Klokken er 19.10, søndag 27. januar 2013. To små barn sitter i et boblebadekar et sted i Oslo. Gutten er 14 måneder gammel, mens jenta er tre og et halvt år. Vannet er fylt 20 centimeter opp. Det er ingen sklimatte i karet.

«Kan noen hjelpe meg?» Det er datteren som roper. Sekunder senere kommer moren inn i baderommet og finner sønnen livløs i karet. Hun forsøker gjenopplivning, men det lykkes ikke. Ringer ambulansen, som er der etter få minutter. Men heller ikke de får liv i den lille gutten.

På sykehuset, klokken 20.50, klarer helsepersonellet å få hjertet til å slå, men det er ingen vital aktivitet i hjernen. To dager senere erklæres guttungen for død.

Hvor lenge var moren utenfor baderommet? To minutter? Ti minutter?

Det er spørsmålet når saken kommer opp i Oslo tingrett to år senere. Selv sa moren «mellom fem og ti minutter» i avhør. Her, i retten, sier hun «maks to minutter».

Er det omsorgssvikt? Straffbart? Bør hun settes i fengsel for uaktsomt drap, for å ha forlatt barna sine i baderommet? Hvor går grensen mellom uhell og omsorgssvikt?

Disse spørsmålene skal retten vurdere denne grå onsdagen i januar.

Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen rekker ikke å knyte slipset før han kalles inn i sal nummer 317, et kvarter før tiden. Det er 14. januar 2015, og to år siden han undersøkte den 16 kilo tunge guttekroppen. Nå skal han som sakkyndig uttale seg om hvor lenge gutten kan ha ligget i vannet.

Arne Stray-Pedersen ser ofte omsorgssvikt ved obduksjonsbordet, men han har aldri vitnet i en sak der noen er tiltalt for det. Ikke før nå.

Mørketallene

Rettsmedisinsk institutt i Oslo obduserer 40–50 barn hvert år. Barn som har dødd i krybbedød, omkommet i bilulykker, tatt livet sitt, er blitt drept, dødd i akutt sykdom eller omkommet plutselig av andre årsaker.

I denne reportasjen har vi fulgt tre rettsmedisinere på jobb: Arne Stray-Pedersen, Torleiv Rognum og Stine Kristoffersen. Alle tre har jobbet med og forsket på barnedødsfall. Og alle tre mener det er store gråsoner mellom drap, mishandling og omsorgssvikt.

Professor Torleiv Rognum har jobbet på rettsmedisinsk institutt i over 30 år. I den perioden har han ofte snakket ut barnemishandling, filleristing av babyer og omsorgssvikt. Selv om bevisstheten i samfunnet har økt, mener han at vi har en vei å gå før vi får alle sakene til retten.
Tor G. Stenersen

— Hvert år dør gjennomsnittlig fem barn under fire år som følge av foreldrenes handlinger. Det er typisk sett to klare drap, en mishandlingssak og to som dør av omsorgssvikt, sier professor Torleiv Rognum ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo.

Kripos' drapsstatistikk viser at 22 barn under 15 år er drept mellom 2004 og 2014.

Disse tallene rommer imidlertid bare overlagte og forsettlige drap, og ikke legemsbeskadigelser med døden til følge. Derfor er gapet stort mellom hva rettsmedisinerne rapporterer, og hva Kripos registrerer.

Jobben til rettsmedisinerne er også å vurdere omstendighetene rundt dødsfallet: Hvor lenge lå babyen i et overopphetet soverom? Kan barnet ha fått så store skader av å falle fra et salongbord? Kan et barn som ikke kan gå få beinbrudd? Tidligere var svaret oftere «ja, når du sier det slik så», snarere enn «nei, vent nå litt» fra leger og jurister.

— Jeg har vært i en rettssak der juryen konkluderte med uaktsomhet etter at et barn hadde blitt påført 19 ribbeinsbrudd, benbrudd, øyenbunnsblødninger og hjerneblødning. Påført i to omganger. Det virker som at folk ikke vil ta innover seg at det er mulig å skade et lite barn, sier Rognum.

