Oslo, onsdag denne uken: Han sier: Jeg er bare en enkel munk. Og her kommer kortesjen hans ned Karl Johan, han sitter i baksetet av en kostbar BMW med skuddsikre ruter. Jeg er bare en enkel munk. Og da han går inn på Grand, Oslos mest berømte hotell og blir vist til Ibsensuiten, står voksne mennesker og gråter fordi han har tatt på dem. Jeg er bare en enkel munk. Og rundt ham går sikkerhetsvaktene med propper i ørene, konsentrerte, redde for at det skal skje noe med ham på norsk jord.

Stop lying/We love you

Det er årets mest omtalte, og for noen, som Olemic Thommessen og Erna Solberg, mest brysomme besøk. Og det er alvor. Aftenposten er utstyrt med et kort som gir utvidet tilgang til å følge Dalai Lamas bevegelser de neste tre dagene. Det betyr ikke at ikke også vi skal få merke hvor sterke livvaktene hans er.

Verdens mest berømte buddhistmunk har ikke bare venner. Kina kaller ham en ulv i munkekappe. Og etter den kjente 1988-talen hans i Strasbourg, der han sa at Tibet burde få selvstyre, men som en del av Kina, ble mange frihetssultne tibetanere forbannet på ham. Dalai Lama har også religiøse motstandere. Gruppen Shugden* er plassert bak et gjerde i et hjørne 50 meter fra hotellinngangen.

STORTINGET, FREDAG: Heisen var for liten. Vaktene måtte løpe for å rekke opp før Dalai Lama. - Hvilken etasje, hvilken etasje, ropte de. Svar: Femte.
Stig B. Hansen

Det faller kaldt regn, men denne og de neste dagene skal vise at de vel 200 Shugden-demonstrantene har stamina. De trommer og roper: Stop lying, false Dalai Lama. Da Tibets åndelige overhode kommer, trommer de enda hardere og roper enda høyere, stop lying, false Dalai Lama, men de overdøves av Dalai Lamas supportere, som har fått plass rett foran hotellet: We love you, Dalai Lama! Folk er på tærne. Mannen har med et kobbel av vakter, og hvor mange er det her fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST)? Ingen vil svare, men i hvert fall nok til et fotballag. Stemningen er spent, ikke bare fordi det vil være både trist og ufattelig pinlig om noe skulle skje med Dalai Lama i Norge («trusselbildet» er: a) En gærning, b) Kina, c) Shugden), men også fordi det snakkes om at kineserne følger nøye med på hva som skjer i Oslo.

— Telefonen min er avlyttet, sier en kvinne i arrangementskomiteen.

- Mener du det?

— 20 av oss var på et møte, og 15 fortalte om de samme problemene med telefonen. Da er det ikke tilfeldig, sier hun. Andre forteller den samme historien: Dårlig dekning. Ustabile e-postinnbokser. Knitring på linjen.

Dalai Lama får hjelp til å komme ut av bilen. Han som ble «den utvalgte» som treåring, forhandlet med Mao som 15-åring og rømte fra Tibet som 24-åring er blitt 78 nå. Han går inn på hotellet med brede steg og lavt tyngdepunkt, som en som beveger seg på glatt is.

KARL JOHANS GATE, ONSDAG: Dalai Lama er på Twitter, Facebook og har egen hjemmeside. Han vet godt hva en selfie er.
Stig B. Hansen

Satt fast i heisenNoen timer senere kommer han til dem som ga ham Fredsprisen og for alvor gjorde ham berømt i 1989. Da han besøkte Nobelinstituttet ved Slottsparken den gang, stoppet heisen mellom to etasjer. Inni sto Dalai Lama og den nyansatte arrangementssjefen. Lenge. Etterpå sverget hun på at bygget skulle få ny heis.

Nå går det knirkefritt.

Æresgjesten spiser lunsj med Nobelinstitutt-direktør Geir Lundestad, Nobelkomiteleder Thorbjørn Jagland og hans medlemmer. Tibetanerens latter bryter gjennom døren inn til rommet hvor han snart skal prate med utvalgte medier. Men her inne hvor det de kaller «Rundebordskonferansen» skal holdes er stemningen dårlig. Et vindu står åpent, og en TV-kabel gjør at det ikke går an å lukke.

Og nå har Shugden forflyttet troppene. Stop lying, false Dalai Lama , gjaller det gjennom åpningen.

