Vi er utenfor Klingenberg kino, det er nest siste dag i juli, og buss nummer 80 kommer ikke frem. En middelaldrende mann med et stort «Oslo Kino»-merke roper inn mot folkemengden:

— Flytt dere inn på fortauet, hvis ikke stenger vi gaten.

Det er kjendisdamer med bar rygg og enorme vifter. Kjendismenn med solbriller på håret og skjeve smil til VGTV. Mammaer som er blitt norgesmestre i å ta kjendis-selfie for tenåringene sine. Filmvenner med en eksklusiv førpremièrebillett i hånden. Alle venter på tre nordmenn: Aksel Hennie, Tobias Santelmann og Ingrid Bolsø Berdal.

De har nylig vendt hjem fra premièren på Hercules i Hollywood, og nå skal de kaste glans her i Oslo. Enn så lenge ser vi dem bare på plakaten, der Ingrid Bolsø Berdal poserer med BH-brynje og bue, mens Aksel Hennie holder en blodig øks klar til hugg. De skulle vært her for fem minutter siden. Men som hollywoodstjerner flest: De kommer «fashionable late.»

— HA DERE INN PÅ FORTAUET.

Nord-trøndersk jording

«So, ro lillemann, nå er dagen over. Alle mus i alle land ligger nå og sover». Egners vuggevise, sunget av en nybakt mor. 2. mars 1980. Det er dagen da Sovjet går inn med store styrker i Afghanistan, og Iran henretter syv opposisjonelle. Her hjemme truer myndighetene med å stenge polet på lørdager, mens skuespillerne på Nationaltheatret varsler streik etter at åtte skuespillere er blitt sagt opp. Ingrid Bolsø Berdal blir født inn i en verden med klare fronter. Og familien på Inderøy har et sterkt engasjement for miljøvern og kvinnefrigjøring, og mot atomvåpen og EF. Engasjementet kommer til uttrykk gjennom politiske viser.

Ingrid Bolsø Berdal hviler hodet i motspiller Aksel Hennies fang. Han spiller stum kriger i Hercules, mens Bolsø Berdal er amasone.
Tor G. Stenersen

34 år senere møtes fortsatt storfamilien på Fosen for å synge gamle viser om igjen, lage egne versjoner av Bob Dylan, trekke tonene tilbake fra tidligere tider med skillingsviser, gamle sjømannsviser og Mads Berg.— Morssiden av slekten min kommer fra Ørlandet. Morfar vokste opp på Kjeungskjær fyr og giftet seg med ei jente fra den nærmeste gården. De sang mye både på fyret og på land. Det var vel for å underholde seg, tenker jeg. Vi synger fortsatt de sangene. Det handler om identitet, glede og også om dannelse, sier Ingrid Bolsø Berdal.

Det er langt fra Ørlandet til Hollywood, både i geografi og i verdisyn, men Ingrid Bolsø Berdal pendler mellom begge. Hun kommer rett fra stekende californisk sol og intervjuer med amerikansk presse, der hun skinte i en paljettkjole som en nordisk Nicole Kidman, og sa at å være Hercules' amasone var «so much fun», men også utfordrende. Hun har jo «been doing quite a lot of sport growing up», så å bli trent av verdens beste bueskyttere og stunttrenere, det var jo bare gøy.

Mellomlanding i Amsterdam. Fly med KLM til Trondheim, og deretter rett til Ørlandet, familien og glansrevynummeret med pappa som får storfamilien til å hikste av latter. Om dagen går det i volleyball, fisking og fotball. Om kvelden sjakk, kortspill og allsang. «Min fader var vokter på Halten fyr, og elskede en gang et havfruedyr, hiv og hoi ...»

Litt av Ingrids proteindiett, dog med mindre proteinpulver enn hun var nødt til å spise for rollen.

Fly til Oslo. Ny uke. Ny rød løper. Ny première på samme film.— Det virker som om du beholder roen uansett, hvor har du det fra? spør VGTV utenfor Klingenberg kino.

– Nja, det er vel den nordtrønderske jordingen jeg har med hjemmefra. Er ikke alltid jeg har det, altså, men når man har vært igjennom en god del ting, så lærer man noen teknikker for å beholde roen. Det er bare å ta en dag av gangen, rett og slett, sier Ingrid Bolsø Berdal.

Det glitrer i svarte paljetter i sommersol. Hun smiler så bredt at vi tror på det. Blir hun aldri sliten av spørsmålene? Av å svare på spørsmål som «Hvem er kjekkest av Tobias og Aksel?» eller «Hvordan kan Dwayne Johnson, som er så snill, plutselig spille så aggressiv i Hercules ?» Har hun ingen smertegrense, selv etter en 10 timer lang dag der 16 journalistteam har fått sitt?

Tilsynelatende ikke.

— Det hjelper meg å tenke at det er et menneske foran meg som ikke har hørt svarene før, sier Ingrid Bolsø Berdal.

