Lyden av kjippende sandaler fyller trappehuset som trommevirvler. Direktøren for Folkehelseinstituttet, med kontor i syvende etasje, tar selvsagt ikke heisen.

— Men i dag sykler jeg ikke. Jeg måtte kjøre Thorvald et sted, forklarer hun smilende, klaprer forbi bugnende fruktkurver på f

orværelset og dumper vesken på det beskjedne direktørkontoret.

Egentlig skulle hun hatt ferie og svømt lange turer på Hvaler. I stedet har hun detonert en liten bombe av en helseattest for det norske folk: Folkehelserapporten 2014 kunne gni inn at vi er stillesittende og feite, drikker mer enn noen gang, røyker for mye, er søvnløse og deprimerte og lever i vår rikdom ikke en gang lengst i verden.

Det vil si, og det er det mest alvorlige: Etter årevis med handlingsplaner, helseopplysning og folkefrelse, fortsetter klassegapet å øke. De lavt utdannede spiser stadig burgere, mens eliten peiser på med maraton. Dette ubehagelige faktum har Camilla Stoltenberg vandret mellom redaksjonene og snakket alvorlig om de siste døgnene.

Nå rister hun ut de røde krøllene over et blendende hvitt møtebord, klar for en ny runde.

Hun er lege, halvstudert genetiker, helseforsker med ansvar for store studier og, ikke minst, ”storesøstera til Jens”.

Hun er flasket opp i en av norsk politikks mest sentrale familier og har levd tett på dem som har prøvd å jevne ut forskjellene. Men løsningen på det norske helseparadokset har selv ikke hun.

— Det er et tankekors at de sosiale ulikhetene øker i landene der likhetsidealene står sterkest og velferdsordningene er best, sier hun, og tilføyer:

— Men vi må huske at alle grupper her i landet har fått høyere levealder. Men noen ligger 30 år etter i tid. Og det er en stor utfordring.

- Hvorfor har vi ikke klart å snu det?

— Jeg tror vi må være åpne for at løsningene vi har brukt ikke fungerer for alle. Vi må få mer kunnskap om hva som virker. Men uansett kan og skal ikke staten bestemme hva folk skal gjøre. Da hadde jo alle sluttet å røyke og begynt å spise sunt for lengst.

Røykedrømmen

For Camilla Stoltenberg var problemet i sin tid det motsatte. Som bråmoden 14-åring prøvde hun intenst å begynne å røyke. Alle hun syntes var stilige, røkte. For sitt indre blikk så hun hvordan hun skulle slutte med å legge seg rødkinnet og skravlende over bordet. Bare lene seg taus tilbake med sigaretten og la røyken legge seg som et mystisk slør mot omverdenen.

Men hennes mange talenter omfattet ikke inntak av tobakk. Hun er usikker på om hun noen gang har inhalert.

— Ren flaks. Hadde jeg begynt, ville jeg hatt store vansker med å slutte, erkjenner hun i dag.

Uansett forsvant lysten for godt da medisinerstudenten noen år senere dissekerte tjærespekkede lunger og gransket amputerte røykeben på nært hold. Nå frister ikke en sigarillo på fest en gang.

Hun fremstår i det hele tatt som en vandrende statlig helsekampanje der hun går trapper, sykler opp alle bakkene hjem til Nordberg, løper i skogen, går langt på ski og til og med helt bevisst har bremset vindrikkingen.

Hun ler rått.

— Haha. Jeg har brukt år av mitt liv på å sitte stille på kafe. Men ting kan forandre seg.

Vinangst

For eksempel altså vinkonsumet. Hun elsker vin og har vokst opp i en familie der det ble drukket hver dag.

— Men jeg merker at jeg lett blir tungsindig av alkohol. Jeg vil ikke at det skal være en vane som styrer livet, så jeg passer på hvor mye jeg drikker.

Hun kaster et blikk på mobilen som vibrerer på møtebordet. NRK vil ha enda et intervju.