— Dette er både irriterende og unødvendig, sier pressekoordinator Øystein Rakkenes. En henter et ullpledd for å se om dét kan dempe lyden. Men hva kan et ullteppe utrette mot slike rop? Kabelen må bort. Ropene blir svakere. Geir Lundestad, en ruvende mann både fysisk og verbalt, kommer for å sjekke at alt er i orden.

— Hvor skal Dalai Lama sitte?

— Der, sier Rakkenes.

— Og Jagland?

— Her.

— Og jeg?

— Der.

— Ja, sånn bør det være. Han der og Jagland der og jeg her, sier Lundestad til seg selv og klapper på ryggstøttene.

NOBELINSTITUTTET, ONSDAG: Veldig god stemning mellom Dalai Lama og Thorbjørn Jagland. Tema: Grått hår og lite hår.
Stig B. Hansen

Så: Dalai Lama. I et hett rom uten oksygen, der vinduene ikke kan være åpne fordi noen roper utenfor, prater han om Fredsprisen, Kina og den norske Regjeringen. Han ler ofte. Noen ganger er latteren tynn og hikstende, andre ganger mørk og brummende. Smilet og latteren er hans måte å løse opp trykket stemning på. Det er også en forsvarsmekanisme mot det som er mørkt i Dalai Lamas liv; eksiltilværelsen hans i indiske Dharamsala, hundrevis av munker som brenner seg til døde i protest mot måten Kina styrer Tibet på, og undertrykkede tibetanere. « Hvis jeg dør», sier han i et av svarene sine. Jagland bryter inn:— Jeg liker det uttrykket. Hvis jeg dør, sier han.

Avlyst! Eller ikke

I flere uker har Aftenposten blitt lovet 15 minutter alene med Dalai Lama rett etter «Rundebordskonferansen». Nå sier representantene hans at det ikke går likevel. En sier at han er for sliten. Men han ser jo ikke sliten ut? En annen sier det er fordi han finner all ropingen stressende. Men han ler jo av dem og sier at han føler med dem? Vi får høre skrekkhistorien til en annen avis: Den fikk avtale med Dalai Lama og bestilte dyre billetter til India, men rett før avreise trakk han seg. Ut av intet løser alt seg opp. Dalai Lama har tid. Han er ikke sliten. «Sitt, sitt», sier han, peker på stolen foran seg, og viser at han er klar.

- Du har fått mange politiske spørsmål den siste timen. Er det ok med noen personlige?

— Ja, selvsagt.

- Ønsket du av og til at du var en vanlig gutt eller mann, og ikke Dalai Lama?

Livshistorien hans er eventyraktig. Han ble født i 1935, som den femte i rekken av 16 søsken. Senere, da bondeforeldrene hans hadde fått vite hvor spesiell han var, forsto de tegnene de hadde fått: Kråkeparet som landet på taket deres hver morgen (det samme skjedde da den første, syvende, åttende og tolvte Dalai Lama ble født). Pjokken med røde bollekinn som krevde å få farens plass ved enden av bordet. Hans fascinasjon for den tibetanske hovedstaden Lhasa. Da han lærte å prate, lot han som han satte seg på en hesterygg og sa: «Jeg skal til Lhasa!».

CHATEAU NEUF, TORSDAG: Billettene ble solgt ut på to timer. Folk sto i kø for å høre Dalai Lama snakke om kjærlighet, medlidenhet og respekt.
Stig B. Hansen

Mens en kongesønn vet at han skal arve tronen, må Dalai Lamas reinkarnasjon jaktes på og finnes. Den trettende Dalai Lama døde i 1935. I fortellingen om hvordan den neste ble pekt ut, to år gammel, trekkes de samme detaljene frem: Det balsamerte liket av nummer 13 hadde flyttet på hodet, slik at det vendte mot nordøst. Et syn pekte mot provinsen Amdo. Flere detaljer førte letemannskapet til et beskjedent hus i landsbyen Taktser. Uten å si noe observerte de den lille gutten som bodde der og ble sikker på at de hadde kommet riktig. Noen dager senere kom de tilbake med eiendeler fra den avdøde. «Det er mitt, det er mitt!», sa treåringen. Lhasa neste. En intensiv og avansert utdanning skulle begynne.

— Du spør om jeg ønsket at jeg var vanlig. Ja, da jeg var ung, gjorde jeg det, sier han.

