En lydløs flokk venter på første trikk inn mot sentrum av Oslo.
Øyvind Nordli

MandagEn trikkedør åpner seg. Mennesker på holdeplassen presser seg gjennom en halvannen meter bred dør. Knær, albuer og skuldre er i nærkontakt før du er inne i en trikkevogn der folketetthet kan måles i centimeter.

Tidlig morgen. 10 minusgrader. Mørkt. Rushtrafikk. Og kampen om en plass på linje 11 er i gang.

Jeg har satt på meg hodetelefonene før jeg går om bord. All bevegelighet stopper i en medpassasjer. På vei ned Thorvald Meyers gate hører jeg på nettradio. Stemmen i øret snakker om befolkningsveksten i Oslo. Antallet beboere i hovedstaden eser ut som en brøddeig. I 2030 kan Oslo telle opp mot 1 million mennesker, mot snart 650.000 i dag. I tillegg vokser områdene rundt byen. Presset på buss-, tog— og trikkekapasiteten er enormt.

Ruter mangler rundt 30 milliarder kroner de neste 10 årene for å møte veksten i antall kollektivreiser , sier nyhetsoppleseren.

Ingen på linje 11 sier noe. Ingen smiler. Ingen gråter. Ingen ler. Aldri på en mandag. Folk har akkurat stått opp fra helgen og stirrer i smarttelefoner for siste sjekk av en kattevideo på Facebook eller et glass rødt på Instagram. Helt til en i 20-årene med blond spikersveis og Pea Coat-jakke i bakerste vogn blir oppringt av kameraten og bryter tausheten.

«I helvete Hans Christian. Du ble jo drita full. For en fest. Vi husker jo ingen verdens ting».

Noen få heldige får sitte, mens sent ankommende passasjerer kjemper om en plass i midtgangen.
Øyvind Nordli

TirsdagRett innenfor døren møter du en vegg av folk. Du må bryte deg forbi for å finne en luftboble lenger inn i midtgangen. Mister du noe på gulvet, får du problemer med å hente det opp igjen. Og du kan lukte om sidemannen var på fest i går, eller svetter og bare vil ut herfra.

Vognsettet gjør et rykk. Vi beveger oss inn mot sentrum av Oslo som en lydløs horde. Vi kjører fra høflighet og vennlighet. Ved Birkelunden bremses hastigheten ned før alt står stille. Ingen passasjerer går ut, noen nye presser seg inn, også en student med et stykk Norrøna jaktsekk. En jente blir stående med sekken presset opp mot hakehøyde. Hun spør høflig om han ikke kan ta av seg sekken. Han ser på henne og svarer rakrygget: Nei.

På nettradioen meldes om enorme bilkøer på Strømsveien og full stans i Operatunnelen da trikken stopper ved Schous plass. Inn kommer noe så sjeldent som en eldre mann. I hvert fall på denne tiden av døgnet. Han er sikkert 65 år, kanskje 70 år gammel. Med allværsjakke, topplue og strikkevotter havner han opp mot glasskjermen ved Ruters stemplingsautomat. Han gjør ikke noe ut av seg. Han står der og blir bare borte i et passasjerhav.

Tre holdeplasser senere går han av trikken.

Knapt noen legger merke til ham.

Folk klamrer seg fast for å holde balansen i en alt for full blåtrikk.
Øyvind Nordli

OnsdagHan skal ut på reise, og må ha fått for seg at tyver herjer på linje 11. Mannen på 50+ har satt kofferten i motstående sete foran seg. Han vokter bagasjen sin som om den inneholdt store summer penger. Tilsammen opptar han 2,5 plasser, mens resten av vognen klamrer seg til alt som kan opprettholde balansen.

Men ingen kofferttyver, ingen lommeboktyver eller billettkontrollører er å se. Det er ikke plass. Bare Ruters Skikk og bruk for kollektivreisen fra 1952 skal minne oss på å vise hensyn. Som at bagasje skal settes der den ikke «er til hinder for andre reisende». Men i en tilstand av stress og trengsel på vei til jobb virker skikk og bruk like fjernt som TV i svart/hvitt. Midtveis i uken begynner irritasjonen og slitasjen å øke i styrke. Sintestemmen min roper ut — inne i meg: «Kan du ikke ta kofferten din bort så i hvert fall et menneske fra midtgangen kan få sitte»!