Stakkars mennesker

— Morssiden min er politisk engasjert, og er opptatt av likhet for alle og deling av goder. Da jeg var liten, lærte jeg at alle strever med sitt, og at man må være så forståelsesfull man kan overfor andre mennesker. Mamma pleier å sitere Strindberg: «Det är synd om människorna».

De satt ved kjøkkenbordet, spesialpedagogforeldrene, Ingrid og storebroren, og analyserte mennesker som kom deres vei.

— Jeg har hatt en interesse for mennesket siden jeg var bitte liten, og syntes det var veldig gøy å prate med mamma og pappa om hvorfor mennesker handler som de gjør. Jeg bestemte meg for å bli psykolog.

Men musikken tok henne først. Etter musikklinjen på Inderøy videregående skole, der Ingrid sang, spilte i indiecountryband og gikk i batikk-klær, tok hun mellomfag i musikkvitenskap. Hun hadde en jazzkarrière foran seg. Men kroppen til Ingrid ville det annerledes.

— Jeg hadde enorm glede av improvisasjon på universitetet. Det var som om hele kroppen ville være med. Ikke bare bevege seg etter sangen og musikken - nei, jeg ville lage historier med kroppen, sier Ingrid Bolsø Berdal.

Hun søkte på Teaterhøgskolen, og kom inn. Samme år kom hun inn på rytmisk linje på konservatoriet i Kristiansand. Et luksusproblem? Nei, for Ingrid var det vondt.

— Hvorfor kunne jeg ikke bare være glad i å røre meg eller fortelle historier? Eller være skikkelig god på standardjazz? Alt det artige ble til en frustrasjon, for jeg måtte jo inn på en eller annen skole. Det er faktisk ganske nylig at jeg har det artig der jeg er, og at jeg føler meg hel.

Hun startet ikke på Teaterhøgskolen med en musikalsk letthet, men med en psykoanalyserende tunghet. Satte seg dypt inn i forhistoriene til stykkene. Gravde seg ned i karakterene.

— Jeg gikk «head on» inn i alt.

Antigone, Sofokles' dødsdømte karakter, var med henne fra tidlig om morgenen til sent om natten. Hedda Gablers destruktive ferd mot pistolskuddet ble en del av Ingrids egen kropp. Det var altså ikke innlevelsen det skortet på.

— Det der tilhører fortiden. De siste årene har jeg vært flinkere til bevisst å koble av. Man blir ikke nødvendigvis en bedre skuespiller av å være nedi gørra hele tiden.

Eller ble hun kanskje det? De som har jobbet med Ingrid, forteller om en ekstremt hardtarbeidende skuespiller. Etter en prøve der hun er ekstremt opptatt av detaljer, kan hun gå hjem og lese i tre timer for å gjøre mer research. Under forestillingene kunne hun spille scener så såre at hun gråt lenge etter at replikkene var ferdig. Det hadde vært lett å latterliggjøre, hvis hun ikke hadde vært så djevelsk god.

— Det er kanskje en grunn til at det er akkurat hun som har kommet til Hollywood, sier en kollega.

Mytomani

— That was fun, sier Ingrid Bolsø Berdal, eller rettere sagt amasonen Atalanta.

Hun har nettopp skutt en 3D-pil som spiddet en kriger av det slemme slaget. De neste 90 minuttene skal hun være i bildet nesten hele tiden. Fåmælt med ordene. Treffsikker med pilene. Iført stålbrynjetopp og brynjeskjørt.

Egentlig skulle brynjen dekke magen, men da ble det tatt grep fra «fra øverste hold», som Ingrid sa på pressedagen. Ifølge mytene har amasonene skåret av seg det ene brystet og sverget evig troskap til jomfrudommen. Men på akkurat disse punktene er ikke Hollywood så nøye med den greske versjonen av sannheten.

Skjønt Ingrid har gjort sin del av leksen, og lest seg opp på amasonenes historie.

– Nå er ikke Atalantas psykologi i Hercules akkurat rakettforskning, men ...

Vi sitter på Stockfleths i Oslo. To fluer krangler om brownien hun har foran seg. Selv sitter hun med armene rundt de bare leggene, mens hun forsøker å spise uten å smule. Det lykkes ikke.

— Jeg synes det er interessant hvordan mytene har en plass i vår kollektive bevissthet. Grunnhistoriene er de samme fra antikkens Hellas til våre Asbjørnsen og Moe-eventyr. Og så har du alle karakterene i mytene, og der er jo amasonene veldig interessante. Kanskje fantes det kvinnelige krigerstammer, kanskje var det bare en myte, eller kanskje spant det ut av at grekere hadde sett kvinner på hest. Uansett om det er sant eller ikke, ble amasonene brukt som myte for at grekerne skulle finne sin maskulinitet. Amasonene var jo mye råere enn alle mennene.

Hun lar seg ikke stoppe når hun begynner å prate. Oppfølgingsspørsmål blir feid av gårde til fordel for nye monologer. Tiden ignoreres totalt. Det eneste som stopper henne, er en sveitser som forgjeves prøver å komme seg inn på toalettet på Stockfleths. Han vrir på nøkkelen alle tenkelige veier, før amasonen fra Inderøy kommer ham til unnsetning.

