På en nesten usynlig sti i det som kan minne om huggormterreng stanser Jonas Gahr Støre. Det er 25 varmegrader. Knapt et vindpust i skogen. Støre har en svettedråpe ved høyre tinning. Det nærmer seg slutten av mai, og vi har møttes jevnlig i snart to måneder. 53-åringen har vært tålmodig lenge, men nå virker han oppgitt. Det har knapt gått en dag uten at TV, radio og aviser har brukt de tilsynelatende evigvarende merkelappene:

«Søkkrik arving…». «Høyre-mann…». «Gikk på fransk skole…».

Han ser inn i skogen og på trærne i Nordmarka, før han snur seg og sier:

Fjell og skog. Åpne vidder og tette tresamlinger. Jonas Gahr Støre får aldri nok natur. Her i Nordmarka mellom Vettakollen og Båntjern. Stien er nesten usynlig, men Støre finner den.
Paal Audestad

— Jeg har jobbet for dette. Jeg er nominert til leder av Arbeiderpartiet på tross av, ikke på grunn av. Jeg hadde ingen familie som fulgte meg til mitt første medlemsmøte. Jeg er en «self made man».Så går han videre.

- Slåss som en gal

Her kommer han, på Folkets hus i Oslo den aller siste dagen i mars. Her kommer Jonas Gahr Støre, og han går som han går; hælen først i bakken, deretter en rullende bevegelse med fotbladet frem mot tærne. Armene på ryggen, et fast grep rundt høyre håndledd med venstre hånd. Selv om det nesten er to måneder til det skal bli gjort kjent, vet «alle» at her kommer han som skal ta over Arbeiderpartiet etter at NATO har rappet Jens Stoltenberg.

«Mulighetenes arena», står det på dørene i Folkets hus. Men da Aftenposten spør om muligheten til å følge ham frem til han blir partileder ser Jonas Gahr Støre ut som om vi har ringt på hjemme hos ham for å selge støvsugere.

— Følge meg? spør han.

  • Hva innebærer det? Det er mange tilbud. Send kontoret mitt en mail, så skal jeg vurdere det, sier han før han går ut i solskinnet.

Fire dager senere, på stortingskontoret hans, blir han enig om kjørereglene: Huset noen meter unna Oslos markagrense og hyttene på fjellet og ved sjøen er «no go». («I det øyeblikket dere har sett meg rense garnet mitt på Sørlandet, kan jeg ikke si nei til andre»). Og: Blir han ikke partileder, er det heller ikke noen sak å skrive. Med hånden på hjertet sier han at han ikke vet.

— Da jeg ble elevrådsleder på videregående skole slåss jeg som en gal for at det skulle bli meg. Dette er noe annet.

Han som tenkte nei

1. oktober i fjor ga Støre kontoret sitt til Bent Høie (H). Etter at den avtroppende og den påtroppende helseministeren hadde utvekslet høfligheter var det noen som spurte Jonas Gahr Støre, han som hadde hatt statsrådbil i åtte år, vil du vi skal kjøre deg et sted? Men stortingspolitikeren ville gå til Stortinget på egne ben. På veien gikk han innom en kiosk og handlet et Ruter-årskort. Den svarte bilen som alltid hadde vært der? Borte. Vaktene som hadde passet på ham, selv på skiturer, siden 22. juli 2011? Etter noen dager var også de borte. Hvordan det føltes? Som et normalt liv, selv om han savnet menneskene.

Slik var det i et halvt år. Så ble ryktene om at Jens Stoltenberg skulle ta over NATO sterke. Slik ble det. Flere sa til ham: «Jonas, vær forberedt på at mange kommer til å peke på deg som ny leder i Arbeiderpartiet». Slik ble det. Selv om Jonas Gahr Støre hadde vært medlem av Ap i bare 19 år var ikke protestene sterke. Leif Sande, lederen av LO-forbundet Industri Energi, sa riktig nok at han heller ville ha Trond Giske, for «Støre ser ut som en Høyre-mann», men Giske ga raskt uttrykk for at dette var en kamp han ikke ble med på. I en kronikk i Dagbladet skrev statsviteren og Ap-lokalpolitikeren Åse Thomassen: «Støre har ingen selvstendig politisk stemme. Hvorfor er det så selvsagt at han skal bli leder?», men noen dager senere oppfordret LO-lederen Gerd Kristiansen ham innstendig om å si ja.

