Om to uker er det på'n igjen for det norske fotballandslaget. To nye EM-kvalifiseringskamper skal spilles, mot Malta og Bulgaria. Noen sier det er krise om de ikke vinner. For Norge tapte 0–2 mot Italia i september, og nederlaget ga ny fart i debatten om talentutvikling. På den ene banehalvdelen er Norges Fotballforbund som forbyr topping av lag for unger under 12 år. På den andre siden er de som mener de beste seksåringene bør spille sammen , og trene tre timer daglig.

  • **Les også:

.**Og, mens fotball-Norge krangler om barneregler, starter Barrat Due musikkinstitutt undervisningen av spedbarn, og produserer talenter og enere i fleng.

— Musikk kjenner ingen aldersgrenser, bare grader av kvalitet, sier rektor og kunstnerisk leder, Stephan Barrat-Due.

Mye å gå på

Så , det er kanskje litt å gå på?I Bærum har Stabæk fotball etablert sitt akademi, en spillerutviklingsavdeling. Den favner spillere fra åtte— 19 år. De eldste årgangene har trenere, ansatt av klubben. Lignende akademier finnes i andre norske klubber, og er kommet til, blant annet som en protest mot barnereglene til Norges Fotballforbund (NFF).

— Barn, gjerne ned i seks-åtte års alderen kan trene og utvikle basisferdigheter. I Norge har vi mye å gå på når det gjelder kvalitet og kompetanse for de yngste, Så må spillerne gradvis forstå hva som kreves for å bli bedre, sier Øyvind "Leo" Leonhardsen, tidligere toppspiller og proff, nå trener for Stabæk Akademiets 13-åringer.

Norges Fotballforbund er motstandere av elitetenkning blant de unge.

— Vi vet fra andre ledende nasjoner at det er svært få selekterte yngre spillere i akademiene som til slutt lykkes å få en fot innen toppfotballen. En undersøkelse gjort i Tyskland (Matthias Sammer, red.anm.), viser at kun 0,1 prosent av utvalgte syv-åtteåringer fikk en fot innenfor et av de tyske landslagene, sier utviklingsdirektør Alf Hansen i NFF.

Han fastholder at de yngste fotballspillerne ikke skal ha spissede tilbud i Norge, og sier det er viktig å være varsom med elitetenkning, også blant 13-åringene.

— Men det blir spennende å følge det arbeidet Stabæk er i gang med, sier Alf Hansen.

Les også:

Ta steget helt opp

Bak fra venstre: Eirik Elvestad, Carl Magnus Kanden, Kristoffer Askildsen, Bendik Jæger Stang, Kasper E. Strøm, Nicolai Wårheim Moholt, Henrik Solheim Ruud, Petter Dyrkorn, Gard Bergmann Thomas og Oskar Opsahl.Foran fra venstre: Christopher, Rasmus Rørvik, Wiljar Vasstrand Nesse, Jakob Smogeli Welle, Herman Geelmuyden, Evan Mathias Bjerke, Ola R. Hognerud og Johan Sande Mathisen.
Tor G. Stenersen

Det er høst i Bærum, og kunstgresset på Nadderud er slitt. Men ute på matta, denne tirsdag ettermiddagen i september, trener en ny vår unge fotballspillere i høyt tempo. 18 13-åringer som begynte å spille fotball før de kunne knyte skolissene. Talenter som nå er plukket ut for å spille på Stabæks 13-årslag som denne sesongen har spilt jevnt mot FC København og Liverpool og vunnet over Rapid Wien og Werder Bremen. De har som mål å komme på landslaget og bli proff i utlandet, og Aftenposten skal følge dem i årene fremover for å se hvordan det går med dem.

Gøy og seriøst

— Litt mer fotarbeid!

— Pass på kroppsstillingen.

— Hør etter; en touch!

— Fin flyt nå!

Trener Øyvind «Leo» Leonhardsen har 13-åringenes fulle oppmerksomhet. Han beveger seg hele tiden med spillerne sine, nærmest danser. Himler med øynene, rister oppgitt på hodet i det ene øyeblikket, i det neste viser han tommelen opp, bifaller, smiler og oppmuntrer.

