Den 10 år gamle gutten fra klassebildet i 1. klasse.
PRIVAT

Denne saken ble første gang publisert i Aftenposten i november 2014. Vi vet når den 10 år gamle gutten ble født, og hvor. Vi vet at han var flink i matte, presis med stikkballen, god til å bytte til seg de mest ettertraktede Pokémon-kortene og at det fortsatt hender at klassevenner kan begynne å gråte når de snakker om ham på skolen.

Vi vet også at i over to måneder den rekordvarme sommeren 2014 var 10-åringen utenfor skolens og det offentliges oppsyn før moren en onsdagsmorgen ringte nødnummeret og sa at det var noe alvorlig galt med ham.

LES OGSÅ:

Den morgenen, den 27. august i år, døde 10-åringen. Hva var det som skjedde med ham? Kunne det som skjedde, ha vært avverget?

Jeg kan ikke si mer enn at vi mener han ble mishandlet i tiden frem til han døde

Moren, en norsk-pakistansk kvinne på 38 år, er siktet for bevisst å ha utsatt sitt eneste barn for grov mishandling med døden til følge. Barnevernet mottok to bekymringsmeldinger om at gutten ikke hadde det bra før han døde.

«Han sluttet bare å puste», sa kvinnen til venner som spurte hva som hadde skjedd med barnet hennes.

«Han sov, og våknet ikke», fortalte hun andre. I dag er kvinnen til observasjon på Dikemark sykehus i Asker. Hun har vært på det psykiatriske sykehuset siden 7. november og skal være der i åtte uker. Politiet vil ha hennes tilregnelighet vurdert.

— Vi har gjennomført ett omfattende avhør av mor. Vi vil vurdere flere avhør hvis hennes helsetilstand gjør det mulig, sier politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby. Etter hva Aftenposten kjenner til, skal kvinnen ha respondert minimalt på spørsmålene hun ble gitt under avhøret.

Det ble startet etterforskning samme dag som gutten døde. 68 dager senere ble moren pågrepet og fremstilt for fengsling i Oslo tingrett. Politiet var redd for at hun skulle forlate Norge.

Politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby
BERIT ROALD, SCANPIX/NTB

Siktelsen er alvorlig: Kvinnen skal bevisst ha utsatt sin egen sønn for grov mishandling. Aftenposten erfarer at rettsmedisinerne har funnet at gutten var tydelig underernært. Andre medier har meldt at han sultet ihjel. Kraby sier:— Straffelovens paragraf om grov mishandling omfatter mye, ikke bare fysisk vold, men også psykisk mishandling. Jeg kan ikke si mer enn at vi mener han ble mishandlet i tiden frem til han døde.

- Ikke sunt å leve slik

I Folkeregisteret fremkommer det at den siktede kvinnen kom fra Pakistan til Norge sammen med sin familie da hun var åtte år gammel. Sønnen hennes ble født på Ullevål sykehus i Oslo i midten av mars 2004. Da var kvinnen i slutten av 20-årene og hadde ett ekteskap bak seg. Guttens far er ikke mannen hun først var gift med. Faren er pakistansk, men skal aldri ha bodd i Norge. 10-åringen sa til venner: — Jeg har aldri møtt ham.Gutten vokste opp sammen med sin hjemmeværende mor. I lange perioder bodde også morens foreldre sammen med dem. De 267 leilighetene i borettslaget på Mortensrud i Oslo, der de har bodd siden 2012, ligger tett på hverandre. Veggene mellom leilighetene er tynne. En nabo forteller:

— Jeg vet at alle familier krangler. Men jeg kan ikke tro at noen kan krangle så mye og så ofte. Det er ikke sunt for et barn å leve i et slikt bråk.

Naboen ringte på døren og sa fra. Kvinnen som nå er siktet, lovet at de skulle dempe seg. Men det hjalp ikke. I midten av februar hadde naboen fått nok: Hun ringte barnevernsvakten i Oslo kommune og beskrev i detalj alt hun over lengre tid hadde hørt.