Hjemme i Risbekkveien, en blindvei full av villaer i Oslo vest, sa Støres kjæreste gjennom 33 år, Marit Slagsvold: «Jonas, tenk nei-tanken fullt ut. Lev med et nei i tankene for å kjenne hva det vil bety. Først da kan du gi et godt ja». Jonas Gahr Støre tenkte nei og kjente etter. Og han kjente at han ikke kunne si nei til en slik mulighet.

Boka mi

Fredag 11. april går Jonas Gahr Støre alene opp Akersgata. Han smiler som om han tenker på noe hyggelig. Norge er bare noen timer unna kollektiv påskeferie. Støre liker familiehøytider med late frokoster, lange middager og muligheten til å ta en ettermiddagslur.

Jonas Bals (t.h.) skulle intervjue Jonas Gahr Støre til et tidsskrift. De passet så bra sammen at det endte med et boksamarbeid. Her møtes de hos Cappelen Damm i Oslo.
Paal Audestad

Han går inn døren til Cappelen Damm forlag. Helt siden det tapte valget i fjor høst har han skrevet bok. I februar kom historikeren, Fellesforbundet-rådgiveren og Ap-medlemmet Jonas Bals inn som medforfatter. Både kvinnene og mennene ser etter Støre da han går gjennom Cappelen-kontorlandskapet. Jonas & Jonas finner et lite møterom og snakker raskt om det de har skrevet siden sist. De skal skrive om hva den sosialdemokratiske tilnærmingen betyr i vår tid. Støre er den første til å innrømme at demokratiet har svakheter. Det er fullt av kompromisser og halvveis-løsninger. Men, og dette er viktig:— Realiteten ved ikke å leve i et totalitært samfunn er løsninger som ikke er komplette fordi ting ikke er svart-hvitt og avveininger som tar det ideelle ned. Men det skrekkeligste et menneske kan utsettes for er religiøse diktaturer eller ettpartistater. Demokratiet er annerledes. Samtidig utfordrer det en annen side hos folk. Folk kan si: «Gi meg svaret». Svaret er at dette er samfunnet, og at så mye kan samfunnet gjøre. Resten må vi alle finne ut selv, der vi er i livene våre, sier han.

Medforfatteren blir litt overrumplet da han får spørsmål om hvordan Jonas Gahr Støre er å jobbe med.

— Veldig bra, svarer han.

- Hva kjennetegner ham?

— Hva kjennetegner ham? Skal du spørre om det? spør Bals.

— Jeg kan ta en tur på toalettet, sier Støre og ler.

- Har han noen uvaner?

— I hvert fall én, sier Bals.

— Jeg bruker ordet men for ofte, sier Støre.

Familiene som mistet

Torsdag 1. mai, arbeidernes dag. Mens nesten hele Norge har fri sitter Jonas Gahr Støre på et vindussete på annen rad på morgenflyet mellom Oslo og Bardufoss. Etter å ha besøkt byer de siste årene har han bedt partiet om å få dra til et lite sted i nord.

I Bardufoss er det nullføre og nysnø på bakken. Støre, som gjerne kunne ha syv-åtte personer med på reise som utenriksminister, har bare med seg pressekontakt Anne Odden nå.

Det lille reisefølget blir hentet av Gunnar Sæbø. Han beklager at bilen er skitten.

— Den var nyvasket da jeg dro, men slik blir den etter 57 kilometer på veiene her, sier han.

Roald og Hanne Linaker mistet en sønn og en storbror på Utøya. Hanne var selv på øya, men overlevde. Brøren Gunnar ble drept. Hjemme hos familien Sæbø i Sjøvegan møter Jonas Gahr Støre etterlatte i sorg.
Paal Audestad

Vi skal rekke noe viktig. Årsaken til at Støre har tatt turen hit er todelt. Han skal være hovedtaler på 1. mai-arrangementet i Sjøvegan. Men først skal han spise lunsj med tre nordnorske familier som mistet sønnene sine på Utøya for snart tre år siden. Støre har møtt dem flere ganger. Sjåføren vår Gunnar Sæbø og kona Tone mistet sønnen Simon. Hjemme hos Sæbø venter også familiene Linaker og Kristiansen.Mens bilen ruller gjennom det vakre landskapet spør Støre:

— Hvordan går det med dere?

