Toronto har funnet frem den røde løperen i anledning den internasjonale filmfestivalen. Skuespillerne ankommer i sine mest chice antrekk, publikum er på plass, og anmelderne er klare til å applaudere. Eller hudflette. Anmelderne, som Ullmann frykter sånn at hun forlater salen og går et annet sted i det lyset slukkes og de første tonene, bildene og replikkene åpenbarer seg på lerretet. Hun sniker seg inn igjen når rulleteksten vises. Men hun makter bare ikke å sitte og uroe seg. Bekymre seg for at noen skal reise seg og gå midt under visningen, skal gjespe, sende meldinger eller gjøre andre ting enn å konsentrere seg om filmen.

-Jeg gruer meg så veldig, sier hun.

Tenk om Liv Ullmann hadde sagt det motsatte: At hun gleder seg. At hun knapt kan vente på applausen, komplimentene og rosen. Ja, hele festen!

Nei, det kler henne bedre å snakke om frykten og katastrofetankene.

På Bak forsiden på Facebook kan du lese om fotograf Stein Bjørges møte med Liv Ullmann: — Det er sjelden jeg faller ned i "starstruck"-fella.

Tomt og ensomt

Den norske filmfestivalens ærespresident er på snarvisitt i Haugesund denne regnværsettermiddagen og tar imot på hotellet der hun har sin egen suite. Byr på kaffe, vann og frukt. Hun er praktisk kledd, i sort og hvitt og ballerinasko. Det rødblonde, bølgete håret rammer inn et ansikt som har levd. Som har linjer hun ikke forsøker å skjule. De blå øynene er varme. Øyne med blikk noen tidligere har beskrevet som forførende i ett sekund, moderlig i det neste.

- Hvorfor gruer du deg sånn til premièren?

-Det kan gå skremmende dårlig, det har det gjort før. Og går det dårlig i Toronto, blir det enda verre på norgespremièren i Oslo. Da blir det tomt og ensomt.

Ja, Ullmann har opplevd det før. På 70-tallet blir hun lansert som den nye Ingrid Bergman, men Hollywood er ikke klar for den skandinaviske melankolien. Mange av Ullmanns filmer blir flopper. Og da Ullmann har hovedrollen i Richard Rogers-musikalen I Remember Mama på Broadway, utbryter Bette Midler: "I never miss a Liv Ullmann musical." Anmeldelsene er så drepende at Ullmann bruker all sin selvironi til å synge og danse seg gjennom resten av forestillingene.

Hun har flere ganger sagt at folk var så snille mot henne at det var først da hun kom hjem at hun forsto hvilken Hollywood-fiasko hun virkelig hadde vært.

Så drar hun seg inn, realitetsorienterer og spør:

-Kan jeg virkelig grue meg til Toronto når det samtidig skjer så mye ille i verden..?

Hun svarer selv:

-Jo, jeg har lov til å være nervøs.

Lidenskapelig maktspill

afp000763047-AH9VqAsODS.jpg
Stein J Bjørge

Nervøsiteten skyldes, for dem som ikke skulle ha fått det med seg, Ullmanns nyeste film Frøken Julie, basert på August Strindbergs drama om overklassepiken Julie. Det er midtsommernatt på et herskapelig gods i Irland, og Julie bryter alle regler. Hun flørter åpenlyst med sin fars tjener John, og gjennom natten fanges de to inn i et brutalt og lidenskapelig maktspill hvor de rives mellom tiltrekning og avsky. Filmen er spilt inn med Hollywood-skuespillerne Jessica Chastain, Colin Farrell og Samantha Morton i hovedrollene. Ullmann har både manus og regi. Se trailer -Hvorfor Strindbergs Julie?

-Jeg kjenner stykket og Strindberg godt. Han er en fantastisk dramatiker, og Frøken Julie representerer noe som er viktig for meg. Og siden jeg skrev filmmanuset, var jeg også fri til å velge ord som ikke er Strindbergs.

124 år etter at Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker skrev dramaet, er temaene like aktuelle. Om å gjenkjenne og bli gjenkjent. Om ulikheter, mellom klassene, kvinne og mann. Og ikke minst om å være tro mot seg selv.

-Slik du alltid har vært?

-Jeg har forsøkt, ja. Og jeg er som Julie denne midtsommernatten. En som føler tomhet, uro, er ensom og ikke føler seg noe verd i det ene øyeblikket. Altså en nobody. Så, i det neste er jeg elsket, full av liv, oppnår sinnsro og er selvsikker.