Vi kommer ikke på noe tidspunkt til å uttale oss om denne saken. Som du sikkert vet, har Fylkesmannen i Oslo og Akershus åpnet tilsynssak

— Barnevernet sa at de skulle se på det. Jeg tenkte at det kanskje hadde fungert siden det etter hvert ble stille, sier kvinnen. Men tidligere denne uken gjorde VG henne kjent med at politiet ikke ante noe om bekymringsmeldingen hennes fra februar. De kjente bare til én annen melding, sendt i april. Den skal ha blitt henlagt av barnevernet i bydel Søndre Nordstrand etter få dager, uten at tiltak i familien ble iverksatt.

Etter gjentatte henvendelser på telefon oppsøkte Aftenposten barnevernet tirsdag denne uken, men fikk ikke snakke med enhetslederen. På telefon sier hun:

— Vi kommer ikke på noe tidspunkt til å uttale oss om denne saken. Som du sikkert vet, har Fylkesmannen i Oslo og Akershus åpnet tilsynssak. Utover det har vi ingen kommentar.

Utpekte seg ikke

Bente Rygg, avdelingsdirektør for Barne- og familieseksjonen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, opplyser at barneverntjenesten må gi en redegjørelse for sin befatning med saken innen onsdag 26. november.

— Fylkesmannen ønsker å få bekreftet eller avkreftet om barnevernet har gjort eller ikke gjort det de skulle, sier Rygg.

I april i år skal den siktede kvinnens foreldre ha flyttet til en annen adresse noen hundre meter unna. Flere naboer Aftenposten har snakket med sier at det da ble stille fra leiligheten i kjelleretasjen på Mortensrud.

Konstituert styreleder i det aktuelle borettslaget opplyser at han ikke er kjent med at det har foreligget noe utkastelsesvarsel på leiligheten der den 10 år gamle gutten bodde med sin mor.

— Jeg har kun vært styreleder siden september i fjor. Jeg kan bekrefte at vi har behandlet én naboklage på bråk i leiligheten der de bodde. Gutten og moren utpekte seg aldri spesielt. Jeg visste faktisk ikke hvem de var før jeg leste om saken, sier styrelederen.

Stikkball og Pokémon

10-åringen begynte i første klasse på Stenbråten skole i Søndre Nordstrand i august 2010. I september samme år ble to av skolens elever, to jenter på syv og ni år, drept av sin far. Skolen er svært bekymret over at elevene har opplevd tre medelevers dødsfall i løpet av så kort tid.

Venner forteller at 10-åringen var en snill og høflig elev med mange venner. Han beskrives som en av klassens enere i matematikk.

Gutten gikk til skolen uansett hvordan været var. Da moren ble spurt om det, skal hun ha svart at det var godt for helsen hans.
Tor G. Stenersen

Flere naboer Aftenposten har snakket med synes det var rart at han pleide å gå alene den bratte, kilometerlange veien til skolen med den store sekken sin på ryggen mens vennene i nærområdet tok bussen. Ingen så ham sykle eller bruke sparkesykkel. Når moren ble spurt om hvorfor han gikk, svarte hun at det var bra for helsen hans. Aftenposten har fått vite at moren flere ganger tok ham med til legen fordi hun var bekymret for størrelsen hans: Hun mente at han var så liten og sped.Gutten likte å leke. Aller best likte han stikkball og Pokémon-kort. Han var en mester til å få tak i de mest ettertraktede kortene. Men naboer og venner gir et inntrykk av at han levde ett liv på skolen og et annet hjemme: Det var ikke lett å få ham med på lek etter skoletid.

— Han hadde lyst til å være med meg hjem, men han fikk nesten aldri lov av moren sin, forteller en venn. Han sier at 10-åringen «ofte virket stresset». Han kunne bruke veldig lang tid på å svare på spørsmål. Han skal ha pleid å gjemme matpakken sin slik at andre ikke skulle se maten i den. Men han spiste, og drakk skolemelk.

Naboer beskriver moren som lite sosial. Flere av dem forteller at de inviterte henne og sønnen hjem til seg for å spise, se på TV eller prate, men at hun stort sett ikke ville. Samtidig får Aftenposten opplyst at hun var med på foreldremøter og andre arrangementer skolen hadde.