— Så skal vi huske at mange ikke tåler å drikke. Vi har alle et ansvar for hva slags alkoholkultur vi skal ha. Det er som med vaksine, det handler både om å beskytte seg selv og gruppen.

Flombelyst familie

Hun vet ikke når hun skjønte at hennes egen gruppe, dynastiet Stoltenberg, var spesiell. Det offentlige søkelyset kom så gradvis.

På mor, Karin, som var statssekretær og toppbyråkrat. På far, Thorvald, diplomat og siden profilert utenriksminister. På lillebror Jens, statsminister, nå påtroppende NATO-sjef, og til slutt på lillesøster Nini, brått og voldsomt berømt som narkoman.

På et tidspunkt trakk storesøsteren seg litt unna. Beskyttet seg. I dag er hun ganske avslappet til fotografer i buskene utenfor tomannsboligen hun deler med Jens. Og til å være mer kjent som søster enn forsker, skribent og helsetopp.

— Oppmerksomheten er jo helt ufortjent og ikke noe å bli høy på, snarere tvert om. Men den gir meg noen enestående muligheter til å nå frem med ting jeg mener er viktige.

Hun er ikke i tvil om at årsaken til at hun har vært tre ganger hos Skavlan, ikke er de viktige helseregistrene, men at hun er søsteren til Jens og datteren til Thorvald.

— Da må jeg skjelne nøye mellom person, sak og rolle.

De tre Stoltenberg-søsknene er vant til å leve med medias søkelys. MEn da familien ville fortelle om Ninis narkotikaproblemer, strittet storesøster Camilla mot. her er hun, Jens og Nini samlet på far, Thorvalds 70-årsdag.
Borgen, Ørn E.

Noen ganger kan det være ekstremt vanskelig. Da familien Stoltenbergs vondeste hemmelighet skulle avsløres, stritter storesøster mot. I sin selvbiografi fra 2001 skriver Thorvald Stoltenberg åpent om datteren Ninis narkotikaproblem. TV2 lager en dokumentar. Den hjerteskjærende historien om misbruket slår som en bombe.Camilla mente åpenheten kunne skade søsteren og argumenterte sterkt for å la det være. I ettertid ser hun at hun tok feil.

— Jeg har stor respekt for at hun valgte å fortelle om det. Det var en lettelse. Vi slapp å snakke på underlige måter om hva som var spesielt med Ninis liv. Det betydde mye for mange at hun sto frem. Og hun var ikke lenger et utpressingsmiddel.

- Ble du presset?

— Ja. Journalister ringte og sa de satt på bilder som viste at hun var misbruker. Hvis jeg kunne bekrefte at hun var det, skulle de ikke trykke dem. Det var ubehagelig.

Søskenskjebner

Så er det store spørsmålet: Hvorfor triller tre epler så uendelig skrått bort fra treet de en gang falt fra? Hvorfor ble det Nini, ikke Camilla eller Jens som trillet så langt?

Storesøsterens talestrøm tar en pause. Blikket søker mot trekronene utenfor.

— Jeg føler meg veldig lik søsteren min, men hun er både smartere og penere enn meg. Jeg tror det handler om flaks og uflaks. Og når i livet ting blir utfordrende.

- Kunne det vært deg?

— Det har jeg tenkt mye på. Jeg tror kanskje ikke det. Små forskjeller summert opp gjør at kursen og livet til slutt blir ulikt.

Blikket er tilbake.

— Jeg har ofte følt meg maktesløs. Skulle så gjerne hjulpet henne mer. Men det er litt som med folkehelseproblemene. En ting er å forstå, noe annet å få til å gjøre noe. Men vi må ikke gi opp. Vi må hele tiden prøve.

Det interessante med Camilla Stoltenberg er kanskje ikke hvor hardt hun prøver. Men hvor bra det har blitt når hun til slutt har gitt opp. For eksempel å prøve å forandre verden med politikk.

Rik pike

Fra hun var tre til nesten syv bodde familien i landet som før het Jugoslavia. Huset i Beograds diplomatstrøk hadde tårn og tjenere. Men lenger nede i gaten lå et stort falleferdig murhus. Der lekte diplomatdatteren med barn som bodde i gangen til drivhuset eller i flyttekasser. Da noen sigøynere stjal leker fra den norske familiens garasje, klarte ikke seks-åringen bli sint.

