«Hun er en gave til skisporten», sier Vegard Ulvang.

Nå stiller gaven i helsvart fra luggen ned til de lave støvlettene. Det er neppe antrekket som får folk til å snu seg etter henne, men heller måten hun nærmest skøyter seg frem over blankisen ved Nidarosdomen. Alle andre stavrer forsiktig etter fotfeste, mens den svartkledde kvinnen fortrolig glir bortover isen. Så er også bakkekontakt et av hennes varemerker.

Hun og Ulvang har jobbet mye sammen tidligere, og under VM i Falun, som begynner til uken, møtes de igjen. Under det forrige verdensmesterskapet var Hetland trener og sjef for et landslag. Nå er hun Marit Bjørgens manager, men grunnen til at hun reiser til Falun, er å vise – og overbevise – politikere og andre med innflytelse de fantastiske mulighetene som ligger i et fremtidig VM i Norge.

Guri Hetland kom inn som reserve på én dags varsel under NM-stafetten på Røros for to uker siden. På sisteetappen gikk hun Meråker-laget, Varden IL, inn til fjerdeplass.
Mette Bugge

Snø er lykke

Guri Hetland elsker å kaste seg ut i løssnøen på brede ski nedover de bratte fjellsidene i hjembyen. I fem år har hun hatt Davos som adresse. I over fire av dem har hun hatt suksess som sjeftrener for det sveitsiske landslaget. For den innsatsen ble hun i fjor kåret til Årets trener — i et land som ikke akkurat kan kalles en spydspiss i likestillingssammenheng.I Sveits har arbeidsdagene vært fylt av livlig aktivitet ute i skarp fjelluft. Men hva har skjedd? Nå sitter hun mutters alene på et tomt kontor. Blanke vegger og tomme kontorpulter. Sveitsiske fjelltopper er langt borte. Fra arbeidsplassen ser hun nå rett inn i bakveggen på kjøpesentret Trondheim Torg. Her har Guri Hetland funnet sin nye drømmejobb.

-Jeg praktiserer clean desk, sier hun. Ler og kobler til den bærbare data’n. Det er fredag ettermiddag, og hun er innom en snartur etter et møte. Hun overtok de nye lokalene forrige uke, og det er ikke flere ansatte enn henne her. Foreløpig, men VM-organisasjonen vil vokse når mesterskapet er tildelt Norge og Trondheim. Målet er å få VM i 2021, men skulle ikke det lykkes, så jobber hun videre mot 2023.

Gjenbruk forbudt

VM-tildelingen skjer i juni neste år, men det blir mange møter før den tid. Litt tidligere på dagen var hun i møte i Rådhuset. På ordførerkontoret ga hun kommunaldirektør Morten Wolden og ordfører Rita Ottervik en statusoppdatering.

I avisene søker Trondheim allerede etter «utbyggingsleder VM på ski», for skianlegget i Granåsen skal rustes opp nå – uansett når det måtte bli VM. Trondheimspolitikerne vil ikke høre snakk om gjenbruk. Her skal det bygges ut - først og fremst for å huse hverdagsidretten, så skal VM få låne anlegget når det er tid for mesterskap.

-Det trigger meg at det er et prosjekt. Jeg liker at ting har klare mål og er avgrenset i tid. Det minner om toppidretten. Hovedmålet er å skape et ordentlig VM. Men ikke bare det – vi har også tanker om hvordan vi vil gi VM på ski betydning langt utover toppidretten, sier Hetland.

Far sto bak

Guri Hetland er oppvokst i Meråker, ikke langt fra Trondheim. Hun fikk sine første ski da hun var to og et halvt år. Siden var ski på beina forbundet med lykke, men det kom noen tøffe oppoverbakker i oppveksten.Faren var hennes store forbilde. Per Knotten var en habil skiløper som trente mye og konkurrerte gjerne. Parallelt med skigåingen tok han utdanning og jobbet.

I dag bærer foreldre med den største selvfølge skiene for de unge talentene fra bilen og bort til skistadion. På 80-tallet, da søstrene Knotten vokste opp, var det ikke vanlig at foreldre var like sterkt til stede i barnas aktiviteter som de er i dag. Per Knotten var spesielt opptatt av at ski var noe datteren skulle drive med på egen hånd. Han var ikke med på treningene, han smurte heller ikke skiene, og var tilskuer på bare noen få skirenn. Guri skulle ta ansvar selv, lære å smøre ski, dra på renn sammen med de andre i klubben – ski var hennes prosjekt.

Og det var et prosjekt hun elsket. Allerede i 12-årsalderen ville hun trene på ski hver eneste dag. Det likte ikke far. Han laget en kalender til datteren, der plottet han inn to dager i uken uten ski, dager hun skulle besøke venner.

Og så fikk han kreft.