Fravær før og etter ferien

Før sommerferien 2014 hadde 10-åringen mye fravær. Først én dag midt i den nest siste uken før ferien skulle starte. Så hele uken før avslutningen fredag 20. juni. Moren hadde ringt og sagt at han var syk. En medelev mener at han kom til skolen i denne perioden og hentet lekser, men Aftenposten har ikke fått opplysningen bekreftet.

Det nye skoleåret startet mandag 18. august. Heller ikke da møtte 10-åringen opp. Tre dager ut i uken ringte moren til skolen og sa at sønnen var syk.

Skolens reglement for fravær er slik: «Hvis elevens fravær overstiger tre dager, tar vi kontakt med hjemmet. Hvis foreldre selv tar kontakt med skolen og gir gyldige årsaker til barnas fravær, er det ikke rutine å gjøre videre undersøkelser.»

I det samme reglementet heter det også at «dersom det er grunn til bekymring rundt fraværet, følges vanlige rutiner for melding av bekymring. Ved mistanke om at fraværet skyldes noe ulovlig, meldes saken til politiet.»

Men på skolen, som har over 500 elever, ble det aldri stilt spørsmål om fraværet. Det var jo begrunnet av mor. Å dra hjem til ham var aldri noe tema, og det er heller ikke vanlig rutine. Aftenposten får opplyst at det ikke er uvanlig at elever med foreldre fra andre land kommer sent tilbake fra sommerferie. I tillegg fikk 10-åringens klasse ny lærer mellom 4. og 5. trinn. Den nye læreren kjente ikke til fraværet gutten hadde hatt før ferien startet.

Da den åttende skoledagen etter sommerferien var over, var 10-åringen død. Dagen etter fikk elevene på trinnet hans informasjonsbrev med hjem om dødsfallet. De holdt en minnestund for ham, og alle laget tegninger som moren skulle få. Mange tegnet motiver fra Pokémon-figurene gutten likte så godt. Fortsatt kan klassevenner begynne å gråte og si at de savner vennen sin når de snakker om ham i klasserommet.

Ikke lenger overrasket

Døde han av sult? Av underernæring? I Norge i 2014?

Etter å ha arbeidet som rettsmedisiner i mer enn 30 år blir jeg ikke lenger overrasket når det gjelder omsorgssvikt, mishandling eller overgrep mot barn

Den endelige obduksjonsrapporten er ventet i slutten av denne måneden. Professor Torleiv Ole Rognum, som er leder for forskningsavdelingen i rettspatologi og klinisk rettsmedisin, forklarer hva som skjer når et menneske dør av undernæring:— Mangel på alle typer næring fører til avmagring og lavt blodtrykk og til slutt organsvikt og død. Mangel på væsketilførsel fører til uttørring med forstyrrelser i kroppens salthusholdning. Slik forstyrrelse kan utløse hjertesvikt og død.

- Er du overrasket over at noe slik kan skje i Norge?

— Jeg kan ikke kommentere den aktuelle saken. Etter å ha arbeidet som rettsmedisiner i mer enn 30 år blir jeg ikke lenger overrasket når det gjelder omsorgssvikt, mishandling eller overgrep mot barn, sier Rognum.

Den usynlige gutten

10-åringens siste dag på skolen var fredag 13. juni. Fredagen etter startet en lang, varm sommerferie for resten av elevene. Hva gjorde han og moren? Aftenposten har flere uavhengige kilder som sier at de ikke reiste vekk, men var i borettslaget på Mortensrud hele perioden.

Men jeg så ham aldri leke med de andre barna

Området er godt tilrettelagt for barn, med klatrestativ, husker og sklier. Ved siden av hverandre ligger en basketballbane med kurver og en fotballbane dekket av grus. Ved banene er det sterke lyskastere for mørke kvelder. Aktiviteten var lavere enn vanlig da muslimenes fastemåned Ramadan startet 27. juni, men folk var selvsagt ute – i den varmeste julimåneden siden målingene startet.

— Men jeg så ham aldri leke med de andre barna, sier en mor.

Politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby sier at mor og sønn «ikke levde i en isolert boble» og at politiet «vet at det har vært kontakt med andre familiemedlemmer og også noe kontakt med andre». Men ingen av de mange naboene eller vennene i nærområdet som Aftenposten har snakket med, mener å ha sett 10-åringen ute i løpet av sommerferien.

