Morten Abel (52) er hes og urolig. Det er tirsdag denne uken og under 30 timer til alt starter: Han skal spille for fem fylte hus tre kvelder på rad. Hjemme i Stavanger konserthus. Nå står han i garderoben, foran sitt slanke speilbilde og klemmer på halsen med tommelen og pekefingeren.— Kuler, sier han.

- Hva mener du?

— Kuler på halsen.

- Det er mandlene dine.

— Er det her mandlene? spør han og klemmer igjen.

— Da er de skikkelig hovne, sier han, snur seg fra speilet, kremter og sier:

— Det er sikkert bare de vanlige divanervene.

Hilsen Gunde Torp, Stavanger

Det ligger mye i potten nå. Selvsagt vet Morten Abel hva som skrives om ham. Noen av setningene kan han utenat. Da han fikk hedersprisen under Spellemann i forrige måned, mente enkelte journalister at timingen var rar. «Det er lenge, lenge siden han var Norges største popstjerne.» «Ikke relevant.» «Solokarrièren hans ligger brakk.»

Nick Cave kan være Nick Cave hele livet

Men det kan være en tabbe å tvile på Abels evne til å restarte karrièren. Nå gjør han det for tredje gang. Unggutten som frontet lokalfenomenet Mods, forvandlet seg til popstjerne i The September When, og da den brønnen ble knusk tørr, ble han en av bransjens mest vellykkede soloprosjekter. Før denne siste overgangen tenkte han:

Morten Abel har lett for å kjede seg. Han vil alltid gjøre noe nytt. Det er både en styrke og en svakhet.
HEIKO JUNGE, SCANPIX/NTB

— Jeg vil bli noe nytt. Nick Cave kan være Nick Cave hele livet. Det samme kan Springsteen og U2. De kan reise fra by til by i land etter land og spille hitene sine. Jeg kan ikke det. Jeg har et lite marked, et krevende publikum. Jeg må få oppmerksomhet, få folk til å snu seg etter meg og tenke wow!

Så: For første gang siden starten av 1980-tallet har han laget en hel plate på norsk. Wow? «En lovende start på et roligere og mer modent kapittel av Abels karrière», mener Aftenposten og lander på karakter 4, noe VG og Dagbladet også gjør. I Morgenbladet er Turboneger-gitaristen og anmelderen Knut Schreiner euforisk og mener at « I fullt alvor er antagelig hans beste album».

— Karrièren min har ikke stoppet. Jeg har bare ikke gitt ut plater siden 2006, men jeg har hatt fantastiske år. Skrevet musikal, gjort teaterting, gitt ut bok og hatt gjenforeningskonserter med Mods og September When. Men det har gått under Akersgata-radaren.

- Enkelte hevder at det stanset opp for deg etter I’ll come back and love you forever i 2001?

— Ja, men hvordan skal man toppe det da, når man selger 200.000 CD-er? Fortell meg det! Jeg hadde hits på platene etter den, «The Birmingham Ho» og «Big Brother» for eksempel. Men så sluttet CD-er å selge. Så var det familie, og kanskje begynte jeg å bli litt lei av det vanvittige kjøret. Men vet du, jeg tror det er litt jantelovsgreier: Abel er ikke så tøff som han tror han er. Fra hjørnet av skinnsofaen i garderoben hans i Stavanger konserthus sier han:

— Jeg hadde så lyst til å gjøre noe nytt at jeg til og med ønsket å skifte navn.

- Skifte navn?

— Jeg ville kalle meg for Gunde Torp.

- Hvem er Gunde Torp?

— C’est moi, sier han og peker på brystet med pekefingrene.

— Det er et pseudonym jeg har brukt når jeg har skrevet diverse leserinnlegg i Stavanger Aftenblad.

- Nå tuller du?

Han tuller ikke.

«Jeg skjønner vi trenger å bygge boliger i sentrum, men la oss for en gangs skyld gjøre det med stil. La oss gjøre noe som vi kan gå rakrygget forbi og si: Dette prosjektet var jeg med og bygde.» Gunde Torp, Stavanger.

«Hillevågsvatnet er unikt i stavangerdistriktet; det er et naturlig gyte- og oppvekststed for fisk, og hekkeområde for fugl, men nå altså helt ødelagt.» Gunde Torp, Stavanger.