— Med oss går det veldig bra, svarer Sæbø, høyt og raskt.

De to middelaldrende mennene i forsetene snakker om barn. Gunnar Sæbø hadde to sønner, men ble frarøvet sin eldste gutt tre dager før han fylte 19. Passasjeren har tre sønner og sier senere at han ikke kan forestille seg smerten.

— Hvor gamle er guttene dine nå? spør Sæbø.

— De er 24, 21 og 15, svarer Støre.

— 15. Det er en herlig alder, sier Sæbø.

Foran det største stuevinduet i Gunnar og Tone Sæbøs enebolig i Sjøvegan står et tent stearinlys ved bildet av Simon. I kjellerstuen henger innrammede bilder av en stolt liten storebror som knuger en enda mindre lillebror i fanget sitt.

Da han takker for maten sier Jonas Gahr Støre til de etterlatte:

— Jeg skulle for alt i livet ønsket at jeg hadde sluppet å være på denne lunsjen i dag. At jeg ikke kom hjem til familien Sæbø 1. mai 2014. Grunnen til at jeg gjør det, er 22. juli. Men når 22. juli har hendt, er jeg glad for at jeg fikk være sammen med dere og si at dere er blitt mine venner til tross for tragedien som ligger i bunn.

«Jonas Gahr Superstar»

- Har pressen dratt? spurte Jonas Gahr Støre da russen Maria Bjerkmo Dahl ville ha autografen hans på russedressen. Til venstre: Jan Myrmel, leder i Salangen Arbeiderparti.
Paal Audestad

I kantinen til Sjøvegan videregående er det knapt en stol ledig. Flere hundre mennesker har tatt turen, mange har kjørt langt. Arrangementet blir utsatt i et kvarter fordi Jonas Gahr Støre går rundt og håndhilser på alle.— Har dere fått kaffe? spør han ved ett bord. Ved et ungdomsbord vil noen gutter og jenter ta en «selfie» med ham. Støre poserer. Noen minutter senere ligger et nytt profilbilde på Facebook-siden til en nordnorsk 16-åring. «Chille med Jonas Gahr Superstar» står det under. Dressen har allerede krøllet seg bak og klaffen på jakkelommen har snodd seg ned i lommen.

Fra talerstolen sier Jon Myrmel, leder i Salangen Arbeiderparti:

— Du kunne stått på Youngstorget i dag, og snakket foran tusenvis av mennesker. I stedet er du her i nord. I distriktet. Og gir oss oppmerksomhet. Det legger mange merke til. Det er så flott.

Det var på tide for Jonas Gahr Støre å holde 1. mai-talen sin i distriktet, ikke i en storby. Arrangementet ble 15 minutter forsinket fordi han ville hilse på de fremmøtte.
Paal Audestad

Jonas Gahr Støre taler i 40 minutter. Han er morsom og alvorlig, innbitt og myk. Da alle reiser seg og trampeklapper, smiler han, nesten sjenert.Så: Sangene. «Skal du plante et tre må du velge et sted», synger æresgjesten høyt.

Russepresidenten Maja Gartland Hoff stiller seg foran, og fremfører en nedstrippet versjon av Kaizer Orchestras «Hjerteknuser»:

Lure på om du finst der ute nå

Sende eg mine tanker kjenne du de då?

Send meg eit hint så skal du få

Jonas Gahr Støre sitter ved samme bord som familiene Sæbø og Linaker. Midt i sangen kikker han nedover bordet, det er som om han spør: Er alt ok?

