• FN er ingen søndagsskole, for å si det sånn. Det er veldig mye kamper om posisjoner og mye maktproblematikk. Mange satte ut og spredte rykter om meg.

Mørk morgen på Oslo S, tirsdag denne uken. Hun skal rekke morgenflyet til Berlin og kommer løpende på perrongen med to vesker og en koffert. Hilde Frafjord Johnson stuper inn i flytoget – akkurat i tide.

— Mamma pleier å si: «Hilde, jeg skjønner ikke at du orker».

Små latterhikst mens hun dumper ned i setet.

— Jeg er en «last minute»-person. Jeg kan bli stresset av småting, som ikke å rekke trikken. Når det gjelder de store tingene, derimot ...

Toget begynner å rulle, Oslo blir igjen bak oss. Hilde Frafjord Johnson er fortsatt andpusten.

— Jeg vil nesten påstå at jo verre situasjonen er, jo roligere blir jeg.

Den vanskeligste jobben

Hver gang hun kommer hjem til Norge, legger hun merke til hvor bra det fungerer. Den fantastiske kollektivtrafikken, trafikklysene som lyser når de skal. Bilistene, som stopper på rødt lys og følger trafikkregler. Men viktigst: Sterke statlige institusjoner som ikke er avhengig av enkeltpersoner på toppen.

Hun visste at «det ikke ville bli en smooth sailing». Sommeren 2011 dro Hilde Frafjord Johnson til Juba, hovedstaden i Sør-Sudan, for å lede FNs fredsbevarende styrker, UNMISS.

FNs spesialutsending til Sør-Sudan er optimistisk på plass i Juba sommeren 2011. Tre dramatiske år senere var den unge staten i dyp krise og Frafjord Johnson måtte avbryte oppdraget.
Piene, Bibiana

Oppdraget var å beskytte sivile og bevare freden i det som nettopp var blitt en selvstendig stat. I desember i fjor brøt det ut intern konflikt mellom presidenten og den tidligere visepresidenten. Begge fikk støtte fra ulike etniske grupperinger. Resultatet ble en blodig borgerkrig med 1,8 millioner sivile drevet på flukt.

— Utviklingen i Sør-Sudan slo de verste spådommene hos oss alle. Det som skjedde var utelukkende et resultat av landets lederskap på tvers av alle fraksjoner og deres manglende vilje til å sette folk og land foran egne interesser, sukker hun.

— Nå er nasjonsbyggingsprosjektet satt flere tiår tilbake. Men de som er aller mest skuffet, er sørsudanerne selv. Mmmm.

Det siste er en lys, syngende lyd hun ofte avslutter svarene sine med. Mmmm.

— Så kan vi spørre oss: Gjorde vi noe feil? Da er det viktig å huske at alternativet til Sør-Sudans uavhengighet ikke var fred, men en fortsettelse av Afrikas lengste borgerkrig mellom nord og sør.

Hun har ventet på ettervirkningene. Aller mest har hun bare vært sliten.

— Det er noe med å ha gitt så utrolig mye, og så raser det bare sammen. Å stå i nordavind som blåser non stop fra alle kanter.

Alltid med: Havregryn og teposer

Dagen før: To kopper te på bordet, i leiligheten hun har lånt av en venninne på St. Hanshaugen. Den tidligere KrF-politikeren har bodd i felt de siste årene. Nå veksler hun mellom New York, Nairobi og Norge.

I kofferten: En pakke te «for å slippe å bli utsatt for Lipton», pluss tre mobiltelefoner til bruk i forskjellige land. I det siste har hun fraktet med seg havregryn også.

Hun har fått et nytt oppdrag i FN: Delta i et høynivåpanel som skal gjøre en omfattende vurdering av FNs fredsoperasjoner med og uten soldater. Det betyr enda mer reising.

— Jeg har innsett at jeg trenger et stabilt kosthold når jeg er så mye på farten. Jeg har alltid med treningstøy, og nå også havregryn og teposer, sier hun.

— Men jeg er først og fremst en kaffekjerring. Under den verste krisen i Sør-Sudan drakk jeg kaffe absolutt hele tiden. Det var min måte å være udisiplinert på.

- Udisiplinert?

— Når det stormer og det ikke er mye moro man kan tillate seg, må jeg få utløp noen steder. Jeg kan drikke kaffe klokken to på natten og sove utmerket etterpå.

Hun skrattler.

— Jeg tåler litt hype!

Vi ble advart av venner: «Hilde har en veldig direkte og rett-frem væremåte, og hun liker å le høyt.» Det siste er ingen underdrivelse. Hun ler ofte, gjerne mens hun klasker seg på låret. Hun er født og oppvokst i Arusha i Tanzania, hvor faren jobbet som lærer ved Det Lutherske Verdensforbunds videregående skole og moren var sykepleier.

