Mona Steenberg Gran klarte ikke si nei til noe hverken på jobb eller i fritiden. Alt i livet skulle være perfekt. Til slutt sa kroppen stopp. I dag advarer hun andre kvinner mot å gå i den samme fellen som henne.
STIG B. HANSEN

«Sliter du med sexlysten?» «Veien til perfekte lepper!» «Få bedre samvittighet».

Professor Arnstein Mykletun, en av landets fremste forskere på sykefravær, står på scenen.

Bak ham lyser et knippe ukebladtitler. Foran ham er salen på Litteraturhuset i Oslo full av lyttende kvinner, blant annet flere statssekretærer.

— Her ligger det noe, nikker han mot powerpointen. – Jeg tror ikke det holder å bare lete i arbeidslivet eller i hjemmet.

Professoren prøver å finne svar på hvorfor sykefraværet til norske menn og kvinner har skilt lag de siste 30 årene. På 70-tallet var begge kjønn sykmeldt omtrent like ofte. I dag har

Professor Arnstein Mykletun.
Privat

kvinnene mer enn 60 prosents høyere fravær enn menn. Ifølge en OECD-rapport fra i fjor vil det rett og slett si høyest i verden.

Mykletun detonerer en aldri så liten håndgranat:

— Vi må våge å stille spørsmålet om det har utviklet seg en kjønnsforskjell i holdning til sykefravær.

Vepsebol

Temaet er følsomt. Tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap) opplevde å stikke hånden i et vepsebol da hun som fersk statsråd begynte å pirke i de vanlige forklaringene på kvinners sykefravær.

Hun viste til forskningen og spurte hvordan det har seg at jo mer husarbeid menn gjør, jo sykere blir vi. Og at kvinner er mest sykmeldte uansett om de er hjelpepleiere eller ingeniører (se grafikk).

Tidligere arbeidsminister, Anniken Huitfeldt
Espedal Jan Tomas

— Da ble veldig mange sinte. Når kvinner er borte, vil vi gjerne ha noe strukturelt å skylde på, sier Huitfeldt i dag.

X-faktor

Forskere, som Mykletun, har finkjemmet statistikker og hypoteser de siste årene for å finne svaret på hvorfor norske kvinner, som lever lengst i verden, har fått verdens beste arbeidsmiljø, er blitt mest likestilte og fått de beste velferdsordningene, stadig er så mye mer sykmeldte enn menn.

Mykletun, som selv ledet regjeringens ekspertutvalg om sykefravær for fire år siden, konkluderer med at kvinnefraværet fortsatt delvis fremstår som et mysterium.

Riktig nok kan en god del av kvinnefraværsøkningen forklares med at mange av de nye yrkeskvinnene søkte til yrker med høyt fravær, som omsorgssektoren.

— Det forklarer en del rent statistisk. Men ikke hvorfor fraværet der er så høyt, sier Mykletun, og slår fast at det stadig mangler en X-faktor.

For forskerne kan ikke se at belastningene på kvinnene har økt hverken i selve arbeidslivet eller i omsorgsoppgavene (se egen sak). Selv om sykefraværet har gått noe ned etter 2009, øker kjønnsgapet i fravær fortsatt, spesielt i gruppen høyt utdannede under 40 år med barn.

— Vi må lete etter noe i det norske samfunnet som har forandret seg så fort. Og blir en belastning på kvinner, ikke menn, sier professoren.

Da Tove Rutle (66) var fulltidsarbeidende småbarnsmor på 70-tallet, var lite tilrettelagt for å kunne kombinerere småbarn og jobb. Likevel mener hun det på mange måter er tøffere for datteren Kristin (40) og andre moderne mødre.
stig b hansen

Annerledes liv

I en rød sofa på Jessheim i Akershus sitter to generasjoner norske yrkeskvinner og skal prøve å svare på det samme: Hva har forandret seg siden mor Tove Rutle (66) var småbarnsmor på 70-tallet? Hun jobbet som legesekretær til dagen før hun fødte det første av sine tre barn. Etter seks ukers barselpermisjon vendte hun tilbake til full jobb. Besteforeldrene passet sønnen. Da han begynte i park, hjalp venninner som jobbet skift til med å hente.

Hun kan ikke huske at hun var borte fra jobb en eneste dag. Var hun forkjølet, gikk hun med munnbind for ikke å smitte pasientene

— Jeg var vel sliten. Men jeg tror dere er mer slitne nå. Det er en annen type press, åpner Rutle, og forteller om sin fritid som stort sett besto av å være hjemme eller ute på tur i helgene.

— Det var veldig lite oppussing. Bakte jeg noe, var det boller, og trening besto av en halvtimes løpetur hvis det ble tid.

Weekendturer til New York var et fullstendig ukjent fenomen. Og barna ble kledd i det som til en hver tid var rent.

Datteren, Kristin (40) med fire barn mellom to og elleve, lever med et litt annet tempo:

Barna skal kjøres til og fra fotball- og håndballtrening. Hun er selvsagt lagleder. På jobben som fysioterapeut og gymlærer er hun perfeksjonist og jobber ofte mer enn hun skal. Hun trener så mye som mulig. (- Men går ikke Birken, altså). I gourmetklubb med venninner får hun vist kokekunstene gjennom håndlagede femrettere. Hjemmet bør alltid være strøkent. Mor slapper ikke av hvis det står en kjele i oppvaskkummen.