Et traume i landet

Russepresidenten kjører oss halvannen time på dårlige veier til flyplassen for at Støre skal rekke kveldsflyet hjem. Han får henne til å love at hun skal ta en kaffe og en sjokolade for å holde seg våken når hun kjører tilbake. Støre sitter i forsetet og leser nettavisene. Det humper og svinger, men han kan lese uten å bli bilsyk. På Sjøkrigsskolen (1979-1980) lærte han alt om å kontrollere kvalme.

Russepresidenten Maja Gartland Hoff skulle egentlig ha grillfest, men ville heller kjøre Jonas Gahr Støre til flyplassen. - Ta en kaffe og en sjokolade før du kjører tilbake, rådet Støre.
Paal Audestad

Noen av overskriftene handler om at han flagget for tidlig og at flagget hans berørte bakken denne 1. mai-morgenen. I fjor fikk han kritikk for at han ikke flagget. Støre siterer Hanna Kvanmo og sier at han har nådd en alder hvor han har er blitt meget kritisk til hvilke saker han velger å la seg irritere over. Men han kan ikke dy seg:— Fotballresultatene kom heldigvis og tok over ganske fort. Orden ble gjenopprettet, sier han. Det har vært en emosjonell dag.

- Du kunne ha besøkt familiene uten media til stede?

— For svært mange mennesker er ikke 22. juli over. De bærer på stor sorg og fortvilelse. Det som skjedde har laget så mange ringer i vannet. Jeg mener det er viktig at storsamfunnet ser det, for å gi fellesskap til en prosess som vil vare i mange år. I tillegg er det sider ved den terrorhandlingen som jeg ikke er sikker på om vi har fordøyet og bearbeidet fullt ut. For meg er dette en av grunnene til at det er viktig å gå tett på. Jeg tror vi har et traume i landet på et vis, og traume er noe vi må ta tak i.

- Hva mener du?

— Han var alene om handlingen. Men vi vet at han dessverre ikke var alene om holdningene. Vi ser det på nettet hver dag og hører det uttalt fra forskjellig hold. Det er noe i vår reaksjonsmåte som sier at vi skyver det litt unna, fordi det er ubehagelig. Vi lever i et samfunn som har visse grenser for hvor mye ubehag vi synes det er greit å stelle med, sier Jonas Gahr Støre.

Han gjør det han kan for å unngå kommentarfeltene i nettavisene.

— Jeg har vært der, og så har jeg tenkt: «Dette bør jeg ikke utsette meg for». Det er en del av Norge jeg ikke helt ønsker å ta innover meg. Det som står etter artikler om for eksempel integrering, postlagt om natten, det er ikke noe å hente inspirasjon fra. Det er uttrykk for et slags sinne som folk tar ut over offentlige personer. Og så mener jeg å se et sånt forurettet underspørsmål i de tekstene: «Dette har ingen spurt meg om», sier Støre.

Sosialisten Finn Gustavsen sa en gang at politikere må være så tykkhudet at de ikke trenger ryggrad. Men noen ganger tar Jonas Gahr Støre igjen. Han har et temperament som kan blusse opp, og han skammer seg ikke over det. For ikke så lenge siden fikk han høre at investoren og aksjehandleren Øystein Stray Spetalen hadde sagt «ganske ramsalte» ting om ham. Han bestemte seg for å ta det opp med ham hvis de møttes. Sjansen kom på en konferanse. Det sto folk rundt dem da han pekte på Spetalen og sa høyt:

— Hvis dere lurer på mer om meg, kan dere spørre ham. Han har veldig klare meninger om meg, enda jeg aldri har møtt ham før.

— Vi har ordnet opp i det. Han sendte meg en mail etterpå. Det var en sak, sier Støre. (I en tekstmelding skriver Spetalen dette om forholdet til Støre: «Vi er bestevenner inntil han ser ryggen min forsvinne foran seg i langrennsløypa».)

16 timer etter at han reiste mot nord kommer han hjem. Gullik på 15 har firet flagget.

Dirigenten

Stortinget, onsdag 14. mai: Regjeringen legger frem revidert statsbudsjett. Jonas Gahr Støre går fra intervju til intervju og sier hvor misfornøyd han er. Mellom hvert intervju tar han på brillene og sjekker mobiltelefonen eller notater. Det er fint med billige påhengsmotorer, men folk trenger barnehageplasser. På med brillene, av med brillene. Svake permitteringsregler. På med brillene, av med brillene. For puslete støtte til kriserammede Syria. På med brillene.