— Jeg tenkte: De er fattige. Jeg er bortskjemt. Det var vanskelig at de var fattige og jeg rik.

Tilbake i Norge hadde hun et brennende ønske om å forplikte seg, gjøre noe viktig. Alle hun traff med samme behov, befant seg lysår til venstre for AUF. Familien Stoltenbergs ekstremt åpne hjem på Frogner ble blant annet møtested for Ytre vest FNL-gruppe.

Parlamentariske illusjoner

Sommeren 1972, 14 år gammel er Camilla, med dekknavnet Marianne på SUF (m-l)s sommerleir i Lyngen. Mellom teltene synger hun Internasjonalen, leser motstrebende Lenin og Stalin og prøver etter beste evne å passe inn.

Men pampedatteren fra Oslo vest holdes under oppsikt. To fra ledelsen blir satt til å diskutere med den villfarne demokraten og trekke de "parlamentariske illusjonene” ut.

— Men de hadde mothaker, heldigvis, ler hun over møtebordet.

I kulturaktiviteten i Lyngen inngår et lite ”spel” mot EEC. Den teaterinteresserte Marianne verker av lyst. Men hun er for EEC. Til de andre sier hun at hun ikke har tatt standpunkt og ikke har samvittighet til å delta. Hun føler seg dekadent. Men klarer ikke kvitte seg med sin grunnleggende tvil.

— Jeg så det som et nederlag da. I dag er jeg utrolig glad for at jeg reagerte som jeg gjorde.

Hjemme i AP-bastionen vakte datterens politiske utskeielser bare mild motstand. Oppdragelsen var preget av nesten grenseløs frihet under ansvar. Så tungt veide barnas stemmer, at da de nektet å flytte fra Frogner til familiens nyinnkjøpte villa ”i bushen” på Blindern, bøyde foreldrene av og solgte drømmehuset. Da hadde sleipt nok nok Camilla rukket å arrangere en heidundrende 15-årsfest i den tomme kåken.

På ville veier

En eneste gang prøvde foreldrene å stanse datterens frie utfoldelse: Da hun meldte at hun droppet Oslo Katedralskole for heller å kjøre rundt i Europa med fem eldre venner fra Forsøksgym i en gammel Ford Transit. Navn: Det rullende gymnas.

En engstelig pappa Stoltenberg sørget til og med for at ungdommene ble innkalt til statssekretær Arne Treholt i Næringsdepartementet, så han kunne skremme dem med oljekrise og kommende bensinmangel.

Men sørover skranglet de, og lærdommen ble mangfoldig. For eksempel ankom de Øst-Tyskland med avslag på visumsøknadene. Politiet i Rostock plasserte den rufsete gjengen på et bordell kamuflert som sjømannshjem. Kombinasjonen av fulle sjømenn og østtyske prostituerte gjorde et uutslettelig inntrykk på følsomme sinn.

Da flere i gjengen i ettertid søkte om å få se ”mappa si”, lå de andres visumsøknader der.

— Men ikke i min. Den må helt klart ha vært ryddet i, konstaterer hun.

Feil mann

Mobilen vibrerer igjen. Denne gangen svarer hun.

— Ja…. Vi skal spise med Thorvald klokken syv. Ute.

Det er mannen hennes gjennom 32 år, arkitekten og fotografen Atle Aas, sønn av billedhuggeren Nils Aas. Han som synes hun jobber vanvittig mye og klarer å bremse henne litt.

Navnet og nummeret hans sto på en lapp hun fikk av felles venner da hun, 24 år gammel, dro til Berkeley for å studere medisinsk antropologi. Som om hun trengte en Steinerskoleelev hun ikke en gang husket. I California!

Men ryktet sa at han hadde leilighet i et veldig kult strøk i San Fransisco, og hun ringte likevel. Og møter en blek, radmager kunststudent. Hun lurer på å leie et rom av ham. Da gjør han oppmerksom på at han er vegetarianer. Men liker ingen andre grønnsaker enn løk.