— «Leo» er flink, kul og morsom. Vi ler en del med ham og av ham. Vi har det gøy, men ikke for mye og hele tiden. Da blir det useriøst, sier Kristoffer Askildsen (13).

Fire år ung begynte Kristoffer å leke med lærkulen. Siden da har ballen vært som en trofast venn. Kristoffer spilte på Heming i Oslo, der treneren så at han hadde kvaliteter utenom det vanlige. I vår takket han ja til tilbudet om å komme til Stabæk i Bærum.

– Målet mitt er å bli best mulig i fotball og drømmen er å bli proff i Manchester United, forteller stortalentet i Stabæk, Kristoffer Askildsen (13).
Tor G. Stenersen

Øyvind Leonhardsen har som jobb å finne talenter som Kristoffer, og sammen med de andre i akademi-teamet skal han utvikle dem. Fra spirer på åtte år, til voksne menn gode nok for A-lag.

— Det finnes ikke én vei for å utvikle et talent, det finnes ikke én fasit. Men de guttene som er lærevillige, ivrige, nysgjerrige og har en genuin glede av å trene, kan nå langt, sier "Leo. "

Selv startet 44-åringen sin karrière i Clausenenga i Kristiansund som syvåring. Han spilte for blant annet klubber som Molde, Rosenborg, Liverpool, Tottenham og Aston Villa og fikk 86 kamper på Norges A-landslag. Nå er han utdannet trener med UEFA- A-lisens, nest høyeste trenerutdanning i Norge.

Leonhardsen var en av Egil "Drillo" Olsens viktigste spillere på 90-tallet da landslaget hadde stor fremgang, kom til to VM-sluttspill på rad og ble ranket høyt blant verdens beste fotballnasjoner. Nå, 20 år senere, er Norge på 76. plass, og mange fotballeksperter har i de siste ukenes debatt sagt at det vil ta ti-15 år før vi igjen har et godt landslag som løper inn på Ullevål stadion.

Om noen av guttene på Nadderuds treningsfelt én gang får løpe ut der med flagget på brystet, avhenger av så mye.

Krav og kritikk

— Jeg ønsker å gi disse guttene trygghet og forutsigbarhet i et miljø med fotballfaglig kompetanse. Guttene skal være trygge på meg, hverandre og omgivelsene. Da er de i større grad rustet for krav, motstand og kritikk, sier Leonhardsen.

afp000772933-wkwwfMa9nM.jpg
Tor G. Stenersen/Aftenposten

Før eller siden møter alle spillere motgang og skuffelser. De vil bli skadet, stagnere og få beskjed om at de ikke er gode nok for akkurat dette laget. Det betyr ikke, mener Leonhardsen, at de ikke kan bli de beste likevel.«Leos lag» trener rundt tre ganger i uken sammen, rundt seks timer. Så er det kamper og cuper, gjerne i helgene. Antall organiserte økter holder ifølge Leonhardsen.

— Jeg er opptatt av at totalbelastningen, og den oppleves ulikt fra spiller til spiller. Både fysiske og psykiske forhold spiller inn, sier han.

Forskning fra Norges idrettshøgskole viser at norske elitespillere i alderen 14–21 trener minst like mye som jevnaldrende i Sverige, England, Brasil og Belgia.

Ikke bra nok for 6-åringene

I Vestfold denne høsten, er Sandefjord fotballklubb i ferd med å kjempe seg opp i eliteserien. Her er Lars Bohinen hovedtrener, også en av Drillos giganter fra 90-tallet. Han mener mye av grunnen til at norsk fotball ikke er bra nok, er at barn, i alderen 6–12 år ikke trener slik de burde.

Lars Bohinen.
Grøtt, Vegard/NTB scanpix

— Det gjelder både kvalitet og mengde. De yngste kan godt trene tre timer daglig, men treningen behøver ikke være organisert. Unger kan sparke ball i en garasjevegg eller stå på en løkke. Bra! Men, det har utviklet seg en kultur i Norge der vi skal ha mest mulig uten å gjøre så mye for det. Det viser seg at norske fotballtalenter ikke trener hardt nok. Vi er blitt generelt dårligere i treningskvalitet- og mengde i forhold til Drillo-epoken, hevder Lars Bohinen.