-Far ble 40 år. Jeg var 15 år da han døde, søsteren min 12. Det er brutalt at noe sånt skjer når man er i den alderen, sier hun.

-Jeg tenkte kanskje ikke så mye på det de første årene, men senere er det blitt veldig tydelig hvor mye han klarte å formidle til søsteren min og meg de årene vi hadde ham i livet vårt.

Nesten til topps

Guri mistet faren, men ikke interessen for skigåing. Da hun ble 16 år, begynte hun på skigymnaset på hjemplassen Meråker i Nord-Trøndelag.

-Der var det en kjekk kar fra Rogaland som dukket opp første skoledag, he he. Vi begynte i samme klasse og trivdes sammen. Siden har det vært sånn, sier hun. Både hun og Tor-Arne Hetland ble landslagsløpere, men det var bare han som fikk oppleve å stå på pallen i de største mesterskapene.

-Hvorfor jeg ikke ble best? Ja … Jeg synes jeg la ned et godt stykke arbeid, og jeg kom ganske langt, langt nok til å være på landslaget og få noen få topp-10-plasseringer i Verdenscuprenn. Men jeg hadde nok ikke helt gode nok forutsetninger for å nå helt opp. Det nåløyet er trangt, det er ikke plass til mange på toppen, sier Hetland. Med topptrenerutdannelse fra Olympiatoppen og erfaring som trener for noen av verdens beste skiløpere skulle hun ha de beste forutsetninger for å vite hvor god hun egentlig kunne blitt.

-Jeg ser i ettertid, spesielt etter at jeg ble trener, at jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg burde definitivt ha hørt litt mer på treneren min, Ole Morten Iversen, som er en veldig klok mann, sier Guri, og legger til at hun har tatt med seg mye av hans filosofi i sin egen trenergjerning.

-Jeg ga meg med langrenn da jeg var 26 – 27 år, da hadde jeg prøvd ganske lenge, syntes jeg, og jeg ønsket å få utfordret hodet på en annen måte. Det har jeg ikke angret på. Samtidig tror jeg – med det jeg vet nå – at mine beste år som langrennsløper ville vært fra 30 og opp til 34–35 år.

Sveitsisk suksess

Det ble ingen OL— eller VM-medaljer som skiløper, men som trener gikk Guri Hetland helt til topps–og det i Sveits. Ekteparet Hetland ønsket å flytte utenlands, de ville oppleve noe nytt. De bestemte seg for Sveits og Davos, hvor de hadde vært ofte for å gå på ski. Tor-Arne fikk jobb som sprinttrener for det sveitsiske landslaget, Guri hadde en jobb for Det internasjonale skiforbundet. Så – like før sesongstart – ble landslagets sjeftrener sparket, de trengte raskt en erstatter. Guri Hetland fikk jobben– og ble samtidig sjef for ektemannen.

-Jeg kom rett inn ved sesongstart, og Tor-Arne og jeg strevde nok litt med å finne plassene våre den første vinteren. Vi hadde utfordringer med å fordele oppgavene, sier hun.

Da det ble klart at samarbeidet ville fortsette etter den første sesongen, fikk ekteparet tak på arbeidsfordelingen. I dag mener hun de passet godt sammen som trenerteam, og at avtalene de hadde seg imellom gjorde at det etter hvert fungerte godt privat, for eksempel hadde de møter seg imellom, for å unngå arbeidsprat ved frokostbordet.

-Hadde vi ikke vært gift, så tror jeg vi på lang sikt kunne ha vært et godt trenerteam. Men nå er vi begge enig om at vi ikke skal være veldig nære kolleger fremover, sier Hetland.

Ønsket om litt avstand har de til de grader tatt konsekvensen av. Foreløpig bor de i Davos, men nå jobber han som trener for Canadas herrelandslag, og hun er for det meste i Trondheim.

For etter fire år ville sveitserne ha en annen organisering av landslaget etter fjorårets sesong, til tross for Hetlands gode resultater. Etter at hun hjalp storkanonen Dario Cologna frem til to OL-gull i Sotsji, ble hun før jul kåret til årets trener i Sveits. Hun fikk tilbud om å fortsette som landslagstrener, men i en litt annen rolle. Som sjeftrener hadde hun et overordnet ansvar for hele landslaget og var i tillegg operativ trener for herrelandslagsløperne med Cologna i spissen. Den nye strukturen ville begrenset arbeidsoppgavene og gjort jobben hennes mindre utfordrende.

Guri Hetland var Dario Colgnas trener, og beskriver OL-suksessen i Sotsji som kanskje hennes største idrettsopplevlse. Her er de to etter et annet renn som endte med seier.
Bendiksby, Terje

Ikke helt sveitser

Spør noen som kjenner eller samarbeider med Guri Hetland, så tar det ikke lang tid før hun beskrives som både ryddig og strukturert. Hun er ikke uenig i karakteristikken selv heller. Men i Sveits møtte hun en annen oppfatning.