I tillegg til å være sær, var han alt for lite interessert i politikk og historie. Rett og slett neppe noe for henne

— Han var 22 år, hadde bodd i USA, England og India i mange år. Men hadde ikke hørt om den russiske revolusjon. Jeg ble jeg dypt rystet, ler hun.

Det tok sin tid før Camilla Stoltenberg falt for Atle Aas. I dag lovpriser hun mannen hun har barna Emil og Mathias med. Her på Hurtigruta etter to år i Sandnessjøen.

Det tok sin tid før hun overvant skepsisen. Men tilbake i Norge lot hun tvilen fare og satset. Nok en gang er hun lykkelig over å ha bøyd av.— Jeg har vært veldig, veldig heldig med mann. Han har et stort talent for å leve et lykkelig liv, ha barn, være i godt humør og gyve løs på nye prosjekter.

Omtrent som mange oppfatter Camilla Stoltenberg. Hennes eneste svake side er tilsynelatende evnen til å si nei.

- Er ikke det noe flinke piker koketterer med?

— Jeg skal love deg at jeg har tatt meg vann over hodet og har måttet rydde opp etterpå, sier hun, men innrømmer at først da moren Karin ble alvorlig syk, samtidig som hun ble direktør for Folkehelseinstituttet, måtte hun virkelig kutte ned på aktiviteten.

Blant annet droppe sin faste spalte i Morgenbladet. Å sitte i Kulturrådets sakprosautvalg, og lese 100 bøker i året, gikk derimot strålende på toppen av alt annet. For eksempel å sitte i Samtidens redaksjonsråd. Det vervet medførte til gjengjeld mer enn intellektuell utfordring.

Da nylig avgått redaktør Catrine Sandnes fylte 40 år, tvang hun alle venninnene sine til å feire med å gå kvinneversjonen av Vasaloppet, tremilsrennet Tjeivasan.

— Jeg grudde meg i et år og da det nærmet seg lette jeg etter unnskyldninger for å slippe, minnes hun.

Men på startstreken, med rådyrt nytt utstyr, bestemmer hun seg for å beholde den indre roen, gå i sitt eget tempo, og spise på alle matstasjonene. Sprengfull av blåbærsoppa, nesten ikke sliten og vilt begeistret går hun inn til en god plassering. I fjor gikk hun helt frivillig.

I likhet med sin bror har hun lagt seg til helt andre skivaner enn barndommens slappe rusleturer med hyppig inntak av kakao og boller.

- Knuser du stadig Jens på ski?

— Han har trent seg veldig opp, og jeg knuser ham ikke. Men når vi går veldig langt, er det han som ber om nåde.

- Han har bare så vidt rukket å flytte hjem til tomannsboligen deres. Nå forsvinner han igjen?

— Ja. Det blir trist å ikke ha ham i landet. Men vi har sett hverandre forbausende lite i huset. Når barna har flyttet ut er vi rett og slett ikke hjemme. Vi jobber så mye.

Flaks? Uflaks?

Den sommerstille bygningen er blitt enda stillere. Direktøren skal ha et siste helseintervju før middagen med far, sønn og mann. Hun har reist seg, men stanser. Må fortelle en ting til: Egentlig ville hun bli teaterregissør. Etter artium haiket hun til Stockholm, troppet opp på Dramatiska Institutet og klarte å få et møte med lederen for regilinjen. Ville vite hvordan hun kunne komme inn. Raskt!

Han rådet henne til å jobbe i bransjen fem seks år og så søke.

— Surre rundt i fem seks år…

Hun kaster på krøllene.

— Jeg må ha et mål å sette alle kreftene inn på. Motløs dro jeg hjem og søkte medisin.

Og igjen: Fasit viser at snuoperasjonen ble et lykketreff. Så kan hun bruke ferien til å grunne på om det skyldes tilfeldigheter. Flaks. Eller bare evnen til å gi seg.

hilde.lundgaard@aftenposten.no