Hun leser blogger om interiør, trening og mat.

— Ofte når jeg legger meg kjenner jeg at jeg ligger over madrassen. Mannen min sovner, jeg tror mange menn har en av-bryter, sier hun.

Selv blir hun liggende og tenke på alt som må ordnes i morgen. Hva som skal skje neste uke.

— Nå, for eksempel, er jeg i gang med å sjekke om bunadene er klare for 17. mai. Så er det karneval i barnehagen og disco på skolen der antrekkene skal være i orden. Snart må påskeeggene på plass. To av barna har snart bursdag og både barneselskap og voksenselskap skal planlegges og gjennomføres. Dugnader skal organiseres og foreldremøter og utviklingssamtaler skal innimellom jobb og alt annet. I tillegg er tanken på små gaver til julekalenderne i bakhodet året rundt.

Moren himler med øynene mens hun lytter.

— Men du lager i hvert fall ikke sånne matpakker, sier hun og viser et utklipp fra Aftenposten med bilde av en hjerteformet brødskive.

— Nei, men det er pappaen står for matpakkene. Han deler ikke brødskivene i to engang. Lager sånne leverposteiblingser.

Hun illustrerer med to fingre.

— Hva skal de tro i barnehagen, tenker jeg.

Trippelbyrden

Tilbake på Litteraturhuset lyser de pirrende ukebladtitlene om sex og samvittighet mot kvinnene i salen. Og professor Mykletun tror han er på sporet av en av X-faktorene bak økningen i kvinners sykefravær.— Jeg tror på trippelbyrdehypotesen, sier han. Altså ikke den velkjente "dobbeltbyrden" som hevder at kvinner får en høyere belastning enn menn ved å kombinere arbeid og omsorg. Men en økt forventning om at foreldrelivet også skal romme det tredje, noe mer enn "nøkternt omsorgsarbeid". Stikkord: Perfekte hjem, vinklubber, en ung og veltrent kropp, sosial omgang med venner eller selvrealisering.

— Det kan være helt ulike ting. Poenget er at 1000 biter av forventning i sum kan bli en belastning, sier Mykletun, og understreker at det formelt sett er frivillig å følge alle påleggene.

— Men ta hår på leggene. Er det et individuelt valg når alle mødre i 30-årene fjerner det? Eller blir de påvirket av omgivelsene? spør han retorisk.

Han mener også det er liten tvil om at dagens småbarnsmødre ser betydelig yngre ut enn sine mødre. Og at det å ta seg godt ut og holde seg ung både fysisk og i livsstil er en sentral del av forventningspakken.

- Men hva har dette med sykefravær å gjøre?

— Når det tilsammen blir for mye er det bare en ting man med letthet kan få fritak for, og det er jobben. Vi mangler data over tid for holdninger til sykefravær. Men vi er sjelden helt syk eller helt frisk. Hvor terskelen skal gå for sykmelding påvirkes av forventninger og holdninger.

- Hva med menn?

— I mitt eget nærmiljø er det mange par over og under 40 med småbarn. Begge parter opplever belastning. Men det er sjelden at menn går ut i sykmelding på grunn av det.

Sa stopp

Kristin på Jessheim ble ikke sykmeldt før kroppen sa stopp. Hun understreker at det ikke bare skyldtes en travel hverdag. Uansett så hun det som et nederlag.

— Det var ikke dette jeg hadde planlagt for, sier hun. Latteren er borte.

— Jeg følte at drømmene mine ikke gikk i oppfyllelse.

Så smiler hun igjen.

— Men jeg har jo fått to barn etterpå, familie er så viktig. Og å være sykmeldt blir jeg bare sykere av.

Nå jobber hun 50 prosent og holder ellers koken omtrent som før. Middagene bør for eksempel lages fra bunnen av.

— Jeg føler ansvar for å gi barna ernæringsmessig riktig mat, slik medier og samfunnet forteller meg er så viktig.

Hun kommer på noe. Vender seg mot moren.

— Jeg innbiller meg at vi kunne ha brødskiver til middag da jeg var liten?

— Helt korrekt, svarer moren kontant. – Og det gikk veldig fint.

I fjor kastet Kristin seg på trenden med et kjøpefritt år. Å kunne stille på 40-årsfest uten ny kjole var en befrielse. Deilig å slippe alltid å være på utkikk etter noe nytt å kjøpe.

— Jeg slapp unna presset. Det var utrolig godt, sier hun.

Fra slitasje til press

En som kanskje kan gi like gode svar som forskerne er fastlege Gisle Roksund i Skien. Han begynte å ta i mot pasienter i 1978, akkurat da kvinnefraværet skjøt fart og har siden møtt menneskene bak statistikken.

