Hun har et alvorlig blikk og velstelte hender. De ligger foldet på bordet foran henne, men ofte holder de andres, alvorlig kreftsykes hender.

— Jeg skulle ønske at folk flest ble så bevisst døden at det ble mer naturlig å ta vare på hverandre i den siste perioden, sier Kathrine Stenberg Dreyer.

Dreyer bruker fritiden sin på å sitte hos døende. Når hun fortelller til folk hva hun gjør, sier de: Er ikke det vanskelig? Hvordan orker du? Så trist!

Hun synes folk har rare forestillinger om det å være sammen med døende.

— Jeg blir mye tristere av å snakke med friske mennesker som lever liv de ikke er fornøyd med, enn å snakke med en som skal dø. Som kanskje kommer til å tenke «Hva i all verden var det jeg brukte tiden min til?» når deres siste timer kommer. Vi burde ikke være så redde for døden. Er det noe vi vet, er det at den før eller siden vil komme til oss alle.

Mer vanlig å dø alene

Kathrine Dreyer har jobbet som frivillig på lindrende enhet ved Akerselva sykehjem i halvannet år. Her bor bare de sykeste pasientene, som ofte har kort tid igjen å leve. De ligger på nakne rom med lyseblå linoleumsgulv, vegger og brune gardiner.

Det er stille og rolig i gangene, samtaler føres med dempede stemmer.

Dreyer er en av få som driver med frivillig arbeid for terminalt syke i Norge. Ettermiddagene hun tilbringer hos de alvorlig syke kreftpasientene, er en del av Fransiskushjelpens besøkstjeneste. Tjenesten tilbyr medmenneskelighet på slutten av livet.

I fjor døde 40.400 mennesker i Norge. Ifølge Folkehelseinstituttet døde over 18.000 i pleie- og omsorgsinstitusjoner. 13.000 døde på sykehus og nesten 6000 døde hjemme i 2013.

Og mange dør alene.

Rådet for sykepleieretikk i Norsk Sykepleierforbund forteller om flere henvendelser fra frustrerte sykepleiere som opplever at folk dør alene fordi de ikke har kapasitet nok til å være hos dem.

— Jeg har ingen statistikk, men det er dessverre mitt inntrykk at det er blitt mer og mer vanlig. På 1970- og 80-tallet var det utenkelig, forteller rådets leder Berit Daae Hustad.

— Vi har flere saker der pleierne har sittet dobbelt vakt hos pasienten, for så å ende opp med ikke å få betalt for det. Det kan se ut som om økonomi teller mer enn faglig forsvarlighet.

Får avlastning fra frivillige

Mens det i Norge er helsepersonell som gir terminal omsorg til pasientene, får sykehjemmene i Danmark nå stadig mer avlastning fra frivillige. I 2005 startet Røde Kors opp sin såkalte våketjeneste, og i dag er det den frivillighetstjenesten som vokser raskest hos danskene.I 2012 våket 597 frivillige over døende i Danmark. I fjor satt 886 våkere hos 947 døende.

Tjenesten tilbys til sykehus, sykehjem og hjemmehjelpsgrupper ved behov. Våkerne utfører aldri personaloppgaver. De sitter gjerne på vakt om natten for å sørge for at det alltid er noen hos de døende og for å avlaste pårørende.

— Det har skjedd et skifte her i Danmark i forståelsen av hva som ligger tett opptil en offentlig oppgave og ikke. For 20 år siden syntes man ikke at frivillige skulle blandes inn i omsorg for døende, men dessverre har samfunnsutviklingen generelt gjort at økonomien og logistikken ikke alltid strekker til. Det har skjedd en gradvis utvikling som gjør at flere vil bidra til å bevare velferdsstaten, forteller Margit Lundager.

Hun er daglig leder på Kildevæld Sogns Plejehjem i København. Sykehjemmet har samarbeidet med Våketjenesten i tre år og benytter våkerne for å sikre at ingen er alene i dødsøyeblikket.

Erstatter ikke fagerpersonalet

Mens solen skinner utenfor, tennes stearinlysene i spisesalen på Kildevæld. Rullatorer hviler langs veggene. De gamle skal ha hjemmelagede fiskekaker til middag.

Både beboerne og de pårørende på Kildevæld er informert om muligheten til å benytte en våker når tiden er inne. Lundager understreker at de frivillige ikke skal brukes som en erstatning for fagpersonalet, men som et supplement.