En av guttens venner så ham for aller siste gang på et busstopp like ved leiligheten, sammen med moren, to dager før ukene med skolefri skulle starte. Med sin mor til stede forteller kameraten til Aftenposten:

— I sommer ringte jeg på mange ganger, sikkert en gang i uken, men moren sa «vi skal gå et sted». Hun sa alltid at de skulle gå et sted.

- Så eller hørte du noe til gutten inne i huset, eller gikk du inn?

— Nei.

- Inviterte moren deg inn?

— Nei.

Den 10 år gamle gutten er gravlagt på den muslimske delen av en gravlund i Oslo.
Tor G. Stenersen

Etter sønnens død og frem til hun ble varetektsfengslet skal moren ha bodd hos sin søsters familie, i et rekkehusområde ikke langt fra sitt eget hjem. Søsteren har ikke svart på Aftenpostens henvendelser, men et familiemedlem sier at dødsfallet kom som et sjokk.

Peker mot himmelen

Forholdet mellom flere av familiemedlemmene skal være komplisert. Vi forsøker å finne guttens besteforeldre for å høre hva de vet. Da de flyttet fra sin datter og sitt barnebarn tidligere i år, flyttet de til en blokk i nærheten. De bor så nært at de kan se ned på guttens tidligere nærområde fra balkongen. Ingen svarer eller åpner da vi ringer på døren tirsdag ettermiddag og onsdag morgen. Men helt tilfeldig treffer vi dem på det lokale kjøpesenteret på Mortensrud.

Vi var i Pakistan. Vi kom tilbake for to uker siden. Da vi kom, var de ikke her

Vi presenterer oss og spør de to eldre menneskene hva de tror har skjedd med barnebarnet deres. Men språkbarrièrene er store. De snakker lite norsk, vi snakker ikke urdu.

— Vi var ikke her da det skjedde, sier kvinnen flere ganger.

— Vi var i Pakistan. Vi kom tilbake for to uker siden. Da vi kom, var de ikke her, sier hun og tar opp et lommetørkle. Hun tørker tårer og legger én hånd over hjertet.

Med den andre peker hun opp mot en imaginær himmel i butikktaket på Mortensrud.

— Foreldre har derfor ikke tillit til barnevern, politi eller andre offentlige instanser

— Mange barn og familier i bydelen der gutten bodde trenger hjelp og støtte. Denne saken er trolig bare toppen av isfjellet, sier Iftikhar Mahmood.

Han er forstander, leder av Søndre Nordstrand Muslimske Senter. Trossamfunnet ble etablert i 2004, det har 1600 registrerte medlemmer og omtrent dobbelt så mange brukere.

Mahmood mener det er en stor mistillit mellom barnevern og bydelens befolkning.

-Det har vært saker der barnevernet har overreagert og gått for langt der det kun var behov for veiledning og informasjon. Foreldre har derfor ikke tillit til barnevern, politi eller andre offentlige instanser som er ment for å hjelpe i en vanskelig situasjon.

-Betyr det at mange foreldre i det muslimske miljøet ser på hjelperne som motstandere?

-Ja, i mange tilfeller, fordi de er redde for å miste sine barn. Mange av problemene vi ser her i Søndre Nordstrand bunner i mangel på økonomiske ressurser til å yte tjenester befolkningen her trenger.

Forstanderen sier samtidig at det muslimske miljøet selv må ta større ansvar og tørre å snakke om sine problemer og be om hjelp.

-Det som sårer meg mest, er at ingen oppdaget hvor vondt mor og barn hadde det. At ingen så at noe var galt. Skole og helsetjenesten burde oppdaget dette. Naboer og venner. Vi alle kunne oppdaget dette før det ble en tragedie. Vi er mange som har sviktet.

Han sier det er rystende at en kvinne som trengte hjelp, ikke hadde sosialt nettverk i et så gjennomsiktig miljø.

-At naboer og bekjente ikke grep inn eller tok kontakt er uforståelig. Jeg tror innvandrermiljøene er blitt mer kyniske og kalde. Samhold og menneskelig varme er verdier som har mistet feste i folks hjerter. Vi må bry oss mer, og ikke la denne tragedien passere oss som en nyhetsrevy, sier Iftikhar Mahmood.