Nationaltheatret, hovedscenen. Fire menn sitter i en sofa. Handlingen sirkler seg rundt dop, tigging, venner som faller fra og evig kameratskap. Teaterstykket Verdiløse menn er sosiale tragedier med svart humor.

Og et musikalsk smell!

For lyden skrus opp. Ut mellom scenetepper kommer tre musikere. En sitter bak trommene, en står ganske så rolig og spiller bass, mens gitaristen er et elektrisk kraftsentrum.

Petter Baarli står ikke i ro. Han kaster gitaren rundt i hoftehøyde. Høyrehånden angriper strengene. Gitarriffene er hentet fra Joachim Nielsen – Jokkes – musikkhimmel. Tre generasjoner publikummere tramper takten, noen holder seg for ørene, alle synger:

Dette er en sang for alle oss – verdiløse menn.

Rock’n roll-gitaristen har snublet inn døren til den over 100 år gamle teatersalen i rokokkostil.

Hoppet i det

Alt er selvsagt tilfeldigheter, også at han skulle havne her på hovedscenen i Nationaltheatret.

OK, Petter Baarli har 30-årsjubileum med boogierock-bandet sitt, Backstreet Girls. Han gir ut soloplate og må være Norges mest rastløse og seiglivede rockegitarist. I hvert fall en av de beste.

Men aldri streifet tanken ham at han skulle stå på en teaterscene. Ikke før Christopher Nielsen kom bort til ham for drøyt fem år siden. Broren til Jokke ville ha ham med i en musikal basert på Joachim Nielsens musikk og hans eget manus. Baarli hadde spilte mye med Jokke mens han levde, men ville lufte forespørselen med bandmedlemmene i Backstreet Girls.

Enkelte så forskrekket på ham. En svarte:

«Hæ? Teeater??? Skal du ødelegge ryktet vårt nå.»

— Det der skulle dere aldri ha sagt, for da gjør jeg det, advarte gitaristen.

Petter Baarli gjorde det.

Nå sitter gitaristen i garderoben på Nationaltheatret. Han fyrer opp nok en Marlboro.

— Se her!

48-åringen spretter opp fra stolen foran sminkespeilene og peker bort på et klesstativ. Skjorter, bukser og litt sengetøy henger på rekke. Skuespillerne på Nationaltheatret får vasket klærne på jobb. Siden han ikke har kostyme i musikalen, har Petter Baarli tatt med litt ekstra hjemmefra.

— Forrige dagen slengte jeg Chuck Berry-capsen min oppi skittentøykurven. I vanlig vask ville den vært ødelagt. De renset capsen for årelang møkk og gammel kullsvart hårfarge, sier han og gliser.

Ingen regi

Han var skeptisk i starten. Og da han fikk øye på Per Christian Revholt, som er ansvarlig for å tilpasse musikken til teaterstykket, tenkte han: «Nei, ikke en sånn fyr! Her kommer det bare en som ber deg skru ned lyden.»

Men Revholt og regissøren i Verdiløse menn , Anders T. Andersen, ba ikke om en regissert utgave av rockegitaristen: - Bare vær som du er. Gå ut på scenen og føl deg fri.

— Tenk’a. Dritfett, ikke sant. Og med de gutta der måtte det bli bra, sier han, og reiser seg opp fra stolen for å understreke poengene.

Han er ikke så høy av vekst, men rockegitarist Petter Baarli er den som gir mest lyd fra seg i musikalen <i>Verdiløse menn </i>på Nationaltheatret.
Fartein Rudjord

Noen trapper opp fra garderoben, gjennom et par labyrintkorridorer, finner du teaterets storsal. Her har snart 60.000 mennesker sett Verdiløse menn . Et helt nytt publikum har oppdaget gitaristen.

— Jeg kan se blikket til noen av de eldre på første rad, ofte skepsisen, men da går jeg bare bort til dem og gjør sånn, sier han. Midt på garderobegulvet sender han høyrearmen sin «jorden rundt.» Han slår an på luftgitaren og roper «whoooom!»

— Og til slutt, etter at hele forestillingen er over, står alle og trampeklapper.

Sex Pistols forandret livet

For snart 50 år siden: Skedsmokorset i Akershus, drøyt to mil nord for Oslo og ganske så nær E6.

