Unni Rasch (40) har forlatt avdelingen sin. Gått over den store plassen foran Rikshospitalet, ned en trapp, langs en lang mur og satt seg i det lille glassburet, tydelig merket med en rykende sigarett. «Skammekroken» blant brukerne.

— Vi sitter jo skikkelig på utstilling. Når barnehagebarna går forbi, ser de inn på oss som rare dyr, sier sykehussekretæren og tenner sin egen filtersigarett.

- Å røyke i Norge i dag er direkte flaut. Vi blir sett ned på, som avvikere. Her inne er det i det minste lov , konstaterer hun og trekker den hvite frakken rundt seg.

"Skammekroken" er kallenavnet på røykeburet utenfor Rikshospitalet, der Unni Rasch og andre røykere må sitte på utstilling. Er det opp til hennes kolleger, legene, er det helt slutt på røyking i Norge om 20 år.
Tor G. Stenersen

Resten av sykehusområdet er forlengst røykfritt. I likhet med utesteder, arbeidsplasser, transportmidler og offentlige lokaler. I den siste versjonen av røykeloven fra i fjor står det rett ut at formålet med loven er et røykfritt Norge. Fra 1. juli mistet røykerne en av sine aller siste oaser: Bingohallene. I tillegg ble alle skoler, barnehager og inngangspartier til offentlige bygg inkludert som forbudssoner. Og 1. september var det røykeslutt også på lovens hittil siste erobring: Samtlige stasjoner og togperronger. Likevel mener flere det skjer for lite og diskuterer ikke om, men når totalforbudet kommer.

Ikke-røykende raringer

Han kunne ikke drømt om det, stortingsrepresentant Edvard Hambro. For nøyaktig 50 år siden meldte han følgende på vegne av ikke-røykerne: «Vi blir betraktet som noen sinker og merkelige folk, og de av oss som har røkt og holdt opp, blir betraktet nærmest som avvikere.»

SV-dronningen Hanna Kvanmo var en av svært mange røykende politikere. Her tar hun en røykepause sammen med ungdom som demonstrerer mot statsbudsjettet i 1984.
AFTENPOSTEN

Hambro fikk ingen støtte fra legene, som den gangen slett ikke hadde gått på barrikadene og sluttet seg til «avvikerne».

I 1963, da Legeforeningens landsmøte skulle diskutere tobakk og kreft, måtte tilhørerne tvinges til å stumpe røyken under debatten. Allerede etter tredje taler forlangte sugne hvitfrakker røykepause. I en undersøkelse noen år tidligere kom det frem at 74 prosent av mannlige leger røkte.

Røyking har gått fra glamorøst til harry

— Røykingen startet blant mannlige, urbane akademikere og har forsvunnet i samme rekkefølge. Nå er det grovt sagt proletariatet igjen. Røyking har gått fra glamorøst til harry, konstaterer Karl Erik Lund, SIRUS-forsker og ekspert på norske røykevaner.

Selv vokste 55-åringen opp med foreldre som ikke røkte. Men skulle de ha gjester, gikk moren rundt i stuen og puffet en Cooly.

— Det skapte feststemning, minnes forskeren.

Med barn i røykfylt bil

Lund tilhørte dermed mindretallet i sin generasjon, de som slapp å bli eksponert for røyk i heimen. Utallige andre opplevde ting som i dag ville fått barnevernet til å rykke ut med blålys. For eksempel Erik Stephansen, nå ikke-røykende nyhetsredaktør i Nettavisen:

I NSBs nye komfortvogner fra 1960 var det selvsagt lov å nyte en sigarett i komfortable omgivelser. Egne røykevogner var stadig en utenkelig idé.
Ukjent

I en bil med hermetisk lukkede vinduer satt han og broren bleke og kvalme i baksetet mens foreldrene dampet kontinuerlig de tre timene fra Ålesund til Lesja. Der, på påskefjellet, fortsatte røykingen inne i en ørliten campinghytte med ett rom og fire køyer. Men det ble tross alt også litt friluftsliv, og om kvelden stilte begge guttene med blomstrende soleksem og store, kløende byller i ansiktet. I hytta lå røyken så tett at den sved i eksemen. Noen røykepause kom uansett ikke på tale. Barna måtte ut på trammen i 20 minus for å lufte sine sår.— Å la være å røyke streifet dem ikke. Det lå utenfor deres fatteevne, forteller Stephansen i dag – i bil på vei til Ålesund med to vantro barn i baksetet. Vantroen blir ikke mindre da far forteller at han, i likhet med de fleste rundt seg, begynte å røyke da han var 14.

