På Sword beach: Olga Stokke og Stig B. Hansen

Minnene om å være omgitt av 4000 fartøyer og et inferno av krig for 70 år siden overmanner Monrad Mosberg. Han klarer ikke stå på stranden mer enn noen sekunder før han snur ryggen til sjøen, rister på hodet og går tilbake. Han bøyer hodet, presser sammen leppene, men tårene triller nedover kinnene.Han vil vekk fra stranden hvor Aftenposten har avtalt å møte ham. Det var her, tre-fire kilometer fra land, at båten Svenner ble torpedert på D-dagen den 6. juni 1944.

— Jeg ser tomt hav. Mine kamerater er borte. Jeg er alene igjen nå.

Samboeren Anlaug Stranger (87), kvinnen fra ambassaden og den unge orlogskapteinen, følget hans hit ut til havet, strømmer støttende til den gamle mannen. Han stopper et øyeblikk, lar dem stryke ham omsorgsfullt over ryggen mens han knuger om gåstavene. Tårene triller. Så fortsetter han, bort fra stranden og det brusende havet som han tross høreapparatet ikke kan høre. Hørselen forsvant i bombedrønn under krigen.

Alene

Monrad Mosberg er tilbake i Normandie i forbindelse med 70-årsmarkeringen for D-dagen som skulle bli begynnelsen på slutten for den andre verdenskrig. Han har vært på Sword beach før, men aldri stått her alene. Det ble mye verre, alene, uten andre veteraner, uten kamerater. Med samboer Anlaug Stranger støttende ved sin side fomler han frem en nervetablett fra lommen. Han presser den ut av folien, skyller den ned med en skvett vann.

På D-dagen den 6. juni i 1944 var han på den norske jageren Svenner tre-fire kilometer utenfor Sword beach under invasjonen av Normandie-kysten i Frankrike. 96-åringen ble for alltid preget av det som skjedde grytidlig den historiske dagen. Minnene om det som skjedde slår over ham som en voldsom bølge.

Halv time i sjøen

Han ligger i det iskalde vannet. Omgitt av et inferno av slagskip, bomber, torpedoer, ildsprutende kanoner, granater. Rundt ham er det 4000 fartøyer og en god del andre hoder som dupper i vannet.

Mosberg ligger og ser opp på himmelen som er full av kampfly, krigsfly, bombefly. 11 000 fly er på vingene. Tenker: – Faen, å sitte i et av de flyene hadde vært mye bedre. Selv om han blir stadig mer nummen, prøver han å styre kroppen i retning av en redningsbåt. I en halv time flyter han i det kalde vannet. Svenner synker.

Operasjon Overlord

Da Mosberg dro til sjøs i 1934, 16 år gammel, ante han ikke at karrièren i Sjøforsvaret skulle sende ham rett inn i de alliertes storoffensiv mot Hitlers okkupasjon av Europa. I april 1944 var Mosberg blitt 26 år og så flink at han ble belønnet med tjeneste på den helt nye jageren Svenner. Den unge fenriken var særlig imponert over at båten med 40 000 hestekrefter kunne gå i full fart i revers i åtte timer. De trente på torpederinger ved å skyte britiske, idylliske strandhoteller i Cornwall i filler.Men så skjønte Mosberg at noe spesielt var i gjære; De var tiltenkt en rolle i den største landgangsoperasjon noensinne, Operasjon Overlord.

Grytidlig den 6. juni 1944 ligger et lavt skydekke over de langstrakte strendene i Normandie. Over grønne, gjestmilde åkrer hvor det i århundrer er blitt produsert sider og eplebrennevin, calvados. Svenner nærmer seg stranden med kodenavn Sword Beach ved Hermanville sur Mer og den lille havnebyen Ouistreham, målet for Svenners kanoner.

Svenner i front

Svenner gikk aller først i den største militære operasjonen noensinne. Sammen med jageren Stord fosser Svenner i front for den enorme allierte krigsflåten. De er en del av Operasjon Neptune, den maritime delen av angrepet og starten på Operasjon Overlord.