— Vri te venstre, sånn ja, litt harder. Aahhh...det va jo æ som låst dein i stad.

Han klarer det til slutt, men lykken er kortvarig. En eldre kvinne skal på toalettet, en ny kvinne i nød for actionheltinnen.

— Du ska vri te venstre.

Hun kommer seg inn, hun også. Litt svettere enn da hun ankom.

Tilbake til Ingrids monolog:

— Vi lager oss fortsatt myter som Harry Potter og Lord of the Rings. Demoner. Urfølelser. Reptilhjerneinstinktene våre som er opphøyet i en mer eller mindre vakker myte.

— Og kanskje, sier Ingrid:

— Kanskje er det derfor vi i slekta mi synger de gamle sangene om igjen. Det er noen grunnsannheter som vi gjentar, for å minne oss om hvilke verdier vi har, hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Hun lener seg tilbake.

— Der fikk du sammenhengen du trenger til intervjuet ditt.

Så ler hun. Rått.

Å skyte en rolle

På fem uker lærte hun å skyte med pil og bue. Det måtte se enkelt ut, som en koreografi. Når 1000 statister står på en slette i Ungarn og skal lage en stor slagscene, så er det ikke rom for at Ingrid skal feile.

— Du må trene opp fleksibiliteten i kroppen så koreografien kan gjøres om på settet, sa treneren til henne.

Da hun endelig sto der på jordet og så grekerne barke sammen i en stor slagscene, ble hun overrasket. Det var ingen filmtriks, ingen koreografi. De løp mot hverandre og kjempet som om det var deres siste kamp. Selv gjorde hun som hun var trent opp til, nøye koreografert. Pilene traff.

Dayna Grant var Ingrid Bolsø Berdals stuntkvinne på Hercules. De to ble gode venninner.

Veien til bueskyttersken var ikke fylt med analyse, ei heller med pil og bue. Hun fikk rollen etter først å ha sendt en demotape der hun spilte mot Frank Kjosås inne på et kontor på Det Norske Teatret. Kalt videre til neste audition, på et flyplasshotell på Heathrow i London. Hun hadde vært gjennom det så mange ganger før. Castingkvinnens metalliske lesning av replikkene. Det lille videokameraet som skal ta opp hennes replikker. Fort sagt. Fort ut. Neste menneske inn. Ikke som i Norge, der hun får spille mot dyktige skuespillere og kanskje snakke med regissøren.Ingrid Bolsø Berdal så en industri der man må være salgbar, og utseende og kropp er gjeldende valuta.

— Men jeg lærte også at den beste kapitalen man kan ha, faktisk er å være en god skuespiller. Men hvordan skulle jeg greie det i en slik industri?

Hun bestemte seg for å søke hjelp hos de beste: Olympiatoppens idrettspsykologer.

— Jeg lærte mye om hvordan de jobber mentalt for å prestere. Jeg skjønte at jeg måtte ha det gøy, skyte fra hoften på audition og tenke på kropp og sinn som en helhet, sier Bolsø Berdal.

Møtet med castingkvinnen i London «vart koselig» Hun rykket videre i Hollywood-maskineriet, til møte med regissøren Brett Ratner.

Ingrid Bolsø Berdal har lært seg å tro på seg selv.

— Det å kjenne at man er god nok, og at man ikke trenger å jobbe så hardt, det har gjort meg godt. Det handler like mye om hvordan man har det som menneske. Straffer jeg meg selv? Synes jeg at jeg er dum? Det er ikke så lett å gå inn i et slikt møte hvis jeg ikke har respekt for meg selv.

Ingrid Bolsø Berdal i aksjon som amasonen Atalanta.
Photo credit: Kerry Brown

Hittil har hun landet tre Hollywood-roller: en norsk backpacker i Chernobyl Diaries (2012), heks i Tommy Wirkolas Hans and Gretel (2013) og nå altså amasone i Hercules . I 2015 har den nyeste Bond-filmen première, og til den filmen skal de ha en nordisk Bond-pike. Ingrid Bolsø Berdal har vært på audition, men ingen skuespiller er valgt ut.— Det bli itj nå Bond, vettu, sier Ingrid.

Hun har imidlertid fått noen andre tilbud, som hun feier lett under teppet når journalistene spør.

– Jeg har noen baller i luften, sier hun.

– Vil du gjøre flere actionfilmer?

— Det som står øverst på ønskelisten nå, er et godt drama. Jeg vil gjøre en film der karakterene har en psykologisk prosess underveis og der det ligger en god historie i bunn.

Hun ser opp i taket. Hviler hodet på hånden. Hun ser skremmende hollywoodsk ut.

— Jeg var seks måneder i Budapest, og da lærte jeg hva som skal til for at jeg skal ha det bra. Jeg må ha et prosjekt ved siden av innspillingen, og gjøre noe jeg synes er meningsfullt.

— Hva slags prosjekt skal det være?

— Kvantemekanikk, sier Ingrid Bolsø Berdal.