Alle røkte på jobb

På norske arbeidsplasser lå røykteppene lavt, og ikke-røykerne enda lavere. Her er en øyenvitneskildring fra en vanlig morgen i Dagbladet i Akersgata på 80-tallet: På den åpne desken jobbet nesten samtlige med tent sigarett eller pipe. Deskrøyken blandet seg med den som seg ut fra kontorene og dannet en tung, grå sky. Sneipene fløt i halvtomme kaffekopper som avlastet overfylte askebegre.

SAS-direktør Nils Langhelle får tent sin sigarett av nyutdannede flyvertinner, Ede Lie (t.h.) og Herdis Winther i 1958. Både tenning og inhalering av sigaretter var en vanlig del av det glamorøse flylivet.
AFTENPOSTEN

— Jeg var enormt plaget og ba tynt om at morgenmøtet i det minste kunne være røykfritt et kvarter, minnes daværende Dagbladet-journalist Gro Møllerstad. Bønnen ble kontant avvist og antirøykeren døpt «Tante Sofie».Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg hvor tett røykskyene lå over hjem, arbeidsplasser, fly, drosjer, kinosaler, utesteder og TV-studioer i en ikke alt for fjern fortid.

— Når jeg er ute på videregående skoler og forteller hvordan det var, tror ikke elevene det er mulig, konstaterer SIRUS-forsker Lund.

Røyken lå tett i skiløypene

Men hvorfor skulle noen trekke i bremsen når tobakksreklamen fikk pøse ut sitt glamorøse bilde av sporty, vakre og vellykkede røykere?

Når kronprins Olav var så begeistret for Tiedemanns Teddy at han døpte seilbåten sin det samme?

Når OL i Oslo i 1952 valgte Frisco som offisielt sigarettmerke, og kombinertvinner Simon Slåttvik med største selvfølge slappet av med en røyk etter innspurten? Når det så sent som under vinter OL i Grenoble i 1968 ble spesialdesignet offisielle OL-sigaretter?

En god sigarett hørte med under Vinter-OL i Oslo i 1952. Her tenner kombinertstjerne Simon Slåttvik en sigarett for Erling Kroken under hopprennet i Holmenkollen. Kanskje den offisielle OL-sigaretten Frisco?
Holm Knut Edvard

Motstemmene, som fotballpresident Thøger Nordbø, ble glatt avfeid:

På en treningsleir i Danmark i 1959 prøvde Nordbø under banketten å fortelle det norske landslaget at formen ville bli bedre uten røyk. Men advarselen prellet av på fotballheltene, og på bussen etter festen lå røyken så tett at taklukene måtte åpnes.

Kjendisdugnad for Prince

Det var få norske kjendiser på 70-tallet som ikke påsto at de røkte Prince. Kari Diesen d.y. hadde aldri smakt sigaretten hverken før eller siden, men stilte opp i likhet med de fleste andre.
Faksimile

Norske kjendiser stilte i tillegg villig opp for å spre de glade røykringer. På slutten av 60-tallet ble det forholdsvis beskjedne norske kjendismarkedet støvsugd for å kunne melde i kor: «Nå røker også jeg Prince».

Jeg begynte fordi jeg ville se ut som søsteren til Lauren Bacall.

— Annonsene kom i bølger, med A-kjendisene som Rolv Wesenlund og Julie Ege først, minnes artist Kari Diesen. Hun ble, ifølge henne selv, spurt da det var tid for C-laget. De sto bokstavelig talt i kø utenfor fotostudioet, ble nærmest skyflet inn og fotografert med en nytent Prince – en sigarett Diesen aldri hadde smakt hverken før eller siden.

— Jeg synes ikke det var så kult. Men det er mye annet jeg kunne angret på, ler hun i dag og er glad både for at hun selv klarte å slutte. Og for røykeloven.

— Men da var det jo stilig! Jeg begynte fordi jeg ville se ut som søsteren til Lauren Bacall.

Sjokkrapport fikk alarmen til å gå

I 1990 kunne gjestene på Smuget i Oslo dampe i vei i lykkelig uvitenhet om at det 14 år senere skulle bli forbudt å røyke på utesteder.
Jensen, Karina

Når startet så den lange bevegelsen fra glamour til harry? Fra status til dødninghoder? Svaret er ikke entydig. Men allerede på 50-tallet kom det en rekke påstander om at røyking kunne føre til lungekreft. Helseminister Gudmund Harlem, faren til Gro, fikk i 1956 skarp kritikk for passiv holdning. Først i 1964, da det amerikanske helsedirektoratet i en rapport fastslo sammenhengen, gikk alarmen. Funnene slo ned som en bombe blant norske politikere. Men mange, både fagfolk og tobakksindustrien, avfeide rapporten, og avisene landet rundt kunne melde at røykerne stort sett beholdt fatningen.Det skulle gå elleve år – til 1975 – før en egen tobakkslov trådte i kraft med de første, forsiktige innstrammingene: 16 års aldersgrense, verdens første reklameforbud og helseadvarsler på pakkene.