— Mye handler om å finne en god samarbeidsform med de frivillige. Det er viktig at man på den enkelte institusjon diskuterer hvilke problemstillinger man kan møte og blir enige om hvordan problemstillingene skal håndteres dersom de oppstår. Med klare avtaler i orden vil usikkerheten i forhold til samarbeidsflatene mellom de ansatte og frivillige stille og rolig forsvinne, mener Lundager.

Blir rolig av kroppskontakt

Pernille Bruun husker godt sin første våkeoppgave. Hun er en av 21 våkere som arbeider for Våketjenesten på Østerbro. Før hun gikk inn i rommet, var hun i tvil. Var dette riktig? Var hun rett person til å sitte hos et døende menneske som ikke kjente henne?

Kvinnen i rommet lå i sengen og sov. Det kom lav klassisk musikk fra en radio. Pernille Bruun satte seg ved sengen og la en hånd på den sovende kvinnens arm.

- I det øyeblikket tvilte jeg ikke lenger. Det var helt riktig at hun ikke skulle ligge der alene, sier Bruun.

Hendene til våker Pernille Bruun. Les mer om henne nederst i saken.
Tor G. Stenersen

Fordi våkerne først tilkalles når døden er nær forestående, er det sjelden de har kontakt med pasienten utover å holde dem i hånden. Et våkeskift varer i fire timer.

— Når jeg tar hånden deres, kan jeg få et svakt trykk tilbake. Eller ingenting i det hele tatt fordi de sover. Men det er som om man merker at de blir roligere, sier Bruun.

Hun prøver alltid å se seg rundt i rommet for å finne små tegn om hvem som ligger foran henne. Familiebilder eller bøker, noe som kan fortelle henne hva slags liv det var.

— Det er en måte å få litt kontakt på, selv om vi ikke kan snakke sammen, sier hun.

Må ha erfaring med døden

Lisbeth May Petersen er teamleder for Våketjenesten på Østerbro i København.
Tor G. Stenersen

Alle frivillige i Våketjenesten må være over 25 år og ha personlig eller faglig erfaring med døden. De må også ha tenkt nøye igjennom hvorfor de går inn for oppgaven, forteller teamleder for Våketjenesten på Østerbro, Lisbeth May Petersen.— De fleste er alminnelige mennesker uten faglig utdanning, men med et ønske om å sikre at ingen dør alene. Men det er viktig at de selv har et avklart forhold til døden, for den kan være ubehagelig å være vitne til. Døden er ikke alltid vakker.

Petersen understreker at de frivillige aldri skal erstatte personalet. De skal kun være der for å skape ro og trygghet i de siste timene av den døendes liv.

— Våkerne skal sette sine egne behov igjen utenfor døren. Så skal de gå inn i rommet og kjenne etter hva som trengs hos akkurat det mennesket som ligger i sengen. For det fornemmer man. Ofte er det nok bare å holde dem i hånden. Man skal også huske at man trer inn på noens arbeidsplass, så man skal være klar over hvor grensene går.

Grusomt at folk dør alene

Kathrine Dreyer synes det er grusomt at mennesker som ikke vil dø alene, gjør nettopp det.

— Det skjer ofte. Noen har ikke pårørende som kan være der hele tiden, og sykepleierne kan jo ikke sitte hos dem i timevis. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at frivillige kan være et verdifullt supplement i palliativ omsorg, sier Dreyer, som også jobber deltid som hjelpepleier på Fagerborghjemmet og er på Akerselva hver mandag.

— Noen er redde for å dø. Jeg kan ikke ta bort angsten, men jeg kan være der sammen med dem. Det er det også en trøst i. Jeg synes det er utrolig viktig å være mennesker for hverandre i livets siste fase. Verdien av medmenneskelighet kan ikke overvurderes, mener hun.

Hun synes jobben kan være mentalt krevende. Men ikke trist.

— Der hvor døden er så intenst til stede, er det også mye fortettet liv. Her om dagen snakket jeg lenge med en dame som planla sin egen begravelse. Hun la stor vekt på å finne de riktige sangene og gjøre det til en opplevelse som rørte dem hun var glad i. Å tilbringe tid med døende mennesker er mer rørende, nært og sterkt enn trist, sier Dreyer.