Barna som sang

- Hvorfor?

— Potala (palasset i Lhasa) ser gigantisk ut fra utsiden. For meg var det et fengsel. Ikke noe gress, ingen åpne steder hvor jeg kunne leke. Og ved siden av meg, læreren min (her setter Dalai Lama opp et strengt ansikt). Så kjedelig! Utenfor så jeg gutter og jenter som skulle ut og gjete dyrene sine. Ved solnedgang kom de tilbake. De sang. Og jeg tenkte: Å, la meg bli en av dem. Gi meg den friheten, sier han. Mange år senere måtte han rømme. Mao ville invadere Tibet. 17. mars 1959 kledde Dalai Lama seg ut som en soldat med rifle over skulderen. Med CIAs hjelp, sammen med en stor gruppe av slekt og venner, flyktet han over fjellpass på 5000 meters høyde. Følget var borte i over to uker. Mange trodde han var drept. I stedet ble han mottatt i indiske Dharamsala, hvor han fortsatt bor.

- Jeg leste at du noen ganger drømmer at du er tilbake i Tibet. Hvordan ser drømmen ut?

— Du tenker på noen veldig spesielle drømmer jeg hadde i 1958, mens jeg fortsatt var i Lhasa. De kom flere netter på rad. Den ene natten drømte jeg at kanalene i byen var fylt av blod. Den neste drømte jeg at jeg ble mottatt i India. Den siste natten drømte jeg at jeg returnerte til Lhasa, og så en veldig spesiell statue. Den var full av lys.

- Du gjør inntrykk på mennesker over hele verden når du reiser rundt. Snu det på hodet: Hvilke mennesker har gjort inntrykk på deg?

— Uten tvil biskop Desmond Tutu. Han er så jovial. Vi erter alltid hverandre. Samtidig har han full indre fred. Mange av lederne i India imponerte meg. Rajendra Prasad, den første indiske statsministeren var utrolig. På det europeiske kontinentet beundret jeg virkelig president Václav Havel.

- Jeg forstår at du bruker mye tid på bønn og meditasjon. Men hva gjør du når du har fri?

— Jeg leser. Nå er jeg en gammel mann, men hver gang jeg har sjansen, oppfører jeg meg som en ung student.

- Ser du filmer?

— Nei.

- Har du sett noen av filmene laget om deg selv, Syv år i Tibet eller Kundun, for eksempel?

— Jeg så et glimt av en av dem på et fly. Da jeg var ung, tidlig på 1960-tallet, likte jeg å gå på kino i Bombay eller Delhi. Jeg så også litt på TV. Discovery Channel. Jeg elsker Discovery Channel, de lærer meg om naturen. Og jeg lytter på BBC. De informerer om hvordan verden er hver dag. Hver morgen klokken seks hører jeg på nyhetene.

- Når står du opp?

— Senest halv fire. Vanligvis halv tre. Jeg mediterer, ber og analyserer i fire-fem timer. Bønn og resitasjon er viktig trening for en buddhistmunk. Det frisker opp hjernen min. Holder meg skarp. Gjennom slik trening får du mindre og mindre hår (her prikker han på Aftenpostens skallede panne med pekefingeren), men hjernen blir bare sterkere og sterkere. Så: Du bør meditere! Yes!

NOBELINSTITUTTET, ONSDAG: Etter at medarbeiderne hans har sagt nei til et intervju med Aftenposten, sier Dalai Lama likevel ja.
Stig B. Hansen

— Har du noen gang ønsket at du hadde barn eller barnebarn?- Ååå, nei. Hovedgrunnen til det er flere av vennene mine, spesielt i USA. De har først ett ekteskap, får barn, og så blir det skilsmisse. Nytt ekteskap, nytt barn, ny skilsmisse. Det er for mye bekymring. Jeg husker at jeg møtte noen i England som fortalte at de var så bekymret fordi de ikke hadde barn. Så møtte jeg dem igjen senere: De hadde fått ett, to, tre, fire barn. De var bekymret på nytt, for de hadde for mange. Så har du spørsmålet om fødselskontroll. Abort er jo umulig. Det er mange problemer.

- Så?