Plutselig, mellom alle intervjuene, får han øye på 20 gjester fra Skien diakonale senter som står oppstilt foran den ene langveggen i Vandrehallen. Foran dem står Geir Bekkevold fra KrF og snakker om Stortinget med innlevelse. Jonas Gahr Støre bryter inn, stiller seg ved siden av ham, og sier: - Det ser ut som om du dirigerer dem, jeg kan hjelpe deg.

Han beveger hendene som om han holder en taktstav mens gjestene fikler i lommene etter mobiltelefonene sine.

Den utvalgte

Mandag 19. mai klokken 11.00. Martin Kolberg skal fortelle det alle har visst en stund. På «Politisk kvarter» noen timer tidligere: «I dag kommer valgkomiteen til å peke på Jonas Gahr Støre som ny leder, hva vet vi om hva han tenker om klima?». Carl I. Hagen på P4: «Støre ser ut som, oppfører seg som og snakker som en Høyre-mann».

Det er hett i møterommet «Gerhardsen» i Arbeiderpartiets lokaler på Youngstorget. Flere vifter med ark foran ansiktet for å kjøle seg ned. Det tunge langbordet er flyttet en meter for at fotografene skal få arbeidsrom, det vises på merkene i teppet. En dresskledd mann kommer inn, går rundt bordet og tar tak i stolen, som om det er han, og ikke Støre som skal sitte der. «Hæ, har dere ikke hørt nyheten?», sier han og ler høyt.

Så kommer Martin Kolberg og Jonas Gahr Støre nedover gangen. Det ligger bilder av dem på nettet der de klemmer hverandre varmt etter et skirenn, men nå er de dønn alvorlige, og da døråpningen blir for trang for begge to tar Kolberg et steg til siden og signaliserer du går først.

Støre setter seg foran en rekke av portretter av tidligere Ap-ledere. Slik vi sitter, har han Gro Harlem Brundtland rett over hodet. Det var Brundtland som fikk ham inn i dette. Hun har kalt ham gutten sin. Støre jobbet for henne i 11 år, og det var da de første store artiklene om ham ble skrevet, de om at han var en wonderboy, at han hadde gått på fin fransk skole og at han hadde intense øyne. Merkelapper Jonas Gahr Støre aldri har klart å bli kvitt. Men han prøver, det skal han ha. Da han får ordet, sier han:

— Jeg har valgt Arbeiderpartiet. Nå har Arbeiderpartiet valgt meg. (Underforstått: Dere kan stille så mange spørsmål dere vil om at jeg minner om en Høyre-mann, men slik er det).

— Jeg må få være meg selv, pappa, ektefelle, familiemann. Da jeg startet med dette hadde jeg barn i barnehagen. Nå har jeg eldre foreldre som trenger meg. (Jobben er viktig. Flokken min er viktigere).

— Jeg er ikke Jens Stoltenberg. Jeg er Jonas. (Jeg skal sette mitt eget preg på Arbeiderpartiet).

Senere den kvelden, da rutinerte Nina Owing skal takke Jonas Gahr Støre for at han kom til Dagsrevyen, sier hun:

— Takk skal du ha, Jens Stoltenberg.

— Å ja, svarer Jonas Gahr Støre tørt.

- Så ut som Jesus

Støre så den ett år eldre Stoltenberg for første gang da begge gikk på videregående skole i 1977. Stoltenberg hadde tatt turen fra «Katta» (Oslo katedralskole) til Berg for å prate på et allmøte.

— Han var et utrolig eksotisk element. Avansert i alt han sa. Han så ut som Jesus med det lange håret sitt, og jentene var urovekkende opptatt av ham, sier Støre. I 2000 ba Stoltenberg ham om å jobbe på Statsministerens kontor. Da hadde de allerede kjent hverandre i 13-14 år. Så ble de nære venner.

— Jens slipper ikke så mange innpå seg. Det gjør ikke jeg heller. Men jeg tror vi begge har gjort det denne gangen, sier han.

