– Det er ikke mulig å være aktiv rusbruker i dag og ikke være plaget av politiet. Fortsatt er ikke alle mine bøter betalt ned, sier Rolf Sverre Andresen.

Ekteparet Janne og Rolf Sverre Andresen har nesten 70 år med rusbruk seg imellom og jobber nå som frivillige i Foreningen for Human Narkotikapolitikk.

Etter lang fartstid i Oslos rusmiljø forteller de om et lite godt forhold til politiet.

– Politiet bryr seg ikke. For dem er vi kriminelle. De siste fem årene er vi blitt jaget og jaget og jaget, sier ekteparet.

– Gjenspeiler politiets innsats

Mens straffereaksjoner for alle typer kriminalitet er på samme nivå som for ti år siden, viser de ferskeste tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at straffereaksjoner for narkotikakriminalitet har økt med 40 prosent i samme tidsrom.

Saken fortsetter under annonsen.

LYDFIL: Vil du ha denne saken opplest? Lytt her:

Narkotikakriminalitet kan deles i tre etter alvorlighetsgrad. Tallene fra SSB viser at grov narkotikakriminalitet har økt med 23 prosent, mindre grov med 33 prosent og lite grov, det som går på bruk og besittelse av brukerdoser med narkotika, har økt med 43 prosent.

Anmeldelser mot denne siste typen kriminalitet, de som straffes for brudd på legemiddelloven, kommer nesten utelukkende fra politiet selv.

– Hvorfor utgjør nå straffereaksjoner for den minst alvorlige narkotikakriminaliteten en større andel av det totale bildet?

– Den økningen vi ser i antall reaksjoner for overtredelse av legemiddelloven, må vi til en viss grad anta at gjenspeiler politiets innsats mot bruk og besittelse. Økningen er ønsket. Det har vært en prioritert oppgave for politiet gjennom flere år å bekjempe bruk av narkotika blant unge og hindre nyrekruttering, sier Astrid Birgitte Borge, seksjonssjef i Politidirektoratet (POD).

Det problemet har politiet skapt selv, mener Rolf Sverre Andresen:

– Før var miljøet sentrert, og politiet hadde full kontroll over nyrekruttering. Men brukerne er blitt jaget rundt, og rusmiljøet er sprengt. Resultatet er at politiet har mistet den oversikten de hadde, sier han.

– Politiet skal ikke løpe etter slitne narkomane

I mange år har Riksadvokaten pekt på alvorlig narkotikaforbrytelse som en av krimtypene de ønsker at politiet skal jobbe ekstra med å bekjempe.

I tillegg går det frem i Riksadvokatens årlige rundskriv at «politiets aktivitet rettet mot brukermiljøer er av betydning, særlig for å hindre nyrekruttering og for å få informasjon om alvorlig narkotikakriminalitet».

Føringene har gitt effekt i form av flere anmeldelser og straffereaksjoner, men i størst grad for brudd på legemiddelloven.

– Om straffetallet øker, kan det bare forklares ut fra én enkelt ting: prioriteringer. Denne typen politiarbeid som disse tallene delvis handler om, de som tas på gaten, er blitt kritisert en del, sier seniorforsker Sturla Falck ved Folkehelseinstituttet.

Konstituert statsadvokat Ingrid Wirum hos Riksadvokaten kjenner til kritikken.

– Riksadvokaten har ved gjentatte anledninger uttalt, spissformulert, at politiet ikke skal løpe etter «slitne narkomane» for å få høy oppklaringsprosent.

– Viser disse tallene at de nå gjør det?

– For å vurdere det vil det være nødvendig med en dypere analyse av tallene. Å hindre nyrekruttering er viktig politiarbeid, sier Wirum.

Over halvparten er kjenninger

Borge i Politidirektoratet er tydelig på at det ikke er, og heller ikke har vært, prioritert av politiet å straffeforfølge rusmisbrukere. Likevel var 5355 av de 8132 som fikk straff for forbrytelse mot legemiddelloven i 2014, allerede registrert i reaksjonsregisteret.

