager fra gården. Branntomten er i ferd med å ryddes. Båtvrakene knuses og kjøres bort. "Noe jeg ikke orker å overvære,» skriver han.

«Svaap» 1930-2014