-Jeg er som Nora,som sterk drar av gårde. Som har tydelige meninger, og som tør å proklamere dem. Men så kommer jeg alltid springende tilbake og er hun som er redd for å såre.Som er medgjørlig,henter kaffe og repliserer du har sikkert rett.

Oppdratt til å behage

afp000763066-g9QFzA4q9B.jpg
Stein J Bjørge

Liv Ullmanns to sider slåss mot hverandre. Hun er modig og fryktsom. Sikker og tvilende. Betingelsesløs og underdanig. En for henne nærmest uhåndterlig blanding, og sånn har det vært så lenge hun kan huske.-Jeg er som Nora,som sterk drar av gårde. Som har tydelige meninger, og som tør å proklamere dem. Men så kommer jeg alltid springende tilbake og er hun som er redd for å såre.Som er medgjørlig,henter kaffe og repliserer du har sikkert rett.

Liv Ullmann forteller at hun ble oppdratt til å behage. 75 år senere øver hun fortsatt på å la være.

Gjør folk nervøse

Et av Norges mest berømte og omtalte ansikt lar det bli en lang pause i rommet. Ansiktet gir få muligheter til å gjennomskue hva hun tenker eller hva neste replikk blir.

Dette ansiktet, udødeliggjort gjennom Ingmar Bergmans filmer, skifter hele tiden uttrykk. Her og nå er hun vennlig, men utstråler også en naturlig autoritet. Ullmann bruker ikke stillheten til pludring, sier selv hun er en håpløs smalltalker. Historien forteller at det har vært mange ukomfortable og tause kvelder i livet hennes.

Som da hun og ektemannen ble invitert til Bill Clintons avskjedsmiddag i Det hvite hus. Hun var livredd, men takket ja. Da han endelig sto foran henne, ble hun 18 år igjen og fikk ikke frem ett eneste ord.

Blikket hennes viker ikke. Det føles som om hun skanner oss. Å møte henne ansikt til ansikt er krevende. Hun vet selv at hun ofte gjør journalister og andre nervøse.

En dag kommer den amerikanske stjernefotografen Annie Leibovitz til Ullmanns hus i Miami. Hun har i en generasjon gjort cover for magasiner som Rolling Stone, Vogue og Vanity Fair. Og jobbet med folk som Michelle Obama, John Lennon, Demi Moore og Angelina Jolie. I samtalen med Ullmann blir Leibovitz både motløs og stresset, spesielt fordi Ullmann hele tiden fester øynene i hennes. Fotografen blir sittende så konsentrert og lyttende at hun drar fra Miami uten å ha tatt ett eneste bilde. Men hun kommer tilbake. Til Sandefjord og tar bilder av Ullmann som kommer på trykk i Vanity Fair.

Hva Gud vil med mitt ansikt

afp000766552-ZzDIhNX9tW.jpg

Fotografene forguder Ullmanns ansikt. Selv har hun begynt å mislike det.-Jeg ser et rynkete ansikt i speilet, på TV-bildene, i avisene og bladene. Jeg blir så redd, det er ikke meg, ikke Liv. Jeg er 20 år inni meg. Jeg vet ikke engang lenger hvordan jeg skal sminke meg. Kamera er nådeløst.

-Jeg har aldri tatt ansiktsløftninger. Årsaken er at jeg før var så nysgjerrig og undret: Hva vil Gud med mitt ansikt? Nå behøver jeg ikke lenger lure. Jeg ser meg selv i speilet og ser hva Gud ville med mitt ansikt.

Hun hadde en gang et ærlig ønske om omfavne alderdommen. Ta den imot med en slags verdighet. Men også hun blir påvirket av alt og alle hun ser rundt seg:

-Jeg ser disse skjønne ansiktene. Alle er skjønne, alle er unge. Og så er det meg…

Og så...?

-Jeg har aldri tatt ansiktsløftninger. Årsaken er at jeg før var så nysgjerrig og undret: Hva vil Gud med mitt ansikt? Nå behøver jeg ikke lenger lure. Jeg ser meg selv i speilet og ser hva Gud ville med mitt ansikt.

afp000763076-179ap04dMs.jpg
Stein J Bjørge

Skammen

Hun ler, høyt, ikke så lenge. Isteden blir hun en smule skamfull over å snakke om strekene i ansiktet når det skjer så mye ille i verden. Akkurat som hun skjemmes over hvordan hun kan grue seg så innmari til i morgen, når verden er uutholdelig for så mange.