Han sier det spillerne mister av trening og ferdigheter mellom seks og 12 år, forplanter seg opp i ungdomsårene. Men han ser også at A-lagsspillere henger etter.

Gleden er viktigst

Også Øyvind Leonhardsen sier treningsdisiplin er viktig.

— Men aller viktigst er om guttene har egen drivkraft, at de har stor glede av å trene og spille fotball. Og mye handler om fotballmentalitet, sier Leo.

«I dag jobbes det for lite med mental styrke overfor de yngste spillerne, få tilegner seg den egenskapen i alderen 10–20 år. Så, når spilleren er blitt voksen, ser vi bare om han har det eller ikke.»

Akademitrener Leonhardsen viser til sitatet – og til sin egen fotballkarrière. Han har ofte spurt seg selv hvorfor han kom så langt, og ikke de andre. Svaret, mener han, er mental styrke.

— Jeg er sikker på at min mentalitet og innstilling har vært helt avgjørende for fremgangen. Jeg var hverken den mest tekniske eller hurtigste fotballspilleren, men oppnådde suksess. Konsentrasjon og tilstedeværelse på trening og kamper var faktorer og egenskaper som bidro til at jeg lyktes.

Det ønsker og krever han også av sine spillere. Utover det, sier han, er det ikke like lett å definere hva det betyr å være mental sterk i den alderen.

— Mentale ferdigheter handler om mye mer enn bare gode holdninger, innstilling og viljestyrke. Det handler blant annet om å takle faktorer som stress, medgang, motgang, bli bedre av andre og gjøre andre bedre. Mentale ferdigheter kan være en viktig forklaring på hva som skiller de beste fra de nest beste, sier Øyvind Leonhardsen.

Sveits-modellen

Det var en gang, lenge før Kristoffer Askildsen og de andre Stabæk-guttene var påtenkt, at Norge var en bedre fotballnasjon enn alpelandet Sveits. Under Drillo-epoken mente sveitserne det var umulig å bli gode i fotball fordi landet har så få innbyggere (7,6 millioner, red.anm.) Så bestemte det sveitsiske fotballforbundet seg for at nasjonen trengte en mer profesjonell, helhetlig og langsiktig tilnærming til talentutvikling. Tanken er blitt virkelighet:

I dag samarbeider toppklubbene og fotballforbundet om å drive 40 akademier der de mest talentfulle spillerne fra 12–15 år blir trent av dyktige trenere og får grundig oppfølging. Akademiene er et nettverk som dekker hele Sveits. Nå er Sveits rangert som verdens 10. beste fotballnasjon, 66 plasser foran Norge.

Arkitekten bak «talentfabrikken» er Hansruedi Hasler. Selv om han har lykkes, sier han selv at identifisering av talent er det aller vanskeligste i prosessen med å utvikle gode fotballspillere.

Hansruedi Hasler
KIM NYGÅRD

— Det handler ikke om å se den beste 12-åringen, men den med mest potensial. Det handler ikke om den som er best, men den som vil lære best, sier han i et ferskt intervju med fotballmagasinet Josimar.Det Øyvind Leonhardsen kaller genuin glede, kaller Hasler for den indre flamme. Men det handler om det samme.

Hansruedi Hasler oppsummerer og sier de viktigste kvalitetene for å utvikle et talent er:

  • Den indre flammen.
  • Normal støtte fra familien.
  • God koordinasjon.
  • Evne til å lære tekniske og taktiske elementer.
  • God helse.
  • Finne den riktige klubben, med de riktige trenerne og det riktige programmet.

Samspill

Ludvig Gudim (15) og professor Stephan Barratt-Due.

Fiolinist Ludvig Gudim (15) har også en «trener», professor, dirigent og maestro Stephan Barratt-Due. «Klubben» hans er Barratt Due Musikkinstitutt. Der, i Lyder Sagens gate i Oslo, gjør elev og instruktør seg klar til en fem kvarters intens treningsøkt. Rommet er lite, men det utøves store prestasjoner her.— Ha blikk for 2/2-takten!

— La buen gjøre jobben

— Gjør det enkelt, it’s not complicated!

— La buen gjøre jobben

— It’s all in here. I hodet ditt. Bravo!