Vil kopiere Danmark

Nå ser også Norges Røde Kors til Danmark og ønsker å starte en tilsvarende våketjeneste her til lands. Gjerne i løpet av 2015.

— Vi ser at det er behov for det. Altfor mange dør alene mot sin vilje. Vi har frivillige flere steder i landet som ønsker å starte en våketjeneste, og dette er en type situasjon vi både kan og skal bidra til. Når Dansk Røde Kors har et så godt tilbud, er det naturlig at vi ser nærmere på dette også i Norge, forteller seniorrådgiver i Røde Kors, Einar Grøndalen.

Også koordinator i Fransiskushjelpen, Aksel Øhrn, mener Norge har mye å hente på frivillighet innen helse.

— Vi ser jo stadig at det offentlige ikke alltid klarer å fylle det rommet. I tusenvis av år har vi mennesker klart å ta vare på hverandre, men dagens samfunn er dessverre innrettet slik at mange av oss kan risikere å bli alene på slutten av livet. En utfordring er at noen frykter at frivillige skal bli en måte sykehjemmene kan spare penger på. En annen at enkelte sykepleiere frykter det vil ta fra dem oppgavene, sier han.

Advarer: Kan bli en sovepute

Blant de mer skeptiske er Mette Nord, leder av Fagforbundet som organiserer rundt 100.000 helsearbeidere i kommuner og sykehus.— Vi er vant til stor grad av frivillig innsats i sykehjem, både når det gjelder besøkstjeneste og aktivitetstilbud som gågrupper, avislesning, litteratur og andre aktiviteter. Dette er positivt. Men når det beveger seg over på terminal omsorg, gjelder det å holde tungen rett i munnen. Frivillige må ikke bli en sovepute for kommunene slik at de ikke sørger for å ha nødvendig personell på jobb, sier hun.

- Så da blir spørsmålet: Er det de frivillige som skal sørge for at pasientene er i trygge hender, eller bør man heller tilstrebe en forsvarlig bemanning? Hvis dette ansvaret legges over på frivillige, overtar de en samfunnsoppgave, mener hun.

Anne Moi Bø, leder for NSFs faggruppe for sykepleieledere, er mer positiv:

— Jeg tror svært mange kunne gjort en kjempejobb som frivillig på dette feltet, men kvalitetssikringen er viktig. De frivillige må ha kompetanse og være personlig egnet til denne typen oppdrag. Det betyr jo ikke dermed at man skal ha færre folk på jobb. Ansatte og frivillige kan supplere hverandre på dette området. Fokuset på en verdig livsavslutning for pasienten må være det viktigste her. Hvis frivillige kan bygge opp rundt det, ser jeg dette som et positivt bidrag i pleien av pasienter i livets siste fase.

Hendene til våker Sune Gylling Æbelø. Les mer om ham nederst i denne saken.
Tor G. Stenersen

Endret syn på livet

Når Kathrine Dreyer tenker på dem hun har sittet hos på lindrende enhet ved Akerselva sykehjem, blir hun vemodig. Alle er jo døde.

— Det er mennesker man har snakket mye med, som plutselig ikke er mer. På den måten føler jeg faktisk at det er mange jeg har mistet, sier hun.

Hun presser seg ikke på noen, men banker forsiktig på pasientenes dør og spør om de vil snakke, se på TV sammen eller lese en bok. De fleste vil snakke om hverdagslige ting. Hvordan dagen hennes har vært. Om hun har barn.

— Samtidig vil jeg si at jeg har hatt noen helt fantastiske samtaler med døende mennesker. Det skal godt gjøres å ligge for døden uten å stille seg spørsmål som: Hva er livet? Hva er døden? Hva har dette vært? Hva skal jeg til? Det er jo ingen som vet svaret på dette, sier hun.

Og smiler:

— Og det at vi ikke vet, er i utgangspunktet en frihetsberusende innsikt. Det burde gi oss en toleranse og medmenneskelighet uten sidestykke.

Ser hun annerledes på døden nå enn før? Nei. Men hun har endret synet på livet.