Frynsegode: 4800 sigaretter i året

De nye advarslene gjorde overhodet ikke inntrykk på 15 år gamle Kjersti Langseth, som nettopp hadde begynt å røyke.

— «Røyking dreper». «Røyking fører til forkalkning av årene og forårsakar hjarteinfarkt og slag», messer hun i dag, nesten 40 år senere.

Finn én feil! Anders Lange stilte uten tent pipe til denne TV-debatten før stortingsvalget i 1973. Herbjørn Sørebø og Lars Jacob Krogh lader derimot opp med litt nikotin.
NTB

Frasene ungdommen leende lirte av seg, sitter stadig – også hos Langseth som i en årrekke var hovedtillitsvalgt i Tiedemanns tobakksfabrikk på Hasle. Der forsvarte hun blant annet de ansattes årlige frynsegode: 4800 gratis sigaretter – altså nesten 100 i uken. Og merket at yrkesvalget stadig dalte på trendbarometeret. En gang ble hun intervjuet sammen med en som laget våpen på Kongsberg.— Hun sa hun aldri kunne tenkt seg å jobbe med tobakk. Krig er greit, liksom! Det er blitt helt fanatisk, nesten stønner hun. Men innrømmer at hun fremdeles kan synes det er vanskelig å si hvor hun har jobbet.

— Og det irriterer meg litt. For det var verdens beste arbeidsplass. Og vi laget jo et lovlig produkt som folk liker.

Tiedemann la ned produksjonen i 2008. I dag jobber Langseth i helsevesenet og har stumpet røyken for godt.

— Det ble helt umulig å røyke på jobb. Plutselig ble jeg veldig surklete i brystet.

Hun ler.

— Og jeg ble redd for å bli den aller siste i Norge som røkte!

Helsedirektøren som røkte

Helsedirektør Torbjørn Mork var storrøyker og en ivrig motstander av røykeloven som hans egen sjef, sosialminister Tove Strand Gerhardsen, ville innføre. Her sammen med en annen statsråd, Arne Nilsen.
Ole Christian Frenning

Det store, følelsesladde slaget sto først da sosialministeren i Gros kvinneregjering, Tove Strand Gerhardsen, i 1986 bestemte seg for å ta et krafttak mot passiv røyking. Som politisk rådgiver hadde hun ansatt en ivrig antirøyker, «tante Sofie» fra Dagbladets røykestove, eksjournalist Gro Møllerstad. Sammen lanserte de to kvinnene det svært kontroversielle forslaget om å gjøre alle arbeidsplasser, møtelokaler, transportmidler og offentlige bygninger røykfrie.Kritikken runget. Fra egne partifeller. Fra LO og NHO, flyselskapene, fra Høyre, Frp og Sp og ikke minst fra innrøkte avisredaksjoner og illsinte kommentatorer. Røykende kjendiser med kjendisadvokat Alf Nordhus i front mobiliserte tungt. På toppen av det hele gikk den storrøykende helsedirektøren Torbjørn Mork hardt ut mot sin egen sjef. Ifølge Dagsavisen avsluttet han en TV-debatt om loven med statsråden med å lene seg frem og si:

— Og så vil jeg bare legge til at det er mye farligere å puste inn eksosen i Storgata, enn å røyke!

Røykerne kastes ut av restaurantene

Loven ble uansett vedtatt. Og derfra har det bare gått én vei for både røykerne og røykingen i Norge. Et nytt heftig slag sto da Dagfinn Høybråten ville gjøre også utestedene røykfrie. Det manglet ikke kraftige advarsler om restaurantdød og ensomme stamgjester som ville miste fellesskapet. Selvsagt ble Høybråten utskjelt som mørkemann. Men han hadde restaurantarbeiderne i ryggen – og den tunge, organiserte motstanden uteble. 1. juni 2004 var siste røyk tent på norske utesteder.

— Røykernes status var allerede helt annerledes, konstaterer Karl Erik Lund, som tror begrepet «passiv røyking», at ikke bare røykernes helse ble berørt, betydde mye for holdningene. Det gjorde også sitt at tobakksindustrien i USA var blitt tatt på fersken i å prøve å hemmeligholde informasjon.