Samspillet Ludvig har med Barrat-Due ligner mye på det Øyvind Leonhardsen har med sine spillere på Nadderud. Det er som en dans, en innstendig tilstedeværelse med tydelige instrukser, og litt latter innimellom.Ludvig Gudim begynte å spille fiolin som fireåring. Nå er han 15 år og briljerer instrumentet like suverent som Stabæks gutter gjør med fotballen. Noen vil si han befinner seg i noen divisjoner over.

Senere, samme dag hjemme hos Ludvig på Ås, er det tid for mer øvelser. 15-åringen øver mye. Fra tre til seks timer daglig. Like mye som fotballguttene gjør organisert pr. uke. Men man kan ikke nødvendigvis sammenligne de fysiske belastningene mellom fiolinspill og fotballspill.

Ludvig Gudim spilte også fotball og danset ballett da han var yngre. Han var god til begge deler.

— Jeg tok et valg, musikken. Målet mitt er å bli profesjonell musiker, å kunne leve av å spille. Musikk er fantastisk, altoppslukende, sier Ludvig.

Han er på god vei. I år kapret han en oppsiktsvekkende og historisk tredjeplass i den prestisjetunge Menuhin-konkurransen i Austin, Texas der han konkurrerte med talenter fra hele verden.

Stephan Barratt-Due har fulgt Ludvig Gudim i åtte år.

Ludvig Gudim øver mellom tre–seks timer daglig på fiolinen. – Musikk er fantastisk, altoppslukende, sier stortalentet fra Ås i Akershus.
Tor G. Stenersen

— Ludvig har en usedvanlig formidlingskraft og et sterkt instinkt. Hans talent er stort, og han har dessuten en personlighet som er ganske enestående for hans alder.

Han sier Ludvigs enorme glede over musikken trolig vil føre ham langt.

— Jeg tror gleden ved å mestre er et viktig kjennetegn for alle talenter som også blir gode som voksne. Hardt arbeid og øvelser hører med, men talenter er også mennesker, og musikk- og fotball – handler om kommunikasjon og formidling, og da er det viktig å utvikle seg med og i samfunnet, ikke isolere seg og kun holde på med det man har talent for, sier Stephan Barratt-Due.

Hans institutt utvikler talenter som vinner nasjonale og internasjonale priser De utvikler små talenter som gjør det stort på den inetrnasjonale scenen, som voksne På instituttet tilbyr de undervisningen av spedbarn.0-åringer får ukentlig grupeptimer på 45 minutter.

— Musikk kjenner ingen aldersgrenser, bare grader av kvalitet, sier rektor og kunstnerisk leder, Stephan Barrat-Due.

— Disse gruppene gir ingen, og er heller ikke ment å gi direkte kunnskap, selvfølgelig. Det handler mer å stimulere det musiske i oss. Foreldrene synger, beveger seg, leser regler osv. for barna i et fellesskap med andre. Men de aller yngste har alltid vært en viktig og interessant del av vår musikkpedagogiske utdanning, sier rektor og kunsterisk leder, Stephan Barrat-Due.

Sulten nok

Det er høstferie, og Ludvig Gudim gjør seg klar til å reise til New York for å få privattimer på The Juilliard School. På Nadderud stadion pakker Kristoffer Askildsen, kompis Herman Geelmuyden (12) og de andre gutta bagen etter treningsøkten: De skal hjem og pakke kofferten til Stabæks treningsleir i Portugal. Der skal de blant annet spille mot Benfica. Herman er yngstemann på laget, kaptein og går siste året på barneskolen. Han har spilt på Stabæk siden han var fem år ung, scorer masse mål og har mål.

Herman Geelmuyden (12)
Tor G. Stenersen

— En gang, kanskje om fem år eller noe, håper jeg å spille der borte, sier han.

Han peker mot hovedarenaen der bare seniorene får spille.

— Mange sier at vi har det så godt i Norge at vi ikke kan bli best, at vi ikke er sultne nok. Jeg vet ikke, jeg vet ikke om noe annet enn å ha det godt. Jeg vet ikke hvordan det er ikke å ha mobiltelefon, ikke ha mat nok. Jeg er veldig heldig.

Herman Geelmuyden sier "ha det", slenger bagen på ryggen og sier han er sulten etter treningen.

Også på mer fotball.