— Jeg pleier ofte å si at disse tingene er en trøst for oss munker. Men jeg mener det virkelig, vanlige menn har for mye spenning. De har for mye glede eller for mye å uroe seg for (han fører høyrehånden opp og ned i en bølgebevegelse). Munkene har det mer stabilt (hånden bortover i en rett linje). En munk kan leve et enkelt liv. Trene på medfølelse. En vanlig mann må alltid tenke med alvor på barna sine, på barnas utdanning, på jobben de bør ha og lønnen de fortjener. Og det er jo ikke bare barna.

- Å?

— Har du en kone, så har hun familie. Hun har foreldre og søsken. Da blir det plutselig veldig mange mennesker som skal ha det bra.

- I en bok du ga ut i 2000 skrev du at et liv i luksus er usømmelig. Hvordan føles det å kjøre rundt i disse flotte bilene og bo på luksushotell rundt om i verden?

— For å være helt ærlig, det som er veldig viktig for meg, er dusjen.

- Dusjen?

— Noen ganger er hotellet digert, men vanntrykket i dusjen veldig dårlig. Det er ubehagelig. Jeg kan godt bo på dårligere hotell med ikke fullt så fine rom – hvis trykket i dusjen er bra, blir jeg glad. Også bryr jeg meg om maten. Frokosten er viktig. Jeg våkner klokken tre og er veldig sulten. Første gang jeg var i Russland, spurte jeg manageren om jeg kunne få frokost 5.30 eller 6. De svarte «nei, det kan du ikke, du må vente til åtte». Så jeg ventet: Seks, syv, åtte. Jeg var veldig sulten! Jeg hadde bare drukket kaldt vann. Det var grusomt.

Tiden er ute. Da jeg er på vei ut av rommet roper Dalai Lama etter meg. Han er ikke ferdig med kone og barn-teoriene sine:

  • Jeg tror at hvis jeg var gift, og hadde to barn, så ville jeg hatt mange flere rynker enn det jeg har nå.

Latteren hans er tynn, nesten hysterisk. Skjorteryggen min er våt av svette.

Finished. Lunch. Thank you

Dagen etter har Dalai Lama et over seks timer langt program på Chateau Neuf. Først møter han preses Helga Haugland Byfuglien og fem andre fra den norske og den katolske kirke. I audiensrommet er det satt frem en tronelignende stol på en liten scene for ham. Stolen er pyntet med puter og tepper. Han kommer inn, og velger en klappstol rett foran de seks geistlige i halvsirkel rundt ham. Jeg er bare en enkel munk. Han ser på dem. Så ler han, ha, ha, ha, ha, ha, ha, før han begynner å snakke om religiøse utfordringer.

CHATEAU NEUF, TORSDAG: - Kom, kom. Bilde sammen! Munkene fra Det norske buddhistforbundet var ikke vanskelige å be og gjorde lite for å skjule sin entusiasme da deres åndelige leder ville ha et gruppebilde.
Stig B. Hansen

De neste inn er rundt 30 kappekledde munker fra Det norske buddhistforbundet. De virker både litt skvetne og veldig glade da de kommer. En av munkene faller rett ned på kne foran Dalai Lamas føtter, det er nesten som han kollapser.— Nei, nei, ikke gjør det, sier Dalai Lama strengt og hjelper ham opp. Han og munkene går sammen ut på scenen for å holde buddhistisk undervisning. Det er en vanlig norsk arbeidsdag, men salen er full av mennesker. Billettene koster flere hundre kroner, men ble solgt på to timer. Det kostet å hente Dalai Lama til Norge. Her skal noen av utgiftene hentes inn. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene her. Passordet til det trådløse nettverket i presserommet er holyjournalism .

På scenen går en lydmann med langt skjegg bort til ham for å feste en mikrofon.

Dalai Lama drar ham i skjegget og ler.

Han snakker presist, men ganske vanskelig tilgjengelig engelsk. Han lar flere av ordene henge sammen, slik at de danner ett langt ord. Han vet selv at han snakker for mye, ved et tilfelle sier han:

  • Med en gang jeg åpner munnen blir det bare, bla, bla, bla, altfor langt.

Flere av temaene er passasjer vi allerede har hørt, på «Rundebordskonferansen» og sammen med de geistlige. Dalai Lama er opptatt av verdens økende folketall, respekten vi er nødt til å ha for hverandre, og global oppvarming. Han støtter seg til ikke-navngitte forskere og prognoser uten kilder. Han hamrer inn ordene godhet, forståelse og respekt. Av og til avbryter han sin egen ordstrøm med en «jeg husker en gang»-historie.