-I medarbeidersamtalene jeg hadde med sjefen, fikk jeg høre at jeg burde bli bedre på plan og struktur. Da tenkte jeg: I sveitsisk målestokk har du nok rett i det. Det er noe med å ta skikken dit man kommer. Jeg tror det er noe av det jeg lærte i løpet av årene i et annet land – vi tenker gjerne at det meste er veldig bra i Norge. Vi vet hvordan det skal gjøres, kanskje særlig i skisporten. Men man skal ha respekt for at noen gjør ting på en annen måte, og det trenger hverken være dårligere eller bedre enn slik vi gjør det, sier hun.

Det var krevende å innrette seg etter en annen kultur, for hun mener mye er enklere i Norge. Mens det i Norge er korte veier og aksept for å ta direkte kontakt med dem som er høyere oppe i systemet, forventer sveitserne at tjenestevei blir fulgt. Og hva med likestilling – i landet hvor kvinner så sent som på 90-tallet fikk stemmerett i den siste kantonen, og det med knapt flertall?

-Sveits har ikke kommet så langt som Norge og Skandinavia i likestillingsspørsmål. Men for meg har det aldri vært noe tema. Jeg er vel sånn skrudd sammen at jeg tenker at det ikke spiller noen rolle. Det er et sett med oppgaver som skal løses, og det er noen egenskaper og kvalifikasjoner som kreves. Om det er en mann eller kvinne som har dem, er på ingen måte avgjørende.

Bjørgen & Hetland

Det er mange som ønsker Guri Hetland på sitt lag. Rosenborg ville ha henne inn i styret, men da takket Hetland høflig nei, men la til at det kunne jo vært spennende på sikt. Det er det hun kaller regionens artigste jobb som skal ha førsteprioritet fremover – jobben å få kloen i VM.

I tillegg er hun som nevnt manager for Marit Bjørgen. De to har samarbeidet i ti år, og Hetlands lillesøster synes av og til de ligner på hverandre. De svarer begge godt for seg, men litt traust og kjedelig – ikke akkurat skyting fra hofta.

-Vi er kanskje sånn både Marit og jeg, at vi ønsker å tenke oss om før vi svarer. Marit er veldig eksponert og får spørsmål hele tiden. Svarer hun på en måte som kan vris til noe annet enn det hun mente, så blir det gjerne gjort. Marit er kanskje den mest ekte og ærlige personen jeg kjenner, sier Hetland.

Marit Bjørgen har også mye godt å si om manageren sin, men alt er ikke like bra:

-Det som er litt «irriterende» med Guri, er jo at hun tør å gjøre hva som helst bare hun blir utfordret. Det gjør ikke jeg. Hun er utrolig tøff i hodet, jeg blir redd lenge før henne, sier Bjørgen.

Så hva ville skjedd hvis noen utfordret Guri Hetland til å trene det norske landslaget?

-Ja, det kunne vært interessant, svarer hun enkelt og greit – uten å bruke tid på å tenke seg om.

Blir bydame

Guri Hetland liker ikke å våkne av regndråper mot vinduet en morgen i begynnelsen av februar, slik hun gjorde denne dagen. Hun vil - med VM som påskudd - ha forskningsmiljøet i Trondheim med på å utvikle en mer effektiv og bærekraftig snøproduksjon.
Mari Vold

Nå bor hun ofte på hytta i Meråker og kjører daglig en time inn til jobb i Trondheim, men sånn skal det ikke fortsette. Sist hun og ektemannen bodde i Trondheim var adressen tett innpå Granåsen, det var bare å ta på skiene i hagen og springe ut i VM-løypene.-Den gangen gikk jeg på ski to økter om dagen, nå holder det med to ganger i uken, sier hun.

-Der har vi vært på visning, sier hun og peker nedenfor Kristiansten festning. På en høyde på Baklandet troner en bygård med utsikt og gangavstand til alt – bortsett fra marka.

Neste dag skal hun gå Markatrimmen, det fire mil lange turløpet i Bymarka i Trondheim.

-Jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på da jeg meldte meg på, det må i alle fall ha vært blått føre, ikke som nå, sier hun. Bestevenninne Bente Skari med alle sine VM og OL-gull har imidlertid fortalt at Guris form er upåklagelig. Venninnene har hvert år et fire kilometers testløp for å finne ut hvem av dem som er dårligst, som Skari uttrykker det. I det siste er det Guri som har hatt overtaket.

Resultatlisten fra Markatrimmen 2015 forteller at VM-general Guri Hetland havnet på en sterk annenplass, men hun mister ikke bakkekontakten av den grunn.

-Jeg er faktisk ganske fornøyd.