— Planen var å gjenoppstå som Gunde Torp. Jeg skulle ha på en silkedress, bruke sterke gule og blå farger og synge crooner-sanger med litt humor. Men så fikk låtene andre kvaliteter. Dessuten hadde managementet mitt aldri gitt meg lov. Da hadde jeg mistet platekontrakten, erkjenner Abel.

Hjelp fra uventet hold

Han klatrer opp på scenen for å øve. Der venter 50 musikere fra Stavanger symfoniorkester, et fullt band og to kordamer. Nedenfor ham, i den nesten folketomme salen sitter en annen kjent norsk musiker; telemarkingen, gårdsgutten og visesangeren Odd Nordstoga. Da Abel ringte ham og ba om produsenthjelp, tenkte Nordstoga kven er eg til å seie nei til Morten Abel? Det er et i utgangspunktet unaturlig samarbeid, som om Madonna og Emmylou Harris skulle finne sammen. «Går man ti år tilbake i tid, hadde Abel eyeliner og var på fest med Per Heimly, mens Nordstoga hadde busserull og var på vei heim», skriver Schreiner i Morgenbladet.

Hvis han har mistet stemmen, gjør det jo ikke noe om han glemmer tekstene

Nå beveger Odd Nordstoga seg fra stol til stol i salen for å sjekke lyden, og roper til slutt: - Det kommer til å bli et kok ut av ville... Fantastisk!

Det er her oppe Morten Abel vil være. Under konserter der alt stemmer blir «hjertet varmt, kroppen varm, alt varmt». De største øyeblikkene sitter fast i ham. De gir ham flashbacks. Når Abel kjører bil inn i en tunnel eller går inn i et mørkt rom, kan han få frysninger og hjertebank. Hodet hans er så vant til overgangen mellom mørke og lys at det sier: Du skal ut. På scenen!

Så er det bare en tunnel.

Men under øvingen denne tirsdagen har Abel utfordringer. Mannen er i ferd med å miste stemmen og sliter med å huske tekstlinjer. Alle låtene han skal spille, er nye. I salen sier Abels bookingboss Sigve Prestnes tørt:

— Hvis han har mistet stemmen, gjør det jo ikke noe om han glemmer tekstene.

— Hell i uhell, altså, svarer Abels manager gjennom mange år, Arne Svare fra setet ved siden av.

Begge har sett slike øvinger før. De er rolige.

Helt stille i huset

Da han var i 20- og 30-årene, var det tekstene som kom til Morten Abel. Låtene «rant bare ut». Nå må han sette av tid, så han noterer i kalenderen sin: «Jobbe med tekster». På slike dager stiller han vekkerklokken til å ringe tidlig, gjerne før seks, og sniker seg opp mens alle sover. Det er stille i eneboligen i Sandal utenfor Stavanger sentrum. Abel lager en stor kanne kaffe og tusler til kontoret sitt.

— Jeg skriver så tidlig for å unngå at alt størkner.

- «Størkner»?

— Før hjernen blir så våken at den begynner å bli logisk.

Morten Abel kan gjerne snakke om hvordan han skriver. Hvem tekstene handler om, er mye vanskeligere. Finnes det en rød tråd noe sted, er det sammenheng mellom den unge mannen som ble kysset på September Whens knallsuksess Mother, I’ve been kissed i 1991 til han som vil ha gamlekjæresten tilbake 24 år senere, i Nasjonalen ? Han blir stille. Begynner å forklare, men er ikke fornøyd, begynner på nytt, og lander på:

— Enten vil jeg ikke innrømme for meg selv og andre at jeg skriver om eller til noen. Eller så er det faktisk slik at jeg setter meg ned og dikter. Jeg er god til å dikte og spille roller. Men enhver tekst reflekterer vel på en måte hvor du er i livet.

Når han ser tilbake på sitt eget liv, kan han bli sint på seg selv.

— Folk drar på loffetur til India i tre måneder eller tar surfekurs på Bondi Beach. Jeg har aldri tatt meg tid. Det har gått så jævla i ett – dunk, dunk, dunk, dunk. Manageren min spør ofte hva som er vitsen med å ha suksess hvis jeg ikke kan nyte den, gi plass i livet til gleden. Samtidig holder jeg jo på slik fordi jeg har det så vanvittig gøy.