Liv Ullmann sier hun ofte skammer seg. Derfor vil hun ikke fortelle så mye om livet med ektemannen Donald Saunders i USA. Om rikdommen hans, de fine eiendommene, de elegante bilene.

-I Norge er det sosialdemokrati, likhetstanken er sterk, og ja, jeg er redd for å snakke om penger. I USA er suksess og status helt naturlig. Men jeg skammer meg fordi vi lever i en verden der 99 prosent mangler alt. Mens resten av oss har alt. Frøken Julie tegner et samfunn med store klasseskiller. Med baroner, tjenerskap og fattigdom. Men ulikhetene er større i dag, sier hun.

-Er du et politisk menneske?

-Å leve er på mange måter politikk: Alle valgene jeg tar. Hva jeg tolererer eller ikke. Hva jeg gjør med livet mitt, hvordan jeg bruker tiden, hvordan jeg ønsker å være med andre og fremstå som menneske og kunstner.

-Er du partipolitisk?

-Jeg vokste opp i et Høyre-hjem, men retorikken i et sosialistisk parti står meg nærmere.

Scene fra et ekteskap

afp000766654-T_1IxohMi6.jpg

Det er mange scener som kan skrives om Liv Ullmanns ekteskap – og menn. En dag i 1995 sitter Liv Ullmann på et fly fra USA hjem til Norge. Hun har vært gift med Donald Saunders i ti år, det holder. Skilsmissepapirene er skrevet under, det er ingen vei tilbake. Idet hun finner setet sitt, står han der plutselig ved siden av henne og sier: Ingen andre skal sitte ved din side…Så Liv går fortsatt hånd i hånd med Donald. Som hun gjorde med sin første ektemann Jappe Stang. Som hun forlot til fordel for Ingmar Bergman. Som forlot henne til fordel for Ingrid von Rosen.

Ullmann levde med Bergman på den svenske øya Fårö i det hun selv beskriver som fem lange og korte år.

-Kom du noen gang over ham?

-Kjærlighetshistorier er ulike, også mine. Men Ingmar og jeg hadde et vennskap og et kunstnerisk samarbeid som levde i 45 år, til han døde. Vi delte mye, ikke minst vår datter Linn.

afp000766576-o5zKsjj46v.jpg

-Døden, sier hun.

Linn Ullmann, prisbelønt forfatter. Blant annet for boken Nåde. En historie om aktiv dødshjelp. Mor Ullmann forteller at hun gjerne vil kjøpe rettighetene til datter Ullmanns bok, finne en egnet produsent og lage en varm film om å bli gammel. Om å elske og om redselen for den siste reisen som ingen kjenner.

-Jeg høyakter den boken og er svært opptatt av temaet.

-Er du for eller mot aktiv dødshjelp?

-Jeg er mot. Tror jeg. Da min gode venninne Wenche Foss lå for døden, ba hun meg love henne å kjempe for aktiv dødshjelp da hun ble borte. Jeg sa ja, hva kunne jeg si? Men mente det ikke. Ikke et øyeblikk. Livet er en reise, og jeg tror jeg vil gjøre hele reisen. Men mange orker ikke slutten, den blir for smertefull og ensom. Jeg har dyp respekt for begge valg.

-Døden, sier hun: Min reise skal også ta slutt, jeg er ikke udødelig. Og ja, jeg gruer for døden. Det blir rart ikke å skulle være med lenger, ikke være til stede, ikke...

— …skape?

-Der sa du det! Jeg hadde tenkt å si at det blir rart ikke å se Linn mer, se barnebarna gifte seg, Donald … Alle de jeg er glad i. Men de klarer seg nok uten meg. Så, det å skape frykter jeg mest å dø fra. Å skape er jo hele livet mitt.

Liv Ullmann har regi over sitt eget liv. Nå også sin egen begravelse. Hun har begynt å planlegge den. Detaljene deler hun ikke, men røper noe.

-Jeg skal begraves i Norge, i Oslo. Jeg har sagt til Donald at hvis jeg dør før ham, får han beholde litt aske i USA, men gravsteinen min skal være i Oslo. Der er kirkegårdene så nydelige. Med gress, blomster og lys. Eller kanskje i Trondhjem. Hos mamma og pappa!

Liv ler. Hun har tross alt resten av livet foran seg.

Hun må bare overleve Toronto i morgen.

wenche.fuglehaug@aftenposten.no

Twitter:@fuglehaug