Ikke noe skjer. 50+ har øyekontakt med sin reisevenn. Den gamle mannen i allværsjakke står opp mot glassveggen. Akkurat som i går. Alt er som det skal helt til en eldre dame stiger om bord. Isbrodder skraper mot trikkegulvet. Hun passerer mannen i allværsjakke. Nå er de to fra den eldre generasjon. Hun fortsetter innover i midtgangen. Ved siden av 50+ kommer hun ikke lenger, men koffertmannen reagerer ikke. Den gamle damen blir stående, helt til en ung jente reiser seg opp fra setet på stolraden ved siden av. Med rød Miami-caps ser hun bort på den gamle damen og sier:

«Du kan godt få min plass».

Trikkene går tett både ut og inn fra Oslo sentrum.
Øyvind Nordli

TorsdagEr det slik at denne dagen er blitt siste arbeidsdag for alle på linje 11? Slik at alle må på jobb i dag før de tar helg fra fredag morgen?

Vognene er om mulig enda mer sprengt enn tidligere i uken. Og på nyhetene hører jeg om et forslag til ny nasjonal transportplan: Det kan bli dyrere å kjøre kollektivt i rushtiden. Flere vil da bli stimulert til å reise utenom rushtiden og til å gå eller sykle på korte turer.

I utgangspunktet er jeg skeptisk til rapporten, men akkurat nå er jeg åpen for alle nye ideer. Jeg befinner meg halvt under armhulene på en kjempe som lukter svette og øl. Og da trikken stanser ved Birkelunden, må en dame med barnevogn og en fire-femåring ved siden av seg, bli igjen på holdeplassen. Ingen går ut for å slippe henne og barna inn. Vi står her som om vi endelig har kapret vår plass i livet. Mens mammaen må bøye seg ned til datteren og forklare hvorfor de må stå igjen i kulden på holdeplassen.

Jeg merker at jeg ikke bryr meg lenger. Jeg kjører miljøvennlig, men er alt annet enn vennlig. Samvittigheten svir ikke. I stedet sender jeg blikk med forakt. Sintestemmen inni meg roper at folk «må trekke lenger inn i vognen». Jeg står med en overkropp i vinkel. Jeg er fastlåst og kommer ingen vei. Er det nå jeg skal tenke på at andre reisende har det verre enn meg? At å kjøre båt fra Hareid til Ålesund i vindkast er brutalt mot en trikk på beksvart asfalt? Eller at mine skarve minutter på linje 11 er skammelig lite mot andre som bruker et halvt liv på å komme seg til arbeid?

Perspektivet knuses av en rasende mann. Han har akkurat steget på og må ha fått fullstendig nok. Jeg hører sintestemmen min for aller første gang fylle stappfulle trikkevogner og bli fremført av mannen som roper:

— Kan dere se å trekke lenger innover. Det er jo en halvmeter mellom dere!

Endelig kan de aller fleste passasjerene få en sitteplass når helgen for alvor nærmer seg.
Øyvind Nordli

FredagEt lysglimt av helg sniker seg inn. Noen sier «hei» med tysk-amerikansk-engelsk høflighet. I hodetelefonene hører jeg nyhetsankeret si: Buss for trikk, og spasér hvis dere gjerne kan.

Men trikkevognen er glissent besatt. Flere må ha valgt hytte og fjell fremfor linje 11. Først på holdeplassen til den eldre mannen med allværsjakke, er samtlige seter igjen okkupert. Den eldre mannen stiger på og går nærmest resignert til samme plass. Han står og kikker i trikkegulvet, mens medpassasjerer stirrer i telefonene sine. Etter tre holdeplasser skal han forlate vognen, men rett før trikkedørene bretter seg ut, stopper han opp ved en tilsynelatende tilfeldig utvalgt medpassasjer i 40-årene. Den eldre mannen ser småirritert ut. Han retter seg litt opp, og for aller første gang hører jeg ham si noe:

«Når du blir like gammel som meg, får du sikkert lov til å stå du også».