Heisen tar oss dypt ned i kjelleren i Riksarkivet ved Sognsvann i Oslo. Underdirektør Erland Pettersen bruker kodekortet sitt og åpner en dør. Det lukter gammelt papir. Der inne er det:

Landssvikarkivet etter andre verdenskrig.

Om 12 dager kan du lete etter mine slektninger og jeg etter dine i dette skrekkens arkiv.

Skal klare alle henvendelsene

— Etter nyttår åpner Riksarkivet landssvikarkivet for alle. Hvor mange nyansettelser har dere gjort for å ta unna henvendelser?

— Vi må klare oss med ressursene vi har. Men vi er bemannet for å ta unna et stort antall henvendelser allerede. Landssviksakene har jo ikke ligget ubrukt nede i arkivet i disse årene. Vi har brukt til dels store ressurser for å gjøre materialet tilgjengelig for forskere, forfattere, historikere og direkte etterkommere av personer som ble etterforsket.

- Du har jobbet her i over ett år, har du lett etter dine egne i dette arkivet?

— Ikke direkte lett, men jeg vet at enkelte av mine slektninger var på gal side under krigen. Og så var det andre som var på rett side.

- Det gjelder sikkert for mange av oss?

— Det vil jeg anta. I 1945 var den norske befolkningen på litt over tre millioner. I arkivet har vi 1200 hyllemeter med 92.000 etterforskede. La oss si at de hadde ti slektninger hver. Da snakker vi om en million mennesker. Pluss etterkommerne.

Kan se helhet og skjebner

- Forestill deg: Du har en bestefar du var glad i, som har mappe her. Han var torturist. Nå kan alle som vil, lese det. Hvordan føles det?

— Det vil kunne være krevende. Vi har fått tilbakemeldinger fra noen av våre brukere som synes at dette er problematisk. Andre sier at nå kommer hele historien ut, det er vondt, men vil også kunne være en lettelse.

- Eirik Veums bok «Nådeløse nordmenn – Hirden 1933–1945» skapte mye støy da den kom ut i forfjor. Selv sa han at omfanget av torturen var det som overrasket ham mest. Hvordan noen bevisst mishandlet ved å stikke ut øyne eller ødelegge kjønnsorganer. Er vi tjent med at disse detaljene blir tilgjengelig for alle?

— Det er et godt spørsmål. Det skjedde mye brutalt, men nå publiserer vi det som faktisk skjedde. Det blir lettere å se ting i kontekst. Hvorfor skjedde det? Det kan handle om en ung gutt som meldte seg som frivillig til østfronten som 16-17-åring, og som kom hjem etter å ha sett så mye brutalt. Så ble han torturist. Nå kan man se helheten og skjebnene.

Etiske problemer ved å åpne arkivet?

- Da Veums bok kom ut, pekte Terje Emberland, seniorforsker på Holocaust-senteret, på etiske problemer ved offentliggjøring. Hva tenker Riksarkivet om disse?

— Det er en vanskelig vekting. Den alminnelige taushetsplikten varer jo i 60 år. Med den myndigheten vi har, valgte Riksarkivet å forlenge denne, nettopp fordi vi har sett at det har vært sensitivt. Nå er det 70 år siden krigens slutt. Helhetsvurderingen er at det er korrekt å offentliggjøre. Også for å demystifisere.

- Før har barn og barnebarn fått innsyn, nå kan naboer lese, og gammelt sladder og gamle feider kan få nytt liv?

— Det har gått mange rykter: Den og den var stornazist eller liten nazist eller angiver. Nå kan man gå til kilden og se hva politiet fant ut og avkrefte eller bekrefte slike rykter. Nå får man se hva som egentlig skjedde. Vektingen mellom personvernet til enkelte og den naturlige offentlige interessen har vært vanskelig. Svært sensitive helseopplysninger, forhold knyttet til barnehjem eller en oppvekst med vold vil bli tatt vekk. Men 98–99 prosent av det som står i mappene, vil bli levert ut.

Send mail, møt opp!

- Så, hvordan skal de interesserte gå frem?

— Det enkleste for oss er at man sender en e-post til riksarkivet@arkivverket.no. Beskriv hvilken sak du ønsker å se, og oppgi navnet til personen du vil vite mer om. Hvis navnet er vanlig, ønsker vi fødselsdato og eventuelt geografisk tilhørighet.

- Folk som bor i Oslo, kan ta T-banen opp hit, men for dem i Alta er det verre?

— Vi oppfordrer folk om å møte opp. Har man ikke anledning til det, kan man bestille kopier. Men materialet er skjørt, og trolig vil det ta litt tid å kopiere det opp.

- Vi har allerede digitalisert Quislings sak

- Hvor stor pågang tror du det vil bli?

— Vi er veldig spente og usikre. Siden vi fikk dette arkivet i hus i 1972, har jo tusenvis av etterkommere fått se sakene til slektninger som ble etterforsket.

- Hvilke type saker og mennesker har aller flest bedt om innsyn igjennom alle disse årene?

— De sentrale nazistene. Regjeringsmedlemmer under Vidkun Quislings regjering. De mest kjente og ideologisk mest bevisste NS-medlemmene. Henry Rinnan. Norsk Hydros mappe. Vi har allerede digitalisert Quislings sak og planlegger et vårslipp med 25 av de aller mest brukte sakene i 2015. Vi har ikke full oversikt, men jeg vil anta at de aller fleste mappene har ligget uåpnet siden 1972.

- Og etter denne åpningen?

— De fleste mappene forblir nok uåpnede.

Les også:

Slik opererte det norske Gestapo