Fastlege Gisle Roksund
Privat

Først kom kvinnene med lav utdanning i tunge, manuelle yrker. De var slitne og hadde smerter da de passerte 50 og ble ofte støtt ut av arbeidslivet.Så har han møtt utallige kvinner som har vært "omsorgsministre" for hele storfamilien. Som har kjent på og tatt ansvar for egne barn, barnebarn, syke svigerforeldre og egne foreldre. De har følt seg slitne og nedfor, sovet dårlig og fått diagnoser som depresjon og angst.

— Per Fugelli kaller det at livet går i kroppen, sier Roksund og minner om at høyt utdannede lever sunnere, holder seg friskere og ofte har større kontroll over egen jobb.

Men fra slutten av 90-tallet dukket de unge kvinnene, gjerne med mastergrader, opp på kontoret. De skjønte ikke hvorfor de var så slitne og ville få sjekket om de manglet jern eller B-vitaminer.

— Så forteller de akkurat samme historien om forventningene til livet. Om lykke og skjønnhet og karrière. De skal pusse opp huset, være attraktive for sine menn og holde barna i ånde, ikke minst kjøre dem hit og dit. De klarer ikke si nei til noe. Og de er fortsatt omsorgsministre hjemme. Menn er ikke blitt så veldig flinke, sukker legen.

— Disse unge som skulle leve på solsiden, sliter veldig. De føler ikke at de er gode nok.

- Hvordan kan du hjelpe dem?

— Jeg prøver å få dem til å forstå at kabalen ikke går opp. At døgnet ikke har nok timer. En del av dem må jeg sykmelde. De er så slitne og må få overskudd til å ta noen valg. De må jo begynne å si nei til noe.

Ja til alt

Mona Steenberg Gran kjente knapt ordet nei da hun stanset bilen utenfor kontoret en onsdag i oktober 2009. Hun var en av Drammensområdets råeste eiendomsmeglere. Pusset opp drømmehuset. Fulgte opp de to barna tett på alt av idrett. Var foreldrekontakt der og på skolen. Løp innom treningssenteret mellom slagene. Serverte gourmetmat når venner ble invitert. Traff venninner på kafé. Da hun ble kjørt med blålys til sykehuset med lungeproblemer, insisterte hun på å ta i mot bud i sykesengen.

— Så skulle jeg være slank, pen og være på flest mulig ferier. Få med meg absolutt alt

En smekkfull timeplan beviste at hun var vellykket.

- Mamma, hvorfor har du sluttet å le, spurte datteren Marte sin mor, Mona Steenberg Gran da hun stresset som verst. I dag har hun sluttet å være perfeksjonist og godtar at godt nok må holde.
stig b hansen

Hun husker bilturen til en fotballcup med en annen mor og to glade jenter i baksetet. Datteren som plutselig ropte: Mamma! Nå har alle vi andre ledd av noe veldig morsomt. Men du merket ingen ting.— Jeg var på jobben i hodet mitt, forklarer moren.

Tiåringen fortsatte:

— Mamma. Du har sluttet å le.

Høstmorgenen i bilen utenfor kontoret, ble hun bare sittende. Ute av stand til å komme seg ut.

— Jeg nektet å ta signalene, erkjenner hun i dag.

Tvungen sykmelding

Legen måtte tvinge henne til å bli sykmeldt. Og fortalte at det ville ta tid.

— Jeg ville bare tilbake til jobben og stresslivet igjen, sier hun.

Veien tilbake ble lang – og gikk hverken til den gamle jobben, supermammarollen eller stresslivet. Hun har skrevet en oppslagsbok for sykmeldte og arbeidsgivere, og utdannet seg til mindfullnessinstruktør. Håpet hennes er at unge kvinner kan styre unna fellen hun selv gikk i.

— Vi må klare å tenke at jeg er god nok som jeg er. At vi kanskje ikke trenger koste bort enhver hindring foran barna våre. Og at det kan holde å servere en kopp kaffe.

Kvinnekultur

Eksstatsråd Huitfeldt mener at noe i kvinnekulturen rett og slett oppmuntrer til sykmelding.

— Ta deg nå litt fri, det unner jeg deg, sier vi i omsorg til en sliten venninne. Menn sier: Kom deg på jobb, det hjelper.

Hun tror også vellykkethetshypotesen til Mykletun har mye for seg. Hun er spesielt bekymret for kroppsidealene unge kvinner skal leve opp til.

— Egentlig har vi sett et skikkelig tilbakeslag. Vi er en generasjon kvinner som sitter med følelsen av ikke å strekke til. Menn kan ha god samvittighet fordi de bidrar mer enn før. Mens vi har dårlig samvittighet fordi vi uansett er mye dårligere enn moren vår på hjemmebane. Kanskje burde en del kvinner sykmeldes fra hjemmet i stedet for fra jobben, spør hun.

Vanskelig å skrelle

På Jessheim har mor og datter konkludert: Dagens unge kvinner må forholde seg til så utrolig mye. Totalbelastningen blir større. Menn har trolig mindre behov for kontroll enn kvinner.

- Men Kristin, du sier du øver deg på å si nei. Hva gjør du egentlig mindre av?

Tenkepause.

— Jeg har sluttet å stryke alle klærne til barna mine. Det prioriterer jeg bort.