– Forteller ikke det at politiet også går etter etablerte rusbrukere?

– At en som tidligere er registrert i reaksjonsregisteret, blir registrert på nytt, kan blant annet skyldes at vedkommende også omsetter narkotika, sier Borge.

– Straff endrer synet på en selv

– Politiet mener at å straffe brukere har en viss forebyggende effekt fordi folk blir obs på at politiet er aktive. Samtidig kan man stille spørsmål ved om dette er riktig måte å forholde seg til brukergruppene på. Noe av det uheldige med å straffe dem, er at vi i vårt samfunn ikke akkurat ser positivt på dem som er straffet for narkotikalovbrudd, sier seniorforsker Falck.

I tillegg fremhever han effekten en straff har på den straffedes syn på seg selv. Han forteller at man ved å bli straffet som en rusmisbruker, kan begynne å identifisere seg med denne gruppen.

– Derfor burde man vurdere andre måter å fange opp denne gruppen på enn gjennom strafferettslige reaksjoner.

– De som bedriver mest forhindring mot nyrekruttering er de eldre etnisk norske rusbrukerne. De er blitt veldig flinke til å si «nei, du er for ung», forteller Janne Andresen.
Dan P. Neegaard

– En bot i måneden

Det er en solfylt fredag ettermiddag før palmesøndag, men i Foreningen for Human Narkotikapolitikk har de ikke tatt påskeferie.

Vanligvis ville ekteparet Andresen, sammen med leder Arild Knudsen, gått noen hundre meter lenger ned fra lokalene i Torggata og delt ut brukerdoser med askorbinsyre (c-vitamin) til de narkomane i Brugata.

– Det er en veldig givende jobb. Å kunne hjelpe dem som virkelig sliter, sier Janne Andresen. Hun vet hva hun snakker om, hun har i mange år vært den hjelpetrengende selv.

– Hvordan opplever dere at politiet forholder seg til disse erfarne rusbrukerne?

– Det er ikke mulig å være aktiv rusbruker i dag og ikke være aktivt plaget av politiet. De bruker mye bortvisninger, og om man tas med brukerdoser på seg, blir det gjerne bot i tillegg. Jeg har fått mange forelegg opp gjennom årene, men siden jeg ikke er så aktiv lenger, er det en stund siden sist. Likevel betaler jeg fortsatt ned gamle bøter, forteller Rolf Sverre Andresen.

– Hvor ofte bøtelegges man som gatenarkoman?

– Jeg vil gjette at en enkelt rusbruker får en bot i måneden, om ikke enda oftere. Det går jo ikke. Etter å ha blitt tatt med en brukerdose her og en brukerdose der, kan man ikke lenger betale. Da risikerer man subsidiær fengselssoning for 500 kroner døgnet. Det føles helt galt.

Viktig oppklaringsprosent

I Riksadvokatens rundskriv fra 2014 står det følgende:

«For 2014 har Regjeringen fastsatt at gjennomsnittlig oppklaringsprosent skal være minst 38. (...) I fjor steg oppklaringsprosenten fra 36,3 til 37,3. Bedringen skyldes i all hovedsak et økt antall påtaleavgjorte narkotikaforbrytelser av mindre alvorlige karakter, og ikke bedret oppklaring av andre kriminalitetstyper.»

Sigmund Book Mohm, kriminolog ved Universitetet i Oslo, forteller det følgende om statistikken:

– I Norge har vi en lang tradisjon med å straffeforfølge mindre narkotikalovbrudd. Én av årsakene er at politiet er opptatt av å få høye oppklaringsprosenter. Det får de ved å konsentrere seg om narkotikakriminalitet. De sakene blir jo for det meste oppklart på stedet.

At oppklaringsprosent har overdrevent mye å si, er en velkjent påstand fra kritikere av politiet. I Politidirektoratet poengterer de at Justisdepartementet, Riksadvokaten og de selv legger føringer for hva politiet skal konsentrere seg om.

– Oppklaringsprosenten alene er derfor ikke førende for hvilke straffesaker som prioriteres, sier Astrid Borge i Politidirektoratet.