Her vokste Petter Baarli opp. Foreldrene var skilt, han bodde sammen med moren sin, en yngre søster og broren.

Petter og hans fire år eldre bror, Bjørn Terje Baarli, spilte fotball. Hvert spark var glede helt til alvoret inntok fotballbanen. Med spill på kretslaget kom fedrene, og fra sidelinjen handlet alt slik Petter Baarli opplevde det, om «sønnen min, og ikke du.»

— Da var det fetere å sitte på rommet og spille gitar, sier han.

I 1976, han var 11 år, forandret én låt alt. På en radio fikk han tilfeldigvis inn punkbandet Sex Pistols. En halvt desperat vokalist brølte ut «I wanna be me». Tre-fire aggressive gitarakkorder, kort hår og fritt raseri. Punkrocken traff Europa og en søkende Petter Baarli på Romerike.

Han klippet håret, tok på seg skinnjakke, skilte seg helt ut fra mengden og mistet alle venner på ungdomsskolen.

— Det var mye mobbing. Så jeg satt hjemme og spilte gitar. Broren min var der. Han styrte meg bort fra de håpløse norske bandene og over til de udødelige artistene der ute. De jeg fortsatt digger, sier han.

Gissel på egen konsert

Tre ganger i uken tok han toget til Jessheim. Snø, kulde eller regn, ikke noe stoppet 15-åringen fra å øve med sitt aller første band, Slips. To år senere sprakk punkbandet, men sammen med broren stablet han Riff Raff på bena i 1981. Bandet kom på TV, men uten platekontrakt. Manageren deres, Hans-Ottar Riiser, var med på å gjøre gruppen kjent. De fikk konsertoppdrag, der spesielt én spillejobb ble uforglemmelig.

I Svartskog rett utenfor Oslo skulle to MC-klubber ha treff for 20 år siden. På en scene under en diger presenning gjorde Petter Baarli og Riff Raff seg klare. Regnet høljet ned fra svart himmel da en av MC-presidentene kom bort til bandet.

— Ja, gutter, da er det bare å begynne å spella.

— Hvor lenge, spurte Petter Baarli.

— Så lenge jeg vil, svarte MC-sjefen.

Riff Raff hadde kun fem låter på repertoaret. En blueslåt, en mer rocka og tre varianter av dem igjen. Etter to timer ba de pent om en spillepause, men ønsket ble avvist av MC-sjefen:

— Dere spiller videre!

På hver side av scenen sto en MC-vakt og passet på at bandet fulgte ordre. Etter ni timer truet de med å slutte. Da kom en MC-vakt frem med en pose inneholdende hvitt pulver.

— Spell eller ta en skje amfetamin!

En av Petter Baarlis 46 gitarer, denne har han bygget selv.
Fartein Rudjord

Bandet spilte videre. Trommeslageren kollapset etter 16 timer av ren utmattelse. Presidenten til den ene MC-klubben så hva som skjedde. Han kom opp på scenen, tok trommestikkene og forlangte plass i bandet. De samme fem låtene ble resirkulert ytterligere noen ganger til. Etter 19 timer kunne rockegislene skru av forsterkerne og gå ned fra scenen.

Da var MC-festen over.

Galskap og energi

Som 18-åring flyttet Petter Baarli til Oslo. Og han gikk ikke akkurat og la seg etter Kveldsnytt, festene varte til morgenlyset traff Oslo neste dag. Han og broren ble sett overalt på nattetid, enten foran eller på musikkscenen.

— Til slutt ble vi bare kalt «rockesmurfene», sier han.

Hyperaktive Petter Baarli delte først leilighet med Tom «Tubern» Kristensen. Og i 1984 tok de med seg hver sin bror, Bjørn Terje Baarli og Pål «Krisa» Kristensen, og la tilsynelatende ut på en evigvarende sjanseseilas.

Backstreet Girls ble til.

— Alt er egentlig bare kaos med oss. Det eneste vi har greie på, er musikk, sier Baarli.

Men bandet sikret seg en manager som ordner alt fra transport til lønn for spillejobber. I dag har de snart spilt 3000 konserter, for de gir seg aldri. De har oppnådd anerkjennelse i utlandet og i Norge for ren utholdenhet og tunge gitarakkorder i moll. Backstreet Girls kunne skrevet flere bøker om alle sine opplevelser.