— Jeg husker en gang jeg kom til en stor, flott Buddha-statue. En fugl satt på Buddha-statuens hode. Den bæsjet. Men statuen stirret bare rett frem. Så kom et barn. Barnet gråt foran Buddha-statuen. Men statuen stirret bare rett frem. Hva jeg mener? En statue er en statue. Det viktige er det vi har på innsiden.

Så avslutter han foredraget slik:

«Finished. Lunch. Thank you.»

Panne mot panne

Siste post på programmet på Chateau Neuf er et møte med flere hundre norske studenter. Professor Nina Witoszek åpner med å kalle Dalai Lama et «episenter av visdom». Men han er også bare en vanlig mann. Selv om klokken bare er to, har han snart vært våken i 12 timer. Så han gjesper. Det er ikke snakk om å skjule det med hånden på scenen, han gjesper helt åpenlyst, med vidåpen munn. Igjen. Og igjen og igjen. Så lirker han en våtserviett fra tøyposen han bærer med seg overalt. Han tørker seg på pannen. På kinnene. Og omhyggelig på hver eneste finger. Men i stedet for å sovne får han ny kraft. Av de unge? Han kommanderer Witoszek til å flytte seg fra barkrakken og sette seg i en sofa i stedet.

— Den stolen er for unge folk som elsker alkohol!

Han hører fire studenter snakke om olje, ren energi og drømmene for fremtiden. Etterpå takker han dem. Han starter ytterst til høyre. Studenten Jonathan Lindholt (25) holder ham i hendene og bøyer seg mot ham. Dalai Lama bøyer seg også. De står panne mot panne, lenge. Thank you , sier Lindholt. Thank you, behold entusiasmen din , sier Dalai Lama. De slipper hverandre. 25-åringen står igjen. Han puster tungt. Øynene hans er blanke. Han biter seg i underlappen.

Da Dalai Lama forlater Chateau Neuf, nesten på slaget 15.30 (arbeidstiden hans slutter da, og hvis det stemmer at han sover åtte-ni timer hver natt, legger han seg jo senest ved syvtiden) er det som en scene fra JFK eller Livvakten . Vakter sikrer bilen på alle kanter og løper de første meterne ved siden av den før den skyter fart. Bak kommer resten av følget i en sort maxitaxi. «Karaoketaxi (gjennom Oslos gater av full hals)» står det på den.

Årets høydepunkt

STORTINGET, FREDAG: Ellen Bergli gikk ned i stortingsresepsjonen for å se Dalai Lama gjennom vinduet. Det endte med at han tok henne på lårene.
Stig B.Hansen

Fredag, siste dag: Dalai Lama skal egentlig gå de få meterne fra Grand til Stortinget. Men det er så folksomt at vaktene velger å kjøre ham. På trappen venter politikere, blant andre Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF), Liv Signe Navarsete (Sp) og Bård Vegar Solhjell (SV). Men da Dalai Lama først kommer inn på Stortinget, bestemmer han seg for å gå sin egen vei.Han har sett Ellen Bergli fra referentseksjonen i resepsjonen. Hun har vinket til ham med en av krykkene sine.

Hjelp, kommer du hit?! virker det som hun tenker mens han går mot henne.

Jeg er bare en enkel munk.

— Har du vært i en ulykke? spør han.

— Nei, svarer hun.

Han bøyer seg, og klemmer henne på lårene. Først det ene, så det andre.

— Har du vondt?

— Nei.

STORTINGET, FREDAG: Mens Erna Solberg forberedte Høyres landsmøte, langt unna Stortinget, gikk Dalai Lama inn hovedinngangen og sjarmerte alle han møtte. Etterpå vinket han farvel.
Stig B. Hansen

— Jeg har av og til vondt i beinet, sier Dalai Lama og går. Ellen Bergli står igjen med åpen munn mens kolleger flokker seg rundt henne.- Oh, my God! Han bare så meg. Det er dagens høydepunkt. Nei, årets høydepunkt!

  • Shugden-demonstrantene mener Dalai Lama diskriminerer dem, bøller med dem og hindrer religionsfrihet fordi han offentlig tok avstand fra dem i 1976. Under et møte på Folketeatret fredag ville en av Shugden-medlemmene stille Dalai Lama et spørsmål. Da konfransieren ba ham vente, sa Dalai Lama: - La han spørre. Jeg skal svare.