På kompassplattformen på broen står Monrad Mosberg. Som manøveroffiser er jobben hans å bringe sjefens ordre videre til mannskapet på ca. 235 personer, de fleste nordmenn.

Det er ennå ikke blitt lyst. Alle fartøyene er mørklagte da de seiler mot Normandie-strendene. Til den ene siden ser han flaggskipet, krysseren, nærmest som en skygge. Bakenfor den igjen flere skygger. Da tenker han at dette i grunnen er farlig. Men her er ikke rom for følelser, han er profesjonell, og har allerede vært med på å senke flere tyske båter.

En hilsen til alle

Forut i sjøen lyser bitte små grønne lys. Det er minesveiperne som markerer at kysten er klar.

På himmelen over dem en buldrende mørk sverm av 11 000 krigsfly. Gjennom tordendrønnet fra bomber og kanoner treffer sjefens ord de unge mennene på Svenner. Han har vært på briefing på den engelske krysseren, og har en hilsen til alle: «I am sorry to state gentlemen, we are all expendable». (Jeg beklager å måtte si det, mine herrer, men vi kan alle ofres).

Mosberg står foran kompasset på broen. Han er spent. Årvåken. Tenker at, pinadø, dette er ikke noe du er med på hver dag. Nå venter han på at de skal komme i posisjon til å starte bombardementet. Men Svenner rekker aldri å åpne ild.

Torpedoen fra en tysk båt kommer rett mot dem. Sjefen: — Full fart forover! Begge! (begge sider)

Monrad Mosberg gjentar: - Full fart forover! Begge!

Fra maskinrommet lyder svarklokken, ordren er mottatt og forstått.

Det går to eller tre sekunder. Den magnetiske, undersjøiske, tyske torpedoen treffer og eksploderer midt under skorsteinen på Svenner. Mosberg kjenner at båten blir løftet opp, og brekker i to. Han snur seg, ser at det voldsomme trykket slenger noen av kollegene over bord, ut i havet. Skorsteinen kollapser. En søyle av olje, små biter av stål og platebiter står rett opp i luften. Han forstår med en gang at alle kollegene nede i kjele- og maskinrommet ble drept momentant, torpedoen traff rett under dem. Noen er studiekamerater fra Sjøkrigsskolen.

Han kjenner båten synke, som en V.

Vanskelig å snakke om

Det skulle gå 20 år etter de dramatiske hendelsene før Monrad Mosberg klarte å fortelle noen om det som skjedde. Da han 70 år etterpå deler opplevelsene med Aftenposten hjemme på Sandøya utenfor Tvedestrand, blir han tydelig preget. Han bøyer hodet, stopper opp.

— D …. ja, hva skal du si, da?

Det blir stille, bortsett fra måkenes skrik. Fra verandaen på det hvitmalte sørlandshuset i vannkanten på Sandøya ser vi rett ut på det åpne havet. Ved bryggen som han har bygget selv, ligger fiskebåten til den eldste sønnen Ola. Han har gått seg en tur med hunden Zuzzy.

Mosberg ser ned i fanget. Stemmen er ikke så stødig nå. Ordene blir sittende fast. Nå løfter han hodet, ser på oss med lyseblå øyne som har sett så mye at de fylles med tårer. Han rensker halsen, men ordene kommer ikke.

— Jeg beklager å rippe opp i dette.

Han trekker pusten, sier lavt: - Det går over.

Svenner synker mer og mer. Mosberg blir stående på broen. Venter på ordre.

Sjefen roper: - Forlat fartøyet!

Men det er langt ned til havflaten, kanskje ti meter. Torpedoen har revet vekk leidere. Den høye skorsteinen har kollapset over motorbåten som de var ment å gå i land med.

Han firer seg ned i antennen til peileapparatet, så ned til kanon to, videre ned til kanon en og ned på hoveddekket. Der kjenner han det, at båten begynner å få slagside. Han går forut på dekket, der den er høyest, en kollega sier:

— Hvordan tror du dette går?

— Den synker vel, den jævelen.