- Alt er ikke gøy. Hvordan er de kjipe konsertene?

Han reiser seg og spiller skuespill: Later som han er en tannlege som står bøyd over en pasient, med tangen rundt en jeksel som ikke vil ut.

— Akkurat sånn er det. Jeg prøver og prøver, drar og drar for å komme inn i musikken, men kroppen vil ikke. Folk står bare og stirrer. Det skjer ikke ofte. Men når det skjer, er jeg i dårlig humør helt til jeg har gjort en bra konsert igjen, sier han da en kvinne fra en motebutikk i Stavanger kommer inn med nye klær til ham. Abel, som gjerne skifter til dress før han skal hente på skolen, sier dette om klær:

— Når jeg ser en bil som er fint designet, gir det meg en tilfredsstillelse. Hvis folk skal se på meg, skal jeg se bra ut.

Hjem og lage fiskepinner

En time senere går han inn i et tomt festlokale på restauranten Gaffel & Karaffel i Stavanger sentrum. Senere den kvelden skal han og bandet holde en minikonsert for en lokal kulturpersonlighet. Det er en overraskelse. Nå skal de teste lyden.

Odd Nordstoga (t.v.) og Morten Abel er et uventet samarbeidsprosjekt. Men kritikerne roser det de to har fått til sammen.
Robert Veiåker Johansen

På den lille scenen danser Morten Abel rundt for et publikum som ikke er der. — OK, vi tar én låt til, så må jeg hjem og lage fiskepinner, sier han inn i mikrofonen.Lenge før siste tone har dødd ut, mens bandet fortsatt står på scenen, har han surret skjerfet rundt halsen, tatt jakken på og forlatt lokalet mens han mumler noe om en parkeringslapp som kan gå ut.

Han skal hjem til et privatliv han vil snakke lite om. Men dette vet vi: Han giftet seg med Gry Isabell Sannes i 2007. De bosatte seg landlig på grunn av barna, helst ville Abel bodd midt i en storby. De har sønnen Julian Augustin på seks, og det er gutten som har gitt navn til Abels kjæreste eiendel, den to år gamle og 38 fot lange seilbåten «Liv Tyler», en båt Abel drar ut med – helst alene – så ofte han bare kan. De har også en datter på 11, og på Wikipedia og i flere avisartikler står det at hun heter Ella Dorthea Joppeline Navaho Snowflake Abel Sannes Knutsen, men hun heter bare Ella Dorthea Sannes Knutsen.

— Jeg vet ikke hvordan det er blitt fanget opp, det med alle de navnene, sier han.

- Folk «fanger» vel ikke opp åtte navn?

— Jeg hadde lyst å kalle henne Ella Dorthea Joppeline Navaho. Fantastiske navn. Men så tenkte jeg på at stakkars Joppeline skulle vokse opp. Hvis hun vil legge til Joppeline Navaho i 20-årene, så skal hun få lov til det.

- Hva slags far er du?

— Veldig god! svarer han raskt før han tar en pause og kikker i taket.

— Nå teller jeg hvor mange teltturer jeg har vært på med en sånn øks i beltet. Svaret er null. Men jeg er veldig flink med leksegreiene. Jeg elsker å stå over dem og fortelle alt jeg vet om et tema. Det er så herlig å lære bort, sier han.

Dop? Stay out of it

Han må leve med at når barna etter hvert «googler» ham, vil det komme opp uheldige episoder. Ikke mange hvis man deler dem på antall år i rampelyset, men videoen der han deler ut prisen «Årets Spellemann» til Röyksopp i 2002 forfølger ham. Abel har på mørk parykk og solbriller. Han gidder ikke lese det som står på lappen han har fått, og sier heller «det står masse bullshit her».

Tønsberg 2003: En parykkledd Morten Abel skal dele ut pris til Röyksopp, og da baller det bare på seg med tull. Kari Bremnes (t.v.) følger spent med.
MORTEN HOLM, SCANPIX/NTB

Køen av folk som spekulerte på hva han var påvirket av, var lang.— Jeg så klippet her om dagen. Da tenkte jeg: «That’s entertainment!». Han med parykken er morsom. Jeg har bedt om det selv. Jeg har alltid vært en «mothårsartist». Artister må være som de vil, men når alt er så utrolig glatt og fint og greit, så er det ikke interessant for meg. Jeg blir litt kvalm når alt skal være så jævla greit. For alt er ikke jævla greit, ikke med deg, ikke med meg, ikke med noen, samfunnet rundt oss, skolesystemet, politikken, dyreholdet, miljøet, ingenting er jævla greit. Jeg får lyst å kalle den neste platen min Hvorfor er du så jævla grei?