Familien flyttet tilbake til Norge da hun var syv år.

- Du føler deg mer hjemme i Afrika enn i Norge?

— Jeg har alltid følt meg litt som en fremmed fugl her, ja. Jeg føler meg norsk i naturen, på ski, i kajakk, på fjellet, men som menneske føler jeg meg nok mer hjemme i Afrika. At jeg hører til, liksom.

- Hva handler det om?

— Jeg kjenner bare at jeg blir gladere. Det er mer toleranse. Raust, romslig, åpent. I alle fall i Øst-Afrika, som er den delen jeg kjenner best. I Norge må jeg legge meg to hakk lavere.

- Dempe deg?

-Ja, jeg vet ikke hvorfor, jeg har bare alltid følt det sånn. Jeg kjenner at når jeg sitter under et tre i bushen der og får en lattersalve, så ler jeg mye høyere. Det er noe med å slå ut håret. Men jeg liker meg så klart godt i Norge også. Noen dimensjoner av meg føler seg hjemme her, andre der. Mmmmm.

"Kofi and I"

Hun gjorde seg internasjonalt bemerket som utviklingsminister under begge Bondevik-regjeringene, ikke minst som pådriver i fredsforhandlingene i Sudan. Det ble sagt at hun hadde så nært forhold til daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, at hun ble omtalt som «Kofi and I». I 2007 ble hun visedirektør i UNICEF.

Hilde Frafjord Johnson har et nært forhold til Kofi Annan. I deler av bistandsmiljøet skal hun bare ha blitt kalt «Kofi and I».
Espedal, Jan

På Stortinget er kollegene i KrF i gang med forberedelser til budsjettforhandlingene. Hun savner det ikke.

-Nei. Det kribler ikke, altså. Er det noe jeg i hvert fall ikke savner, så er det budsjettforhandlingene.

Høy latter – igjen.

-Hvordan ser norsk politikk ut fra ditt ståsted i dag?

-Når man kommer fra en jobb i et område hvor titusener av mennesker har mistet livet og hundretusener har søkt tilflukt i våre baser, så er det klart at diskusjonene her hjemme virker relativt … små og detaljerte. Men det betyr ikke at de ikke er viktige for enkeltmennesker i Norge og fortjener en diskusjon. Men vi bør være klar over hvor privilegerte vi faktisk er.

-Kommer du til å etablere deg og jobbe i Norge igjen?

-Jeg ser for meg at det kan skje, men ikke ennå. Jeg skal nok fortsette litt til internasjonalt. Og jeg kommer nok alltid til å være litt nomade.

Hun ser ut vinduet. Vått, brunt løv faller mot bakken.

-Det er forresten første gang på lenge at jeg er i Norge så sent om høsten. Det er jo bare utrolig mørkt her? Nesten umulig å stå opp? Jeg synes det.

Møtet med glasstaket

Hilde Frafjord Johnson er den første kvinnen som er blitt satt til å lede en så stor og krevende FN-operasjon som oppdraget i Sør-Sudan.

-Hvordan er du blitt møtt som kvinne i et mannsdominert felt?

-Jeg har nok støtt borti et glasstak, ja.

Hun drar på det.

-Jeg har fått sterk støtte fra generalsekretæren og toppledelsen i FN, men deler av systemet er nok ikke vant til yngre lederkvinner. Og da snakker jeg på lavere nivå i FN og til dels i diplomatmiljøet. I FN er jeg fremdeles sett på som veldig ung for slike jobber.

-Hvordan merket du det?

-FN er ingen søndagsskole, for å si det sånn. Det er veldig mye kamper om posisjoner og mye maktproblematikk. Mange satte ut og spredte rykter om meg. Sånne ting.

-Hva slags rykter?

-Masse forskjellig. Før jeg tiltrådte, gikk det rykter om at jeg var en forferdelig dårlig leder. Og en bitch.

-En bitch?

-Flere medarbeidere kom til meg i Juba og sa de var blitt advart fra så mange hold om at de ikke burde jobbe for meg, fordi jeg var så vanvittig vanskelig å ha med å gjøre. Men hvis noen i FN hadde spurt de som jobbet for meg i UNICEF, tror jeg de hadde fått et annet svar. Folk fant jo etter hvert selv ut at det ikke stemte.

-Jaha?

-Hvis du er en sterk kvinne som i tillegg er engasjert og har autoritet, så trekker man fort slike konklusjoner. Hos menn er de samme egenskapene bare positive. Mens kvinner er farlige. Rett og slett en bitch. Det er sånn skuddermudder.

Skuddermudder

Hun bruker stadig vekk ordet skuddermudder. Kanskje det er noe hun har funnet på selv, hun vet ikke.

-Det er smådritt, liksom. Prating bak ryggen. Skuddermudder. Mmmm.

Hun trekker på skuldrene.