Kanskje viktigst tror han likevel det var at røykerne etter 2004 bokstavelig talt var henvist til et liv i utenforskap.

— Røyking ble et sosialt avvik som må utøves utendørs.

Gatene neste?

Men også utendørs drar det seg altså nå til. Røykfrie uteserveringer har alt vært lansert. Etter at inngangspartiene til offentlige bygninger og togperrongene røk, diskuteres nå bussholdeplassene. Og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) mener i dypeste alvor at tobakk skal totalforbys innen ti år – dobbelt så raskt som Legeforeningen. I påvente av det endelige målet bør gater, plasser, parker og strender være røykfrie.

Det som er mulig i New York og California, må jo la seg gjøre i Norge også.

— Det som er mulig i New York og California, må jo la seg gjøre i Norge også, sier generalsekretær i LHL Frode Jahren, uten å ha noen illusjoner om å møte forslagene i neste valgkamp.

— Å fronte det nå vil koste for mange stemmer. Men så, om noen år, kommer det, spår han og røper at slik har arbeidsdelingen mellom politikerne og organisasjonene vært hele veien: LHL, Kreftforeningen og andre fronter upopulære standpunkt. Politikerne tygger, mens klimaet modnes.

— Ingen ville jo trodd dagens politikk var mulig for 30 år siden, konstaterer han.

Nært et røykfritt samfunn

Aps helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, er enig i at vi vil bevege oss stadig nærmere et røykfritt samfunn. Men i tråd med LHLs spådommer, mener han de siste innstrammingene nå må få virke en stund.

— Vi må hele tiden diskutere på hvilke arenaer det skal være lov å røyke. Men derfra til et generelt forbud i det åpne rom, er jeg usikker på. Vi ser jo nå tegn til en røykfri generasjon, sier han og tenker litt.

— Det er en spennende diskusjon. Men i et åpent, liberalt samfunn går det en grense for hvor langt vi skal strekke strikken.

Protestrøykerne fyrer opp

Så spørs det hvor røykfri den oppvoksende generasjonen faktisk blir. Som Aftenposten nylig skrev, er det ganske riktig ut å røyke i mange ungdomsmiljøer, og bare 7 prosent av de mellom 16 og 24 røyker daglig. Men med den massive fordømmelsen av røyken er den også blitt en effektiv markør for annerledeshet.

— Jo mer vi outer noe som negativt, jo bedre fungerer det for å markere avstand til mainstream og helsefascisme, fastslår Karl Erik Lund.

De unge som ser seg selv som kreative, som vil kobles til bohemliv, ikke bindes av samfunnets kjedelige normer, de røyker stadig.

Utelivsgründer Jan Vardøen har tilbrakt 35 år på norske barer og kan bekrefte det samme.

— De unge som ser seg selv som kreative, som vil kobles til bohemliv, ikke bindes av samfunnets kjedelige normer, de røyker stadig, sier han, og peker på den organiske sigaretten American Spirit som det foretrukne merket.

Ikke alle unge har stumpet røyken. De tre steinerskoleelevene Samuel Vetter, Adrian Percy og Sokrates Hillestad røyker litt i protest, men mest fordi det er sosialt. -Kreative folk røyker mest, mener Sokrates.
Tor G. Stenersen

I et trapperom rundt hjørnet for Oslo Bys Steinerskole tenner Samuel Vetter (17) en – nettopp – American Spirit. Sammen med kompisene Adrian Percy (17) og Sokrates Hillestad (17) er han i ferd med å bryte røykeloven. Fra dette skoleåret er det nemlig forbudt for elevene å røyke i skoletiden. Også utenfor skolens område. Adrian har lite sans for de stadig strengere reglene.

— Vi har jo vår individuelle frihet og må få velge hva vi gjør selv, sier han og innrømmer at han kan tenne en røyk på perrongen for å vise at han ikke bryr seg om loven.

- Men er ikke dere den røykfrie generasjonen?

Adrian og Sokrates ler.

— Her på skolen røyker nesten halvparten. Men mest de kreative. Vi på musikk- og kunstlinjen, sier Sokrates og blåser grå røyk.

Så kommer det:

— Men jeg slutter om noen år. Jeg vil ikke bli en sånn gammel, hostende mann, sier Samuel.

hilde.lundgaard@aftenposten.no

Kilder: Lund KE (red.) Grunnlaget for allmennhetens oppfatning om risiko ved røyking i 1950- og 60-årene i Norge. SIRUS 2007. SSB, Dagsavisen, Rusmidler i Norge 2013.

LES OGSÅ:

Unge røykere har full kontroll

Kampen mot tobakk undertrykker elevene

Da røykeloven forandret alt