Som da de kom til Nord-Norge, og noen hadde møtt frem for å se på striptease - på grunn av bandnavnet.

— Hæ! Hva f ... dere er jo rockere, jo!

Eller da de kom til Andøya. Bandet rigget seg klare på en spiserestaurant. Eieren trodde de var et danseband, helt til de satte i gang. Et eldre ektepar var i sjokk over musikken. Eieren kom styrtende til: "Ingen betaling. Ut!»

Backstreet-medlemmene pakket sammen utstyret, dro tilbake på hotellet og ødela rommet i frustrasjon.

Dagen etter var de førstesidestoff i lokalavisen under tittelen «Motstandspunkere på Andøya».

Holdt seg i skjul

Midt på 1990-tallet bodde Petter Baarli i 7. etasje over Sentrum Scene. Senere fikk han mast seg inn på Anker Hotell, men der ble han kastet ut av en vaktmester som ble lei musikken han spilte.

«Riktignok er jeg glad i Led Zeppelin, men nå er det nok. Forsvinn!»

Han flyttet inn i et skjul i Osterhaus' gate i Oslo. Det var vinter, og romtemperaturen var nede i 10 minusgrader. Gitaristen måtte pakke seg inn i dyner for å holde varmen. Folk brukte rommet for å oppbevare skiene. Alt gikk greit helt til han skrudde på musikken på CD-spilleren etter noen dager. Naboen ble rasende da de oppdaget ham og ringte politiet. Og dermed var det ut – igjen.

En gang forsøkte han å jobbe på et bakeri, men ga opp etter bare noen dager. Han pantet heller flasker for å ha råd til gitarstrenger. En «streit» jobb var uaktuelt. Rock’n roll-valget har aldri vært oppe til revisjon.

— Musikken drev meg, og det gikk en faen i meg. Nå skal jeg vise dem.

- Men hvorfor?

— Jeg har alltid sammenlignet meg med de beste musikerne, de aller beste der ute. Alle dem jeg så opp til, har jeg møtt, og de er helt vanlige, kule folk. I hvert fall 99 prosent av dem. Og til slutt må det være litt «oss mot resten av verden». Jeg liker en slik holdning. Den driver meg.

Bodde hos Jokke

På slutten av 1990-tallet var Petter Baarli enda en gang blitt husløs, men så møtte han på Joachim Nielsen. - Flytt inn til meg. Sofaen er din, sa Jokke.

I tre år bodde han hos bestekameraten. Han så Jokke til slutt knekke sammen på heroin, men oppi det hele klarte de å lage musikk til bandet Tourettes. De turnerte også sammen, bare de to med hver sin gitar.

Øl, sigaretter og rock ’n' roll hører sammen, mener Petter Baarli.
Fartein Rudjord

— På et vis fungerte det, sier Petter Baarli, og forsøker å huske tilbake til hvordan en ny dag med Jokke startet, en scene som kunne vært hentet fra Verdiløse menn :

Om morgenen kom Jokke ut av soverommet. Han gikk over gulvet og bort til kjøkkenet. Så ropte han ut: "Stå opp nå Petter’n. Kom deg opp fra sofaen. Ny dag." Borte ved kjøleskapet åpnet Jokke døren, kikket inn og sa «har vi en sixpack igjen, da? Fire øl, ja. OK! Ut å kjøpe mer.»

Etter hvert tok rusproblemene helt over for Joachim Nielsen. 17. oktober 2000 var siste gangen de traff hverandre.

Gift i 14 år

Petter Baarli hadde fått seg dame og flyttet inn i leilighet på Torshov. Jokke hadde fått permisjon på Tyrilikollektivet, der han skulle bli rusfri. Han satte fra seg sekken i leiligheten, og de tok noen øl sammen før Baarli måtte i et Backstreet Girls-møte og i studio.

Ni timer senere ble Jokke funnet død etter en overdose med heroin.

- Tenker du fortsatt mye på ham?

— Er'ru gæren, nesten hver dag, uansett om jeg er her på teateret eller ikke.

- Hva tenker du?

— At jeg er veldig stolt over hva vi har fått til med Verdiløse menn , men at han ikke ville ha vært med på det selv. Han hadde tatt med seg noen kamerater, sett og gått.

- Hva er det som gjør at du ikke har ramlet utfor kanten?