- Hva skjer i sakene der dere finner ut at barnet er død som følge av omsorgssvikt?

— Det er politiets vurdering om det er straffbart å glemme et barn i pulken midt på vinteren, eller å forlate et spedbarn i et halvt døgn i et overopphetet soverom. Jeg kan imidlertid ikke erindre å ha vært sakkyndig i en rettssak mot en omsorgsperson som er tiltalt på grunn av omsorgssvikt, sier Rognum.

- Vi lar barn dø

Barneombud Anne Lindboe har en fortid som rettsmedisiner. Hun har gjort seg den samme erfaringen.

— Vi lar barn dø av omsorgssvikt uten å gripe inn. Hensynet til foreldre veier for tungt, og sakene kommer altfor sjelden opp i retten, sier Lindboe.

Hun mener at etterforskningen ofte er for dårlig, og at det skyldes for liten kompetanse på barnedødsfall i mange politidistrikt.

— Ambulansetjenesten bør kontakte politiet før barnet fraktes til sykehuset, slik at politiet kan få et overblikk over dødsstedet. I dag gjøres dette med voksne som dør uventet, men ikke med barn. Det gir barna dårligere rettssikkerhet, sier Lindboe.

Hun håper at vi snart vil se flere omsorgssviktsaker prøvd for retten.

— Det vil ha en allmennpreventiv effekt, og skape en bevissthet om at man ikke forlater et barn i et badekar eller går fra det i mange timer. Vi er nødt til å sette en grense for hva som er akseptabelt, sier Lindboe.

Foreldre som har mistet et barn under fire år, får tilbud om dødsstedsundersøkelse gjort av en rettsmedisiner – såfremt politiet ikke vil etterforske saken. Ni av ti sier ja til dette, og da skal rettsmedisinerne være på plass innen 48 timer.

— Vi gjorde et prøveprosjekt med dødsstedsundersøkelser mellom 2001 og 2004. Av 69 barn, var syv døde som følge av omsorgssvikt. Ingen av sakene fikk rettslig etterspill, sier Torleiv Rognum.

Drapene i Bergen

På Gades Institutt i Bergen sitter stipendiat og seksjonsoverlege Stine Kristoffersen på et overfylt kontor. Hun har gjennomgått samtlige drap på Vestlandet fra 1985 til 2009.

Seksjonsoverlege og stipendiat ved Haukeland universitetssjukehus, Stine Kristoffersen
Paul S. Amundsen

Av de 196 ofrene er 28 barn under 18 år, altså 14 prosent av de drepte.

— De fleste av barna i mitt materiale ble drept av faren sin, sier Stine Kristoffersen.

40 prosent av barneofrene var spedbarn. Flere av dem faller under kategorien «Shaken Baby Syndrome».— Hvis man rister spedbarnet med stor kraft, vil hodet bli slengt veldig frem og tilbake. Da brister kar ved hjernehinnene, og barna kan utvikle varige hjerneskader eller dø, sier Kristoffersen.

Hun ser ned på artikkelen hun har publisert i Forensic Science International . Materialet hennes inneholder ingen uaktsomme drap. Her har foreldrene drept med hensikt. Kastet babyen i gulvet. Kvalt spedbarnet. Stukket det til døde med kniv.

Kristoffersen dokumenterer også at mens det blir stadig færre drap på Vestlandet, så har antall barnedrap holdt seg stabilt de siste 25 årene.

— I mange av disse tilfellene er det snakk om samlivsbrudd. Gjerningspersonen utsletter kanskje hele familien, før han tar livet av seg selv. Derfor når disse sakene aldri rettsapparatet, sier hun.

Også i Oslo er majoriteten av barneofrene under fire år. Torleiv Rognum forteller at det på landsbasis er cirka åtte til ti saker med Shaken Baby Syndrome i året. Rundt en tredjedel av barna dør, en tredjedel blir friske, en tredjedel får varige skader.