-Noe annet interessant jeg har merket meg, er en pussig holdning blant endel folk om at to sterke kvinner ikke kan samarbeide. Sterke menn kan visst det, men to sterke kvinner i samme rom blir catfight.

-Er det noe du selv har opplevd?

-Jeg trengte en ny leder for et veldig viktig område og hadde lyst til å rekruttere en kjempesterk kvinnelig kandidat som hadde jobbet i Afghanistan. Da ble vi begge advart mot hverandre. Folk mente vi ikke kunne samarbeide fordi vi var så sterke kvinner begge to.

Hun ler oppgitt.

-Og det gikk selvfølgelig helt strålende. Vi holder fortsatt kontakt og er blitt veldig gode venninner.

-Har slike holdninger gjort at du har lagt begrensninger på deg selv?

-Nei, der er jeg ganske sta. Hvis de vil holde på sånn, får de bare holde på. Sannheten kommer frem til slutt.

-Tar du deg nær av det?

-Hvis alle skal holde opp et speil for deg, blir du forvirret og ser i alle retninger. Det nytter ikke.

-Apropos kvinneliv: Du er singel og barnløs og har valgt et liv utenom kjernefamilien. Det er du blitt konfrontert med noen ganger nå?

-Ja. Og det blir jo svært mange menn i min situasjon også, sier hun ironisk.

Hun rister på hodet.

-Det der er en klassiker. Forventningene om et A4-liv er sterke, og kanskje særlig når det gjelder kvinner. Akkurat på det området der har vi en liten holdningsjobb å gjøre også i Norge. Å være barnløs er ikke et vanskelig tema for meg å snakke om.

Hun tømmer tekoppen.

-Men jeg er glad jeg ikke kommer fra en familie der moder'n har ringt hver uke og spurt hvordan det går med prosjekt mann og barn. Det ville vært slitsomt.

Som Tillsammans – uten sex, men med Gud

Det er moren hun har energien fra. Som barn var hun alltid litt mer frempå enn andre. Da hun var tre år og storesøsteren fem, var det lillesøsteren som tok ordet og introduserte de to. «Hei, vi er Åse og Hilde, vi.»

-Energien er en av mine sterke sider, men også en av de svake. Har du høyt nivå, kan du slite ut andre. Det er viktig å være klar over. Ikke alle har like høyt tempo. Det samme med utålmodigheten min. Den kan også gjøre meg litt for intens og invaderende.

-Invaderende?

-Det kan nok oppleves sånn. Og persepsjon er jo realitet, det var noe vi jobbet med i politikken. Sannhet er ikke det du formidler, men det folk oppfatter. Jeg har vært uredd og fremfusen fra jeg var barn. Men i voksen alder har jeg også fått vett nok til å vite når jeg skal holde kjeft. I alle fall mesteparten av tiden. Mmmmm.

Da familien kom tilbake til Norge fra Tanzania, begynte foreldrene å arbeide på Rønningen folkehøgskole på Kjelsås. Det var åpne hjem og felles middager. En barndomsvenninne forteller at det var «litt som i filmen Tillsammans , bare med religion og verdier i stedet for sex».

Hun er ikke like mye i kirken lenger, men har sine samtaler med Gud.

-Det er bare blitt sånn. Mindre gudstjeneste og bibellesing, mer dialog.

-Hvordan foregår det?

-Det handler om å ha en samtalepartner i løpet av dagen. Å kunne legge vanskelige ting i livet frem for Gud. Det er godt å føle at man får litt veiledning og ikke står alene om beslutningene. Det er ingen stemme som kommer fra himmelen og forteller hva jeg skal gjøre, men jeg føler det er en tilstedeværelse der som lytter. Troen er fundamentet i livet mitt.

-Du får hjelp?

-Gud er klokere enn oss, tror jeg. Ofte er det sånn at det vi hadde forventet skulle skje, det skjedde ikke. Men så skjedde det noe annet i stedet. Jeg har en trygghet på at det beste skjer.

Ingen memoarplaner

Tilbake til flytoget, hvor en myk stemme over callinganlegget nå sier at vi nærmer oss Oslo Lufthavn.

Johnson har ledd litt lavere enn hun pleier gjennom hele turen for ikke å forstyrre de andre passasjerene. Hun er midt i en setning om hvordan hun vil bli husket.

-Faktisk så er jeg ikke så opptatt av det. Sånn der legacy-opplegg med statue og sånn? Haha! Nei, det synes jeg er pinlig, du.

Hun, som var andpusten til godt inn i Romerikstunnelen, slapper nå så godt av at hun ikke merker at vi er fremme.

-Hvis jeg kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted, så er det bra. Men det kommer ingen politiske memoarer fra meg, for å si det sånn.

Hun ser overrasket ut av vinduet. De andre passasjerene har reist seg.

-Er vi her allerede? Fantastisk! Da har jeg god tid og slipper stress.