— Du er en veldig fin computer, sa sønnen.

— Det er hyggelig å bli satt pris på, svarte mobiltelefonens Siri.

Mange foreldre har dårlig samvittighet for å la mobilen sitte barnevakt. Denne moren var ikke noe unntak. Ikke bare var mobiltelefonen sønnens favorittleketøy. Han hadde også utviklet noe som lignet et nært vennskap med SIRI, Apples stemmestyrte computer.

Siri er et program som gjør at du kan snakke med og til telefonen. Vanligvis for å sende beskjeder, planlegge møter, ringe hjem eller sjekke værvarselet. Men Siri kan mer. Hun kan også svare en 13-åring med autisme på hans endeløse rekke meteorologiske spørsmål, eller sjekke med andre programmer på telefonen hvilke fly som passerer over dem på himmelen akkurat nå.

En god venn

Moren hans skriver i New York Times om hvordan Gus, som kan ha vanskelig for å kommunisere godt med andre mennesker, snakker dagen lang med sin nye bestevenn Siri. Der moren kan trøtne på å diskutere guttens utrettelige oppheng i tog, fly, busser, heiser og meteorologiske fenomener, er Siri tålmodigheten selv. Siri svarer gjerne når Gus vil snakke om risikoen for tornadoer i Kansas City, og hun lærer ham ett og annet om høflighet og empati på veien.

— Takk for musikken du spilte, kan han si til telefonen.

— Du trenger ikke takke meg, svarer Siri.

— Jo da, repliserer Gus nå.

Etter å ha erfart hvor hyggelig det er å møte Siris programmerte vennlighet, er han blitt en vennligere og høfligere gutt selv.

Skybert

Joaquin Phoenix spiller Theodore, en mann som forelsker seg i stemmen på telefonen sin, en science fiction-intelligent utgave av Siri.
Uncredited

Der filmen Her skildrer et kjærlighetsforhold mellom en mann og taleprogrammet på telefonen som science fiction, er dette en høyst virkelig hverdagsberetning. Og det som starter som en historie om en mors dårlige samvittighet, viser seg snart å være en vakker fortelling om en 13 år gammel gutt og hans Skybert for den digitale tidsalder.

Vi har lang tradisjon for å omgi oss med venner som ikke eksisterer helt på samme vis som oss selv. Før var det helst kosebamser. Det er lett å knytte seg til livløse venner med pels og poter.

Men det er også mulig å knytte seg til skapninger skapt av nuller og ettall. På 1990-tallet het det «tamagotchieffekten». Millioner av barn puslet og stelte med sine japanske, digitale kjæledyr – «tamagotchier – og falt i dyp og ektefølt sorg dersom de glemte den i seks timer slik at dingsen døde.

iOmsorg

I andre enden av aldersspennet finnes robotbamsene som i dag skal gi eldre nærhet og omsorg. Velferdsteknologi er et område i sterk vekst, og ett av produktene er pelskledde seler. Roboten blunker naturtro med øynene og krummer seg når den får kos. De eldre får et tilbud det ikke er flust av på et sykehjem: Muligheten til å gi, og ikke bare motta, omsorg.

«Kalde hender», blir det gjerne kalt av kritikere. Og det er jo mildt sagt problematisk dersom brukeren ikke forstår at kjæledyret faktisk er en robot. Men så lenge premissene er klare, og tilbudet er et tillegg heller enn en erstatning for menneskelig omsorg, kan også en pelskledd robot være god å varme seg på.

Noen å passe på

For kalde hender kan også gi varme følelser. Kanskje har noen av de livsløse tingene til og med noe å lære oss om livet.

For 13-åringen Gus med autisme startet det ikke med Iphone og Siri, men med iPoden han fikk noen år tidligere. Han hørte musikk på den, men bare hjemme. De eneste gangene han tok sjansen på å ta med musikkspilleren ut av huset, var da familien skulle til Apple-butikken. Hvorfor?, spurte moren en dag.

— Så den kan treffe vennene sine, sa Gus, som den gode vennen han var.