— Jeg har hatt noe å gjøre hele tiden, hatt bra folk rundt meg. Og det har alltid vært en pub der du kan få mat og en øl og sånn, det har ordnet seg. Og så traff jeg verdens beste dame. Hun reddet livet mitt. Hun har støttet meg i alt. I dag har vi vært gift i 14 år, sier han.

Plutselig kommer Petter Baarli på noe. Hjemme i leiligheten på Torshov har han noe å vise.

Fire dager senere ringer vi på døren.

Et museum

Først får du øye på én gitar i leiligheten. Så ser du en til. Baarli er ikke bare gitarist, men også samler. Og rett ved terrassedøren henger "Buddha", gitaren han fikk av familien Nielsen etter Jokkes død. Sigarettmerkene er fortsatt synlige i lakken. Normalt henger gitaren urørt. Han liker ikke å spille på den, den er en slags helligdom, men på oppfordring gjør han et unntak. Petter Baarli plugger ledningen i Vox-forsterkeren, og gitarriffene fra Jokke-låten "Gutta" treffer stuevegger fylt med bilder, malerier og små kort.

Nesten uansett hvor du flytter øynene i leiligheten, oppdager du noe nytt.

Som sko.

For mens han har 46 gitarer, har kona skodilla. Forrige dagen måtte de fylle fryseren med sko for å frigjøre mer plass.

- Men du har ingen barn?

— Nei, bare gitarer og sko ...

- He he ...

— Da måtte jeg ha ofret musikken, og det går ikke. Dessuten er det mange unger i familien fra før av.

Han spiller videre på gitaren, før han avbryter seg selv og kun Sex Pistols kan høres fra CD-anlegget i bakgrunnen.

— Norsk musikk – håpløst, mener han.

Gitaristen høvler over de mest kjente og kjære.

— Jahn Teigen, Anita Skorgan, alle de der, jeg veit ikke helt, jeg, men er det show?

- Så du ville ikke lånt bort gitaren din til en som Bjørn Eidsvåg?

— Jeg låner ikke bort gitarer til folk som spiller ballader!

Gitarhelter og skrutrekker

Tilbake på Nationaltheatret. Petter Baarli har småløpt opp fra garderoben til hovedscenen. En ny forestilling er knapt to timer unna. Og igjen skal han forbløffe publikum med sitt gitarspill.

Han har stjålet åpenlyst fra gitarhelter som Chuck Berry og Angus Young (AC/DC), men har utviklet et særpreg. 48-åringen trenger en fil og en skrutrekker til å finjustere strengefeste og pickuper (gitarens mikrofoner). Med en spesiell teknikk med høyrehånden, den han slår an strengene med, blir gitarlyden både rå og mektig. Han høres ut som tre gitarister når han spiller – ikke bare én.

På bordet der musikerne venter mellom innslagene, ligger en papplate. Med kullstifter har rockegitaristen begynt å tegne alle skuespillerne og bandmedlemmene i forestillingen. Når forestillingene er ferdig onsdag 19. februar, skal han gi papplaten til Nationaltheatret som en gave.

Tegning og maling er noe Baarli har drevet med i hele sitt liv.

Snikinnfører AC/DC

Utenfor ligger Oslos gater vinterkalde, mens her inne koker teatersalen. Publikum trampeklapper etter at en ny forestilling er historie. Skuespillerne bukker dypt, men Petter Baarli nekter å gi seg. Gitarakkordene bare fortsetter å strømme ut av høyttalerne.

— For en gitarist! roper en eldre dame i kjole til sin teaterveteranvenninne.

Etterpå avslører Petter Baarli avtalen han har med skuespilleren Kim Sørensen (Knuger’n). Hver kveld skal den fredede bygningen fylles med gitarriff fra favorittbandet deres, AC/DC. Når applausen smeller som regnskyll mot asfalt, kan "Highway to hell" høres.

Petter Baarli bukker nok en gang til et stående publikum. Han kunne sikkert sett på jubelen som en "langfinger" til mobberne fra yngre dager. Han kunne kalt de siste årene for en personlig revansj. Nå kommer folk han aldri har sett før og skryter av både ham og musikken.

Men han lar slikt ligge. Isteden kan gitaren være en forklaring på hva alt handler om.

Rock 'n' roll – også på Nationaltheatret.

Platen og coveret med punkgruppen som har betydd aller mest.
Fartein Rudjord