Det er sikkert bare bra for spenningen at jeg ikke stikker hull i denne ballongen. Hvis jeg gjør det, kommer folk til å bli skuffet.

- Hvem snakker du om?

— Jeg skal aldri mer kritisere andre artister eller kolleger. Jeg synes alle er helt super duper. Alle er tipp topp, sier han, og det minner sterkt om ironi, men han vil ikke utdype. Etter en konsert i Drøbak i 2000 var overskriftene om ham at han «gikk amok» og var «synlig beruset».

- Hva drev du med?

— Det var de fridagene, skjønner du. Dagene mellom konserter da det ikke var så mye å finne på. Husk at jeg aldri har avlyst en konsert. Men jeg drikker nok mindre nå enn da.

Nå går det tregt her. Ny pause, et langt gjesp, Morten Abel ser ut som han ønsker å være alle andre steder enn i dette rommet.

— Jeg prøver å komme opp med noen juicy historier til deg, men det er ikke noen. Jeg har aldri gitt faen i morgendagen, selv ikke da jeg var 25 år.

- Hva kan du si om dop?

— Stay out of it. Det er ikke bra for noen. Men dette er ikke noe jeg har lyst til å snakke om. Det er sikkert bare bra for spenningen at jeg ikke stikker hull i denne ballongen. Hvis jeg gjør det, kommer folk til å bli skuffet.

- Over deg?

— Nei. Over at det var så mye snillere og mer uskyldig enn de kanskje tror. For det var det.

Teppet som ikke ville opp

Klokken 19.45 samme kveld er Morten Abels band sneket inn i en loftstue på Gaffel & Karaffel uten at æresgjesten to etasjer under har merket noe. Det står vin på bordet og gitaristen Øyvind Blomstrøm setter på musikk.

— Maten er klar. Er alle her? spør en servitør.

— Stjernen har ikke kommet. Men han er ikke kjent for å være like presis bestandig, sier et av bandmedlemmene.

Abel ankommer en halvtime senere, i dress, slips og hatt, fortsatt mett etter middag. Han får en Fanta, men har også lyst på et glass vin.

— Jeg er skeptisk til skrukork, sier han, setter den hvite vekk, og tar et glass rødt. Han lukter på vinen, så ombestemmer han seg, og heller hvitvin i et annet glass.

Manager Arne Svare kommer inn og forklarer hva de skal gjøre og at det bare er noen minutter til de skal på. Mens kordamene demonstrerer hvor vanskelig det er å gå på høye hæler og Martin Scorseses Dylan-film No Direction Home lyn-analyseres av to-tre musikere, tester Morten Abel stemmen, la-la-la-la-laaaaaa .Halsen virker helt fin. Da var det bare divanerver.

Abel og gjengen stiller seg bak et grønt sceneteppe og er skjult for 100 intetanende gjester. Svare trykker på fjernkontrollen som skal styre sceneteppet. Dette er signalet som får trommeslageren til å slå på trommene sine. Men teppet vil ikke opp. Svare trykker, men det går 20 lange sekunder før det sakte glir til side mens trommene går.

Resten blir en fire låter kort kjempefest.

Glad og fornøyd kaster Abel hatten da han kommer opp igjen. Håret hans, som begynner å bli tynt, er svett. Han vrenger av dressjakken, under er den lyse skjorten hans gjennomvåt.

— Å fy fader! utbryter Odd Nordstoga da han ser all svetten, og det neste han sier drukner i bandjubel over hvor gøy den ubetalte minijobben var, men trolig sier han: That’s entertainment!

En ikke ubetydelig fotnote: Morten Abel fikk to fine femmere av lokalavisene Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad for premièrekonserten sin onsdag kveld. Han satser alt på sitt norske album nå. Men han har allerede gjort ferdig en helt ny plate, det er bare to av låtene som ikke er ferdig mikset. Den er på engelsk.