— Jeg tenker mye mer på hva jeg bruker tiden min på nå. På at jeg vil være med dem jeg er glad i, tilegne meg ny kunnskap og gjøre mer av det jeg har lyst til. Jeg er blitt mer aktiv i mitt eget liv.

miriam.knapstad@aftenposten.no


Tre våkere fra Våketjenesten forteller:

Pernille Bruun (40)

Pernille Bruun (40)
Tor G. Stenersen

Å våke over et døende menneske er spesielt. Det er en svært intim og privat situasjon, og jeg blir alltid beveget. Uansett hvem man sitter ovenfor, så har de vært noens barn. På et tidspunkt i livet har de hatt relasjoner til andre og vært viktige for noen. De har vært noens mor eller far, tante eller onkel.Det er noe syklisk over det å dø. Man er skrøpelig og på sitt mest sårbare. Vi mennesker er avhengig av at noen er der for oss når vi blir født, og vi trenger noen hos oss når vi dør. Det er et kortvarig øyeblikk, men det gjør enormt inntrykk.

Døden er ikke alltid god og vakker og riktig. Det er ikke Disney. Og det skal man være innstilt på. Det kan være angst og uro, men min personlige erfaring er at det er meget stille og fredelig. Jeg håper min egen død vil være like fredelig.

Det er rart at vi snakker så lite om døden, for det er den ene tingen i livet vi alle helt sikkert skal igjennom. Vi må gå inn i det alene, men ingen skal behøve å være alene når det skjer.

Albert Janik (50)

Albert Janik (50)
Tor G. Stenersen

Å dø er kanskje det viktigste øyeblikket i et menneskes liv. Å få være der når det skjer, fyller meg med enorm respekt. Du kommer svært tett på et menneske som i prinsippet er forsvarsløs. Og dersom det foregår stille og naturlig, kan det være en mektig opplevelse.Min første erfaring med døden var da min far døde. Jeg vil faktisk si at det var en av de største opplevelser jeg har hatt i mitt liv. Vi holdt hverandres hender, det var et intenst nærvær. Det var trist, men også riktig og vakkert.

Jeg har ofte opplevd å få sterk kontakt med den døende, selv om vedkommende sover eller er bevisstløs. Det er vanskelig å beskrive, for det er ingen fysisk ting. Men jeg synes jeg kan føle personen.

Det hender at de er urolige, mange har angst for å være alene. Idet du berører dem, kan du merke at de slapper av. Det er noe jeg har opplevd mange ganger. Å kjenne at de får fred, betyr alt. Det gir all mening til dette.

Døden er ikke alltid en vakker opplevelse. Noen lukter ikke så godt, andre ser ikke så godt ut. Men det kan jeg abstrahere fra. Det er hva det er, og det skal skje med oss alle en dag.

Før jeg begynte med dette var jeg sikker på at jeg ikke trengte noen hos meg ved min egen død. Det kunne jeg takle selv. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Kanskje blir jeg også redd. Kanskje jeg også vil trenge noen hos meg.

Sune Gylling Æbelø (40)

Sune Gylling Æbelø (40)
Tor G. Stenersen

Jeg har ofte tenkt hvor forferdelig det må være å ligge på dødsleiet og i et bevisst øyeblikk innse at: «Nå skal jeg dø, og jeg er helt alene». Ingen burde oppleve det. Å kunne legge en hånd på den døende og si: «Jeg er her», er for meg noe av det mest meningsfylte jeg kan gjøre. Jeg kan ofte merke at vedkommende faller til ro.Jeg blir konfrontert med tanken på min egen død gjennom våketjenesten, men det oppfatter jeg ikke som noe negativt. I dag er det som om vi forsøker å skyve døden vekk. Den er noe ubehagelig vi vil unngå. Det er noe som foregår bak lukkede dører på pleiehjem og hospitaler. De færreste tenker at de selv skal dø en dag. Men det er en viktig erkjennelse å ha for å kunne leve livet fullt ut.

Vi har behov for kjærlighet og omsorg gjennom hele livet. Det optimale er så klart å ha en pårørende hos seg, noen som elsker deg, også når man ligger på dødsleiet. Så heldige er det bare ikke alle som er. Vi våkere kan jo ikke sitte og elske noen vi ikke kjenner. Men vi kan være der, og vi kan kanskje gjøre det litt lettere å dø.

Røde Kors er en nøytral organisasjon og vi fra våketjenesten skal aldri på eget initiativ snakke om religion med den døende. Selv er jeg meget naturvitenskapelig anlagt, jeg tror ikke det skjer noen ting når vi dør. Vi bare stopper å eksistere som mennesker.