Det er tre dager siden utnevnelsen, og Jonas Gahr Støre har fulgt sitt vanlige ritual: Han har kommet hjem fra jobb, åpnet døren til huset og uten å si et ord til noen der hjemme har han gått til klesskapet sitt i gangen utenfor soverommet. Så har han begynt å kle av seg. Dressjakke, slips, skjorte, dressbukse. Han har hengt fra seg dressen. Tatt på seg komfortable bukser og en utvasket T-skjorte. Sånn, nå er jeg klar, hei, her er jeg, hvem tar potetene i dag?

Han kommer ut av eneboligen med to plommer i hendene og begynner å gå inn i en skog han kjenner bedre enn stortingskorridorene. Her holdt han på å skjære av seg fingeren som guttunge. Og det var bare flaks at han aldri gikk gjennom isen på Båntjern. Menneskene rundt ham prater om hvor god form han er i. Fortell noe om Støre, kan man si, og de hvisker at han er ekstremt godt trent, som om de røper en statshemmelighet. Støre mener det er oppskrytt. Han merker at han er 53 år og ikke får trent så ofte som han vil. Nå puster han tungt i den bratte stigningen mot Vettakollen.

— Du kan bli Norges neste statsminister. For noen år siden sa du at det var en helt fremmed tanke. Hva tenker du nå?

— At det må være et mål at det skjer.

- Raskt?

— Det normale i vårt samfunn er at vi skifter regjering etter valg (2017).

- Hva om du må vente enda et valg, i over syv år (2021)?

— Det synes jeg høres lenge ut.

- «Jonas Gahr Støre, statsminister»?

— Jeg er ydmyk nok til å si at det er en skjebnetung formulering. Jeg tror det var Kåre Willoch som sa at statsminister er noe som er morsommere å ha vært enn å være, sier Jonas Gahr Støre før han når toppen med den fine utsikten over Oslo. Han går rett bort til et par med en hund, og begynner å klappe hunden. Så tar han kontakt med en svett jogger:

— Du ga deg før toppen?

— Ja, jeg gjorde det, jeg klarte ikke å komme helt opp.

— Vi snakket om det nettopp, det er vanskelig å komme helt opp, sier Støre.

Habil eller inhabil?

Disse tiårene i toppolitikken har ført Jonas Gahr Støre inn i ubehagelige situasjoner. Han er blitt beskyldt for å tilgodese venner, for å være inhabil og for å ty til hvite løgner. Å få ham til å innrømme feil skal også være vanskelig. «Har du noen gang hatt vesentlig tvil omkring dine egne vurderinger?» spurte Per-Kristian Foss ham syrlig en gang. «Mediene har vært forbløffende servile og panegyriske i hyllesten», skrev valganalytikeren og statsviteren Svein Tore Martinsen om ham for noen år siden.

Jonas Gahr Støre sitter på en trebenk på Vettakollen og venter på neste spørsmål. Tid er det han har minst av nå. Foreldrene hans trenger en del hjelp etter at faren brakk lårhalsen i påsken.

- Kan jeg nevne saker hvor det har stormet rundt deg, så svarer du så kort du klarer om hvordan du ser disse i ettertid?

— Jeg må få tenke meg litt om. Det er ikke en hastighetsprøve?

- Neida. 2012: Tschudisaken, hvor du ble beskyldt for å ha gjort Felix Tschudi en vennetjeneste ved å bevilge seks millioner kroner til Senter for nordområdelogistikk?

— Det ble skapt et inntrykk av en vennetjeneste, men det kokte ned til at jeg burde ha bedt om en habilitetsvurdering i 2008. Det burde jeg nok. Men jeg mener jeg fattet rett beslutning. Senter for nordområdelogistikk har vist seg viktig og blir nå videreført.

- 2006: Karikatursaken, der Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk mente at du «skjøv en liten kristen avis foran deg» under striden om Muhammed-tegningene?

— Jeg har sagt til Selbekk at om noe av det jeg sa i 2006 gjorde ham utsatt, så beklager jeg. Men jeg står inne for vår håndtering.