Det er kanskje ti meter ned til havoverflaten, men ned til en brannslange er det ikke så langt. De bøyer seg, tar av uniformskoene, setter dem pent ved siden av hverandre på dekket. Så krabber de over rekken og firer seg ned brannslangen. Slipper seg ut i den ti-tolv grader kalde sjøen iført marinens blå fenrikuniform med en stripe, redningsvest og pistol. Luen er forlengst vekk.

Svømmer i krig

I strømpelesten sparker han seg ut fra skutesiden, og svømmer noen tak for å komme seg unna oljen i sjøen.

Så ligger han i det iskalde vannet. Omgitt av et stort inferno av slagskip, bomber, torpedoer, ildsprutende kanoner, granater, 4000 fartøyer og 11 000 fly på himmelen over ham.

Etter en halvtime når han frem til redningsbåten. Da er han så medtatt og nedkjølt at han må hales om bord. De dryppende klærne blir en våt haug, naken får han et ullteppe rundt seg. Han blir fraktet over til et troppetransportskip, får tørre klær og et stort glass med rom. På dekk står han og tar inn krigen som tordner, rundt ham, over ham, i ham. Han ser røyken fra nedslagene inne på land etter hvert som bombene treffer. Fly som styrter ildsprutende i bakken.

Troppetransportskipet rister voldsomt da den blir beskutt av et tysk kystbatteri og et engelsk slagskip bombarderer Sword beach. Det blafrer i buksebeina for hver salve, men han hører ikke en lyd, mye av hørselen er gått tapt nå. Men andre sanser er på høygir. — Jeg orker faen ikke en svømmetur til.

Etterpå blir han sendt til London for å melde seg for Sjøforsvarets overkommando. Han glemmer ikke kontordamen som med en kaffekopp i hånden kommer bort for å høre siste nytt fra fronten, hun sier: - Dessverre, kaffen er rasjonert, så jeg har bare en kopp til meg selv. At det går an!

14 dagers permisjon

Han og de andre overlevende, rundt 200 av mannskapet på ca. 234, fikk 14 dagers permisjon og 120 pund til å kle seg opp. Men hva gjør man med fridager og penger etter å ha svømt fra døden? Man oppsøker nattklubber, fester, flørter, drikker til det er tomt.

Etter krigen giftet han seg og fikk fem barn, den ene sønnen døde 20 år gammel. Mosberg fortsatte i marinen. I 1956 ble han utnevnt til adjutant for kronprins Olav. Det hendte han inviterte på en drink, som en gang de var på Norgesmesterskap på skøyter i Larvik på 1950-tallet. Der bodde de på Fritzøehus, og fru Treschow fikk vite at Mosberg hadde vært på Svenner da den ble torpedert.

Hun spurte: - Hva gjorde De da?

Jeg sa: - Jeg svømte.

Kronprins Olav lo: - He, he

Lurte døden

Selv om den gamle krigsveteranen tyr til galgenhumor, er minnene spikret fast.

På veggen over sofaen i stuen hjemme på Sandøya henger en dødsattest, litt krøllet, i glass og ramme. Hans egen. Den henger ved siden av et bilde av Svenner.

Alle trodde Mosberg var blitt drept under torpederingen. Derfor utstedte flåtekommandoen i London dødsattesten hans. Lommeboken hans som ble funnet i sjøen, fikk han utlevert i en pose.

Frihetshelt

Denne uken er veteraner med stokker, rullestoler, krokete rygger og rynkete ansikter kommet til Normandie for å bli hyllet for sitt mot, sin utholdenhet, sin innsats på D-dagen for 70 år siden. Monrad Mosberg fra Sandøya er en av dem.

Han kjempet mot Hitlers naziregime, kjempet for at vi i dag kan leve i frihet.

Men D-dagen hjemsøker krigshelten. Om nettene drømmer han at han er innestengt i et rom i en båt som synker. Han kommer seg ikke ut, og får ikke puste. Han klarer ikke å ta heis. Når den tidligere manøveroffiseren i det norske Sjøforsvaret skal på toalettet, lukker han ikke døren.

Hør Monrad Mosberg fortelle sin dramatiske historie her :