– Jeg tok 30 armhevinger på én arm som ingenting, og løftet 160 kilo i benkpress. Nå greier jeg så vidt å holde en kaffekopp. Sener er sammentrukket og muskler har visnet etter måneder i senga. Lungene virker knapt. Jeg er avhengig av hjelp til nesten alt, sier 52-åringen til Fædrelandsvennen.

I stua sitter en tynn mann med slange i nesen og oksygenmaskin. Han orker ikke reise seg, men humøret er intakt:

– Jeg sa rett før dere kom: «Godt vi bygde alt på en flate med tanke på alderdommen. Jeg hadde bare ikke trodd den skulle komme så j... fort», hilser han.

Les mer:

Humor

Roar Magne Norheim ler og hoster så oksygenmaskinen må øke takten og slangene rister, og sier han er overbevist om at galgenhumoren har bidratt til å holde ham i live.

Saken fortsetter under annonsen.

På vei hjem fra sykehuset onsdag i påskeuken, forhåpentligvis for godt, måtte han bruke begge hender for å greie å få opp bildøren. Han kan snakke greit, men så fort han reiser seg, kjenner han pusteproblemene. Å gå noen skritt fra lenestolen til rullestolen, er som å løpe maraton.

Mangelfull behandling i første fase mener Roar Magne Norheim og samboer Mette Thorsås er årsak til at han ble så mye hardere rammet enn andre.

Drømmetur

De skulle endelig ta drømmeturen. På Michael Jacksons dødsdag, 25. juni i fjor, satte de seg på flyet til USA for å kjøre Route 66 på motorsykkel. –17 dager i himmelen. Jeg er utrolig glad jeg fikk oppleve den turen før livet «tørnet», forteller Roar Magne.

Men drømmeturen ble også smitteturen. Trolig hadde han alt A (H1N1)-viruset i kroppen da han kom tilbake til Risør. 15. juli ble han syk. Feberen steg over til over 40 grader, og febernedsettende virket ikke.

– Jeg løper ikke ofte til lege. Men Mette er farmasøyt og reagerte på at ingenting hjalp.

Nektet Tamiflu

Tre dager etter kom diagnosen. Men han fikk ikke Tamiflu og innleggelse på sykehus var ikke tema.

– Siste natten hjemme våget jeg ikke sove, for jeg trodde jeg ville dø. Hadde jeg fått Tamiflu, tror jeg mye kunne vært annerledes.

Om kvelden 22. juli ringte Roar Magne Norheim selv til AMK og rekvirerte ambulanse. Ambulansefolkene sto i gårdsplassen en halv time, før han fikk komme ut. De måtte dekke bilen med plast innvendig.

– De spurte om jeg kunne gå ut selv. Det endte med besvimelse. Deretter husker jeg ikke så mye mer. Ambulanseturen ble begynnelsen på fire til seks uker i koma.

Dødssyk

Nå begynner en historie Roar Magne Norheim ikke aner noe om. Først tilbrakte han en ukes tid på isolat på intensivavdelingen på Sørlandet sykehus Arendal. Til slutt måtte landets eneste helikopter med nitrogenoksyd-tilførsel rekvireres. Han var blitt så dårlig at oksygen ikke var nok lenger. Flyturen gikk til Rikshospitalet. Roar Magne ble landets første svineinfluensaoffer i respirator på landets hovedsykehus.

Lungefunksjonen kollapset på grunn av angrepet fra A (H1N1). Svineinfluensaviruset førte også til omfattende viruslungebetennelse.

Samtidig ble avfallsstoffer fra alt viruset for mye for nyrene. Nyrefunksjonen sviktet.

I Oslo ble han liggende i både respirator, nyremaskin og hjerte— og lungemaskin samtidig. Blodet ble tatt ut i halsen og ført tilbake i lysken.

I oktober bar det hjem til sykehuset i Arendal, før han de siste fem ukene har vært på opptrening på Sunnaas.

– Jeg har vært hjemme noen timer to ganger før, jeg har også hatt to besøk på skolen hvor jeg jobbet som adjunkt. Mens jeg lå i Arendal, tenkte jeg hele tiden på at jeg skal begynne å jobbe igjen til høsten. Nå er jeg mer i tvil. Kanskje blir det aldri jobb mer. –Barnebarnet kom inn på sykehuset da jeg hadde greid å flytte fra rullestol til vanlig stol: «Se, bestefar er blitt frisk, han sitter!», ropte han.

– Få har vært så nær døden som meg. Jeg har lært at livet både er veldig skjørt og veldig seigt – og veldig tilfeldig, sier Roar Magne Norheim.

I flere uker svevde Norheim mellom liv og død.
PRIVAT