- 2010: Oppslagene angående vennskapet ditt med Kronprinsparet?

— Jeg ba Lovavdelingen vurdere min habilitet. Den mente jeg kunne delta i behandlingen av Kongehusets budsjett.

- 2011: TV2-intervjuet der det så ut som du ble tatt i løgn angående din kontakt med Hamas?

— Det var godt håndverk av TV2. Jeg ble tatt på senga. Vi (Hamas-lederen og Støre, vår anm.) var enige om ikke å offentliggjøre samtalen. Da TV2 sa at Hamas-sjefen bekreftet samtalen var det uproblematisk for meg å gjøre det samme. En utenriksminister plikter ikke å fortelle om alle sine samtaler, sier Støre og reiser seg.

Han peker til venstre for stien, og sier: - Her er et av de beste liljekonvallstedene hvis du vil imponere kona.

Oi, oi, oi

Svekker slike saker ham? Jonas Gahr Støre trekker på skuldrene, noe omtale går i pluss, noe går i minus, og han sier at han håper at folk leser mer enn overskriftene i avisene. Men noen ting er han lei av: A: Å bli konfrontert med at han søkte en jobb hos Høyre i 1988, en stilling han fikk, men takket nei til. B: Å bli konfrontert med at han har flere titall millioner kroner (52 millioner i formue i 2012) på bok, en arv fra bestefaren Johannes’ salg av Jøtul i 1977. C: Å bli konfrontert med at han «snobber ned» på alt fra bil til dress til skidress for at han ikke skal vise at han er rik.

— Det er helt riktig at bestefaren min bygget opp en industri fra 1920 til 1977 og etterlot seg en arv vår familie nå må ta ansvar for. Ja, det har gitt meg økonomisk trygghet. Men penger er ikke mitt interessefelt.

Han velger en smal sti inn i skogen.

- Hva tenker du om penger?

— Nei, det er… Han stopper og blir stille.

- Jeg kan spørre på en annen måte: Er du opptatt av at du ikke skal vise at du har mye penger?

— Jeg bruker ikke mye penger. Kona mi jobber. Jeg jobber. Jeg har jo tjent mine egne penger, jeg har hatt lønnet arbeid fra jeg var 26 år.

- Du har moderate dresser, en billig taxfree-klokke og tar helst T-banen. Hva gjør du når du skal skeie ut?

— Oi, oi, oi. Jeg skal medgi at jeg blir sliten av slike spørsmål. De tvinger meg til å være veldig bevisst på ting jeg ikke er bevisst på. Jeg synes det er kjipt å prate om dette. Men jeg aksepterer at det er interessant, så jeg gjør det jo. Og jeg synes jeg er blitt ganske god på det. Jeg liker å spise god mat med familie og venner, og jeg har bygget en hytte på fjellet. Den er ikke så veldig stor, men et flott sted å dra til.

- Du er opptatt av at det bør være minst mulig ulikhet i det norske samfunnet. Hvorfor er forskjeller farlig?

— For meg er mangfold viktig for kvaliteten og kreativiteten i samfunnet. Et samfunn med store ulikheter vil bruke mye energi på ulikhetene mens et samfunn med små forskjeller kan bruke mer energi på mangfoldet. Ta deg og meg, for eksempel: Vi kommer fra forskjellige steder og har forskjellige interesser, men tilhører den samme hverdagen. Vi handler melk på de samme stedene og leverer ungene i de samme barnehagene. I Norge er vi gode på likhet, men vi er dårligere på mangfold fordi vi har vært så enhetlige. Den store utfordringen for oss er å mestre og å dra nytte av den kraften mangfoldet kan gi. Det vil bli svekket hvis forskjellene blir for store, sier Jonas Gahr Støre og går mot kanten av Båntjern.

Han står ved et stup. Det er ti meter rett ned. Han sier at folk har dødd her. Fortsatt, 53 år gammel, lurer han på om det går an å ta sats og hoppe ut i vannet uten å slå seg helseløs på steinene under.

Under ligger Båntjern. På klippen over går Jonas Gahr Støre. Han forteller om barne- og ungdomsmarerittet: Å falle ned herfra.
Paal Audestad