Han ser imidlertid en god utvikling. Stadig flere av sakene kommer opp i retten. Det skjer ikke lenger at barnedrap legges vekk i en skuff.

— Tidligere kunne jeg oppleve at barn ble tatt av dage, uten rettslig etterspill. Sakene ble bare lagt bort, gjerne med begrunnelsen at man ikke visste hvem man skulle tiltale. Nå kan begge foreldre bli tiltalt, den ene for medvirkning og den andre for handlingen. Men vi er fortsatt ikke helt i mål. Det er et forbedringspotensial, sier Rognum.

Minuttenes makt

Tilbake til sal 317, Oslo tinghus. Det har tatt to år fra den lille gutten døde til saken kom opp for retten. Selv om etterforskningen ble avsluttet i oktober 2013, ble saken liggende ubehandlet i Oslo politidistrikt frem til mai 2014. Det har vært vanskelige måneder for den lille familien.

Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen ser mye lidelse i obduksjonsrommet. Det får ham til å stille store spørsmål om hva som er ondskap og om det finnes en barmhjertig gud.
Tor G. Stenersen

Arne Stray-Pedersen retter seg opp.

— Barnet har ligget i vannet imellom to og ti minutter. Det er store variasjoner mellom mennesker på hvor lang tid det tar å drukne, men jeg vil ikke lenger ned i tid enn to minutter, sier Stray-Pedersen.

Pause i retten. Vi er bare tre på benkene. En pårørende, en etterforsker fra politiet – og Aftenpostens journalist. Aktor slår sammen dokumentmappen og lurer på hvorfor det ikke er mer presse i salen.

— Det er en prinsipielt viktig sak om man kan dømmes for omsorgssvikt på uaktsomhet. Jeg har forsøkt å finne lignende tilfeller i Norge, uten å lykkes. Og tro meg: Jeg har prøvd, sier aktor og statsadvokat Kristin Natasha Røhne.

To dager senere blir moren dømt til seks måneders betinget fengsel. Dommen faller med dissens, siden en av meddommerne mener hun bør frifinnes.

Tiltalte anket saken, og dommen er derfor ikke rettskraftig.

Hva er omsorgssvikt?

— Man kan stille spørsmål ved hva som er omsorgssvikt, sier Arne Stray-Pedersen og slår ut med armene.

Ute er det skarpt januarlys. Inne på kafeen summer turistene over lunsjtallerkenene.

— Vi vet at 93 prosent av alle barn som dør i bilulykker sitter feil. Er det omsorgssvikt å ha en koffert over baksetet? Å kjøre på motorveien uten å bruke sikkerhetssele på treåringen? Det siste mener jeg definitivt er det.

Rettsmedisineren har siden 2007 undersøkt barn som blir drept og skadet i trafikken. Den siste doktorgraden fra Folkehelseinstituttet dokumenterte at ni av ti barna enten satt feil i bilen eller hadde løse gjenstander bak seg.

— Nå må vi få foreldrene til å forstå hvor viktig det er å sikre barna. Og når saker om omsorgssvikt kommer opp i retten, skaper det en større bevissthet rundt dette.

- Mener du at flere foreldre bør dømmes for omsorgssvikt når barna dør?

— Jeg er ikke så opptatt av selve dommen, for jeg ser hvilken forferdelig tragedie det er å miste barnet. Men vi trenger en økt bevissthet om at omsorgssvikt foregår og at barn må passes på.

Arne Stray-Pedersen retter seg opp i kaféstolen.

— Når jeg underviser medisinstudenter om omsorgssvikt, ber jeg dem se etter tegn på ustelthet. Blåmerker, dårlig hygiene, rar påkledning og dårlig tannhelse. Deretter sier jeg: Mine barn har også hatt blåmerker eller vært ustelte, men da har det hatt en forklaring. Vi er nødt til å tørre å be om en forklaring fra foreldrene.

Les også: